Skip to main content

VLOG #3 SFF-suksessen Birkelandsenteret; Dag Rune Olsen intervjuer Nikolai Østgaard

Vlogger om Florida, romforskning, og fremragende forskning i verdensklasse.

Internasjonale vitenskapelige komiteer har evaluert de 13 sentrene for fremragende forskning som startet opp i 2013. Alle sentrene får finansiering i en ny femårsperiode. Av UiBs sentere kommer Birkelandssenteret for romforskning best ut. I en samlet uttalelse fra komiteene omtales SFF-ordningen som en stor suksess med sentre som forsker på internasjonalt toppnivå.

Jeg grep sjansen til en vlog med lederen av Birkelandssenteret, Nikolai Østgaard, som forteller om verdien av grunnforskning og hva som skal til for å drive forskning i verdensklasse.

SDG Conference Bergen, rektor Dag Rune Olsen’s opening speech

Bærekraftskonferansen 2018 / SDG Conference 2018. Foto: Eivind Senneset, UiB

This very day. This very hour.
The citizens of Cape Town face a draught that threatens the whole city.
The last update is that the so cold “Day Zero”,
when the taps run dry,
is expected to be on the 11th of May.
How could this happen?
Was there no prior knowledge that warned of the crisis beforehand?
Of course there was. One thing is access to knowledge, how it informs decision-making and political action is something different.
The example from Cape Town is only one of many reasons
why we need to talk about the science-policy interface.
And, that is exactly what we will address in this conference
on the United Nations Sustainable Development Goals – the SDGs.

We as scientists need to get across
to politicians and other decision-makers
how important our knowledge – based on research – is for the SDGs to succeed.

The sustainable development goals are radically different
and more ambitious than the previous Millenium goals.

The responsibility is now global.
We all need to develop,
that means the perspective of developed and developing countries is challenged.
In the context of the SDGs we are all developing countries.
Norway included.

In April 2017 Peter Thomson,
then president of the United Nations General Assembly,
wrote a letter to all Deans, Universities presidents and leaders of higher education institutions around the world.
Thompson’s clear message was:
“Everything I have learned […] has convinced me that, taken together with the Paris Climate Agreement,
the 2030 Sustainable Development Agenda provides humanity with the best chance we have to shape a sustainable way of life for our species upon this planet. […]
It goes without saying that young people are the most capable of the transformation required,
having the most to gain
or lose from the success or failure of the Agenda.
I therefore make this sincere request to you to make these Goals an integral part of research, teaching and study at your institutions.” 

Why did Thomson address us?
We are primarily decision makers in two fields:
research and education.
It is our responsibility to critically approach the sustainable development goals
and to make our knowledge and research available.
Because it is decisive that we are listened to in the process of diplomacy making.
And the Universities are indeed already reacting to Agenda 2030 and the SDGs,
because we realise that knowledge shapes society.

In Bergen we work strategically with the SDGs.
Just last month we established the Centre for Sustainable Global Ocean Governance and Research.
By creating this centre,
we have created a mechanism for providing research-based knowledge supporting informed policy-making.
Such collaboration will help Norway be a key international player on the SDG14 – “Life below water”.
Through our scientific work and efforts
we progress towards conserving and sustaining the oceans, seas and marine resources.
Sustainable management is also critical to the blue exonomy and thus SDG2 – “Zero hunger”.
At the UN Ocean Conference last year,
Our university agreed to several voluntary commitments devoted to sustainable oceans.
If we are to succeed in the science-policy interface,
we need to build partnerships and cooperation globally.

Climate change is the greatest threat to human rights in the 21st century.
These are the words of Mary Robinson – former President of Ireland and United Nations High Commisioner for Human Rights – referring to SDG13.
But, it also affects a number of the other SDGs, like sustainable cities and communitites, zero hunger, good health and clean water.
The Paris agreement, COP21, represented a breakthrough for combatting climate change.
It was also a victory for high level diplomacy.
And, it demonstrated – eminently so – how science can inform and support policy-making,
International diplomacy and negotiations on topics of global importance.
In Bergen, the Bjerknes Centre for Climate Research has conducted research on the highest scientific level, internationally
AND has engaged with the intergovernemnetal Panel on Climate Change – IPCC
and – as such – has a share in the Nocel Peace prize 2007
This show the mutual dependence of scientific quality and societal relevance.

We are engaged in a wide range of research and educational activities of relevance to a number of the SDGs, such as:
Centre for women’s and gender research, – goal five, Gender Equality.
Centre for international health – goal three, Good Health and Well-being.
Centre for climate and energy transformation, CET – goal seven, Affordable and clean energy.

And most importantly, perhaps,
we study human lives, economies and societies, – Subjects subsumed in every goal.

A common grounding of all the sustainable development goals is that we – humans – are the key to succeeding.

Subjects in humanities and social sciences are common for all SDGs.
When populism, polarization and extremism become more apparent,
humanistic and social understandings are more important than ever.
We cannot hope to show the way to reaching the SDGs with
technological advances alone.

It also implies that we must think differently. Business as usual is no option.
We must be critical AND creative, we need to embrace diversity in view and ideas.

To quote artist, song writer, and ICAN activist Nosizwe Baqwa:
“To change the narrative, DARE to invite in other storytellers.”

Our students are our inspiration.
They prove that creation, refinement and dissemination of knowledge and awareness work.
Through these processes, our efforts really do make an impact.
We must work with our students so they can shape our common future into a sustainable one.

Before wells began to dry up in Cape Town, there were forewarnings.
Agenda 2030 and the SDGs are the warning of draught,
hunger,
conflict and crisis on a global scale.
Knowledge is the prerequisite for tackling these challenges.

Minister, UN representatives, distinguished guests, students, colleagues and friends:
Welcome to this conference on the UNs sustainable goals.
An event we promise to make an annual arena for discussions over the SDGs and to foster the science-policy interface.
Now, it is my great pleasure to introduce the minister of research and higher education, Iselin Nybø. The floor is yours!

 

(The speech was held on the 8th of February)

Julehilsen til studenter og ansatte!

Kjære studenter og medarbeidere, nok et innholdsrikt år går mot slutten. I den anledning er det en glede for oss å oppsummere noen høydepunkter, og ikke minst å ønske god jul.

2017 har vist at det stadig er mange hendelser på den internasjonale arenaen som krever universitetenes kompetanse. Verdensutviklingen spesielt i vest og øst medfører et behov for å henge med på begge fronter.

Eksempelvis foregår det en velferdsøkning i Kina, samtidig skal globale utfordringer møtes. Denne prosessen skaper internasjonale virkninger, og derfor må den også forstås. Et annet område hvor vår kunnskap bidrar til forståelse er internasjonale konflikter. I 2017 har nok krigen i Syria vært mest markant. Et siste eksempel er det stadig økende oppmerksomhet på klimakrisen, som viser et skiftende fokus og en økende annerkjennelse av problemet, og dermed også behovet for forskning. Vi ønsker å bidra slik universitetene tradisjonelt sett bidrar, ved å være en kilde til kunnskapsformidling og -forvaltning på vegne av resten av samfunnet.

Fra universitetet ser vi stadig at våre forskere er kalt inn for å kommentere og gi faglige perspektiver i internasjonale saker. Dette illustrerer at universitetet har en viktigere rolle enn noen gang. Spesielt med tanke på å motarbeide falske nyheter og feilinformasjon. Fagkunnskapen vi forvalter er uvurderlig i møte med de store samfunnsutfordringene.

Hav, liv, samfunn; ordene for strategien vår viser hvilket fokus vi har for å møte samfunnsutfordringer og for å styre utviklingen vår. Plasthvalen fikk enorm medieoppmerksomhet, og den understreket virkelig at det er viktig å se mot havet. Både for mulighetene og mot utfordringene vi finner der. Forskningen vår vil være avgjørende på dette området fremover.

Gjennomføringen av satsningene våre er kommet fysisk til syne i bygningsmassene våre. Det nye fakultetet for Kunst, Musikk og Design ble åpnet i Snøhettas prisbelønte bygg. Studentene ved KMD har mye å by på, og vi ser frem til enda flere spennende bidrag fra dem i året som kommer. Rollen vår som breddeuniversitet har gjennom KMD blitt ytterligere understreket.

Det nye Media City Bergen markerer også den første åpningen av klyngebyggene vi deltar i. Bygget er i seg selv svært imponerende, men å se at det fremmer samarbeid mellom klyngepartnerne er det tellende elementet. Klyngetankegangen er å samle offentlige, private og akademiske aktører på ett sted. Media City Bergen-suksessen viser at det fungerer!

I tillegg til dette har vi åpnet vi Klimaklyngen ved Geofysen. Vi har òg startet og organiserte arbeidet med Middelalderklyngen, Fintek, Helseklyngen og Marin klynge. Årets arbeid med klynger veier tungt for fremtidens utvikling av forskning og utdanning.

Samarbeid kan også sees i tverrfaglighet, og vår nye SFF var et høydepunkt på dette feltet. Centre for Early Sapiens Behaviour, ledet av Christopher Henshilwood, viser nettopp hvor viktig tverrfaglighet er. Vi har også på et mer generelt nivå kunnet skryte av alle våre forskere som gjorde det svært godt på den internasjonale siteringsindeksen.

Årets spenningssak må sies å ha vært dramaet rundt vikingeskatten. For det var et sørgelig syn som møtte våre kollegaer da de kom på jobb 14. august. Media, og gjennom dem Norges befolkning, fulgte nøye med. Det var med stor glede og lettelse at vi kunne melde om at mesteparten av skatten omsider kom til rette igjen, om enn noe skadet.

Mot slutten av året har #Metoo-kampanjen preget mediebildet. Kampanjens innhold er viktig, og den har også truffet vår sektor. Som det har fremgått har det hos oss vært behov for ytterligere tiltak og mer oppmerksomhet enn vi har hatt tidligere. Tematikken er svært alvorlig og har for mange vært en vekker. Det er dessuten positivt at den løftes frem slik at vi får jobbet konstruktivt med problemet fremover.

En mindre kjent side av vår institusjon er at vi har en rekke lærlinger hos oss som får sin arbeidspraksis her. Dette er også noe vi er veldig stolte av, og helt på tampen av året ble vi til og med tildelt utmerkelsen som «Årets statlige lærlingebedrift».

Det har med andre ord vært et år med mange hendelser av ulik karakter. Enten de har vært positive eller negative er dette noe vi takler sammen. Studenter og ansatte. Sammen forvalter vi en kunnskap definert av sin kvalitet. Det er med denne at vi utdanner, forsker, utvikler og skaper. Slik oppfyller vi også vårt samfunnsmandat, og dette vil jeg takke dere alle for. I år som alle tidligere år.

Til slutt vil jeg gjerne få takke for å ha blitt gjenvalgt til ny rektoratsperiode, sammen med et delvis nytt rektorat. Jeg vil òg gratulere alle nye, og den fornyede, dekaner.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle god jul, og et godt nytt år!

 

Dag Rune Olsen
Rektor

Den fjerde statsmakts kontrollorgan

Kommentarfeltene i nettavisene og nyhetsforumer gjentar ordene «fake news», men det er ikke alltid enkelt å skille hva som er falskt og ekte. Den kommende Holbergdebatten har temaet propaganda, fakta og falske nyheter. Hvordan skal man egentlig takle problemstillingene rundt dette temaet?

Universiteter, høyskoler og akademiske forskningsinstitusjoner er nøkler for å håndtere slike problemstillinger. Det er flere grunner til dette, men i dette innlegget vil jeg spesielt vise til hvordan våre metoder og vår posisjon i samfunnet er med på å gjøre oss til viktige aktører for å avsløre og motvirke påvirkning fra falske nyheter.

Først bør man også erkjenne medienes samfunnsrolle. Vi kaller dem ofte den fjerde statsmakt, i kraft av at det er media som kontrollerer de andre politiske maktutøverne. Dette tilsier dermed at det her er snakk om en betydelig samfunnspåvirkning, og at befolkningen bør kunne stole på deres fremstilling av det politiske landskapet. Om det presenteres falske nyheter i media undergraves dermed hele denne rollen. Dermed er det naturlig at også den fjerde statsmakt har kontrollorganer, og jeg mener at akademia er det aller viktigste.

Som vi så under det amerikanske presidentvalget så ble det en het debatt omkring hva som var falske nyheter og ikke. Det var et aktuelt problem å ta opp, men som det kom frem under valget kunne også beskyldninger om hva som var falske nyheter bli slengt skjødesløst ut. Feilaktige påstander om falsk informasjon medfører en situasjon hvor ingen aktører er troverdige. Både den politiske siden og medienes side er derfor avhengig av å motvirke at falske nyheter oppstår. Mediene må vedlikeholde sin troverdighet, og politikerne ønsker å forhindre at deres meninger undergraves av gale påstander.

Et godt eksempel på et konkret virkemiddel som kan brukes for å motvirke falske nyheter er Medborgerpanelet. Panelet er et tiltak mediene kan benytte for å underbygge argumentasjon med god og kvalitetssikret forskning og data. Det drives av samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen og Rokkansenteret.  Det som gir panelet tyngden sin er mye av det samme som sikrer at vår forskning viser kvalitet.

Det er de akademiske metodene våre som skiller oss fra rikssynsere og til en viss grad fra mediene. Journalistisk metode er godt egnet for behandling av enkelteksempler, snevrere saker og portretter. Akademiske forskere på sin side ønsker ofte å abstrahere, for å etterstrebe objektivitet. Dermed kan man gjennom å generalisere også se større perspektiver. Dette er riktignok ikke entydig for forskere, og det er mange eksempler på det motsatte, men det man her kan se er hvordan metodene for medier og akademia kan utfylle hverandre. Dette påvirker også produksjonstid. Forskningsmetode involverer gjerne mange ledd og møysommelige prosesser, men dette sikrer også kvalitet.

Hvordan kan man egentlig stole på at akademikere presenterer sanne vinklinger? Akademikere strebere etter en høy grad av objektivitet, selv i fag hvor det forskes på subjektive områder. Selv der vi mener å ha objektivt etablerte sannheter så utfordres disse stadig av forskning. Ved å bruke vitenskapelige metoder som fremgangsmåte for sitt arbeid sørger forskere for at resultatene deres kan etterprøves. Det er også her man finner et viktig skillepunkt fra nyhetssaker som viser seg å være falske, man kan alltid gå tilbake til kildene og undersøke om grunnlaget for forskerens argumentasjon er i tråd med konklusjonen.

Informasjon og fakta som er hentet fra akademiske arbeider er derfor sikrere og svært pålitelig. Slik blir vi også premissleverandører for å bidra i debatter i mediene, og med forskning sørger vi for at man kan underbygge et meningsmangfold.

Men både medias og akademias innfallsvinkler kan misbrukes. Om media og forskning benyttes i propaganda så ser vi ofte at informasjonen derfra er satt i en fremmed kontekst. Dette kan være vanskelig å få øye på for de som eksponeres for det, i likhet med falske nyheter. Derfor er det at et mangfold av innfallsvinkler er viktig som korrektiver til hverandre. Når mediene og akademia samarbeider sørger vi dermed for at våre ulike metodiske innfallsvinkler resulterer i en opplyst debatt.

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

En megafon for kunstbyen Bergen

Nybygget på Møllendal vil, som det største kulturbygget i Bergen på 40 år, gi kulturbevisstheten i Bergen og på Vestlandet et løft.

Bergen har visjon om å være en internasjonal kunstby; synlig, samfunnsrelevant og fremtidsrettet. Ambisjonene om å være i forkant internasjonalt, sette dagsordenen og satse både spisst og bredt, er høye. Hva har så et bygg å si for Bergen og for denne visjonen? En hel del, vil vi påstå.

Kunst- og designmiljøene i Bergen har til nå vært spredt utover byen i mange ulike lokaler. Det sier seg selv at dette gjorde samarbeidet vanskelig, og at potensialet i å utvikle ett sterkt og samlet miljø ikke kunne utnyttes fullt ut. Med samlokaliseringen i Møllendal, har vi fått en synlig og slagkraftig arena der fagfeltene eksponeres for hverandre på tvers. Dette får også ringvirkninger for kunst- og kulturbyen Bergen.

Bygget er viktig i seg selv. Lokalene er skreddersydd for å drive kunstnerisk utviklingsarbeid på høyeste nivå innen kunst og design, og vil huse en av Nordens mest fremtidsrettede utdanninger på feltet. En satsing på en milliard kroner, sier noe om forventningene til hva fakultetet skal bidra med, og om verdien dette har for samfunnet.

Dette er også første gang kunst- og designutdanningene i Bergen er samlet under samme tak, som en spydspiss i en ny kunstbydel. En slik samlokalisering gir store muligheter, ikke minst i å utvikle nye grenseoverskridende kunstneriske uttrykk i områdene mellom kunst, musikk og design, og i å skape forbindelser mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning. Det nye ph.d.-programmet i kunstnerisk utviklingsarbeid med 15 nye stipendiatstillinger er et godt eksempel på dette.

Bygget står stødig på en akse som strekker seg fra Møllendal, via Grieghallen og Kode, til Den Nationale Scene. Med 600 studenter og 130 ansatte, er fakultetet et stort apparat sett i et byperspektiv. Fakultetet har allerede tett kontakt med byens mangfoldige kunstmiljø, men samlokaliseringen gjør at vi bedre koordinert og mer målrettet kan videreutvikle våre forbindelser til de store kunst- og kulturinstitusjonene. For eksempel med Kode, Festspillene, Bergen Assembly og Borealis Festival. Som prodekan for forskning, Anne-Helen Mydland, sa i et intervju: Bergen er ikke størst eller mest sentralt, men dette bygget er som en megafon inn i Bergens kulturliv og viser ambisjoner.

Vi tror også at nybygget gjør oss til en mer synlig samarbeidspartner internasjonalt, og i neste omgang Bergen til et mer attraktivt sted å studere, utvikle og forske på kunst. Våre ansatte er aktive i internasjonale nettverk som genererer forskningsprosjekter, konserter, utstillinger og utveksling. Dette nettverket bringer vi til Bergen. Også disse, i tillegg til våre egne studenter og ansatte, drar ut som ambassadører for kunst- og kulturbyen Bergen.

Nettopp å åpne seg mot verden, har vært viktig for alle involverte aktører i utviklingen av det nye Snøhetta-bygget. Kunsten skal ha rom til å utvikle seg på egne premisser, men den skal også formidle og vende seg ut mot samfunnet. Fakultetet har mellom annet fått en egen offentlig sone som gir publikum tilgang til de store prosjekthallene, galleri, bibliotek, materialbibliotek og kafé. Det er viktig for å åpne oss mot byen og publikum.

Men vi er enda ikke i mål. Skal vi lykkes fullt i å realisere ambisjonen om å skape et fakultet som er en premissleverandør for den internasjonalt orienterte kulturbyen Bergen, må vi få samlet alle miljøene i Møllendal. Vi trenger videre støtte fra Bergen kommune for å realisere et nytt bygg for Griegakademiet på nabotomten, og er spente på å se bevilgninger over statsbudsjettet. Vi er optimister i så måte. Statsbygg eier tomten og planleggingen har allerede kommet langt.

Gjennom sammenslåingen av Kunst- og designhøgskolen og musikkmiljøet ved universitetet, har vi tatt et viktig skritt mot et fullverdig fagmiljø. Dette vil bidra til at Bergen som kunst- og kulturby blir enda mer attraktiv; for de som skaper og forsker på kunst, design og musikk, men også for Bergen som en internasjonal møteplass. Slik vil nybygget på Møllendal, som det største kulturbygget i Bergen på 40 år, gi kulturbevisstheten i Bergen og på Vestlandet et løft, og være avgjørende i å nå visjonen om kunstbyen Bergen.

Dag Rune Olsen

Rektor

Universitetet i Bergen

Innlegget ble først publisert hos BT, 11.10.2017.

 

UiB tar sikkerhet på alvor

I midten av august ble det begått et innbrudd ved Universitetsmuseet i Bergen og uvurderlige kulturskatter ble stjålet. Det har naturlig nok medført en diskusjon om sikkerheten ved museet var tilstrekkelig. Universitetet i Bergen har ansvar for en omfattende samling av kulturminner og –skatter; et ansvar som også er nedfelt i universitets- og høgskoleloven. Forsvarlig lagring og sikring av kulturminnene er sentrale oppgaver i dette forvaltningsansvaret.

Universitetet i Bergen (UiB) tar selvkritikk på at sikringen ikke var tilstrekkelig god til at tyveriet kunne forhindres. Jeg vil likevel understreke at dette konkrete innbruddet kunne skje fordi flere uheldige omstendigheter oppsto på en og samme tid. Vi har både omfattende rutiner og sikkerhetsopplegg som normalt skal hindre nettopp slike innbrudd.

Hvordan kunne dette skje? Gjenstandene som ble stjålet fra de arkeologiske samlingene ved Universitetsmuseet hadde vært oppbevart i magasiner siden 17. mars. Sikkerheten ved magasinene er i utgangspunktet god. Bygningen har sikringer i flere ledd, blant annet skallsikring, bevegelsessensorer og vektertjeneste. I juni ble det imidlertid satt opp stillas i forbindelse med rehabilitering, noe som kunne gjøre det mulig å ta seg inn i de øverste etasjene av bygget. Derfor ble det i forkant av oppussingen gjort en grundig sikkerhetsanalyse. Stillasalarm ble rutinemessig montert og tilbud på ytterligere sikring ble innhentet. Omfattende sikringstiltak utover alarmsikring av stilas var planlagt, men ikke gjennomført. At tiltakene ikke ble iverksatt er en klar systemsvikt hos oss. Universitetet har nå satt i gang et eget prosjekt for å gjennomgå rutiner og system for interkontroll og sikkerhet.

Historien er ellers kjent. Stillaset var utstyrt med alarm tilknyttet vaktsentral. Denne alarmen ble utløst to ganger lørdag kveld den 12. august og bygget ble begge ganger undersøkt utvendig av vaktselskap uten at noe mistenkelig var og se. Etter innbruddet ble det umiddelbart iverksatt en rekke tiltak for å bedre sikkerheten ytterligere, blant annet gjennomgår vi alle museets lokaler for å sikre at romsikkerheten er god nok.

I 2007 gjennomførte Riksrevisjonen tilsyn av universitetsmuseene i Norge, der det ble pekt på behovet for å sikre bedre forvaltning av samlingene, og styring av universitetsmuseene. Dette har vi fulgt opp, og de siste ti årene har det blitt gjort betydelige investeringer for å trygge og sikre bygg og gjenstander ved UiB.

Budsjettene til Universitetsmuseet i Bergen er økt, og ledelsen ved museet er styrket med flere ressurser. Det er etablert nye sikre magasin med klimastyring for god samlingsforvaltning i Realfagbygget og i fjellhaller, og moderne konserveringslaboratorium er etablert i Realfagsbygget. Det er satt i gang rehabilitering av bygget til De naturhistoriske samlinger der byggeprosjektet ferdigstilles neste år, med åpning av utstillingene i 2019. Adgangskontrollanleggene til alle universitetets bygg, inkludert museene, har blitt oppgradert, og UiB har styrket sin vektertjeneste. Planlegging av oppgradering av bygget til De kulturhistoriske samlinger ble satt i gang i 2014, og skal gjennomføres etappevis over en fireårs-periode. Første del omfatter tårnbygningen, der innbruddet i august fant sted. Det er også utarbeidet romprogram for et nytt magasinbygg for museet og øvrige samlinger ved Det humanistiske fakultet og Universitetsbiblioteket. Samlet har vi satt i gang sikring og ombygging for flere hundre millioner kroner.

Dette er likevel ikke nok når en vet at nær 400 gjenstander, hovedsakelig fra jernalderen (500 f.Kr til 1030 e.Kr), og særlig perioden vikingtid (800-1030 e.Kr), nå er på avveie. Det er et ansvar som hviler på universitetsledelsens skuldrer. Ved siden av arbeidet med å oppgradere sikkerheten ytterligere, legger vi vekt på å få ut informasjon om de stjålne skattene, både nasjonalt og internasjonalt. Håpet er at publikum, museer og samlere rundt om i verden skal være så kjent med verdiene at gjenstandene aldri lar seg omsette, og at skattene finner veien hjem til Universitetsmuseet i Bergen.

Dag Rune Olsen, Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert i BT, 30.august.

Vi trenger tydelige signaler om forskning

Et solid løft er nødvendig for å nå det politiske målet om at tre prosent av BNP skal brukes til forskning.

Politikk er viktig. Også innen høyere utdanning og forskning. Ja, kanskje særlig i vår sektor siden det her særlig gjelder å planlegge langt frem i tid. Å utdanne forskere, utvikle forskningsmiljøer og sette i gang nye utdanninger krever ressurser, tålmodighet og gode langsiktige planer. Verdien av langsiktige perspektiver blir både anerkjent og sett på som nyttig iblant våre sektorpolitikere. Dagens regjering og stortingsperiode har gitt oss både Langtidsplan for forskning og høyere utdanning og reformer med viktige konsekvenser for oss som jobber i akademia. Nettopp derfor håper jeg årets valgkamp gir rom for å tydeliggjøre politikkens posisjoner.

Et viktig perspektiv for en slik debatt ville vært hvordan vår store nabo i sør, EU, satser på og forstår kunnskap. Ikke minst fordi vi er en viktig bidragsyter til deres forskningsbudsjetter. Hva er så på agendaen i Brussel når det gjelder forskning? «Det mest fornuftige EU kan gjøre er å doble sine forsknings- og utviklingsbudsjetter.» Det er anbefalingen fra en ekspertgruppe under ledelse av Pascal Lamy. Den tidligere sjefen for Verdens handelsorganisasjon (WTO) har ledet arbeidet med det som trolig blir dette tiårets viktigste forskningspolitiske dokument i EU.

EU troner ikke på innovasjonstoppen og utfordres av andre land og regioner når det gjelder utvikling av ny kunnskap. Det bekymrer EU og kommisjonæren for forskning og innovasjon, Carlos Moedas. Kunnskap er viktig for demokratisk utvikling, omstilling av næringsliv, industri og offentlig sektor, for verdiskaping og velferd.

Spørsmålet som kommisjonæren stiller seg – og som ekspertgruppen fikk i mandat å finne svaret på – er hva må EU gjøre for å bli en globalt ledende kunnskapsregion. Anbefalinger ble presentert i Brussel rett før ferien. En dobling av forskningsbudsjettet er et formidabelt løft og kan nok friste nasjonale politikere til å renonsere på egne, nasjonale ambisjoner for forskning. Den tanken har mer enn streifet ekspertgruppen som foreslår å binde de nasjonale forskningsbudsjettene til tilsvarende økning som for EU. Det vil i tilfellet bli et solid løft, men også krevende for flere av EUs medlemsland.

Et solid løft er midlertid nødvendig for å nå det politiske målet om at tre prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) skal brukes til forskning. Selv da vil det være et stykke frem til Sør-Korea og Japan som i 2015 brukte henholdsvis 4,2 prosent og 3,5 prosent av BNP til forskning.

I 2013 gikk Kina forbi EU i andel av BNP brukt til forskning, og begge ligger litt i overkant av to prosent. Kina har vist formidabel vilje og evne til å øke innsatsen i forskning de siste årene, og det er all grunn til å tro at det fortsetter. Tre-prosentmålet deles også av den norske regjeringen.

EU har bedt om – og fått – forslag til en ambisiøs forskningspolitikk for de neste ti årene. Det er liten grunn til å tro at Norges behov for kunnskapsutvikling og innovasjon er vesentlig annerledes enn for EU. Har norske politikere samme ambisjoner for vårt samfunn? Det vil forhåpentligvis høstens valgkamp vise.

Dag Rune Olsen, Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert hos BT, 28.august.

 

Gullkysten slår tilbake

Det er på Sør- og Vestlandet vi finner mange av de mest produktive og teknologisk ledende bedriftene i landet.

Næringslivet langs kysten fra Agder til Hordaland er blant de store driverne av norsk økonomi. Etablering av et nytt, stort forskningsselskap vil styrke våre landsdeler ytterligere.

Her er paradokset: Trøndelag, Oslo og Akershus har i en årrekke blitt vurdert til å være lengre fremme enn Sør- og Vestlandet på innovasjon, ifølge European Innovation Scoreboard som hvert år kartlegger ulike regioners evne til innovasjon og omstilling. Samtidig er det på Sør- og Vestlandet vi finner mange av de mest produktive og teknologisk ledende bedriftene i landet. Det er dette kunnskapsparadokset vi som leder universitetene langs «Gullkysten» ønsker å endre på.

Og her er medisinen: Universitetene og forskningsinstituttene langs «Gullkysten» etablerer nå et nytt forskningsselskap som skal gjøre Sør- og Vestlandet sterkere på oppdragsforskning, innovasjon og verdiskapning. Selskapet, som får hovedkontor i Bergen og vil være operativ fra nyttår, skal gjøre de to landsdelene bedre rustet til å ta opp konkurransen med forskningsinstitutter i inn- og utland.

Målsetningen er at Sør- og Vestlandet skal ta en fremtredende norsk og internasjonal rolle innen innovasjon og oppdragsdrevet forskning. Jeg mener at det er særlig næringslivet langs kysten vår som vil kunne lede an i omstillingene i årene fremover, i takt med teknologiutvikling og i møte med globale utfordringer innen klima, energi og samfunn. Vi ønsker å spille en sentral rolle i å sikre norsk omstilling og å styrke Norge som forsknings- og verdiskapingsnasjon, og her vil det nye forskningsselskapet kunne være en drivende samarbeidspartner for et arbeids- og næringsliv som trenger all den drahjelpen det kan få.

Samlet vil selskapet seile opp som en av de store aktørene innen norsk oppdragsforskning, og forhåpentligvis også kunne puste SINTEF i nakken. Selv om hovedkontoret skal ligge i Bergen vil den lokale faglige forankringen på forskjellige lokasjonene fortsatt stå sterkt. Ett sterkt forskningsselskap vil kunne være betydelig mer slagkraftig, bedre koordinert og posisjonert enn partene hver for seg. Oppdragsforskning skjer i økende grad i et internasjonalt marked, og da er det en fordel å være en stor aktør.

Hver for seg har forskningsselskapene allerede over lang tid hatt et utstrakt samarbeid med industrien og bidratt til en imponerende teknologiutvikling over mange år. For at hele kyststripen, fra sør og opp til Hordaland blir sterkere på forskning, innovasjon og verdiskaping, vil det likevel være viktig at det nye selskapet fører til enda sterkere faglig og administrativ kraft ved alle de geografiske lokasjonene. Et samlet forskningsselskap vil, sammen med universitetene, stå sterkere også i arbeidet med å hente forskningsprosjekter og – midler fra EU og Norges forskningsråd.

Utfordringen blir nå å få næringslivet med på laget. Det er ingen hemmelighet at det norske næringslivets investeringer i forskning og innovasjon over tid har vært høyst moderat og er én av forklaringene på hvorfor Norge har vært betraktet som en under middels innovativ nasjon, ifølge EUs European Innovation Score Board.

En annen faktor er stor andel av svært små og mellomstore selskaper som naturlig nok ikke har kapasitet til egen forskning og utvikling.

En tredje faktor – som henger sammen med de to foregående – er lav andel ansatte med forskerkompetanse i næringslivet. Det er disse hullene det nye forskningsselskapet søker å tette, og med det få til et solid løft for norsk forskningsinnsats.

Dag Rune Olsen,

Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende, 16.august 2017.

 

Internasjonalisering – hva har skjedd?

Skrevet av Dag Rune Olsen

 

«Viktigere enn noen gang», var mitt budskap under åpningen av et felles debattmøte mellom Universitetet i Bergen og Bergens Tidende i februar. Møtet var del av en debattrekke om de store samfunnsutfordringene. Hva er det som er viktige enn noen gang, spør du? Kunnskap, og jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Den siste tiden har falske nyheter og alternative fakta preget samfunnsdebatten. Særlig ute i verden, men dette er en debatt som også etterhvert har gjort seg gjeldende her hjemme i Norge. Det er også bekymringsverdig at folks generelle tiltro til kunnskap synes å være synkende. Dette vises blant annet av Medieundersøkelsen 2017 der tiltroen til mediene, som tradisjonelt har vært sikre og troverdige informasjonskilder, er synkende. Tiltroen til norske politikere er jevnt over omtrent på samme nivå som mediene. I en tid der tiltroen til medier og politikere er fallende er det avgjørende at vi har frie og uavhengige universiteter som kan levere troverdig kunnskap. For å sikre dette må vi verne om og sikre både den akademiske friheten og universitetenes autonomi – i Norge og ellers i verden.

European University Association presenterer årlig sitt Autonomy Scorecard, der en måler universiteters autonomi over hele Europa. Resultatene blir presentert på den årlige konferansen til organisasjonen, en konferanse som i år ble avholdt i Bergen med autonomi og akademisk frihet som tema. Jamt over ser en av resultatene at Norge gjør det godt, men på økonomisk autonomi skårer en lavt. Dette er knyttet særlig til to ting: solid statlig finansiering av UH-sektoren i Norge og at en ikke har skolepenger for utdanning. Begge deler er etter mitt syn en god ting. I Norge ble akademisk frihet lovfestet i 2007, gjennom § 1-5 om Faglig frihet og ansvar i Lov om universiteter og høyskoler. Dette sikrer et vern mot ulike former for statlige inngrep og innblanding av den typen vi har sett beklagelige eksempler på i Tyrkia og andre land de senere årene.

Tre ganger i året taler jeg til nye doktorer ved UiB under den tradisjonsrike doktorpromosjonen ved vårt universitet. Doktorpromosjonen er en markering av at kandidatene har gjennomført den fremste graden som et universitet tilbyr. En ting som h går igjen i disse talene er en oppfordring fra meg som rektor om å ta vitenskapens idealer med seg videre i livet – enten man skal videre inn i en akademisk karriere, jobbe i næringslivet, offentlig sektor, media eller i politikken. Som rektor blir jeg ofte møtt med en utfordring om at vi som universiteter må gjøre oss relevante for samfunnet rundt oss, og kanskje vil noen argumentere for at det å fremheve vitenskapelige idealer og akademisk frihet er vel navlebeskuende. Tvert imot vil jeg argumentere for at vitenskapens idealer og akademisk frihet har større relevans og betydning enn noen gang, også utenfor akademia.

I tider som disse, der en kan si at kunnskap angripes fra ulike kanter, har universitetene en nøkkelrolle. For det første er vi de fremste premissleverandører for kunnskap, gjennom å bidra med utdanning, forskning, innovasjon og formidling. I tillegg til dette har universitetene opp gjennom historien tradisjonelt hatt en samfunnskorrigerende rolle, som trolig vil bli enda viktigere i tiden fremover. Universiteter må – og skal – bidra med fri og uavhengig forskning som kan fungere som korrektiv og som ikke minst utfordrer etablerte sannheter og verdensbilder. Skal det være mulig er akademisk frihet og institusjonell autonomi en helt nødvendig forutsetning. Det er viktig for oss som universiteter, men det er kanskje vel så viktig for andre deler av samfunnet.

Dette innlegget er skrevet til og ble først publisert som en del av en artikkelserie om akademisk frihet i regi av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). 
Dag Rune Olsen,
Rektor UiB

7. juni 2017