Rektorbloggen

Regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra og med høsten 2023.
Forslaget er ikke utredet, og viktige spørsmål om alt fra prisnivå til innretning for studentrekruttering og mangfold er uavklarte.

Universitetet i Bergen har gått sammen med 20 andre rektorer om å sende brev til Stortingets utdannings- og forskningskomité hvor vi ber om utsettelse på innføring av studieavgift for internasjonale studenter.

Her er brevet:

Innføring av studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits
Brev fra rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Rektorene ved 21 statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet tar til etterretning at regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits, og at det er flertall i Stortinget for prinsippet. Vi viser imidlertid til notat av 6. mars 2023 fra UHR til komiteen om praktiske problemer knyttet til iverksetting av ordningen med studieavgift allerede høsten 2023. Vi ber derfor om at iverksettelse utsettes ett til to år.

Ved siden av de praktiske utfordringene, vil vi også påpeke at innføringen av studieavgift ikke er konsekvensutredet. Uten avbøtende tiltak, vil innføringen få store konsekvenser for rekrutteringen av internasjonale studenter til norsk høyere utdanning på grunn av det høye kostnadsnivået i vårt land. Vi vet at det arbeides med lovproposisjon som skal hjemle innføringen av studieavgiften og at det i den sammenheng vil bli innarbeidet unntaksbestemmelser. Vi kjenner ikke hvilke unntak som vil bli fremmet og proposisjonen vil først bli behandlet av Stortinget sent i vårterminen. Det er mulig at det deretter må utarbeides en forskrift.

Rekruttering av internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits er en berikelse for mange av våre fagmiljø, og av stor verdi for vårt internasjonale samarbeid, for kapasitetsbygging i hjemlandene, for internasjonale nettverk, for rekrutteringen til mange av våre doktorgradsutdanninger og for rekruttering av kompetanse til norsk arbeidsliv innenfor en rekke fagområder, som ikke dekkes av norske søkere til utdanningene. Ved siden av unntaksbestemmelser i loven, bør derfor nasjonale stipendordninger for studenter fra land utenfor EØS og Sveits utredes og vurderes som avbøtende tiltak (jfr. ordningen i f.eks. Sverige og Finland). Ett til to års utsettelse vil dessuten sette den enkelte institusjon i stand til å utrede og iverksette institusjonelle og regionale tiltak.

Med vennlig hilsen

Rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Ny finansieringsmodell for norske universiteter må ha rom for å premiere forskning, ikke minst i trangere økonomiske tider som nå.

Norges økende gjennomslag i EUs rammeprogrammer er en av norsk forsknings viktigste suksesser de senere årene. Statsråd Ola Borten Moe uttrykte under kontaktkonferansen 10. januar at han var imponert over universitetenes innsats her. Denne suksessen kommer ikke av seg selv. Følger statsråden Hatlen-utvalgets forslag om å ta bort indikatoren for EU-midler i finansieringsmodellen, kan suksessen fort avta.

Norge har utmerket seg i Horisont 2020-sammenheng ved å være et av landene som har hentet hjem mest midler i forhold til hvor mange årsverk som går med til forskning og utvikling i landet. På denne målestokken er Norge best i Norden. En del av årsaken til suksessen er den effektive insentivordningen som ligger innebygd i finansieringsmodellen.

Da Retur-EU-ordningen ble berget og hentet ut av Forskningsrådets innsparingspakke, handlet dette om at instituttsektorens innsats i EU skulle sikres. Når et nytt finansieringssystem skal settes sammen for universitetene, er det viktig å huske at de sterke forskningsuniversitetene er en betydelig aktør i EUs forskningsprogram.

En finansieringsmodell må også støtte opp om forskningen i UH-sektoren. Dagens finansieringsmodell, insentiverer høy, internasjonal kvalitet i forskningen, men er også en «utgift til inntekts ervervelse». Til sammen ble over 15 prosent av Horisont 2020-søknadene med norsk deltakelse innvilget finansiering. Det er mer enn tre prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for alle søknadene til programmet. Samlet budsjett for alle prosjektene med norsk deltakelse var nesten 108 milliarder kroner.

Og den gode utviklingen har fortsatt. Nesten en av tre søknader med norsk deltakelse har fått gjennomslag i de aller første utlysningene i EUs Horisont Europa. Oppmerksomheten mot og motivasjon for å delta på den europeiske konkurransearena kan svekkes betydelig hvis denne klare «anerkjennelsen» av sterk forskningsinnsats ikke lenger blir del av resultatgrunnlaget for universitetene. Så oppfordringen til regjering er: Ikke forandre en vinneroppskrift. Det er viktig at norsk forskningsinnsats blir synliggjort i en finansieringsmodell. Og nå må denne prestasjonsindikatoren ha åpen ramme for å premiere de beste prestasjoner og innsatsen i sektoren.

Det er dessverre en ubalanse mellom forskning og utdanning i Hatlen-utvalgets forslag til indikatorer for finansiering av norsk universiteter. Dersom regjeringen skulle gå for et slikt forslag ville det vært et svært uheldig signal for universiteter som skal stå for europeisk kunnskapssamarbeid og nyskapende forskning av høy kvalitet. Selv om det er mange faktorer som har spilt inn når det gjelder vår styrkede deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning, betyr ikke dette at den økonomiske belønningseffekten til institusjonene er uten betydning. Den gir en ikke ubetydelig ekstra støtte til aktiviteten, med en positiv effekt i de aktuelle fagmiljøer. Insentivene bidrar til ekstra finansiering av krevende budsjetter i et EU-prosjekt, og oppfattes som en god støtte til fagmiljøer som ofte må fristille egne ressurser for å gjennomføre større EU-prosjekter.

Resultatmidlene er en treffsikker verdsetting av ønsket forskning fra styresmaktenes side. Merverdien som kan knyttes direkte til forskning er viktig. Ikke minst internt på institusjonene. Resultatmidlene har i praksis en omfordelingseffekt og utgjør ofte store deler av mange fagmiljøers grunnbevilgning.

Det er stor grunn til bekymring hvorvidt institusjonene vil klare å fortsette en målrettet støtte knyttet til EU-prosjekter om dette insentivet fjernes. Spesielt aktivitet knyttet til pilar 2 i Horisont Europa vil kunne bli sterkt skadelidende. Indikator for EU-midler vil også være viktig for å oppnå målet om å hente tilbake mest mulig av de midlene nasjonen bidrar med til EUs forskningsprogrammer.

Denne teksten er samskrevet med Svein Stølen, UiO, først publisert i Khrono, 15. januar, 2023.

Statsråd Ola Borten Moe har gitt Forskningsrådet i oppdrag å legge til rette for at 25 prosent av søknadene blir innvilget. 

Forskningsrådet har fått et treleddet oppdrag: innvilgelsesprosenten skal opp, ressursbruken til behandling av søknadene skal reduseres og kvaliteten skal videreutvikles.

På et møte med sektoren 10. oktober presenterte Forskningsrådet 12 forslag til tiltak for å få ned prosenten, og åpnet for innspill fra sektoren. Premisset for diskusjonen var at det er ønskelig med en reduksjon både i tid og ressurser som går med til å skrive søknader, men også til å behandle søknader som ikke innvilges. Det kan heller ikke regnes med store økninger i bevilgninger. Forskningsrådets forslag til tiltak var på diskusjonsmøtet med sektoren var:

1. To-trinns søknadsbehandling
2. Fleksible støttebeløp, eventueltekstra støtte til utstyr/infrastruktur
3. FRIPRO prosjektledere kan ikke søke
4. Ikke prosjektmidler til fast ansatte forskere
5. Kutte mobilitetsstipend
6. Karantene for svak vurdering
7. Erfaringskrav etter phdfor prosjektleder
8. Krav om å søke ERC for Friproprosjektledere
9. Maks antall søknader pr institusjon
10. Fleksibelt søknadsmottak og behandling
11. Lotteri blant likt vurderte søknader
12. Faste paneler

De ulike tiltakene bør vurderes grundig med tanke på hvilke konsekvenser dette vil få for forskningen i Norge. Det er også grunn til å spørre om 25% innvilgelsesprosent er et realistisk eller velbegrunnet måltall. Dette er en stor endring, særlig for FRIPRO, som i 2022 hadde en tilslagsprosent på 6 prosent. Det er en forventning om å oppnå betydelig høyere tilslagsprosent allerede ved neste års FRIPRO-utlysning. Forskningsrådet har invitert til ny dialog med universitetsledelsen neste uke, men her er våre tanker på dette stadiet.

Ettersom KD ikke bare ønsker en høyere innvilgelsesprosent på søknader, men også at fagmiljøene skal bruke mindre tid og ressurser på søknadene, mener vi at ikke alle tiltakene er like relevante. I første runde kunne særlig fleksible støttebeløp, fleksible søknadsmottak, to-trinns søknadsbehandling og karantene ved svak vurdering kunne prøves ut.

Fleksible søknadsbeløp kan gi mulighet for en større variasjon i prosjektinnretning, og også gi mulighet for å søke om mindre, mer individuelle prosjekter. Ikke alle prosjekter må realiseres med stipendiater, og infrastruktur, og ikke alle behøver å ha samme varighet. Dette tror vi vil åpne muligheter for en større variasjon av disipliner, problemstillinger, og behov, og trolig også gjøre det lettere for yngre forskere å få tilslag og dermed prosjektledererfaring.

Fleksibelt søknadsmottak og behandling, dvs. at søknader behandles kontinuerlig, har tidligere vært pilotert hos NFR, og en har gode erfaring fra andre forskningsfinansiører der denne ordningen ser ut til å føre til både færre og bedre gjennomarbeidete søknader, så dette er absolutt interessant å prøve ut.

To-trinns søknadsbehandling er vi godt kjent med både fra EU-søknader og fra SFF-prosessen. Men nettopp basert på dette, er vi også usikre på om antall søknader faktisk vil gå ned med et slikt tiltak og hvorvidt det vil være tidsbesparende for søkerne. Noen vil også muligens sende søknader til første runde nettopp fordi det er lavere krav både til omfanget av søknaden, men også prosjektets modenhet, mens de fleste søkerne vil legge inn store ressurser allerede i første runde for å unngå å bli silt bort. Effekten av dette tiltaket vil også avhenge av hvilke vurderingskriterier som vil legges til grunn i første runde. Ideelt sett burde dette innføres som avgrensede piloter. Det burde også gjøres en grundig vurdering av hvilke vurderingskriterier som skal gjelde i første runde.

Karantene for svak vurdering brukes allerede i ERC (og MSCA), og vil kanskje ikke bli sett på som veldig urimelig i forskningsmiljøene. Karantenetid kan være positivt i den forstand at det gir et lengre handlingsrom for en søker til å forbedre et prosjekt til en senere søknadsrunde. For å kunne støtte et slikt forslag så må vi vite mer om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for både den enkelte søker, men også om dette er et tiltak som reelt vil øke tilslagsprosenten.

De resterende tiltakene mener vi vil kunne gi uheldige konsekvenser, spesielt for noen kategorier ansatte, og de reiser flere spørsmål.

FRIPRO prosjektledere kan ikke søke er et tiltak som allerede er gjeldende under FRIPRO i dag. I praksis kan FRIPRO prosjektledere søke nye prosjekt, men søknadene vil ikke bli prioritert. Det er usikkert om dette vil ha konsekvenser for tilslagsprosenten. Dette punktet kan også forstås som at FRIPRO-prosjektledere heller ikke kan søke tematiske utlysninger. Det vil være uheldig om FRIPRO-prosjektledere «straffes», mens det ikke vil ha konsekvenser for prosjektledere under tematiske program.

Ikke prosjektmidler til stillingen til fast ansatte forskere er uklart. De aller fleste med fast ansettelse hos universitetene har kombinerte stillinger (de deler sin arbeidsdag mellom undervisning og forskning) og er ikke forskere, men forstår ikke hensikten.

Mobilitetsstipend er en prosjektkategori som er innrettet mot unge forskere, og et kutt her vil påvirke uavhengighet og karriereutvikling for unge forskere, det vil også være uheldig for internasjonalisering.

Erfaringskrav etter ph.d. for prosjektleder kan virke rimelig, men det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Vi tolker det som at det skal legges opp til en lignende inndeling som ERC har, med søkevinduer basert på år etter avlagt ph.d. grad.

Krav om å søke ERC for FRIPRO prosjektledere Det vil være uheldig om det er Forskningsrådet som pålegger krav om å søke ERC. Dette er en vurdering som er opp til institusjonene og faglig ledelse ved enhetene. Et slikt krav er også lite hensiktsmessig ettersom det vil være flere prosjekt og forskere som passer inn i FRIPRO profilen enn som passer inn i ERC profilen. Selv om de to programmene har mye til felles er det ikke nødvendigvis automatikk i sammenheng mellom dem.

Maks antall søknader per institusjon er et kontroversielt forslag. Hvem og hvordan skal det avgjøres hvilket antall søknader som kan sendes fra de enkelte institusjonene? Vi stiller oss også spørrende til om tiltaket vil føre til ressursbesparelse. Risikoen er at institusjonene i større grad må etablere interne fagfellevurderingsregimer slik at det kun blir en omfordeling av byrder innad i forskningssystemet snarere enn en reell reduksjon av byrdene. Det vil også faktisk kunne bidra til å bygge ned legitimiteten til Forskningsrådet, og også risikere svekket uavhengighet i vurderingene.

Faste paneler Det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Derfor har vi ikke kommentert på dette før det foreligger med utfyllende kunnskap om hva det innebærer.

Lotteri blant likt vurderte søknader vil sannsynligvis bli oppfattet som en svekkelse av prosessen, dersom den er god fram til selve lotteriet. Et alternativ kan være å utvikle enda tydelige sekundære kriterier for søknader med lik score, slik som EU har.

Vi er spente på tiltakene som nå settes i gang av Forskningsrådet, og positive til et utforskende arbeid for å få opp tilslagsprosenten, som særlig i FRIPRO-kategorien har vært så lav at den kan fungere demotiverende og svekker legitimiteten til systemet.

Finansieringen av denne samfunnsbærende sektoren må sikre kvalitet og understøtte mangfold. Det handler som store verdier. Det som står på spill er 40 milliarder til fordeling, og enda viktigere, ja uvurderlig, er verdien av kunnskapen, forskningen og utdanningen som forvaltes.

Solberg-regjeringen oppnevnte på oppløpssiden Hatlen-utvalget som skulle se på finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren. Rapporten ble sendt ut på høring i mars, med frist i sommer. Siden har en sektor spent ventet på hvordan regjeringen skulle følge opp. Hatlen-utvalget var hurtigarbeidende, så det er bare naturlig at flere forslag var skisseaktige og forutsatte ytterligere utredning.

Kanskje det viktigste elementet i vårt finansieringssystem er hvordan studieplasser og studieproduksjon skal belønnes. Hva slags ressurser behøves for å kunne gi god forskningsbasert undervisning til legestudenter, historiestudenter, framtidige lærere og ingeniører?

Vi ble derfor overrasket da vi i midten av november mottok et brev fra Kunnskapsdepartementet der det ble bedt om innspill til endring av finansieringskategoriene med svært kort frist.

I brevet fra KD presenteres blant annet en modell hvor institusjoner legger inn anbud på nye studieplasser utfra egne anslag på reelle kostnader. Anbudsprosesser fungerer dårlig når det er vanskelig å verifisere kvalitet. Hvordan skal kvalitet vurderes i et slikt regime? Vil noen tilby en utdanningstype billig fordi de er mer effektive, eller bare fordi de planlegger å kutte hjørner på kvalitetsfronten? Den viktigste formen for forskningsfinansiering på norske universiteter er finansieringen av de kombinerte stillingene og fagmiljøene som bærer utdanningene. Departementets anbudslogikk kan bli et insentiv til utdanningsmiljøer som er villig til å forsømme forskningen.

Hatlen-utvalget argumenterte generelt for at vi skulle ha færre studiekategorier i systemet. Utvalget hevdet at utviklingen i høyere utdanning de siste tjue årene har redusert kostnadsforskjellene mellom ulike typer utdanninger. Dette var ikke godt fundert, så det var positivt at de ikke kom med et konkret forslag, men pekte på at denne problemstillingen krevde grundigere utredning. Departementet ber om innspill på å redusere antall studiekategorier til én eneste. Alle studier vil da bli belønnet etter antall studenter, ingenting annet, uansett om noen studier er betydelig mer kostnadskrevende enn andre. Riktignok skal institusjonene få tilført de frigjorte pengene som basisbevilgning, og departementet uttrykker tillit til at institusjonene vil bruke pengene til likevel å opprettholde de dyre studiene. Men dette er en risikabel modell. På lenger sikt vil det da ikke være noen spesifiserte indikatorer som for eksempel gir enkelte kliniske utdanninger en bedre finansiering enn teorifagene. I nedskjæringstider kan det fort oppstå ressurskamper både internt på institusjonene og mellom dem.

Departementet foreslår som et alternativ at det bør vurderes om kategoriinndelingen av studier i stedet for kostnadsforskjeller bør baseres på hvilke utdanninger det er behov for å prioritere i dimensjoneringen av utdanning fremover. En finansieringsmodell basert på insentiver for tidstypiske behov, og en tro på at fremtidens kompetansebehov lar seg bestemme utfra et tidsbilde, svekker autonomien og stabiliteten til fagmiljøene. Departementet har allerede stor innflytelse over hvordan institusjonene former utdanningstilbudene sine gjennom tildelingene av nye studieplasser.

Velfungerende finansieringsmodeller trenger å være stabile, forutsigbare og langsiktige. Det er derfor vesentlig at det ligger stor konsensus og grundige konsekvensanalyser bak endringer i finansieringsmodellen. Forslaget fra KD mangler et helhetlig perspektiv på hvordan finansieringskategoriene påvirker den samlede finansieringen av sektoren.

Tillit er et nøkkelord i departementets kommunikasjon med sektoren, og det brukes gjerne til å begrunne og hylle endringer som fjerner indikatorer og kategorier. Det pågående arbeidet med finansieringssystem for sektoren synes å sikte mot et nærmest indikatorløst universitet som kanskje samlet, og særlig kan ramme forskningen. Øremerkingen knyttet til rekrutteringsstillinger er fjernet, mens indikatorene som belønner forskning er foreslått fjernet, og nå bes det om innspill på at det ikke skal gjøres forskjell på studier som krever et høyere kostnadsnivå og andre studier. Resultatet vil bli at milliardene til sektoren i hovedsak blir bevilget som en stor sekk med basisbevilgning.

En indikatorløs sektor ikke lenger kan begrunne bevilgningene sine med at de oppfyller de målene et indikatorsystem har satt opp, så kan resultatet fort at vi er blitt rigget for kutt som rammer vilkårlig. Stortinget har tradisjonelt ønsket seg det helt motsatte, en sterkere grad av spesifisering av hva som er bakt inn i basis, som studieplasser, rekrutteringsstillinger, museumsdrift, biblioteker og mye annet.

Det står mye på spill.  Vi har ikke fastlåste svar eller løsninger. Det viktigste nå er at virkelig store omlegginger av finansieringssystemet ikke gjennomføres stykkevis og delt, og uten grundig utredning, og hvor institusjonene deretter kan levere veloverveide og forankrede svar.

Her kan du lese UiBs innspill til KD.

Det kjennes godt å gå inn i julehøytiden når det nå for første gang på to år ikke er pandemiberedskap. Selv om vi har blitt supertrente i å håndtere pandemien, og vi alle har vist styrken vi har i møte med en slik situasjon, så er den direkte samhandlingen mellom mennesker avgjørende for et universitet. Samholdet, omstillingsevnen og innsatsen under pandemien har vi likevel hatt med oss i inn i året som nå går mot slutten.

Å studere eller arbeide på et stort universitet som vårt, og som i tillegg ligger midt i Norges fineste by, handler om mye mer enn laboratorier, lesing, pensum og forelesninger. Her samtales det, en får seg nye venner, følger vitenskapelig søken og interesse, kollegialt samvær, studentlivet i byen og i studentforeningene. Det akademiske samfunnet har fått tilbake de fysiske møtene, konferansene, kaffekoppene, de tilfeldige treffene, og de kreative og de kritiske diskusjonene.

Ved utgangen av året fikk vi en ny historiebok om UiB. Stortinget vedtok lov om Universitet i Bergen 9. april 1946. Regjeringen ønsket seg i 1946 et helhetlig og faglig bredt universitet. Ingen utdanning skulle etableres uten at den var forskningsbasert. Universitetet skulle ha kombinerte stillinger, hvert enkelt professorat skulle gi økt forsknings- og undervisningskapasitet. UiB markerte 75 års jubileum i 2021. Ved 50-årsjubileet i 1996 kom tobindsverket Universitetet i Bergens historie ut. Det ble et ambisiøst verk som dekker Bergens Museums og Universitetet i Bergens historie fra 1825 og fram til begynnelsen av 1990-tallet. Det nye trebindsverket Vitenskap og vitenskapshistorier er en leseverdig fortsettelse av historien om UiB. Den gir nye innsikter, og fører historien videre fra 1990.

Mens 2021 var et jubileumsår, har 2022 har vært et år der vi har stått i det, og tatt en brutal virkelighet inn over oss.

2022 har vært et krevende år for Europa. Krigen i Ukraina har preget oss sterkt. Våre ukrainske studenter og ansatte har kommet tettere på. Det føles godt og riktig å kunne bistå, det er et privilegium. Det har vært en sterk erfaring å følge de ukrainske studentene de første månedene etter krigens utbrudd, og å se på nært hold hvordan de har reist seg og blitt en ressurs ikke bare for UiB, men samfunnet rundt seg. Jeg vil varmt takke alle som har bistått og bidratt til å hjelpe i denne vanskelige situasjonen. Igjen, som under pandemien, viste UiBs ansatte seg fra sin sterkeste side: kreative, rause og kompetente. I høst har UiB tatt opp 136 ferske ukrainske studenter.

Som rektor føler jeg sterkt på at tilstedeværelsen av de internasjonale studenter som står i en krise, også styrker kvaliteten på universitetet vårt. Jeg er trygg på at vårt engasjement for våre ukrainske og internasjonale studenter vil bli sterkere etter dette året. Og vi må tenke nytt om internasjonalisering. Vi kan ikke lenger ta vår internasjonale kvalitet for gitt: innføring av studentavgift for internasjonale studenter, vanskeligere samarbeidsforhold med flere land som Russland og Kina, og en annerledes tenking og etos tilsier at vi ikke kan arbeide på samme vis som før.

2022 har også vært et krevende år for vår sektor. Summen av dette, Krigen i Ukraina, skyhøye energikostnader som rammer UiB spesielt, inflasjon, vesentlig tøffere budsjetter, endringer i Forskningsrådet og varslede endringer i finansieringen av universitetene har preget oss. UiBs økonomi har gjennom mange år vokst via tilføring av studieplasser, effektivstudentgjennomstrømning og gjennomslag i eksterne forskningsprosjekter. De siste årene har også ført med seg store budsjettkutt og Statsbudsjettet for 2023 forsterker denne trenden. Sektoren går mot strammere økonomiske tider, samtidig som behovet for forskningsbasert kunnskap i form av forskning og kompetente kandidater paradoksalt nok er større enn noensinne.

2022 har også vært arbeidet da vi så fremover. I hele år har det blitt arbeidet med å utvikle en ny strategi for UIB som skal vare helt til 2030. Strategiprosessen har vært en åpen og inkluderende prosess med mange innspill fra et engasjert universitetssamfunn, det har blitt gjennomført grundige analyser av UiBs posisjon under arbeidet, samtidig som viktige nasjonale og internasjonale trender har blitt gjennomgått. Planen er at styret kan vedta dokumentet på det første styremøtet i 2023.

Den store faglige bredden basert på en relativ solid grunnfinansiering og en akademisk kultur med sterke historiske tradisjoner og høye ambisjoner, plasserer UiB i et sjikt av høyt rangerte internasjonale forskningsuniversiteter. Bredden av disiplinfag og profesjonsutdanninger er avgjørende for Norges kunnskapsberedskap, og gjør at UiB har høy relevans i møte med ulike samfunnsutfordringer og et skiftende arbeidsmarked. Høyere utdanning har i tillegg vært gjennom en rekke store reformer der særlig de mange fusjonene har preget sektoren, og ført til at UiB og UiO nå står igjen som de eneste rendyrkede klassiske breddeuniversitetene, ifølge Tilstandsrapporten om sektoren vår.

2022 har vært et særlig sterkt faglig år for UiB. De to nye Sentre for fremragende forskning (SFF) som vi fikk tildelt i år Bergen Centre for Ethics and Priority Setting in Health, ledet av Ole Frithjof Nordheim og Guri Rørtveit og Center for Digital Narrative ledes av Scott Rettberg og Jill Walker Rettberg, viser at UiB har fagmiljøer som er internasjonalt førende på sine fagfelt.

Det er dessuten viktig å merke seg at mange flere miljøer var kvalifiserte til å få status som SFF. Hele sjusterke forskningsmiljø ved UiB var med i runde to. Bak slike søknader ligger en solid innsats over lang tid fra de aktuelle fagmiljøene i samarbeid med institutt, fakultet og sentrale avdelinger, og viser hvilken kraft det i UiBs fagmiljøer. Vi ser det samme når det gjelder European Research Council (ERC). UiB fikk hele seks tildelinger fra ERC i 2022. Særlig gledelig var det at fire av dem var Starting Grants. Vår egen Eystein Jansen ble visepresident i ERC. Han er den første norske forskeren som går inn i ledelsen i ERC.

UiB store og varierte fagportefølje gjør oss aktuelle på de fleste områder. Mye kunne trekkes fram. Her bare noen få eksempler. Visste du at UiB-forskning legger rammer for britisk helsepolitikk? Den britiske regjeringen har lagt fram en rapport om primærhelsetjenesten der forskning på fastlegeordningen fra UiB og professor Steinar Hunskår har fungert som rådgiver. Eller at UiB har fått en viktig rolle å styrke kunnskapen om forholdet mellom europeisk og norsk rett? Det juridiske fakultet mottar nå om lag 21 millioner kroner fra Forskningsrådet for å opprette senteret CENTENOL.

Eller hva med at Norsk målføresynopsis med sin systematiske samling av 1300 dialekter fra hele Norge har fått status som en vesentlig del av Norges dokumentarv og er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-program?

UiB har heller aldri hatt så mange ferdige master og bachelorstudenter som våren 2022. Nesten 3000 kandidater har gått ut med UiB vitnemål. Samtidig er søknaden til studier jevnt over svært god. Søkertallene er jevnt over gode. Det ble i år sendt ut over 9500 tilbud på de snaut 4300 studieplassene UiB har å fordele på grunnstudiene. På masternivå hadde UiB over 7000 søkere til rundt 1250 studieplasser.

Læringsmiljø utvikler seg hele tiden. I 2022 fikk vi nyoppussete student- og biblioteksarealer ved Det juridiske fakultet, mens SV-studentene kan glede seg over en nyoppusset U Pihl og et døgnåpent bibliotek. En egen DIGI-emnepakke, korte studieemner i digital forståelse, kompetanse og kunnskap for alle studenter, startet høsten 2022, som første av sitt slag i Norge. En stor del av nyvinningene bunner i kreativt og kompetent samarbeid mellom de sentrale administrative avdelingene og fakultetene.

I år ble universitetsmuseet tildelt en europeisk prestisjefull pris for sitt publikumsarbeid. UiB er høyeste grad et synlig universitet. Det formidles, fortelle og deles hver eneste dag gjennom hele året. Mye av dette arbeidet baseres på ekstra innsats og enkeltes møte med organisasjoner, næringsliv, skoler eller andre samfunnsinstitusjoner. Ofte kan formidlingen være usynlig for kolleger og ledere. Samtidig får de store formidlingsprosjektene mye oppmerksomhet. UiB bidrar for eksempel inn i en ny Netflix-dokumentar om havet og det arktiske økosystemet «Our Oceans». Her vil vi nå et millionpublikum. UiBs bidrag til Store norske leksikon er et annet eksempel på «masseformidling». «UiBs artikler» har blitt lest 6,2 millioner ganger det siste året. Hele 69 fagansvarlige og fagmedarbeidere i leksikonet er tilknyttet UiB og har ansvar for 162 fagområder og 8183 artikler.

2022 var Skeivt kulturår med mange arrangement i regi av universitetet vårt, vi fikk åtte nye æresdoktorer. Statsraad Lehmkuhl er på jordomseilingen One Ocean, og formidler kunnskap om havets tilstand med sterkt medvirkende forskere og mange studenter fra UiB.

UiB er også et nyskapende universitet. Møtene mellom svært dyktige fagfolk, studenter og samarbeid med samfunnsliv bidrar til at forskning blir tatt i bruk på nye måter og skaper innovasjoner. Også her kunne mange eksempler blitt dratt fram. Som lærested har vi vært opptatt av å synliggjøre og utvikle forståelsen av hva innovasjon kan bety ved et universitet.

Hvordan innoverer vi? I år fikk blant annet Noel Keenlyside og Harald Sodemann innovasjonsfinansiering fra ERC Proof of Concept. Midlene går til prosjekt med utgangspunkt i grunnforsking, som i særlig grad vil kunne gi innovasjon og samfunnsnytte. Bjarne Hansen og Gerd Kvale fikk den prestisjetunge innovasjonsprisen til Forskingsrådet for det unike behandlingsopplegget mot angstlidelser, Mye av innovasjonen skjer i møteplassene mellom våre ansatte og studenter, gjerne i møte med nærings- og arbeidsliv, i klyngene, i inkubatorer eller i fagmiljøene.

UiB satser mye på å utvikle studiestedene våre, byggene, laboratoriene og infrastrukturen. Før jul vedtok Stortinget et budsjett der Griegakademiet mot mange odds kom inn på listen igjen over viktige bygg som felleskapet skal bidra til å finansiere. UiB jobber også med å få satt i gang en rehabilitering av Realfagbygget til et moderne og flerfaglig laboratoriebygg, og et moderne nybygg som skal bli et tyngdepunkt for UiBs IKT- og innovasjonsmiljøer. Vi arbeider også med å legge til rette for at Det kulturhistoriske museet kan renoveres.

Samtidig ser vi at UiBs ansatte leverer godt selv om tiden har blitt strammere. Vi opplever å ha en sterkere stemme i det offentlige ordskiftet om kunnskapens plass i samfunnet. Det skal mye til for å svekke Universitetet i Bergen.

Den meste av UiBs faglige aktivitet blir aldri feiret eller får de store overskriftene. Det daglige faglige, tekniske og administrative arbeidet som sørger for at UiB leverer konstant, overraskende og kreativt.  Den samfunnsmessige betydningen av arbeidet vårt har stor virkning i et langsiktig perspektiv og gjør universitetet til unik, grunnleggende samfunnsinstitusjon. Å forvalte kunnskapen, forske og sørge for utdanning, er et stort fellesansvar. Jeg er ufattelig stolt av UiB, av all forskningen, utdanningen, verdiene og alt det sterke arbeidet som utføres hos oss.

Tusen takk til hver og en av dere for dedikasjonen og den enorme innsatsen dere legger ned. Takk for det gamle året. Jeg ønsker dere en riktig god jul og en fredfull romjul.

Og jeg gleder meg til 2023.

Endelig. Regjeringen Støre satte en stopper for krisen i Forskningsrådet.

25. november fikk vi vite at regjeringen vil bevilge 1,64 milliarder kroner til Forskningsrådet. Dette vil slette den gjenværende gjelden til Forskningsrådet, og gi rom for å tildele 240 millioner kroner i FRIPRO-midler til unge forskertalent i 2023. Det blir altså ingen kutt i pågående prosjekter, og vi er spesielt glade for at regjeringen kommer unge forskertalent i møte med FRIPRO-midler allerede i 2023. Det er viktig for å ta vare på våre talentfulle forskere tidlig i karrieren.

Som sektor kan vi nå puste lettet ut: Krisen er over.

Den økonomiske krisen i Forskningsrådet, og ikke minst all dramatikken rundt håndteringen av denne krisen, har skapt et svært krevende år for sektoren som nå blir godt å legge bak seg. Det hele startet den 12. mai da Forskningsrådets styre måtte gå av. Et interimsstyre tok dets plass for å sette i gang en ekstern granskning av egen økonomi, og foreslå tiltak for å rydde opp i den økonomiske situasjonen.

Dette ble en stor sak for hele sektoren, og også direkte for oss på UiB. Rundt halvparten av våre eksterne forskningsfinansiering kommer fra Forskningsrådet, og i 2021 utgjorde dette 485 millioner kroner. Nesten halvparten av alle prosjektutbetalingene for koordinatorprosjekt i 2021 var knyttet til FRIPRO. I tillegg til alle prosjektene vi selv koordinerte, var forskere fra UiB partnere ved 307 ytterligere prosjekt.

Spesielt urovekkende var dette for de yngre forskerne våre. På UiB alene har vi 300 årsverk som finansieres av Forskningsrådet, og disse er primært stillinger som knyttes til yngre forskere. 170 av årsverkene er eksempelvis stipendiater, postdoktorer og forskningsassistenter. Slike stillinger er viktige for at yngre forskere skal kunne bygge erfaring og kvalifisere til faste stillinger. Da ville det vært dramatisk dersom FRIPRO ble stoppet et helt år.

Flere år med lave bevilgninger kunne fått alvorlige konsekvenser for Norge som kunnskapsnasjon. Vi risikerte å miste mange yngre forskere, og at sterke, aktuelle ideer og prosjekter ville gå tapt.

Det var derfor å forvente at hele sektoren mobiliserte i denne saken. Vi har hatt mange møter og samtaler med politikere om denne saken. Jeg vet også at mange av våre fagmiljø har brukt mye tid på dette.

Det er derfor svært gledelig å se at regjeringen setter en endelig strek over saken. Gjennom dette grepet løfter regjeringen blikket, ser framover, og gjør det som er rett for kunnskapsnasjonen Norge. Dette er den gode ledelsen vi trengte i sektoren.

Krisen er avverget.

Hjertelig takk!!

Den samfunnsengasjerte filantropen Peder Sather var med sine donasjoner og engasjement grunnleggende for etableringen av UC Berkeley i California. Bondesønnen Peder Sæther (1810-1886) emigrerte til Amerika i 1852 og ble en av de viktigste finansielle skikkelser i Amerika på 1800-tallet, og han er utvilsomt den nordmann som har hatt størst betydning for et universitet internasjonalt. I sin tale under markeringen av 10-årsjubileet fremhevet Trond Petersen at Peder Sather kom til California under gullrushet, men han forsto at forskning og tankekraft hadde større betydning for framtiden enn gull.

I 2012 gikk åtte norske universitet sammen med UC Berkeley om å etablere Peder Sather Center for Advanced Studies. Ledervervet går på omgang mellom UiB, UiO og NTNU, og nå er det UiB som innehar lederskapet. Senteret skulle stimulere til økt forskningssamarbeid mellom UC Berkeley og de norske institusjonene.