Det internasjonale kunnskapssamarbeidet preges av spørsmål om beredskap og sikkerhet. En ny etat for eksportkontroll er etablert, og det arbeides med utreding av et sikkert forskningssystem for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Årets ord, som ble lansert i Sandra Borchs tale på sektorens kontaktkonferanse 16. januar, handler ikke lenger om oppussing, men om beredskap, kunnskapsberedskap.
Bakgrunnen er den geopolitiske situasjonen. Den merkes på budsjettene, i politikken, i Forskningsrådets utkast til ny strategi og i Kunnskapsdepartementets arbeid med systemmeldingen (stortingsmeldingen om det norske forskningssystemet).
Ved UiB har det skjerpete eksportkontrollregimet allerede fått konsekvenser i form av tidkrevende prosesser med risiko for å miste kandidater og at prosjekter blir forsinket. Selv om vi er enige om at dagens sikkerhetssituasjon er alvorlig, så bør den ikke definere hele forskningen og fremtidens kunnskapsbehov. Vi må evne finne den rette balansen mellom åpenhet og sikkerhet, samtidig som transparens og deling av kunnskap fortsatt må være grunnleggende. Det er viktig at prinsippet om at forskning og forskningsprosesser skal være «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig» videreføres.
Nordområdeforskningen er et eksempel på situasjonen vi står i. UiB har særlig sterke forskningsmiljøer på nordområdene, slik det har framkommet av Forskningsrådets tidligere polarevalueringer. Her møtes interessene til store, dominerende blokker i verdenspolitikken; USA, Kina, Russland og EU. På mange måter kan vi tenke på nordområdene som et «fremtidslaboratorium» der mange av de samfunnsutfordringer vi møter i dag og vil møte i fremtiden, er dramatisk til stede. Forskningen på polare områder kan vanskelig gjøres uten omfattende internasjonalt samarbeid med land. De både akutte og langsiktige behovene for kunnskap om nordområdene viser hvordan vi må leve med store paradokser. På den ene siden er behovet for internasjonalt kunnskapssamarbeid mer nødvendig enn noen gang. På den andre siden står vi overfor økt risiko for spionasje og store sikkerhetstrusler. Men nordområdene er bare et av mange relevante eksempler på krevende områder for kunnskapssamarbeid.
Kunnskapsberedskap er ikke et nytt moteord. Mange av oss har brukt det i årevis som et bilde på nødvendigheten av å ivareta en bred kunnskapsbase. Det handler på den ene siden om at vi går en ukjent framtid i møte som vi ikke fullt og helt kan planlegge oss inn i. Et bredt kunnskapsgrunnlag gir oss et bedre grunnlag for å håndtere det som kommer av endringer i samfunnet enten det gjelder økonomien, teknologien eller naturen. På den andre siden handler om at vi bør være en aktiv del av den internasjonale kunnskapsallmenningen.
Men nå ser vi en spissere og langt mer instrumentell forståelse av begrepet kunnskapsberedskap, i retning av forsvar, totalberedskap, sikkerhet og trygging. Nå handler det om å håndtere kriser, det være seg klimatiske, militære, sikkerhetsmessige eller økonomiske. Dette var tydelig i Forskningsrådets utkast til strategi som nettopp var på høring, hvor første avsnitt beskrev prioritering av sikkerhet og beredskap på en måte som mange av oss oppfattet som så definerende at det sto frem som en slags revisjon av Langtidsplanen.
Alt har sin pris. I Europa er kutt i den sivile forskningen en sannsynlig konsekvens av den spente geopolitiske situasjonen og økt påtrykk fra forsvarsindustrien om forskningsmidler. Det har allerede skjedd, gjennom kutt i Horisont Europa på 2,1 milliarder euro for å gi rom for finansiell støtte til Ukraina, men også ekstra finansiell støtte til migrasjon og grensekontroll, og bistand til andre naboland. Budsjettkuttet i Horisont Europa gjennomføres til tross for advarsler fra det europeiske forskningsmiljøet og kommissær for forskning og innovasjon Iliana Ivanova. Omprioritering for sikkerhet og forsvar er en diskusjon som vil bli sterkt gjeldende i de kommende forhandlingene om innretningen og budsjettrammen til det neste europeiske rammeprogrammet, FP10.
24. januar kom Europakommisjonen med en omfattende fremlegging om økonomisk sikkerhet der også internasjonalt samarbeid, akademisk frihet og formålet med forskning og innovasjon spisses mot konkurranse og trusselbilder. To dokumenter er viktige for forskningen: Rådets forslag til rekommandasjon om å styrke forskningssikkerhet i Europa, og en såkalt hvitbok som foreslår ulike alternativer for å sikre støtte til forskning og utvikling som har dobbelt brukerpotensial.
Rekommandasjonen inneholder anbefalinger og foreslår samordning mellom medlemslandene om styrking av forskningssikkerheten. Det anbefales å utvikle nasjonale handlingsplaner og retningslinjer, opprette støttestrukturer, styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutvikling på området, samarbeide på tvers av sektorer, vurdere risikoer knyttet til kritiske teknologier, samarbeide med forskningsfinansieringsorganisasjoner, støtte og følge opp universiteter og andre forskningsorganisasjoner.
Europakommisjonens hvitbok handler om alternativer for å styrke støtten til forskning og utvikling som involverer teknologier med dobbelt brukspotensial (dual usage). Og her foreslår kommisjonen tre mulige alternativer for fremtiden, som nok vil være relevant også for norsk politikk:
-
-
- bygge videre på dagens tilnærming, som skiller mellom sivil og forsvarsforskning, men introdusere forbedringer og synergier mellom eksisterende EU-programmer og instrumenter.
- fjerne det eksklusive fokuset på sivile anvendelser i utvalgte deler av etterfølgerprogrammet til Horisont Europa (FP10), slik at strategiske nye teknologier kan støttes uavhengig av anvendelsesområdet.
- å opprette et dedikert instrument med et spesifikt fokus på R&D med dobbelt brukspotensial, for eksempel gjennom et eget budsjett, egne regler, eller flaggskip-prosjekter.
Dual Usage defineres og rammes inn som teknologier med dobbel brukerpotensial – men, lik kunnskapsberedskapen, har også dual usage iboende potensial til å bli et veldig bredt begrep. Det er få forskningsprosjekter og resultater som bare er relevante, og gevinst, i en sammenheng.
Når det i EU diskuteres om det skal åpnes opp for at deler av rammeprogrammet kan støtte forskning på strategiske nye teknologier uavhengig av om anvendelsesområdet er sivilt eller militært, reiser det flere spørsmål. Hvordan bestemme hvilken forskning som kan brukes både sivilt og militært? Det vil i mange tilfeller, især når det gjelder grunnforskning, være umulig å vurdere dette på forhånd. Vil dette flytte fokuset enda mer over til militær bruk av forskningen og invitere inn helt andre interesser inn i forskningsprosjekter? Hvilke konsekvenser vil denne prioriteringen få for forskningsfinansieringen? Hvordan sikre satsing på den grunnleggende, forskerinitierte forskningen?
Også i Norge handler 2024 om tverrsektorielt samarbeid og totalberedskap. Rett før jul fikk FFI, NSM og Forskningsrådet et utredningsoppdrag om å skissere et felles nasjonalt FoU system for håndtering av Norges totale kunnskapsbehov. Dette oppdraget skal drøfte innretning og behov, relevante fagområder, samarbeidsarenaer, økonomiske og administrative konsekvenser, kompetansebehov og risiko, og også hvordan sivil-militært samarbeid kan rammes inn slik at det ikke står i veien for den åpne forskningen.
«I årene fremover vil det være behov for en mer strategisk tilnærming til kunnskapsutvikling, forskning og teknologiutvikling for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser», skriver Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet om oppdraget, som vil mates inn i arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet.
Det er viktig at universitetene får bidra inn i dette arbeidet.
Militær- og kriseberedskap skal bli en del av forskningsprioriteringene. Da gjelder det å dosere klokt. Vi må ikke glemme at det ikke var den situasjonsbestemte forskningen som reddet oss ut av pandemien. Det var kunnskapsmiljøenes bredde og evne til å bruke grunnforskning som viste oss veien ut av pandemien. Det er også viktig – både for landets og vår sektors legitimitet at begrunnelsen for eventuelle sikkerhetsforanstaltninger faktisk hviler på hensyn til sikkerhet og at det ikke er andre interesser som legges til grunn.
Jeg er overbevist om at universitetene skal fortsette med dialog og kunnskapssamarbeid selv i land der det kan være vanskelig. En norsk tilnærming må innlemme sikkerhetstiltak på en måte som respekterer og fremmer akademisk frihet og tilbyr en modell for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Med en aktiv dialog med universitetene om hvordan vi kan utvikle gjennomtenkte retningslinjer, kan vi sikre at Norges kunnskapssektor forblir både trygg, sterk og dynamisk, klar til å bidra til å dra nytte av global vitenskapelig og teknologisk utvikling.
Oppsummert:
Det blir viktig med et sterkt norsk engasjement i innspillene til den europeiske innretningen som vil prege det nye rammeprogrammet.
Kunnskapsberedskap må også i fremtiden brukes og forstås som et bredt begrep.
Dual usage har et stort potensial for svært bred fortolkning og bruk, men det er ikke gitt at det gagner forskningen eller gir sikkerhetsarbeidet.
Pass på rommet for den frie grunnforskningen.