Skip to main content

Forsvar og fri forskning

En viktig diskusjon har seilt opp i Norge og Europa: Hvordan skille mellom militær og sivil forskning, hvordan bør forskningsprogrammene, og forskningssystemet, innrettes når flerbrukspotensial for både militær og sivil forskning (dobbel bruk) blir en sentral problemstilling for forskningen?

Det er enighet om at trusselbildet mot norske interesser blir stadig mer sammensatt og sektorovergripende. Forsvarsevnen er kunnskapsbasert, og sikring og forvar handler om langt mer enn våpen. Etter Russlands fullskalainvasjon står Europa i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og for forskning og utdanning snakkes det stadig oftere om ansvarlig internasjonalisering. Det tegner seg til å få konsekvenser også for innretningen hos forskingsprogrammene. Forskningsbudsjettene er stramme, mens i den ferske langtidsplanen for Forsvaret legger regjeringen opp til å bruke 600 milliarder kroner på 12 år. Av forsvarsbudsjettet går ca 1% til forskning nå. I desember 2023 fikk Forskningsrådet, FFI og NSM i oppdrag, i et supplerende tildelingsbrev, å utrede hvordan forskningssystemet bør innrettes for å ivareta Norges totale forskningsbehov, som også inkluderer skjermingsverdig, sensitiv og gradert kunnskap. Forutsetningen for oppdraget var et behov for mer sivil-militært FoU-samarbeid. «Flere enn tidligere vil bli involvert i sikkerhets- og beredskapsarbeid, og flere virksomheter vil komme i situasjoner der sikkerhet blir et sentralt hensyn i beslutningsprosesser», kan vi lese i oppdragsbrevet fra Regjeringen. Rapporten skal presenteres om få dager, innen utgangen av mai. Mens vi venter, har Kenneth Ruud tydelig tatt til orde for en egen tverrsektoriell arena for forsvars- og sikkerhetsrelatert forskning utenfor Forskningsrådet.  Tidligere har representanter for instituttsektoren og NHO fremmet at forsvarsforskning bør inn i Forskningsrådet.  Mens Gunnar Bovim som leder utredergruppen, spør om vi er naive i vår delingskultur.

Parallelt med dette, arbeides det i Brussel med lignende spørsmål som angår det nye europeiske rammeprogrammet FP10, som skal vare frem til 2034. Det er naturlig at den nasjonale prosessen og det europeiske arbeidet for en samarbeidsordning mellom militær og sivil forskning, sees i sammenheng, i den forstand at Norge ikke divergerer mye fra EU i sin innretning. Men samtidig, arbeides det nasjonalt med en ny stortingsmelding om forskningssystemet,  som er berørt av denne utviklingen.

Mens kunnskapsproduksjon alltid har vært en del av forsvarskappløpet, og av krigføringen, påvirker sivile teknologier og kunnskapsproduksjon i større grad krigføringen enn tidligere, hvor det var mer spesifikk forsvarsteknologi og kunnskap som dominerte. Grensene mellom det sivile og det militære blir vanskelig å trekke. Dette angår oss som forskningsuniversitet på mange områder. Det handler om ressurser, internasjonalt samarbeid, og våre holdninger til en tettere sammenkobling av militær og sivil kunnskap. Det handler også om finansiering av det nye europeiske rammeprogrammet, og de økonomiske konsekvensene av at det nå skal investeres mer i forskning til militære formål. Det er svært viktig at det arbeides for at en slik satsing ikke skjer på bekostning av grunnforskningen og den sivile forskningen.

I slutten av januar presenterte EU-Kommisjonen et White paper med tre modeller for å styrke forskning og utvikling med flerbrukspotensiale (Dual use) som ble lagt ut på høring, med frist 30. april. Kommisjonen ba her om innspill på tre alternativer for videre utvikling, og samordning av forskning:

  1. Fortsette som før, med et sivilt rammeprogram og et militært, European Defense Fund (EDF), som adskilte verktøy, og styrke og forbedre virkemidler for synergier mellom forskning for hhv sivil og militær bruk.
  2. Fjerne det eksklusive fokuset på forskning til sivil bruk fra det nye rammeprogrammet (FP10). Det ville bety en ny retning i innhold og implementering av noen deler av rammeprogrammet, slik at noen deler blir innrettet mot militær og sivil flerbruk, Dual use.
  3. Lage et nytt program, i tillegg til EDF og rammeprogrammet for forskning og innovasjon som skal ivareta Dual use.

Responsen på den europeiske høringen er stor, og mottakelsen er blandet. Det er ikke overraskende: dette handler både om finansiering og innretning av det nye rammeprogrammet for forskning og innovasjon, FP10. Flere universitetslobbygrupper er kritisk utfordrende og spørrende til innlemmingen av forskning med dual-use-potensial, og mener at Horisont Europa og FP10 bør være utelukkende sivile. Tekniske universitet tenderer til å være noe mer positive til å introdusere dual-use i EUs rammeprogram. Mange melder at beslutningstakerne bør være mer tydelige på hva forslaget innebærer. Tradisjonelt har det vært et skille mellom sivilforskning og forsvarsforskning i mange land. Blant høringsinnspillene er også mange individuelle. Fra nøytrale Irland har det kommet mye sterk kritikk av forslaget om å innlemme flerbruksteknologi i rammeprogrammet, og av en militarisering av EU. Flere europeiske forskningsorganisasjoner og -allianser har respondert, men kun et fåtall er rene universitetsallianser og universiteter. Det tredje alternativet finner lite gehør, mens de aller fleste støtter alternativ 1 eller 2, med ulike forbehold. Mange påpeker at EDF allerede har mulighet til å inkludere forskning og innovasjon i større og bredere omfang enn i dag.

Jeg er urolig for forskningens åpenhet og tilgjengelighet og for finansieringen av den frie forskningen i Europa og Norge.

Åpen, fri og tilgjengelig forskning har vært en europeisk fanesak. Ansvarlig internasjonalisering betyr at vi forholder oss til prinsippet «så åpen som mulig, så lukket som nødvendig». Mange advarer mot at en bred integrering av Dual use i Rammeprogrammet vil kunne gjøre europeisk forskning mindre attraktivt internasjonalt, og gjøre internasjonalt samarbeid komplisert.  Men vi kan ikke ensidig definere om en teknologi har flerbrukspotensiale eller ikke, svært mye av kunnskapen kan ha både sivil og militær anvendelse. Flerbrukspotensial er et ikke et avgrenset begrep.

Forskingsaktørene i medlemslandene ønsker et forsterket rammeprogram. Det er en kamp om budsjettene. Det er bekymring for at et nytt program for dual use vil konkurrere med FP10 om ressursene, samtidig vil mange tenke at det er nettopp her ressursene vil komme.

Uansett innretning er det vesentlig at store investeringer til forsvarsrelatert forskning ikke går på bekostning av investeringene til sivil forskning, inkludert sterk grunnforskning, og forskning rettet mot grønn omstilling, og gode, demokratiske samfunn. En sikring av gode ressurser til rammeprogrammet, kan derfor finne støtte i en argumentasjon om at kunnskapsberedskapen som leveres av den sivile forskningen er grunnleggende viktig for Europas forsvarsevne, også uavhengig av en Dual Use-merking.  Svært mye av den militære teknologien baserer seg på innovasjoner fremskaffet gjennom grunnleggende forskning med sivilt tilsnitt.

Definisjonen av Dual use i Brussel-arbeidet er vag og gjør det vanskelig å innta bastante holdninger. Universitetet skal uansett sørge for og fremme den brede kunnskapsberedskapen som det beste forsvar. Fri, nysgjerrighetsdrevet forskning er grunnleggende. Forsvar handler ikke bare om teknologi: samfunnsvitenskapene, juss og humaniora er en del av det. Det må være tydelig for forskerne hvilken bruk en gitt utlysning og et gitt program er rettet mot.

I en nylig tale på Sorbonne om Europas fremtid sier President Macron at EU bør doble sitt forskningsbudsjett og særlig konsentrere seg om mekanismer som ERC. Han understreket at Europa bør bli et kontinent som investerer i banebrytende innovasjon og med sterk grunnforskning. Jeg håper statsråden vår bruker alle anledninger til å fremme disse kvalitetene, også i arbeidet med innretningen av forskningens flerbrukspotensiale og i det videre arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet her hjemme.  Vi ser frem til å delta i samtalen om innretningen i Norge.

 

Gaza på Muséplassen

 Krigen i Gaza har skapt et stort engasjement, internasjonalt, nasjonalt og også hos oss, ved UiB. Tusenvis av sivile liv har gått tapt, altfor mange unge kropper er lemlestet. Gazas universiteter er raserte, hundrevis av studenter og universitetsansatte er drepte og skadet. Innbyggere i Gaza gjennomlever en stor humanitær katastrofe: de er fordrevet, skadet, uten ly, mat, vann, medisiner og grunnleggende behov. Det er ikke rart at det er sterke følelser når Israels krigshandlinger fortsetter og fortsetter, gislene ikke løslates, og humanitær hjelp ikke kommer frem. Det er utålelig.

Jeg ønsker et engasjert universitet. Universitetet er en sterk forkjemper for ytringsfrihet, akademisk frihet og demonstrasjonsfrihet. Universitetene skal være en utforskende og utfordrende kraft for å forstå tiden vi er i. Det inkluderer den fryktelige situasjonen i Gaza, og det historiske bakteppet. Å søke sannhet gjennom forskning handler om mer enn å publisere, det handler om å gjøre seg selv og hverandre i stand til å forstå og vurdere verden vi lever i. Å studere ved et universitet handler om mye mer enn å ta eksamener: Det handler om å danne seg selv som menneske. Det skjer gjennom møter med studenter med andre erfaringer og annen bakgrunn, gjennom et bredt tilfang på kunnskapsområder og levende diskusjoner. Det kan også skje også gjennom demonstrasjoner.

Universitetet skal være et inkluderende og et trygt sted, men det skal ikke være et sted hvor man ikke utfordres, også av uenighet. Når universitetet er på sitt beste bidrar det formende med å forløse deltakende, selvstendige og kritiske samfunnsborgere. Et universitet skal huse et mangfold av kritikker og perspektiv. Et universitet skal skape og legge til rette for kritisk refleksjon. Et universitet kan ikke ta kollektivt stilling selv i brennende politiske spørsmål uten å undergrave forutsetningene for sin egen sannhetssøkende eksistens: Den beror på full frihet til å fremholde alle lovlige synspunkter, uansett hvor upopulære de måtte være, til enhver tid.

Vi har hatt lite politisk aktivisme de siste tiårene ved Universitetet i Bergen. De siste månedene har dette endret seg. På Museplass har Aksjonister for Palestina slått leir. De demonstrerer til støtte for det palestinske folk, i solidaritet med krigens ofre, de fordømmer Israels politikk og krigføring og de har en rekke krav de ønsker at UiB skal innfri.

Det er ikke vanskelig å forstå det sterke engasjementet, utålmodigheten, følelsene av svik fra det internasjonale samfunnet og behovet for å si tydelig fra. Demonstrantene har fått tillatelse til å stå på den lille plassen rett foran universitetsledelsens bygning, og til å slå opp teltene på gresset foran Universitetsmuseet. Ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten er ikke tomme ord. De skal verne nettopp om ytringer som provoserer og forstyrrer. På demonstrasjonsområdet er det aksjonistenes egne ytringer som gjelder. Ytringsfriheten står sterkt i Norge: Den er sentral for individers meningsdannelse og for demokratiet. For universitetet har den en særlig betydning – den er forutsetningen for universitetets sannhetssøken, læring og formidling. Også friheten til fredelige demonstrasjoner står sterkt – og er sentral av mange av de samme grunnene. Demonstrasjonen på Museplass markeres med palestinske flagg, og mange plakater og oppslag. Den ikoniske Christie-statuen, som mange forbinder med UiB, men som tilhører kommunen, har også fått et palestinsk flagg. I perioder blir kritikken mot UiB og rektor kunngjort i megafoner og med sirener. Universitetet skal strekke seg langt for å legge til rette også for denne typen ytringer, så lenge de ikke går uforholdsmessig ut over andre studenters og ansattes mulighet til forskning, undervisning, tilstedeværelse og drift.

Et universitet bør tåle en del forstyrrelse av institusjonens dagligliv, og sterke virkemidler.  Som leder skal jeg også tåle mye: ytringene er uttrykk for sterke følelser. Grensen går ved hatefulle ytringer og dersom demonstrantenes valgte ytringsformer går uforholdsmessig ut over andre studenter og ansatte, og universitetets ivaretagelse av sine lovfestede forpliktelser.

Georg Johannesen beskrev universitetet som et sted hvor vi skulle lese lange og vanskelige bøker og krangle med våre venner. Etter hvert vil tiden modnes for en utforskende samtale, både med de som aksjonerer og det bredere universitetssamfunnet. Det er en alvorlig tid vi lever i, den fordrer vanskelige samtaler. Et universitet som har både kunnskapsberedskapen og engasjementet kan gjøre mye. Det vil bidra sterkt til å skape en bedre framtid.

MELTZERPRISEN – EN ANERKJENNELSE AV FREMRAGENDE FORSKNING OG FORMIDLING

En viktig UiB-begivenhet er den årlige utdelingen av Meltzerprisene som fant sted fredag 8.3.2023. Meltzerprisutdelingen er en strålende anledning til å verdsette sterk forskning og sterk vitenskapelig innsats.
Lauritz Meltzer (1861-1943) var forretningsmann, ingeniør, offiser, og en stor filantrop, som gjennom hele sitt liv hadde stor interesse for vitenskap og forskning. I sitt testamente skrev han i 1939 at det aller meste av hans formue skulle gå til et fond til beste for et bergensk universitet, men på betingelse av at et universitet ble etablert før ti år var omme. Hvis hans betingelse ikke ble innfridd, skulle pengene gå til Fredrikstad. Vedtaket om å opprette Universitetet i Bergen ble gjort av Stortinget i 1946. Dermed var Meltzerfondet sikret, og midlene Meltzer etterlot seg har gjennom alle år vært en betydningsfull stimulans for UiBs faglige virksomhet. I år delte vi ut 12,2 millioner til vitenskapelig reiser, forskninststøtte og forskningsterminer.
I år gikk Meltzerprisen for yngre forskere til forsker Ellen Christine Røyrvik ved Det medisinske fakultet og professor Christian Haug Eide ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Disse to har utmerket seg med fremragende vitenskapelig arbeid innenfor sitt felt. Ellen er en svært produktiv forsker med en unik tverrfaglig bakgrunn. Hun bringer erfaring innen genetikk, molekylærbiologi, arkeologi og lingvistikk sammen, både for å utforske grunnleggende spørsmål om norsk og europeisk befolkningshistorie og for å kaste viktig nytt lys over biologien til klinisk viktige sykdommer. Christian har vist en imponerende evne til å oppnå ny kunnskap ved å kombinere fagområder: Han forsker innen geofysikk, klastisk sedimentologi, reservoaregenskaper, bruk av digitale metoder for datainnsamling, vulkanologi, «source-to-sink» og provenans-studier og mineralogi.
Prisen for fremragende forskningsformidling ble tildelt professor i rettsvitenskap Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet. Eirik vært en av akademias mest aktive og relevante stemmer i offentligheten. Eirik formidler særlig om rettsvitenskapens rolle i utviklingen av demokratiet og rettsstaten, og hans formidlingsbidrag kjennetegnes ofte av å være både maktkritiske, utforskende og utfordrende.
Meltzers ærespris for fremragende forskning ble tildelt professor Nina Langeland ved Det medisinske fakultet og professor Nikolai Østgaard ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Nina forsker på noen av de største utfordringene innen infeksjonsmedisin, inkludert COVID-19-pandemien og antibiotikaresistens. Nikolai har satt UiB på verdenskartet innen romfysikk og romteknologi de siste 15 årene. Han har styrt SFF Birkelandsenteret til stor vitenskapelig suksess, med oppsiktsvekkende resultater innen atmosfærisk elektrisitet og høyenergistråling fra tordenvær.
Gratulerer til fem flotte og verdige vinnere!

Til minne om Ørjar Øyen

 

Ørjar Øyen var en profilert sosiolog, og en markant rektor ved Universitetet i Bergen (UiB). Han var en sentral strateg i etableringen av norsk samfunnsvitenskap. Som en av de første profesjonelle sosiologene i Norge, var han en institusjonsbygger både ved UiB, og nasjonalt og internasjonalt.
Ørjar Øyen ble utnevnt til professor i sosiologi ved UiB i 1967. Hans vei gjennom utdanningsløp og arbeidsliv er også en historie om byggingen av det moderne Norge.
Øyen vokste opp i Brønnøy på Helgeland. Etter skolegang i hjembygden, leste han gymnaspensum som selvstudium kombinert med brevkurs, og etter ett år som elev ved Eidsvoll offentlige landsgymnas tok han examen artium 1946. To år senere avla han eksamen ved Nesna lærerskole. Han begynte å studere sosiologi ved Universitetet i Oslo i 1949, og fortsatte sine studier som Research Fellow ved University of Washington i Seattle i 1951. Her møtte han et ungt, levende sosiologmiljø, preget av ambisjoner og pionervirksomhet. Etter videre studier, både i Oslo og i Seattle, avla han i 1962 doktorgraden i sosiologi ved sitt amerikanske Alma mater. Deretter fulgte fem nye år ved Universitetet i Oslo.
Ansettelsen av Øyen som professor ved UiB innevarslet starten på en gullalder for samfunnsforskningen i Bergen. I bagasjen fra USA hadde han med seg ambisjoner om å utvikle forskning som bygget på grundige empiriske undersøkelser, systematiske analyser og metodiske tilnærminger. Han løftet sosiologi som disiplin nasjonalt og internasjonalt. Sammen med kollegaer ved instituttet startet han retningen som fikk betegnelsen Bergensskolen i sosiologi.
Mange av hans publikasjoner er relatert til befolkningsspørsmål, demografiske problemstillinger og metodologiske emner. Forskningsetiske problemstillinger, sosial lagdeling, mobilitet og forholdet mellom sosiologi og samfunn utgjør sentrale tema i flere av hans senere bidrag. Stadig minnet han om sosiologens viktigste og mest grunnleggende spørsmål: «How do you know?» Som samfunnsforsker skulle og måtte veien fra hypotese til teori være brolagt med empiriske bevis.
Som nyansatt professor markerte han seg fra første stund som en sentral faglig leder og institusjonsbygger. Han ble instituttstyrer og sto i spissen for oppbyggingen av Sosiologisk institutt og utviklingen av sosiologifaget som studium i Bergen. Han var i front med å etablere det nye samfunnsvitenskapelige fakultetet ved UiB, og ble dets første dekan.
I to perioder, fra 1978 til 1983 var han universitetets rektor, i en tid med store utfordringer, men også med vekst. Kløkt, klokskap og varme preget han innsats som rektor. I hans periode ekspanderte UiB, både i areal, budsjett, utdanningstilbud og i studenttall. Som rektor fikk Ørjar Øyen i tillegg etablert viktige prinsipper for styring og ledelse og for forskningsorganiseringen ved universitetet.
Internasjonalt forsknings- og universitetssamarbeid var en viktig del av Øyens virke, dels som gjesteprofessor ved flere utenlandske universiteter, dels som medlem og leder av en rekke internasjonale komiteer, styrer og råd. Han gjorde en omfattende innsats for å fremme utviklingsrelaterte perspektiver og nord–sør-samarbeid, og for å utvikle øst–vest-samarbeid under den kalde krigen. Fra 1988 til 1995 var han generaldirektør ved Inter-University Centre i Dubrovnik, Kroatia. Fra 1988 til 1991 var han president i Board of Directors, European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences. Han var æresborger av staten Washington og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1988.
Universitetet har mye å hedre Øyen for. Et synlig bevis på takknemlighet er at bygningen der Sosiologisk institutt nå holder til har navnet «Ørjar Øyens hus». Han var aktiv i instituttmiljøet og i universitetssamfunnet til det siste, og møtte gjerne på kontoret daglig til han var langt oppe i 90-årene. Her publiserte han, deltok i undervisning og formidling og opprettholdt kontaktene sine og engasjementet sitt både faglig og universitetspolitisk, nasjonalt og internasjonalt.
Øyens raushet, velvilje og godhet overfor studenter, stipendiater og kollegaer vil bli savnet. Han omtales gjerne som en trygg miljøskaper, ofte til stede i fagmiljøet, alltid med døren åpen, generøs med kunnskapsdeling og uvanlig kjapp til å forstå hva som trengtes av inspirasjon og støtte, uansett hvem som spurte.
Øyen var en raus pioner, som representerte det beste ved UiB, og akademia især.
Fred over Ørjar Øyens minne.

Kunnskapsberedskap og dobbelt brukerpotensial (dual usage)

 

Det internasjonale kunnskapssamarbeidet preges av spørsmål om beredskap og sikkerhet. En ny etat for eksportkontroll er etablert, og det arbeides med utreding av et sikkert forskningssystem for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Årets ord, som ble lansert i Sandra Borchs tale på sektorens kontaktkonferanse 16. januar, handler ikke lenger om oppussing, men om beredskap, kunnskapsberedskap.

Bakgrunnen er den geopolitiske situasjonen. Den merkes på budsjettene, i politikken, i Forskningsrådets utkast til ny strategi og i Kunnskapsdepartementets arbeid med systemmeldingen (stortingsmeldingen om det norske forskningssystemet).

Ved UiB har det skjerpete eksportkontrollregimet allerede fått konsekvenser i form av tidkrevende prosesser med risiko for å miste kandidater og at prosjekter blir forsinket. Selv om vi er enige om at dagens sikkerhetssituasjon er alvorlig, så bør den ikke definere hele forskningen og fremtidens kunnskapsbehov. Vi må evne finne den rette balansen mellom åpenhet og sikkerhet, samtidig som transparens og deling av kunnskap fortsatt må være grunnleggende. Det er viktig at prinsippet om at forskning og forskningsprosesser skal være «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig» videreføres.

Nordområdeforskningen er et eksempel på situasjonen vi står i. UiB har særlig sterke forskningsmiljøer på nordområdene, slik det har framkommet av Forskningsrådets tidligere polarevalueringer. Her møtes interessene til store, dominerende blokker i verdenspolitikken; USA, Kina, Russland og EU. På mange måter kan vi tenke på nordområdene som et «fremtidslaboratorium» der mange av de samfunnsutfordringer vi møter i dag og vil møte i fremtiden, er dramatisk til stede. Forskningen på polare områder kan vanskelig gjøres uten omfattende internasjonalt samarbeid med land. De både akutte og langsiktige behovene for kunnskap om nordområdene viser hvordan vi må leve med store paradokser. På den ene siden er behovet for internasjonalt kunnskapssamarbeid mer nødvendig enn noen gang. På den andre siden står vi overfor økt risiko for spionasje og store sikkerhetstrusler. Men nordområdene er bare et av mange relevante eksempler på krevende områder for kunnskapssamarbeid.

Kunnskapsberedskap er ikke et nytt moteord. Mange av oss har brukt det i årevis som et bilde på nødvendigheten av å ivareta en bred kunnskapsbase. Det handler på den ene siden om at vi går en ukjent framtid i møte som vi ikke fullt og helt kan planlegge oss inn i. Et bredt kunnskapsgrunnlag gir oss et bedre grunnlag for å håndtere det som kommer av endringer i samfunnet enten det gjelder økonomien, teknologien eller naturen. På den andre siden handler om at vi bør være en aktiv del av den internasjonale kunnskapsallmenningen.

Men nå ser vi en spissere og langt mer instrumentell forståelse av begrepet kunnskapsberedskap, i retning av forsvar, totalberedskap, sikkerhet og trygging. Nå handler det om å håndtere kriser, det være seg klimatiske, militære, sikkerhetsmessige eller økonomiske. Dette var tydelig i Forskningsrådets utkast til strategi som nettopp var på høring, hvor første avsnitt beskrev prioritering av sikkerhet og beredskap på en måte som mange av oss oppfattet som så definerende at det sto frem som en slags revisjon av Langtidsplanen.

Alt har sin pris. I Europa er kutt i den sivile forskningen en sannsynlig konsekvens av den spente geopolitiske situasjonen og økt påtrykk fra forsvarsindustrien om forskningsmidler. Det har allerede skjedd, gjennom kutt i Horisont Europa på 2,1 milliarder euro for å gi rom for finansiell støtte til Ukraina, men også ekstra finansiell støtte til migrasjon og grensekontroll, og bistand til andre naboland. Budsjettkuttet i Horisont Europa gjennomføres til tross for advarsler fra det europeiske forskningsmiljøet og kommissær for forskning og innovasjon Iliana Ivanova. Omprioritering for sikkerhet og forsvar er en diskusjon som vil bli sterkt gjeldende i de kommende forhandlingene om innretningen og budsjettrammen til det neste europeiske rammeprogrammet, FP10.

24. januar kom Europakommisjonen med en omfattende fremlegging om økonomisk sikkerhet der også internasjonalt samarbeid, akademisk frihet og formålet med forskning og innovasjon spisses mot konkurranse og trusselbilder. To dokumenter er viktige for forskningen: Rådets forslag til rekommandasjon om å styrke forskningssikkerhet i Europa, og en såkalt hvitbok som foreslår ulike alternativer for å sikre støtte til forskning og utvikling som har dobbelt brukerpotensial.

Rekommandasjonen inneholder anbefalinger og foreslår samordning mellom medlemslandene om styrking av forskningssikkerheten. Det anbefales å utvikle nasjonale handlingsplaner og retningslinjer, opprette støttestrukturer, styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutvikling på området, samarbeide på tvers av sektorer, vurdere risikoer knyttet til kritiske teknologier, samarbeide med forskningsfinansieringsorganisasjoner, støtte og følge opp universiteter og andre forskningsorganisasjoner.

Europakommisjonens hvitbok handler om alternativer for å styrke støtten til forskning og utvikling som involverer teknologier med dobbelt brukspotensial (dual usage). Og her foreslår kommisjonen tre mulige alternativer for fremtiden, som nok vil være relevant også for norsk politikk:

      1.  bygge videre på dagens tilnærming, som skiller mellom sivil og forsvarsforskning, men introdusere forbedringer og synergier mellom eksisterende EU-programmer og instrumenter.
      2. fjerne det eksklusive fokuset på sivile anvendelser i utvalgte deler av etterfølgerprogrammet til Horisont Europa (FP10), slik at strategiske nye teknologier kan støttes uavhengig av anvendelsesområdet.
      3. å opprette et dedikert instrument med et spesifikt fokus på R&D med dobbelt brukspotensial, for eksempel gjennom et eget budsjett, egne regler, eller flaggskip-prosjekter.

Dual Usage defineres og rammes inn som teknologier med dobbel brukerpotensial –  men, lik kunnskapsberedskapen, har også dual usage iboende potensial til å bli et veldig bredt begrep. Det er få forskningsprosjekter og resultater som bare er relevante, og gevinst, i en sammenheng.

Når det i EU diskuteres om det skal åpnes opp for at deler av rammeprogrammet kan støtte forskning på strategiske nye teknologier uavhengig av om anvendelsesområdet er sivilt eller militært, reiser det flere spørsmål. Hvordan bestemme hvilken forskning som kan brukes både sivilt og militært? Det vil i mange tilfeller, især når det gjelder grunnforskning, være umulig å vurdere dette på forhånd. Vil dette flytte fokuset enda mer over til militær bruk av forskningen og invitere inn helt andre interesser inn i forskningsprosjekter? Hvilke konsekvenser vil denne prioriteringen få for forskningsfinansieringen? Hvordan sikre satsing på den grunnleggende, forskerinitierte forskningen?

Også i Norge handler 2024 om tverrsektorielt samarbeid og totalberedskap. Rett før jul fikk FFI, NSM og Forskningsrådet et utredningsoppdrag om å skissere et felles nasjonalt FoU system for håndtering av Norges totale kunnskapsbehov. Dette oppdraget skal drøfte innretning og behov, relevante fagområder, samarbeidsarenaer, økonomiske og administrative konsekvenser, kompetansebehov og risiko, og også hvordan sivil-militært samarbeid kan rammes inn slik at det ikke står i veien for den åpne forskningen.

 «I årene fremover vil det være behov for en mer strategisk tilnærming til kunnskapsutvikling, forskning og teknologiutvikling for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser», skriver Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet om oppdraget, som vil mates inn i arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet.

Det er viktig at universitetene får bidra inn i dette arbeidet.

Militær- og kriseberedskap skal bli en del av forskningsprioriteringene. Da gjelder det å dosere klokt. Vi må ikke glemme at det ikke var den situasjonsbestemte forskningen som reddet oss ut av pandemien. Det var kunnskapsmiljøenes bredde og evne til å bruke grunnforskning som viste oss veien ut av pandemien. Det er også viktig – både for landets og vår sektors legitimitet at begrunnelsen for eventuelle sikkerhetsforanstaltninger faktisk hviler på hensyn til sikkerhet og at det ikke er andre interesser som legges til grunn.

Jeg er overbevist om at universitetene skal fortsette med dialog og kunnskapssamarbeid selv i land der det kan være vanskelig. En norsk tilnærming må innlemme sikkerhetstiltak på en måte som respekterer og fremmer akademisk frihet og tilbyr en modell for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Med en aktiv dialog med universitetene om hvordan vi kan utvikle gjennomtenkte retningslinjer, kan vi sikre at Norges kunnskapssektor forblir både trygg, sterk og dynamisk, klar til å bidra til å dra nytte av global vitenskapelig og teknologisk utvikling.

Oppsummert:

Det blir viktig med et sterkt norsk engasjement i innspillene til den europeiske innretningen som vil prege det nye rammeprogrammet.

Kunnskapsberedskap må også i fremtiden brukes og forstås som et bredt begrep.

Dual usage har et stort potensial for svært bred fortolkning og bruk, men det er ikke gitt at det gagner forskningen eller gir sikkerhetsarbeidet.

Pass på rommet for den frie grunnforskningen.

Holbergprisen inviterer til samtale om bevisstheten

 

 

I tusenvis av år har mennesket reflektert over sin egen bevissthet og hvordan den skal forstås. Fenomenet bevissthet, er ikke bare et evig tema, men det har også blitt aktualisert på en ny måte, med kunstig intelligens og bioteknologi.


Hvordan skal vi forstå våre egne subjektive opplevelsers opprinnelse og beskaffenhet? Hvordan bør vi forholde oss til andre bevisste vesener, både menneskelige og ikke-menneskelige? På hvilken måte bør bevissthet tillegges verdi og gis verdighet, særlig i lys av vår stadig mer avanserte teknologi?


Bevissthetens mysterium er tema for Holbergdebatten 2023,  og som direktestrømmes. 
I panelet er det tre svært profilerte internasjonale forskere:
Anil Seth er en britisk nevroforsker og forfatter som har drevet frem forskning på hjernen og bevissthet i mer enn 20 år. Seth er professor i nevrovitenskap ved University of Sussex. I sin bok Being You (2021) beskriver han sin teori om bevissthet og selvet.
Tanya Luhrmann er professor i antropologi ved Stanford University. Hennes arbeider fokuserer på erfaringenes grenser: på stemmer, syner og en verden av det overnaturlige og av psykoser. Blant hennes mange bøker er den prisbelønte When God Talks Back (2012).
Rupert Sheldrake er en britisk biolog og forfatter av ni bøker, inkludert The Science Delusion (2012), der tittelen spiller på Richard Dawkins’ The God Delusion. Sheldrake er kjent for mange sine kontroversielle hypoteser, blant annet om bevissthet.
Debatten ledes av David Malone, en prisbelønt skaper av vitenskapelige dokumentarfilmer.


Holbergdebatten har gjennom sine åtte år invitert samfunnsaktører i og utenfor akademia, og debatten er blitt kjent for å inkludere både personer som forsvarer de mer rådende syn, og mer kontroversielle personer og spørsmål. Et bredere spørsmål som stilles denne gang, er om vi innen forskning i en viss grad også trenger «kjettere» for å nærme oss svarene på store, uløste gåter, eller om de snarere utgjør en trussel mot et vitenskapelig verdenssyn.
Sheldrake har i snart et halvt århundre høstet kritikk fra mange vitenskapelige miljøer for sin påstand om at moderne vitenskap er basert på en tro om at virkelighetens grunnleggende spørsmål i hovedsak er besvart, slik at kun detaljer gjenstår. Denne antagelsen mener han har blitt til et dogme som begrenser vitenskapens evne til å utforske verdens uløste gåter, blant annet spørsmålet om bevissthet. Disse tankene vil både fremmes og utfordres under Holbergdebatten i år.


Debatten den 2. desember adresserer det såkalte “hard problem of consciousness”, altså spørsmålet om hvordan hjernen, som et fysisk system, kan være opphav til subjektive erfaringer, følelser og tanker. Samtidig er bevissthetsspørsmålet vidt, og man kan man tilnærme seg det fra mange kanter. Man kan for eksempel ta utgangspunkt i kulturelle og sosiale perspektiver, i nevrovitenskapelige modeller, eller de metafysiske sidene av bevissthetsopplevelser. Temaet har naturligvis også etiske, filosofiske og sosiale implikasjoner, blant annet knyttet til hva slags moralsk status ulike bevisste vesener skal ha, og til og risikoer og muligheter som oppstår når bevissthet kan endres på ulike måter.
Det er derfor naturlig at bevissthetsstudier er tverrfaglige, og kombinerer kunnskap fra ulike fagfelt og disipliner, noe som vil innebære et spenn fra nevrovitenskap til psykologi, filosofi, antropologi, religionsstudier, teologi og mer.

Griegakademiet må gjennomgå en ekstra kvalitetssikring

UiB har i mange år arbeidet intenst for å få på plass et sterkt tiltrengt nybygg for Griegakademiet. Et bygg av stor nasjonal og internasjonal betydning både for topp og bredde i kulturlivet. I fjorårets budsjettbehandling ble bygget stoppet av daværende statsråd Ola Borten Moe, men forhandlet inn igjen av SV i budsjettforliket.
I år er forprosjektet ferdigstilt med en kostnad på 940 millioner kroner som er under statens terskelverdi for ekstra kvalitetssikring (KS2). Likevel fant ikke regjeringen å kunne prioritere et nybygg i forslag til statsbudsjett. SV tok igjen ansvar og la oppstartsbevilgning inn i sitt alternative forslag til statsbudsjett.

Samtidig har universitetsledelse, fakultet, ansatte, studenter, støttespillere og byggebransjen mobilisert stor støtte til prosjektet. Så kommer likevel regjeringen brått og uventet på banen i oppløpet til budsjettforhandlingene og stiller krav om ekstra kvalitetssikring (KS2) for at prosjektet skal kunne tas videre. Regjeringen presiserer også at en oppstart av KS2 må skje raskt hvis det skal være mulig å rekke revidert statsbudsjett. Dette skjer altså selv om prosjektet allerede er svært godt kvalitetssikret og under terskelverdi.

Dette kravet plasserte både UiB og SV i en umulig situasjon inn i budsjettforhandlingene. Hvis budsjettforhandlingene ikke førte fram og kravet om KS2 fortsatt gjelder ville prosjektet risikere å bli ytterligere forsinket. UiB har derfor, selv om vi mener kravet om KS2 er urimelig gitt at det er under terskelverdi, besluttet å akseptere å gjennomføre en KS2, og ta kostnadene ved denne for å sikre oss at fremdriften på arbeidet med å realisere nybygg for Griegakademiet igjen ikke stopper opp. Vi gjør dette med en tydelig forventning om at prosjektet nå skal kunne klargjøres slik at det kan inngå i revidert statsbudsjett. Vi har bedt om at prosessen prioriteres og går raskt. Det første møtet med KD for å drøfte rammene finner sted onsdag 29. november.

Studenter og ansatte ved Griegakademiet står i en uholdbar situasjon med uforsvarlige studie- og arbeidsforhold. Byggebransjen i Bergen er avhengig av nye prosjekter for ikke å stoppe helt opp. Da må vi forvente at regjeringen med sitt krav om KS2 nå endelig mener alvor og faktisk ønsker å realisere Griegakademiet. Hvis ikke, kan en KS2 ikke tolkes som noe annet enn nok en obstruksjon fra regjeringen sin side i vårt arbeid med å få på plass et nybygg for Griegakademiet.

Jeg vil fremheve og gjenta at vi kommer til å kjempe for Griegakademiet hele veien inn. Vi er svært takknemlig for støtten vi har fått i denne krevende tiden for musikken og det sterke fagmiljøet på Griegkademiet.
Jeg har enorm respekt for studentene og de ansatte som må stå årevis i denne vanskelige situasjonen.

UiBs inntekstfordelingsmodell skal revideres

 

UiBs budsjett teller ca. 5,7 milliarder. De siste årene har sektorens økonomi endret seg, det gjelder også UiBs økonomi, som har blitt mer studentavhengig, mens den jevne veksten i rammebevilgningen vår ble snudd til realnedgang fra 2021 av.  Samtidig har bidrag- og oppdragsinntektene våre (de eksternfinansierte inntektene) blitt en større del av budsjettet enn tidligere. UiB har vokst de siste ti årene, og økt antall studenter fra 15 000 i 2013 til 20 000 i dag. Nye studieprogram er etablert og fakultetene har hatt ulik vekst. De årvisse ostehøvelkuttene vi har blitt utsatt for har sterkt redusert det man kunne kalle fri basis.

Sammen med årets forslag til statsbudsjett kom en ny finansieringsmodell. Den har vært varslet en stund, i Utsynsmeldingen og i politiske ytringer og utredninger. Det vi får belønning for, er endret. I regjeringens nye budsjettmodell er alle insentiver for forskning fjernet for å bli plassert inn som en del av basisen vår. Kategoriene for studieprogrammene er endret og i stedet for kandidatbelønning, innføres det premiering for gjennomføring på normert tid, og trekk for manglende gjennomføring. Resultatmidler for studentutveksling fjernes. Vi vil ikke lenger avkreves måltall på hvor mange stipendiatstillinger vi har. Nå er det opp til universitetene selv hvordan man velger å disponere midlene som har vært satt av til rekrutteringsstillinger.

Dette er en del av det regjeringen omtaler som tillitsreform. Regjeringen melder at de vil fjerne unødvendig byråkrati, forenkle modellen og samtidig finne rom for nye satsinger. UiB har gitt innspill i regjeringens arbeid med ny modell. Vi har påpekt at modellen i liten grad anerkjenner universitet av vår type.

UIB har en strategi og er et universitet med distinkte kvaliteter som vi skal ivareta. Vi er et universitet med en stor bredde fag og det er et forskningsuniversitet. Det har alltid vært vår rolle nasjonalt, og den er ikke mindre viktig og mindre distinkt i dag når universitetene er mange.

Dagens UiB-inntektsfordelingsmodell er «Risa II», oppkalt etter økonomiprofessor Alf Erling Risa som ledet utvalget, ble bestemt vedtatt i mars 2016. Det er en modell som har tjent oss godt, og som ligger tett opp til den nasjonale finansieringsmodellen. Vi må nå vurdere justeringer som legger til rette for at vi også om ti år fra nå av er et godt internasjonalt forskningsuniversitet med en stor faglig bredde.

Vårt nye utvalg er bredt sammensatt, med representanter fra alle fakultetene og universitetsmuseet, og en representant fra rekrutteringsstillingene. Utvalget ledes av professor i samfunnsøkonomi Kjell Erik Lommerud, som har tung kompetanse i sektorens finansiering.

Utvalgets mandat er formulert slik:

  • Vurdere i hvilken grad endringene i Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell skalgjenspeiles i universitetets og fakultetenes interne modeller.​
  • Vurdere resultatindikatorer og insentiver på forskningssiden​
  • Med utgangspunkt i at dagens måltall skal opprettholdes, vurdere fordelings-​
    kriteriene for rekrutteringsstillinger og balansen mellom øremerkede og frie​
    stillinger, og bruk av differensierte satser per fag ​
  • Utrede mekanismer som kan støtte opp om og videreutvikle universitetets storebredde av fagdisipliner med vekt på småfagene​
  • Vurdere UiBs modell for finansiering av arealer​
  • Vurdere balansen mellom fakultetenes bevilgninger og øremerket avsetning tiluniversitetets fellesformål​
  • Utrede en potensiell modell for samarbeid om studieprogram på tvers avfakultet/institutt

Her er styresaken som presenterer utvalg og mandat.  I mai 2024 kjenner vi svaret. Da skal den nye budsjettmodellen vedtas i styret, men universitetssamfunnet vil bli orientert om arbeidet underveis.

Sympatierklæring for krigens ofre

 

Universitetet i Bergen og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er svært bekymret for den eskalerende konflikten i Palestina og Israel. Det høye antallet drepte og skadde er sjokkerende. De voldelige handlingene går kraftig utover sivile – og spesielt mange barn.

Vi uttrykker vår sterkeste medfølelse med alle som er direkte eller indirekte berørt av denne konflikten.

Våre medlemsinstitusjoner har ansatte og studenter med tilknytning både til Palestina og Israel.

Sammen med UHR fordømmer Universitetet i Bergen alle brudd på folkeretten. Sivile må skjermes og tilgangen på humanitær bistand må sikres. Norge må bidra til å sikre demokrati og menneskerettigheter, også utover våre egne landegrenser.

Norge ledet arbeidet med «Safe Schools Declaration» for å sikre skoler og universiteter i konfliktområder. Formålet var blant annet å styrke beskyttelsen av barn og utdanning i konflikter. Det er 118 land som i dag er tilsluttet denne erklæringen. Vi ber om at denne respekteres

Har ikke universitetene en forsknings­strategisk rolle?

UiBs strategi 2023-2030 bærer tittelen «Kunnskap som former samfunnet».
Det er en tittel som sier noe vesentlig om vår rolle: et universitet som er åpent og i samspill med samfunnet, og som bidrar som en samfunnsfornyende kraft gjennom solid forskning, nye forståelsesrammer, innovative ideer og kompetanse. Dette er et enormt ansvar, som hviler på en helt grunnleggende forutsetning: den akademiske friheten.

Akademisk frihet er viktig for å sikre forskningens kvalitet, dens grundighet og så langt det lar seg gjøre, dens nøytralitet. Bare slik kan forskningen bli samfunnsformende og sterk.

Den akademiske friheten kan ikke utøves i rammer satt av eksterne parter, men fordrer at institusjonene og forskningsmiljøene selv, i kraft av styrker og egne analyser, prioriterer og velger retninger i det store kunnskapsarbeidet. Det fordrer også at universitetene ser sin rolle i forvaltingen av den uavhengige og langsiktige kunnskapsutviklingen.

Hvor vil jeg med denne innledningen, som nok virker helt selvsagt for de fleste lesere?

Regjeringen har startet en gjennomgang av forskningssystemet, og vi er spente på konsekvensene av dette arbeidet. Den må innbefatte en avklaring av ulike aktørers roller og ansvar i det norske forskningssystemet. Som en opptakt til systemgjennomgangen i sektoren, er det derfor uheldig at regjeringen presenterer en tredeling av forskningssystemet som bryter med vår forståelse av universitetets rolle.

Regjeringen opererer nemlig med tre ulike nivåer: Et politisk nivå, der Stortinget og regjering trekker opp rammebetingelsene og utformer overordnede mål og prioriteringer for forskningspolitikken. Et strategisk nivå, der Forskningsrådet er den sentrale institusjonen, men hvor også Innovasjon Norge inngår som en aktør med det som blir beskrevet som «viktige forskningsstrategiske» oppgaver. På det laveste og utførende nivå plasserer man så universiteter og høgskoler, sammen med forskningsinstitutter og sykehus.

Kan det være riktig og gjennomtenkt å beskrive dagens forskningssystem slik?

Tillegger ikke regjeringen universitetene et selvstendig strategisk ansvar for forskningen og kunnskapsutviklingen i Norge?

Vi trenger politikere med ambisjoner om å styrke forskningen og det nasjonale kunnskapsgrunnlaget, og vi trenger et sterkt forskningsråd, men det svært bekymringsfullt at universitetenes rolle i forskningssystemet i den overordnende kategoriseringen reduseres til å være kun forskningsutførende. UH-loven slår fast at universitetene har et særlig ansvar for forskning og forskerutdanning, og de har en lovfestet faglig frihet, med ansvar for å utforme eget faglig og verdimessige grunnlag. Loven slår fast at universitetene ikke kan gis pålegg eller instrukser om innhold eller innretning på forskningen. UH-loven verner altså ikke bare om den akademiske friheten, men gir også universitetene tydelig ansvar og rammer for utvikling og innretning av forskningen.

Universitetenes vitenskapelig ansatte har en særlig uavhengig og selvstendig posisjon, en faglig frihet, beskyttet av UH-loven. Den lovfestede forskningsfriheten, sammen med den institusjonelle autonomien, gir våre statsfinansierte universiteter en grad av uavhengighet fra økonomiske og politiske særinteresser, samtidig som vi står strategisk ansvarlig overfor samfunnet som helhet. Det er helt avgjørende å bevare forskningens uavhengighet i utviklingen av et revidert forskningssystem.

I en gjennomgang av forskningssystemet er det derfor viktig å anerkjenne betydningen av å ivareta ikke bare forskningsfriheten, men også de premisser den legger for universitetenes strategiske rolle. Bakteppet for gjennomgangen av forskningssystemet, med beskrivelsen av universitetene som «forskningsutførende», gir økt bekymring for at norsk kunnskapspolitikk i økende grad beveger seg i en instrumentalistisk og politisert retning ved å legge altfor stor vekt på utfordringsdrevet forskning.

Universitetene har et stort samfunnsoppdrag forankret i UH-loven; forskning – utdanning – formidling – innovasjon, som må skje i et tett samspill og hvor forskning er det grunnleggende. Forskning er med å legge grunnlag for forskningsbasert utdanning, og universitetenes innovasjonsaktivitet. Selv om større samfunnsomstillinger, som overgangen til en mer bærekraftig økonomi, krever at ulike samfunnsaktører trekker i samme retning for å nå konkrete mål, må den forskningsstrategiske rollen til universitetene styrkes.

Dette kan først og fremst skje ved å styrke den langsiktige grunnforskningen for å bedre vilkårene for høy kvalitet i og utvikling av flere sterke forskningsmiljøer over hele bredden av fag. Universitetet i Bergen vil derfor arbeide for at grunnforskning styrkes som innsatsområde og slik også styrke universitetenes forskningsstrategiske rolle. Selv om forskningspolitikken er viktig, og politiske prioriteringer styres av nyttehensyn og ideologi, må det være et mål å sikre at forskningen i størst mulig grad får beholde et autonomt rom. Det gir størst strategisk kraft for kunnskapsnasjonen Norge.