Author: Margareth

Ny finansieringsmodell for norske universiteter må ha rom for å premiere forskning, ikke minst i trangere økonomiske tider som nå.

Norges økende gjennomslag i EUs rammeprogrammer er en av norsk forsknings viktigste suksesser de senere årene. Statsråd Ola Borten Moe uttrykte under kontaktkonferansen 10. januar at han var imponert over universitetenes innsats her. Denne suksessen kommer ikke av seg selv. Følger statsråden Hatlen-utvalgets forslag om å ta bort indikatoren for EU-midler i finansieringsmodellen, kan suksessen fort avta.

Norge har utmerket seg i Horisont 2020-sammenheng ved å være et av landene som har hentet hjem mest midler i forhold til hvor mange årsverk som går med til forskning og utvikling i landet. På denne målestokken er Norge best i Norden. En del av årsaken til suksessen er den effektive insentivordningen som ligger innebygd i finansieringsmodellen.

Da Retur-EU-ordningen ble berget og hentet ut av Forskningsrådets innsparingspakke, handlet dette om at instituttsektorens innsats i EU skulle sikres. Når et nytt finansieringssystem skal settes sammen for universitetene, er det viktig å huske at de sterke forskningsuniversitetene er en betydelig aktør i EUs forskningsprogram.

En finansieringsmodell må også støtte opp om forskningen i UH-sektoren. Dagens finansieringsmodell, insentiverer høy, internasjonal kvalitet i forskningen, men er også en «utgift til inntekts ervervelse». Til sammen ble over 15 prosent av Horisont 2020-søknadene med norsk deltakelse innvilget finansiering. Det er mer enn tre prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for alle søknadene til programmet. Samlet budsjett for alle prosjektene med norsk deltakelse var nesten 108 milliarder kroner.

Og den gode utviklingen har fortsatt. Nesten en av tre søknader med norsk deltakelse har fått gjennomslag i de aller første utlysningene i EUs Horisont Europa. Oppmerksomheten mot og motivasjon for å delta på den europeiske konkurransearena kan svekkes betydelig hvis denne klare «anerkjennelsen» av sterk forskningsinnsats ikke lenger blir del av resultatgrunnlaget for universitetene. Så oppfordringen til regjering er: Ikke forandre en vinneroppskrift. Det er viktig at norsk forskningsinnsats blir synliggjort i en finansieringsmodell. Og nå må denne prestasjonsindikatoren ha åpen ramme for å premiere de beste prestasjoner og innsatsen i sektoren.

Det er dessverre en ubalanse mellom forskning og utdanning i Hatlen-utvalgets forslag til indikatorer for finansiering av norsk universiteter. Dersom regjeringen skulle gå for et slikt forslag ville det vært et svært uheldig signal for universiteter som skal stå for europeisk kunnskapssamarbeid og nyskapende forskning av høy kvalitet. Selv om det er mange faktorer som har spilt inn når det gjelder vår styrkede deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning, betyr ikke dette at den økonomiske belønningseffekten til institusjonene er uten betydning. Den gir en ikke ubetydelig ekstra støtte til aktiviteten, med en positiv effekt i de aktuelle fagmiljøer. Insentivene bidrar til ekstra finansiering av krevende budsjetter i et EU-prosjekt, og oppfattes som en god støtte til fagmiljøer som ofte må fristille egne ressurser for å gjennomføre større EU-prosjekter.

Resultatmidlene er en treffsikker verdsetting av ønsket forskning fra styresmaktenes side. Merverdien som kan knyttes direkte til forskning er viktig. Ikke minst internt på institusjonene. Resultatmidlene har i praksis en omfordelingseffekt og utgjør ofte store deler av mange fagmiljøers grunnbevilgning.

Det er stor grunn til bekymring hvorvidt institusjonene vil klare å fortsette en målrettet støtte knyttet til EU-prosjekter om dette insentivet fjernes. Spesielt aktivitet knyttet til pilar 2 i Horisont Europa vil kunne bli sterkt skadelidende. Indikator for EU-midler vil også være viktig for å oppnå målet om å hente tilbake mest mulig av de midlene nasjonen bidrar med til EUs forskningsprogrammer.

Denne teksten er samskrevet med Svein Stølen, UiO, først publisert i Khrono, 15. januar, 2023.

Statsråd Ola Borten Moe har gitt Forskningsrådet i oppdrag å legge til rette for at 25 prosent av søknadene blir innvilget. 

Forskningsrådet har fått et treleddet oppdrag: innvilgelsesprosenten skal opp, ressursbruken til behandling av søknadene skal reduseres og kvaliteten skal videreutvikles.

På et møte med sektoren 10. oktober presenterte Forskningsrådet 12 forslag til tiltak for å få ned prosenten, og åpnet for innspill fra sektoren. Premisset for diskusjonen var at det er ønskelig med en reduksjon både i tid og ressurser som går med til å skrive søknader, men også til å behandle søknader som ikke innvilges. Det kan heller ikke regnes med store økninger i bevilgninger. Forskningsrådets forslag til tiltak var på diskusjonsmøtet med sektoren var:

1. To-trinns søknadsbehandling
2. Fleksible støttebeløp, eventueltekstra støtte til utstyr/infrastruktur
3. FRIPRO prosjektledere kan ikke søke
4. Ikke prosjektmidler til fast ansatte forskere
5. Kutte mobilitetsstipend
6. Karantene for svak vurdering
7. Erfaringskrav etter phdfor prosjektleder
8. Krav om å søke ERC for Friproprosjektledere
9. Maks antall søknader pr institusjon
10. Fleksibelt søknadsmottak og behandling
11. Lotteri blant likt vurderte søknader
12. Faste paneler

De ulike tiltakene bør vurderes grundig med tanke på hvilke konsekvenser dette vil få for forskningen i Norge. Det er også grunn til å spørre om 25% innvilgelsesprosent er et realistisk eller velbegrunnet måltall. Dette er en stor endring, særlig for FRIPRO, som i 2022 hadde en tilslagsprosent på 6 prosent. Det er en forventning om å oppnå betydelig høyere tilslagsprosent allerede ved neste års FRIPRO-utlysning. Forskningsrådet har invitert til ny dialog med universitetsledelsen neste uke, men her er våre tanker på dette stadiet.

Ettersom KD ikke bare ønsker en høyere innvilgelsesprosent på søknader, men også at fagmiljøene skal bruke mindre tid og ressurser på søknadene, mener vi at ikke alle tiltakene er like relevante. I første runde kunne særlig fleksible støttebeløp, fleksible søknadsmottak, to-trinns søknadsbehandling og karantene ved svak vurdering kunne prøves ut.

Fleksible søknadsbeløp kan gi mulighet for en større variasjon i prosjektinnretning, og også gi mulighet for å søke om mindre, mer individuelle prosjekter. Ikke alle prosjekter må realiseres med stipendiater, og infrastruktur, og ikke alle behøver å ha samme varighet. Dette tror vi vil åpne muligheter for en større variasjon av disipliner, problemstillinger, og behov, og trolig også gjøre det lettere for yngre forskere å få tilslag og dermed prosjektledererfaring.

Fleksibelt søknadsmottak og behandling, dvs. at søknader behandles kontinuerlig, har tidligere vært pilotert hos NFR, og en har gode erfaring fra andre forskningsfinansiører der denne ordningen ser ut til å føre til både færre og bedre gjennomarbeidete søknader, så dette er absolutt interessant å prøve ut.

To-trinns søknadsbehandling er vi godt kjent med både fra EU-søknader og fra SFF-prosessen. Men nettopp basert på dette, er vi også usikre på om antall søknader faktisk vil gå ned med et slikt tiltak og hvorvidt det vil være tidsbesparende for søkerne. Noen vil også muligens sende søknader til første runde nettopp fordi det er lavere krav både til omfanget av søknaden, men også prosjektets modenhet, mens de fleste søkerne vil legge inn store ressurser allerede i første runde for å unngå å bli silt bort. Effekten av dette tiltaket vil også avhenge av hvilke vurderingskriterier som vil legges til grunn i første runde. Ideelt sett burde dette innføres som avgrensede piloter. Det burde også gjøres en grundig vurdering av hvilke vurderingskriterier som skal gjelde i første runde.

Karantene for svak vurdering brukes allerede i ERC (og MSCA), og vil kanskje ikke bli sett på som veldig urimelig i forskningsmiljøene. Karantenetid kan være positivt i den forstand at det gir et lengre handlingsrom for en søker til å forbedre et prosjekt til en senere søknadsrunde. For å kunne støtte et slikt forslag så må vi vite mer om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for både den enkelte søker, men også om dette er et tiltak som reelt vil øke tilslagsprosenten.

De resterende tiltakene mener vi vil kunne gi uheldige konsekvenser, spesielt for noen kategorier ansatte, og de reiser flere spørsmål.

FRIPRO prosjektledere kan ikke søke er et tiltak som allerede er gjeldende under FRIPRO i dag. I praksis kan FRIPRO prosjektledere søke nye prosjekt, men søknadene vil ikke bli prioritert. Det er usikkert om dette vil ha konsekvenser for tilslagsprosenten. Dette punktet kan også forstås som at FRIPRO-prosjektledere heller ikke kan søke tematiske utlysninger. Det vil være uheldig om FRIPRO-prosjektledere «straffes», mens det ikke vil ha konsekvenser for prosjektledere under tematiske program.

Ikke prosjektmidler til stillingen til fast ansatte forskere er uklart. De aller fleste med fast ansettelse hos universitetene har kombinerte stillinger (de deler sin arbeidsdag mellom undervisning og forskning) og er ikke forskere, men forstår ikke hensikten.

Mobilitetsstipend er en prosjektkategori som er innrettet mot unge forskere, og et kutt her vil påvirke uavhengighet og karriereutvikling for unge forskere, det vil også være uheldig for internasjonalisering.

Erfaringskrav etter ph.d. for prosjektleder kan virke rimelig, men det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Vi tolker det som at det skal legges opp til en lignende inndeling som ERC har, med søkevinduer basert på år etter avlagt ph.d. grad.

Krav om å søke ERC for FRIPRO prosjektledere Det vil være uheldig om det er Forskningsrådet som pålegger krav om å søke ERC. Dette er en vurdering som er opp til institusjonene og faglig ledelse ved enhetene. Et slikt krav er også lite hensiktsmessig ettersom det vil være flere prosjekt og forskere som passer inn i FRIPRO profilen enn som passer inn i ERC profilen. Selv om de to programmene har mye til felles er det ikke nødvendigvis automatikk i sammenheng mellom dem.

Maks antall søknader per institusjon er et kontroversielt forslag. Hvem og hvordan skal det avgjøres hvilket antall søknader som kan sendes fra de enkelte institusjonene? Vi stiller oss også spørrende til om tiltaket vil føre til ressursbesparelse. Risikoen er at institusjonene i større grad må etablere interne fagfellevurderingsregimer slik at det kun blir en omfordeling av byrder innad i forskningssystemet snarere enn en reell reduksjon av byrdene. Det vil også faktisk kunne bidra til å bygge ned legitimiteten til Forskningsrådet, og også risikere svekket uavhengighet i vurderingene.

Faste paneler Det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Derfor har vi ikke kommentert på dette før det foreligger med utfyllende kunnskap om hva det innebærer.

Lotteri blant likt vurderte søknader vil sannsynligvis bli oppfattet som en svekkelse av prosessen, dersom den er god fram til selve lotteriet. Et alternativ kan være å utvikle enda tydelige sekundære kriterier for søknader med lik score, slik som EU har.

Vi er spente på tiltakene som nå settes i gang av Forskningsrådet, og positive til et utforskende arbeid for å få opp tilslagsprosenten, som særlig i FRIPRO-kategorien har vært så lav at den kan fungere demotiverende og svekker legitimiteten til systemet.

Endelig. Regjeringen Støre satte en stopper for krisen i Forskningsrådet.

25. november fikk vi vite at regjeringen vil bevilge 1,64 milliarder kroner til Forskningsrådet. Dette vil slette den gjenværende gjelden til Forskningsrådet, og gi rom for å tildele 240 millioner kroner i FRIPRO-midler til unge forskertalent i 2023. Det blir altså ingen kutt i pågående prosjekter, og vi er spesielt glade for at regjeringen kommer unge forskertalent i møte med FRIPRO-midler allerede i 2023. Det er viktig for å ta vare på våre talentfulle forskere tidlig i karrieren.

Som sektor kan vi nå puste lettet ut: Krisen er over.

Den økonomiske krisen i Forskningsrådet, og ikke minst all dramatikken rundt håndteringen av denne krisen, har skapt et svært krevende år for sektoren som nå blir godt å legge bak seg. Det hele startet den 12. mai da Forskningsrådets styre måtte gå av. Et interimsstyre tok dets plass for å sette i gang en ekstern granskning av egen økonomi, og foreslå tiltak for å rydde opp i den økonomiske situasjonen.

Dette ble en stor sak for hele sektoren, og også direkte for oss på UiB. Rundt halvparten av våre eksterne forskningsfinansiering kommer fra Forskningsrådet, og i 2021 utgjorde dette 485 millioner kroner. Nesten halvparten av alle prosjektutbetalingene for koordinatorprosjekt i 2021 var knyttet til FRIPRO. I tillegg til alle prosjektene vi selv koordinerte, var forskere fra UiB partnere ved 307 ytterligere prosjekt.

Spesielt urovekkende var dette for de yngre forskerne våre. På UiB alene har vi 300 årsverk som finansieres av Forskningsrådet, og disse er primært stillinger som knyttes til yngre forskere. 170 av årsverkene er eksempelvis stipendiater, postdoktorer og forskningsassistenter. Slike stillinger er viktige for at yngre forskere skal kunne bygge erfaring og kvalifisere til faste stillinger. Da ville det vært dramatisk dersom FRIPRO ble stoppet et helt år.

Flere år med lave bevilgninger kunne fått alvorlige konsekvenser for Norge som kunnskapsnasjon. Vi risikerte å miste mange yngre forskere, og at sterke, aktuelle ideer og prosjekter ville gå tapt.

Det var derfor å forvente at hele sektoren mobiliserte i denne saken. Vi har hatt mange møter og samtaler med politikere om denne saken. Jeg vet også at mange av våre fagmiljø har brukt mye tid på dette.

Det er derfor svært gledelig å se at regjeringen setter en endelig strek over saken. Gjennom dette grepet løfter regjeringen blikket, ser framover, og gjør det som er rett for kunnskapsnasjonen Norge. Dette er den gode ledelsen vi trengte i sektoren.

Krisen er avverget.

Hjertelig takk!!