Rektorbloggen

I går la regjeringen frem et forslag til budsjett for UH-sektoren med en realnedgang på 1,3 prosent sammenlignet med 2024, og en realnedgang i forskningsbevilgningene på 3,5 prosent. FoU-andelen er nå beregnet til 0,89 prosent av BNP, godt under en prosentmålet. I  KDs presentasjon betrygges vi igjen om at det er berre fem andre land i OECD som bruker meir på høgare utdanning samanlikna med brutto nasjonalprodukt enn Noreg.  Man kan ikke sammenligne på tvers av land og finansieringer på denne måten.

Nå fikk vi et statsbudsjett helt som forventet, som vitner som svake ambisjoner for norsk forskning. Forsvaret har høyest prioritet i en geopolitisk svært utfordrende situasjon. Helse er også tydelig prioritert i et nasjonalt landskap som viser at vi står overfor store demografiske utfordringer når eldrebølgen treffer oss. Som rektor ved Universitetet i Bergen og som samfunnsborger forstår jeg disse prioriteringene. Det som er langt mer vanskelig å forstå er den manglende viljen til nasjonal satsing på langsiktig, forskningsbasert kunnskap.

År etter år har forskning vært salderingspost for skiftende regjeringer. Mens forskning og høyere utdanning blir anerkjent som nøkkel for fremtid vekst og velstand i EU og i våre naboland, er kunnskapsbehovene bemerkelsesverdig lite omtalt i regjerings beskrivelse av Norges utfordringer i årene som kommer. Det reflekteres også i den svake omtalen av forskning og utdanning i den ferske Perspektivmeldingen.

Årets statsbudsjett som står i sterk kontrast til forståelsen av forskningens verdi vi ser både blant våre nordiske naboer og ellers i Europa. Da presidenten for EU-kommisjonen Ursula Von der Leyen nylig ble gjenvalgt, lovet hun å «put research and innovation at the heart of our economy” i den neste 5-årsplanen. I sin politiske plattform er hun helt konkret på prioriteringene av langsiktig og grunnleggende forskning: «We will increase our research spending to focus more on strategic priorities, on groundbreaking fundamental research and disruptive innovation, and on scientific excellence.»  Den nylig publiserte Draghi-rapporten fremhever forskningens grunnleggende rolle for Europas konkurransekraft.

Samtidig kommer nyheten om en massiv satsing på forskning i Sverige. Den svenske regjeringen lover 6,5 milliarder svenske kroner mer i 2028. I Finland er satsingen tilsvarende. I forslaget til statsbudsjett for 2025 legges det inn 77 millioner euro i økt basisfinansiering for økte kostnader for universitetene og en ambisjon om 1000 nye doktorgradsstipender. For å nå målet prioriteres en vekst på 262 millioner euro i perioden 2024-2027. I tillegg skal bevilgningen til det finske Forskningsrådet økes. Virkemidler for å styrke heltidsstudenten er også prioritert i Finland.

I Norge derimot er regjeringen fortsatt opptatt av at rammekutt er et rimelig og fornuftig virkemiddel og at universitetene skal tilbake til 2019-nivå med hensyn til budsjettrammer. Samtidig er det en dissonans når det nå lanseres oppdaterte utkast til partiprogrammer på rekke og rad, med en ulike programforpliktelser om økt satsing på forskning. Her heter det at Ap vil satse mer på langsiktig forskning og internasjonal kvalitet. Målet om at 3% av BNP skal gå til forskning og utvikling fastholdes. SV fremhever tilsvarende i sitt utkast til partiprogram at det må satses på forskning og basisbevilgninger til universitet og høgskolene må øke. Høyre vil også opprettholde 3%-målet og styrke satsingen på forskning av særlig høy kvalitet.

Det er derfor vanskelig å forstå at når norske politikere på tvers av partigrenser nå tilsynelatende ser verdien av langsiktig forskning så vil de likevel ikke legge ressurser til programformuleringene. Standardsvaret som gis fra politisk nivå er at næringslivet må gå mye tyngre inn som forskningsfinansiører, og at det er umulig å prioritere ressurser til den nasjonale kunnskapsberedskapen i en geopolitisk krevende situasjon og i et samfunn der både eldrebølgen, klima- og energiutfordringer og teknologiutvikling stiller store krav til omstilling. Slik er det ikke i EU eller i de ferske NATO-medlemmene Sverige og Finland. Her er det tydelig når en leser budsjettene at langsiktig satsing på sterk forskning er grunnleggende viktig for nasjonens fremtid. Det er ingen naturlov at kunnskap skal være salderingspost.

2025 er et valgår og forventninger til at forskning og utdanning vil stå sentralt i valgkampen er som vanlig små. Akkurat det har aldri gitt større grunn til bekymring. Vi står nå i en historisk kritisk økonomisk situasjon for universitetene og høgskolene. Etter langvarige og systematiske kutt fra skiftende regjeringer må oppsigelser for første gang brukes som virkemiddel ved enkelte universitet og høgskoler, og virkemiddelet brer om seg. Det er et trist paradigmeskifte for universitetene i Norge, og for den akademiske kvaliteten. Det vekker internasjonal oppmerksomhet og svekker vår attraktivitet.  Som rektor og samfunnsborger er jeg svært urolig. Jeg er også urolig over at sektorens økonomiske nedtur ikke bekymrer bredt politisk. Det tar langt tid å bygge opp sterke fagmiljø og kort tid å rive dem ned. Alle institusjonene er gitt politiske styringssignaler om å nedprioritere tilbake til et 2019-nivå. Norge sakker akterut som kunnskapsnasjon. Dette er altså en strategi som går direkte i motsatt retning av det vi ser i Finland og Sverige, og som signaliseres fra EU. Skadevirkningene av en slik utvikling griper direkte inn i vår evne som nasjon til å møte fremtiden og de store utfordringene. Det bør også bekymre alle som er opptatt av at kunnskap er helt avgjørende for at Norge skal opprettholde sin konkurransekraft og sitt omdømme som kunnskapsnasjon.

Velkomstseremoni 2023. Foto: Eivind Senneset, UiB

Årets søkertall til UiB er svært gode. Blant de store gamle universitetene har vi økt vår andel av «markedet» med hele 8 %. Bergen kan også glede seg over å være en attraktiv studentby, med 11 % økning sammenlignet med i fjor. Jeg har kommentert disse positive tallene i media, og pressemeldingen kan leses her. Slike resultat kommer ikke av seg selv. Det handler om kompromissløst kvalitetsarbeid år etter år. Det er nasjonalt kjent at våre fag har høy kvalitet, at utdanningene er solide og forskningsbaserte, og at UiB har evnet å fornye universitetsfagene i tråd med samtidens behov. Et vitnemål fra UIB har en høy verdi. Nye studieprogram, som kombinerer inn KI, som det nye Geovitenskap og informatikk, har høstet stor interesse, og det fire år gamle Sivilingeniørstudiet i informasjonsvitenskap og økonomi (Itøk) er en søkersuksess.

Det er en slags årlig pressetradisjon at man lister opp de mest søkte studietilbudene, og fagene med høyest poenggrense. I år som i fjor, gjelder det profesjonsutdanningene våre: rettsvitenskap og medisin. Hvert år forferdes vi over hvor vanskelig det er å komme inn på profesjonsstudiene, og vi imponeres over karakterene til ungdommen som kommer inn rett etter videregående utdanning. Vi er glade for å få så ambisiøse, viljesterke og dyktige studenter. Vi vet at karaktersnittet er et resultat av målbevisst hardt arbeid over flere år, og at mange bestemte seg tidlig for å arbeide hardt for å komme inn på profesjonsutdanningene. Det er sterkt. Men å velge utdannelse er ikke en konkurranse mot andre, hvor den som har kommet inn på fag med høyest poenggrense står øverst på pallen, som seirende. Det handler ikke om å seire ved å danke ut hundrevis av andre søkere. Det handler om å ta egne valg, og følge egne, individuelle interesser.

UiB rekrutterer godt og bredt. På nasjonalt nivå er det bekymring for svak rekruttering til lærerutdanningene. I år er ikke UiB er en del av denne trenden. Tvert imot holder søknadstallene til lektorutdanningene seg godt, og vi kan også notere at lektorprogrammet i nordisk har en økning på hele 69 prosent. Også pedagogikk og spesialpedagogikk har økning i søknader. Det er veldig bra.

Vi er glade for at ungdom har ulike faglige interesser og drømmestudier. Det er viktig at de velger utfra egne interesser og evner, for samfunnet har behov for et bredt spekter av fagkompetanse. For alle, uansett studievalg, er UiB-høsten begynnelsen på en ny kunnskapsreise. Hver og en av våre studenter vil utfordres faglig og personlig, av seg selv, av hverandre og av sterke forelesere som gir forskningsbasert undervisning. Norge trenger alle, hele den brede kompetansen.

UiB forvalter et svært stort antall studieprogram. Det er vår styrke. Det gjør oss også til et attraktivt, interessant og utfordrende universitet. Vi tar ansvar for Norges kunnskapsberedskap. Norge trenger sosiologer, kunsthistorikere, sosialantropologer, kjemikere, matematikere, russisk-kyndige, medievitere, organisasjonspsykologer, musikkterapeuter, og listen kunne ha vært veldig lang. Vi må heller ikke undervurdere verdien av at ungdomskullene også søker studieprogram i hele bredden, og at noen brenner for en interesse så mye de våger å velge litt mer utradisjonelt. De har også kommet seirende ut av sin første etappe.

Et varmt velkommen til alle våre nye studenter!

Stipendiater (phd og postdok) som ikke behersker norsk, skal nå pålegges norskopplæring, kvantifisert som 15 studiepoeng.  Forskriften trer i kraft første august. Det presiseres i forskriften at norskopplæringen skal legges til de tre årsverkene som er normert og skal avsettes til doktorgradsarbeidet. «Dersom den ansatte ikke kan dokumentere ferdigheter i norsk, svensk eller dansk på nivå A2 ved ansettelse, skal institusjonen tilby norskopplæring. (…) Den ansatte skal gjennomføre opplæring tilsvarende minst 15 studiepoeng innen utløpet av åremålsperioden.»

UiB har støttet styrkingen av norskspråklig kompetanse for faste vitenskapelig ansatte i kombinerte stillinger. Gode norskkunnskaper er bra for det kollegiale arbeidsfellesskapet, og for en bredere deltakelse i universitetets mangfoldige virksomhet. Faglig ledelse og utvikling skal ikke skje fra toppen, men gjennom kontinuerlig arbeid i fagmiljøene: det handler om å delta i komitearbeid, styrende organer, verv, om å kjenne det norske samfunnet og sette faget og forskningen i kontekst. Når vi rekrutterer så internasjonalt, må vi legge til rette for at også internasjonalt rekrutterte blir aktivt inkludert i på å utvikle fagene og universitetet. Vi trenger en tett samtale mellom våre internasjonale universitetsmiljø og det norske samfunnet. Det er et godt mål at alle, etter noen års ansettelse, skal evne å undervise på norsk.

Jeg støtter dette som et ledd i styrkingen og bevisstgjøringen av norsk fagspråk og norsk som akademisk, intellektuelt språk. Å stoppe opp ved engelske, eller norske fagbegrep, for å søke etter deres ekvivalent på norsk/engelsk, er en god øvelse, for alle. Begge veier inn og ut av det norske. Jeg tror det vil være stor toleranse hos studentene for at internasjonalt rekrutterte forelesere arbeider seg gradvis inn i språket.

Men ansatte i rekrutteringsstillinger er i en annen situasjon. De har en tydelig definert tidsramme. I høringsrunden i vårfastholdt UiB at det må̊tte gjøres et tydelig skille mellom de språklige kvalifikasjonskravene for rekrutteringsstillinger og for faste vitenskaplege stillinger. UiB støttet at stipendiater som ikke behersket norsk ved ansettelse skulle gis tilbud om norskopplæring, men vi støttet ikke kravet om språkutdanning tilsvarende 15 studiepoeng.

Forskriften sier at språkundervisningen skal gis i tillegg til de tre årene som skal gå til doktorgradsarbeidet, og defineres da som annet karrierefremmende arbeid. Kostnaden ved å gi 15 språkundervisning til hundrevis av stipendiater skal dekkes av våre egne økonomiske rammer. Det vil koste. Høsten 2023 var det tilsatt 930 i rekrutteringsstillinger ved UiB. Vi er et internasjonalt universitet: cirka 40 % av stipendiatene rekrutteres fra land utenfor Norden. Disse språkkravene betyr at vi må kutte i noe annet.

Statsråd Oddmund Løkensgard Hoel argumenterer med styrking av norsk som akademisk språk, og med at staten bruker betydelige ressurser på doktorgradsutdanningene: norskkunnskaper skal fremme lysten til å bli værende og gjøre det enklere å få jobb i Norge internasjonale phd-er og postdoktorer.

I høst skal vi starte utredningen av hvordan vi kan løse kravet om språkopplæring til stipendiatene, våre rutiner for karriereplaner for stipendiatene, og hva omkostningene av forskriftsendringen blir. Vi har fortsatt flere spørsmål som må klareres. Det vil måtte avklares tydeligere hva dette språkkravet ville bety for de stipendiatene som ikke har finansiering for fire år, samt eksternt finansierte postdoktorer.

Vi vil uansett alltid gjøre vårt beste for stipendiatene og postdoktorene våre.

En viktig diskusjon har seilt opp i Norge og Europa: Hvordan skille mellom militær og sivil forskning, hvordan bør forskningsprogrammene, og forskningssystemet, innrettes når flerbrukspotensial for både militær og sivil forskning (dobbel bruk) blir en sentral problemstilling for forskningen?

Det er enighet om at trusselbildet mot norske interesser blir stadig mer sammensatt og sektorovergripende. Forsvarsevnen er kunnskapsbasert, og sikring og forvar handler om langt mer enn våpen. Etter Russlands fullskalainvasjon står Europa i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og for forskning og utdanning snakkes det stadig oftere om ansvarlig internasjonalisering. Det tegner seg til å få konsekvenser også for innretningen hos forskingsprogrammene. Forskningsbudsjettene er stramme, mens i den ferske langtidsplanen for Forsvaret legger regjeringen opp til å bruke 600 milliarder kroner på 12 år. Av forsvarsbudsjettet går ca 1% til forskning nå. I desember 2023 fikk Forskningsrådet, FFI og NSM i oppdrag, i et supplerende tildelingsbrev, å utrede hvordan forskningssystemet bør innrettes for å ivareta Norges totale forskningsbehov, som også inkluderer skjermingsverdig, sensitiv og gradert kunnskap. Forutsetningen for oppdraget var et behov for mer sivil-militært FoU-samarbeid. «Flere enn tidligere vil bli involvert i sikkerhets- og beredskapsarbeid, og flere virksomheter vil komme i situasjoner der sikkerhet blir et sentralt hensyn i beslutningsprosesser», kan vi lese i oppdragsbrevet fra Regjeringen. Rapporten skal presenteres om få dager, innen utgangen av mai. Mens vi venter, har Kenneth Ruud tydelig tatt til orde for en egen tverrsektoriell arena for forsvars- og sikkerhetsrelatert forskning utenfor Forskningsrådet.  Tidligere har representanter for instituttsektoren og NHO fremmet at forsvarsforskning bør inn i Forskningsrådet.  Mens Gunnar Bovim som leder utredergruppen, spør om vi er naive i vår delingskultur.

Parallelt med dette, arbeides det i Brussel med lignende spørsmål som angår det nye europeiske rammeprogrammet FP10, som skal vare frem til 2034. Det er naturlig at den nasjonale prosessen og det europeiske arbeidet for en samarbeidsordning mellom militær og sivil forskning, sees i sammenheng, i den forstand at Norge ikke divergerer mye fra EU i sin innretning. Men samtidig, arbeides det nasjonalt med en ny stortingsmelding om forskningssystemet,  som er berørt av denne utviklingen.

Mens kunnskapsproduksjon alltid har vært en del av forsvarskappløpet, og av krigføringen, påvirker sivile teknologier og kunnskapsproduksjon i større grad krigføringen enn tidligere, hvor det var mer spesifikk forsvarsteknologi og kunnskap som dominerte. Grensene mellom det sivile og det militære blir vanskelig å trekke. Dette angår oss som forskningsuniversitet på mange områder. Det handler om ressurser, internasjonalt samarbeid, og våre holdninger til en tettere sammenkobling av militær og sivil kunnskap. Det handler også om finansiering av det nye europeiske rammeprogrammet, og de økonomiske konsekvensene av at det nå skal investeres mer i forskning til militære formål. Det er svært viktig at det arbeides for at en slik satsing ikke skjer på bekostning av grunnforskningen og den sivile forskningen.

I slutten av januar presenterte EU-Kommisjonen et White paper med tre modeller for å styrke forskning og utvikling med flerbrukspotensiale (Dual use) som ble lagt ut på høring, med frist 30. april. Kommisjonen ba her om innspill på tre alternativer for videre utvikling, og samordning av forskning:

1. Fortsette som før, med et sivilt rammeprogram og et militært, European Defense Fund (EDF), som adskilte verktøy, og styrke og forbedre virkemidler for synergier mellom forskning for hhv sivil og militær bruk.
2. Fjerne det eksklusive fokuset på forskning til sivil bruk fra det nye rammeprogrammet (FP10). Det ville bety en ny retning i innhold og implementering av noen deler av rammeprogrammet, slik at noen deler blir innrettet mot militær og sivil flerbruk, Dual use.
3. Lage et nytt program, i tillegg til EDF og rammeprogrammet for forskning og innovasjon som skal ivareta Dual use.

Responsen på den europeiske høringen er stor, og mottakelsen er blandet. Det er ikke overraskende: dette handler både om finansiering og innretning av det nye rammeprogrammet for forskning og innovasjon, FP10. Flere universitetslobbygrupper er kritisk utfordrende og spørrende til innlemmingen av forskning med dual-use-potensial, og mener at Horisont Europa og FP10 bør være utelukkende sivile. Tekniske universitet tenderer til å være noe mer positive til å introdusere dual-use i EUs rammeprogram. Mange melder at beslutningstakerne bør være mer tydelige på hva forslaget innebærer. Tradisjonelt har det vært et skille mellom sivilforskning og forsvarsforskning i mange land. Blant høringsinnspillene er også mange individuelle. Fra nøytrale Irland har det kommet mye sterk kritikk av forslaget om å innlemme flerbruksteknologi i rammeprogrammet, og av en militarisering av EU. Flere europeiske forskningsorganisasjoner og -allianser har respondert, men kun et fåtall er rene universitetsallianser og universiteter. Det tredje alternativet finner lite gehør, mens de aller fleste støtter alternativ 1 eller 2, med ulike forbehold. Mange påpeker at EDF allerede har mulighet til å inkludere forskning og innovasjon i større og bredere omfang enn i dag.

Jeg er urolig for forskningens åpenhet og tilgjengelighet og for finansieringen av den frie forskningen i Europa og Norge.

Åpen, fri og tilgjengelig forskning har vært en europeisk fanesak. Ansvarlig internasjonalisering betyr at vi forholder oss til prinsippet «så åpen som mulig, så lukket som nødvendig». Mange advarer mot at en bred integrering av Dual use i Rammeprogrammet vil kunne gjøre europeisk forskning mindre attraktivt internasjonalt, og gjøre internasjonalt samarbeid komplisert.  Men vi kan ikke ensidig definere om en teknologi har flerbrukspotensiale eller ikke, svært mye av kunnskapen kan ha både sivil og militær anvendelse. Flerbrukspotensial er et ikke et avgrenset begrep.

Forskingsaktørene i medlemslandene ønsker et forsterket rammeprogram. Det er en kamp om budsjettene. Det er bekymring for at et nytt program for dual use vil konkurrere med FP10 om ressursene, samtidig vil mange tenke at det er nettopp her ressursene vil komme.

Uansett innretning er det vesentlig at store investeringer til forsvarsrelatert forskning ikke går på bekostning av investeringene til sivil forskning, inkludert sterk grunnforskning, og forskning rettet mot grønn omstilling, og gode, demokratiske samfunn. En sikring av gode ressurser til rammeprogrammet, kan derfor finne støtte i en argumentasjon om at kunnskapsberedskapen som leveres av den sivile forskningen er grunnleggende viktig for Europas forsvarsevne, også uavhengig av en Dual Use-merking.  Svært mye av den militære teknologien baserer seg på innovasjoner fremskaffet gjennom grunnleggende forskning med sivilt tilsnitt.

Definisjonen av Dual use i Brussel-arbeidet er vag og gjør det vanskelig å innta bastante holdninger. Universitetet skal uansett sørge for og fremme den brede kunnskapsberedskapen som det beste forsvar. Fri, nysgjerrighetsdrevet forskning er grunnleggende. Forsvar handler ikke bare om teknologi: samfunnsvitenskapene, juss og humaniora er en del av det. Det må være tydelig for forskerne hvilken bruk en gitt utlysning og et gitt program er rettet mot.

I en nylig tale på Sorbonne om Europas fremtid sier President Macron at EU bør doble sitt forskningsbudsjett og særlig konsentrere seg om mekanismer som ERC. Han understreket at Europa bør bli et kontinent som investerer i banebrytende innovasjon og med sterk grunnforskning. Jeg håper statsråden vår bruker alle anledninger til å fremme disse kvalitetene, også i arbeidet med innretningen av forskningens flerbrukspotensiale og i det videre arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet her hjemme.  Vi ser frem til å delta i samtalen om innretningen i Norge.

 Krigen i Gaza har skapt et stort engasjement, internasjonalt, nasjonalt og også hos oss, ved UiB. Tusenvis av sivile liv har gått tapt, altfor mange unge kropper er lemlestet. Gazas universiteter er raserte, hundrevis av studenter og universitetsansatte er drepte og skadet. Innbyggere i Gaza gjennomlever en stor humanitær katastrofe: de er fordrevet, skadet, uten ly, mat, vann, medisiner og grunnleggende behov. Det er ikke rart at det er sterke følelser når Israels krigshandlinger fortsetter og fortsetter, gislene ikke løslates, og humanitær hjelp ikke kommer frem. Det er utålelig.

Jeg ønsker et engasjert universitet. Universitetet er en sterk forkjemper for ytringsfrihet, akademisk frihet og demonstrasjonsfrihet. Universitetene skal være en utforskende og utfordrende kraft for å forstå tiden vi er i. Det inkluderer den fryktelige situasjonen i Gaza, og det historiske bakteppet. Å søke sannhet gjennom forskning handler om mer enn å publisere, det handler om å gjøre seg selv og hverandre i stand til å forstå og vurdere verden vi lever i. Å studere ved et universitet handler om mye mer enn å ta eksamener: Det handler om å danne seg selv som menneske. Det skjer gjennom møter med studenter med andre erfaringer og annen bakgrunn, gjennom et bredt tilfang på kunnskapsområder og levende diskusjoner. Det kan også skje også gjennom demonstrasjoner.

Universitetet skal være et inkluderende og et trygt sted, men det skal ikke være et sted hvor man ikke utfordres, også av uenighet. Når universitetet er på sitt beste bidrar det formende med å forløse deltakende, selvstendige og kritiske samfunnsborgere. Et universitet skal huse et mangfold av kritikker og perspektiv. Et universitet skal skape og legge til rette for kritisk refleksjon. Et universitet kan ikke ta kollektivt stilling selv i brennende politiske spørsmål uten å undergrave forutsetningene for sin egen sannhetssøkende eksistens: Den beror på full frihet til å fremholde alle lovlige synspunkter, uansett hvor upopulære de måtte være, til enhver tid.

Vi har hatt lite politisk aktivisme de siste tiårene ved Universitetet i Bergen. De siste månedene har dette endret seg. På Museplass har Aksjonister for Palestina slått leir. De demonstrerer til støtte for det palestinske folk, i solidaritet med krigens ofre, de fordømmer Israels politikk og krigføring og de har en rekke krav de ønsker at UiB skal innfri.

Det er ikke vanskelig å forstå det sterke engasjementet, utålmodigheten, følelsene av svik fra det internasjonale samfunnet og behovet for å si tydelig fra. Demonstrantene har fått tillatelse til å stå på den lille plassen rett foran universitetsledelsens bygning, og til å slå opp teltene på gresset foran Universitetsmuseet. Ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten er ikke tomme ord. De skal verne nettopp om ytringer som provoserer og forstyrrer. På demonstrasjonsområdet er det aksjonistenes egne ytringer som gjelder. Ytringsfriheten står sterkt i Norge: Den er sentral for individers meningsdannelse og for demokratiet. For universitetet har den en særlig betydning – den er forutsetningen for universitetets sannhetssøken, læring og formidling. Også friheten til fredelige demonstrasjoner står sterkt – og er sentral av mange av de samme grunnene. Demonstrasjonen på Museplass markeres med palestinske flagg, og mange plakater og oppslag. Den ikoniske Christie-statuen, som mange forbinder med UiB, men som tilhører kommunen, har også fått et palestinsk flagg. I perioder blir kritikken mot UiB og rektor kunngjort i megafoner og med sirener. Universitetet skal strekke seg langt for å legge til rette også for denne typen ytringer, så lenge de ikke går uforholdsmessig ut over andre studenters og ansattes mulighet til forskning, undervisning, tilstedeværelse og drift.

Et universitet bør tåle en del forstyrrelse av institusjonens dagligliv, og sterke virkemidler.  Som leder skal jeg også tåle mye: ytringene er uttrykk for sterke følelser. Grensen går ved hatefulle ytringer og dersom demonstrantenes valgte ytringsformer går uforholdsmessig ut over andre studenter og ansatte, og universitetets ivaretagelse av sine lovfestede forpliktelser.

Georg Johannesen beskrev universitetet som et sted hvor vi skulle lese lange og vanskelige bøker og krangle med våre venner. Etter hvert vil tiden modnes for en utforskende samtale, både med de som aksjonerer og det bredere universitetssamfunnet. Det er en alvorlig tid vi lever i, den fordrer vanskelige samtaler. Et universitet som har både kunnskapsberedskapen og engasjementet kan gjøre mye. Det vil bidra sterkt til å skape en bedre framtid.

En viktig UiB-begivenhet er den årlige utdelingen av Meltzerprisene som fant sted fredag 8.3.2023. Meltzerprisutdelingen er en strålende anledning til å verdsette sterk forskning og sterk vitenskapelig innsats.
Lauritz Meltzer (1861-1943) var forretningsmann, ingeniør, offiser, og en stor filantrop, som gjennom hele sitt liv hadde stor interesse for vitenskap og forskning. I sitt testamente skrev han i 1939 at det aller meste av hans formue skulle gå til et fond til beste for et bergensk universitet, men på betingelse av at et universitet ble etablert før ti år var omme. Hvis hans betingelse ikke ble innfridd, skulle pengene gå til Fredrikstad. Vedtaket om å opprette Universitetet i Bergen ble gjort av Stortinget i 1946. Dermed var Meltzerfondet sikret, og midlene Meltzer etterlot seg har gjennom alle år vært en betydningsfull stimulans for UiBs faglige virksomhet. I år delte vi ut 12,2 millioner til vitenskapelig reiser, forskninststøtte og forskningsterminer.
I år gikk Meltzerprisen for yngre forskere til forsker Ellen Christine Røyrvik ved Det medisinske fakultet og professor Christian Haug Eide ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Disse to har utmerket seg med fremragende vitenskapelig arbeid innenfor sitt felt. Ellen er en svært produktiv forsker med en unik tverrfaglig bakgrunn. Hun bringer erfaring innen genetikk, molekylærbiologi, arkeologi og lingvistikk sammen, både for å utforske grunnleggende spørsmål om norsk og europeisk befolkningshistorie og for å kaste viktig nytt lys over biologien til klinisk viktige sykdommer. Christian har vist en imponerende evne til å oppnå ny kunnskap ved å kombinere fagområder: Han forsker innen geofysikk, klastisk sedimentologi, reservoaregenskaper, bruk av digitale metoder for datainnsamling, vulkanologi, «source-to-sink» og provenans-studier og mineralogi.
Prisen for fremragende forskningsformidling ble tildelt professor i rettsvitenskap Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet. Eirik vært en av akademias mest aktive og relevante stemmer i offentligheten. Eirik formidler særlig om rettsvitenskapens rolle i utviklingen av demokratiet og rettsstaten, og hans formidlingsbidrag kjennetegnes ofte av å være både maktkritiske, utforskende og utfordrende.
Meltzers ærespris for fremragende forskning ble tildelt professor Nina Langeland ved Det medisinske fakultet og professor Nikolai Østgaard ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Nina forsker på noen av de største utfordringene innen infeksjonsmedisin, inkludert COVID-19-pandemien og antibiotikaresistens. Nikolai har satt UiB på verdenskartet innen romfysikk og romteknologi de siste 15 årene. Han har styrt SFF Birkelandsenteret til stor vitenskapelig suksess, med oppsiktsvekkende resultater innen atmosfærisk elektrisitet og høyenergistråling fra tordenvær.
Gratulerer til fem flotte og verdige vinnere!

Ørjar Øyen var en profilert sosiolog, og en markant rektor ved Universitetet i Bergen (UiB). Han var en sentral strateg i etableringen av norsk samfunnsvitenskap. Som en av de første profesjonelle sosiologene i Norge, var han en institusjonsbygger både ved UiB, og nasjonalt og internasjonalt.
Ørjar Øyen ble utnevnt til professor i sosiologi ved UiB i 1967. Hans vei gjennom utdanningsløp og arbeidsliv er også en historie om byggingen av det moderne Norge.
Øyen vokste opp i Brønnøy på Helgeland. Etter skolegang i hjembygden, leste han gymnaspensum som selvstudium kombinert med brevkurs, og etter ett år som elev ved Eidsvoll offentlige landsgymnas tok han examen artium 1946. To år senere avla han eksamen ved Nesna lærerskole. Han begynte å studere sosiologi ved Universitetet i Oslo i 1949, og fortsatte sine studier som Research Fellow ved University of Washington i Seattle i 1951. Her møtte han et ungt, levende sosiologmiljø, preget av ambisjoner og pionervirksomhet. Etter videre studier, både i Oslo og i Seattle, avla han i 1962 doktorgraden i sosiologi ved sitt amerikanske Alma mater. Deretter fulgte fem nye år ved Universitetet i Oslo.
Ansettelsen av Øyen som professor ved UiB innevarslet starten på en gullalder for samfunnsforskningen i Bergen. I bagasjen fra USA hadde han med seg ambisjoner om å utvikle forskning som bygget på grundige empiriske undersøkelser, systematiske analyser og metodiske tilnærminger. Han løftet sosiologi som disiplin nasjonalt og internasjonalt. Sammen med kollegaer ved instituttet startet han retningen som fikk betegnelsen Bergensskolen i sosiologi.
Mange av hans publikasjoner er relatert til befolkningsspørsmål, demografiske problemstillinger og metodologiske emner. Forskningsetiske problemstillinger, sosial lagdeling, mobilitet og forholdet mellom sosiologi og samfunn utgjør sentrale tema i flere av hans senere bidrag. Stadig minnet han om sosiologens viktigste og mest grunnleggende spørsmål: «How do you know?» Som samfunnsforsker skulle og måtte veien fra hypotese til teori være brolagt med empiriske bevis.
Som nyansatt professor markerte han seg fra første stund som en sentral faglig leder og institusjonsbygger. Han ble instituttstyrer og sto i spissen for oppbyggingen av Sosiologisk institutt og utviklingen av sosiologifaget som studium i Bergen. Han var i front med å etablere det nye samfunnsvitenskapelige fakultetet ved UiB, og ble dets første dekan.
I to perioder, fra 1978 til 1983 var han universitetets rektor, i en tid med store utfordringer, men også med vekst. Kløkt, klokskap og varme preget han innsats som rektor. I hans periode ekspanderte UiB, både i areal, budsjett, utdanningstilbud og i studenttall. Som rektor fikk Ørjar Øyen i tillegg etablert viktige prinsipper for styring og ledelse og for forskningsorganiseringen ved universitetet.
Internasjonalt forsknings- og universitetssamarbeid var en viktig del av Øyens virke, dels som gjesteprofessor ved flere utenlandske universiteter, dels som medlem og leder av en rekke internasjonale komiteer, styrer og råd. Han gjorde en omfattende innsats for å fremme utviklingsrelaterte perspektiver og nord–sør-samarbeid, og for å utvikle øst–vest-samarbeid under den kalde krigen. Fra 1988 til 1995 var han generaldirektør ved Inter-University Centre i Dubrovnik, Kroatia. Fra 1988 til 1991 var han president i Board of Directors, European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences. Han var æresborger av staten Washington og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1988.
Universitetet har mye å hedre Øyen for. Et synlig bevis på takknemlighet er at bygningen der Sosiologisk institutt nå holder til har navnet «Ørjar Øyens hus». Han var aktiv i instituttmiljøet og i universitetssamfunnet til det siste, og møtte gjerne på kontoret daglig til han var langt oppe i 90-årene. Her publiserte han, deltok i undervisning og formidling og opprettholdt kontaktene sine og engasjementet sitt både faglig og universitetspolitisk, nasjonalt og internasjonalt.
Øyens raushet, velvilje og godhet overfor studenter, stipendiater og kollegaer vil bli savnet. Han omtales gjerne som en trygg miljøskaper, ofte til stede i fagmiljøet, alltid med døren åpen, generøs med kunnskapsdeling og uvanlig kjapp til å forstå hva som trengtes av inspirasjon og støtte, uansett hvem som spurte.
Øyen var en raus pioner, som representerte det beste ved UiB, og akademia især.
Fred over Ørjar Øyens minne.

Det internasjonale kunnskapssamarbeidet preges av spørsmål om beredskap og sikkerhet. En ny etat for eksportkontroll er etablert, og det arbeides med utreding av et sikkert forskningssystem for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Årets ord, som ble lansert i Sandra Borchs tale på sektorens kontaktkonferanse 16. januar, handler ikke lenger om oppussing, men om beredskap, kunnskapsberedskap.

Bakgrunnen er den geopolitiske situasjonen. Den merkes på budsjettene, i politikken, i Forskningsrådets utkast til ny strategi og i Kunnskapsdepartementets arbeid med systemmeldingen (stortingsmeldingen om det norske forskningssystemet).

Ved UiB har det skjerpete eksportkontrollregimet allerede fått konsekvenser i form av tidkrevende prosesser med risiko for å miste kandidater og at prosjekter blir forsinket. Selv om vi er enige om at dagens sikkerhetssituasjon er alvorlig, så bør den ikke definere hele forskningen og fremtidens kunnskapsbehov. Vi må evne finne den rette balansen mellom åpenhet og sikkerhet, samtidig som transparens og deling av kunnskap fortsatt må være grunnleggende. Det er viktig at prinsippet om at forskning og forskningsprosesser skal være «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig» videreføres.

Nordområdeforskningen er et eksempel på situasjonen vi står i. UiB har særlig sterke forskningsmiljøer på nordområdene, slik det har framkommet av Forskningsrådets tidligere polarevalueringer. Her møtes interessene til store, dominerende blokker i verdenspolitikken; USA, Kina, Russland og EU. På mange måter kan vi tenke på nordområdene som et «fremtidslaboratorium» der mange av de samfunnsutfordringer vi møter i dag og vil møte i fremtiden, er dramatisk til stede. Forskningen på polare områder kan vanskelig gjøres uten omfattende internasjonalt samarbeid med land. De både akutte og langsiktige behovene for kunnskap om nordområdene viser hvordan vi må leve med store paradokser. På den ene siden er behovet for internasjonalt kunnskapssamarbeid mer nødvendig enn noen gang. På den andre siden står vi overfor økt risiko for spionasje og store sikkerhetstrusler. Men nordområdene er bare et av mange relevante eksempler på krevende områder for kunnskapssamarbeid.

Kunnskapsberedskap er ikke et nytt moteord. Mange av oss har brukt det i årevis som et bilde på nødvendigheten av å ivareta en bred kunnskapsbase. Det handler på den ene siden om at vi går en ukjent framtid i møte som vi ikke fullt og helt kan planlegge oss inn i. Et bredt kunnskapsgrunnlag gir oss et bedre grunnlag for å håndtere det som kommer av endringer i samfunnet enten det gjelder økonomien, teknologien eller naturen. På den andre siden handler om at vi bør være en aktiv del av den internasjonale kunnskapsallmenningen.

Men nå ser vi en spissere og langt mer instrumentell forståelse av begrepet kunnskapsberedskap, i retning av forsvar, totalberedskap, sikkerhet og trygging. Nå handler det om å håndtere kriser, det være seg klimatiske, militære, sikkerhetsmessige eller økonomiske. Dette var tydelig i Forskningsrådets utkast til strategi som nettopp var på høring, hvor første avsnitt beskrev prioritering av sikkerhet og beredskap på en måte som mange av oss oppfattet som så definerende at det sto frem som en slags revisjon av Langtidsplanen.

Alt har sin pris. I Europa er kutt i den sivile forskningen en sannsynlig konsekvens av den spente geopolitiske situasjonen og økt påtrykk fra forsvarsindustrien om forskningsmidler. Det har allerede skjedd, gjennom kutt i Horisont Europa på 2,1 milliarder euro for å gi rom for finansiell støtte til Ukraina, men også ekstra finansiell støtte til migrasjon og grensekontroll, og bistand til andre naboland. Budsjettkuttet i Horisont Europa gjennomføres til tross for advarsler fra det europeiske forskningsmiljøet og kommissær for forskning og innovasjon Iliana Ivanova. Omprioritering for sikkerhet og forsvar er en diskusjon som vil bli sterkt gjeldende i de kommende forhandlingene om innretningen og budsjettrammen til det neste europeiske rammeprogrammet, FP10.

24. januar kom Europakommisjonen med en omfattende fremlegging om økonomisk sikkerhet der også internasjonalt samarbeid, akademisk frihet og formålet med forskning og innovasjon spisses mot konkurranse og trusselbilder. To dokumenter er viktige for forskningen: Rådets forslag til rekommandasjon om å styrke forskningssikkerhet i Europa, og en såkalt hvitbok som foreslår ulike alternativer for å sikre støtte til forskning og utvikling som har dobbelt brukerpotensial.

Rekommandasjonen inneholder anbefalinger og foreslår samordning mellom medlemslandene om styrking av forskningssikkerheten. Det anbefales å utvikle nasjonale handlingsplaner og retningslinjer, opprette støttestrukturer, styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutvikling på området, samarbeide på tvers av sektorer, vurdere risikoer knyttet til kritiske teknologier, samarbeide med forskningsfinansieringsorganisasjoner, støtte og følge opp universiteter og andre forskningsorganisasjoner.

Europakommisjonens hvitbok handler om alternativer for å styrke støtten til forskning og utvikling som involverer teknologier med dobbelt brukspotensial (dual usage). Og her foreslår kommisjonen tre mulige alternativer for fremtiden, som nok vil være relevant også for norsk politikk:

1. 1. 1.  bygge videre på dagens tilnærming, som skiller mellom sivil og forsvarsforskning, men introdusere forbedringer og synergier mellom eksisterende EU-programmer og instrumenter.
      2. fjerne det eksklusive fokuset på sivile anvendelser i utvalgte deler av etterfølgerprogrammet til Horisont Europa (FP10), slik at strategiske nye teknologier kan støttes uavhengig av anvendelsesområdet.
      3. å opprette et dedikert instrument med et spesifikt fokus på R&D med dobbelt brukspotensial, for eksempel gjennom et eget budsjett, egne regler, eller flaggskip-prosjekter.

Dual Usage defineres og rammes inn som teknologier med dobbel brukerpotensial –  men, lik kunnskapsberedskapen, har også dual usage iboende potensial til å bli et veldig bredt begrep. Det er få forskningsprosjekter og resultater som bare er relevante, og gevinst, i en sammenheng.

Når det i EU diskuteres om det skal åpnes opp for at deler av rammeprogrammet kan støtte forskning på strategiske nye teknologier uavhengig av om anvendelsesområdet er sivilt eller militært, reiser det flere spørsmål. Hvordan bestemme hvilken forskning som kan brukes både sivilt og militært? Det vil i mange tilfeller, især når det gjelder grunnforskning, være umulig å vurdere dette på forhånd. Vil dette flytte fokuset enda mer over til militær bruk av forskningen og invitere inn helt andre interesser inn i forskningsprosjekter? Hvilke konsekvenser vil denne prioriteringen få for forskningsfinansieringen? Hvordan sikre satsing på den grunnleggende, forskerinitierte forskningen?

Også i Norge handler 2024 om tverrsektorielt samarbeid og totalberedskap. Rett før jul fikk FFI, NSM og Forskningsrådet et utredningsoppdrag om å skissere et felles nasjonalt FoU system for håndtering av Norges totale kunnskapsbehov. Dette oppdraget skal drøfte innretning og behov, relevante fagområder, samarbeidsarenaer, økonomiske og administrative konsekvenser, kompetansebehov og risiko, og også hvordan sivil-militært samarbeid kan rammes inn slik at det ikke står i veien for den åpne forskningen.

 «I årene fremover vil det være behov for en mer strategisk tilnærming til kunnskapsutvikling, forskning og teknologiutvikling for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser», skriver Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet om oppdraget, som vil mates inn i arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet.

Det er viktig at universitetene får bidra inn i dette arbeidet.

Militær- og kriseberedskap skal bli en del av forskningsprioriteringene. Da gjelder det å dosere klokt. Vi må ikke glemme at det ikke var den situasjonsbestemte forskningen som reddet oss ut av pandemien. Det var kunnskapsmiljøenes bredde og evne til å bruke grunnforskning som viste oss veien ut av pandemien. Det er også viktig – både for landets og vår sektors legitimitet at begrunnelsen for eventuelle sikkerhetsforanstaltninger faktisk hviler på hensyn til sikkerhet og at det ikke er andre interesser som legges til grunn.

Jeg er overbevist om at universitetene skal fortsette med dialog og kunnskapssamarbeid selv i land der det kan være vanskelig. En norsk tilnærming må innlemme sikkerhetstiltak på en måte som respekterer og fremmer akademisk frihet og tilbyr en modell for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Med en aktiv dialog med universitetene om hvordan vi kan utvikle gjennomtenkte retningslinjer, kan vi sikre at Norges kunnskapssektor forblir både trygg, sterk og dynamisk, klar til å bidra til å dra nytte av global vitenskapelig og teknologisk utvikling.

Oppsummert:

Det blir viktig med et sterkt norsk engasjement i innspillene til den europeiske innretningen som vil prege det nye rammeprogrammet.

Kunnskapsberedskap må også i fremtiden brukes og forstås som et bredt begrep.

Dual usage har et stort potensial for svært bred fortolkning og bruk, men det er ikke gitt at det gagner forskningen eller gir sikkerhetsarbeidet.

Pass på rommet for den frie grunnforskningen.