Month: januar 2023

Ny finansieringsmodell for norske universiteter må ha rom for å premiere forskning, ikke minst i trangere økonomiske tider som nå.

Norges økende gjennomslag i EUs rammeprogrammer er en av norsk forsknings viktigste suksesser de senere årene. Statsråd Ola Borten Moe uttrykte under kontaktkonferansen 10. januar at han var imponert over universitetenes innsats her. Denne suksessen kommer ikke av seg selv. Følger statsråden Hatlen-utvalgets forslag om å ta bort indikatoren for EU-midler i finansieringsmodellen, kan suksessen fort avta.

Norge har utmerket seg i Horisont 2020-sammenheng ved å være et av landene som har hentet hjem mest midler i forhold til hvor mange årsverk som går med til forskning og utvikling i landet. På denne målestokken er Norge best i Norden. En del av årsaken til suksessen er den effektive insentivordningen som ligger innebygd i finansieringsmodellen.

Da Retur-EU-ordningen ble berget og hentet ut av Forskningsrådets innsparingspakke, handlet dette om at instituttsektorens innsats i EU skulle sikres. Når et nytt finansieringssystem skal settes sammen for universitetene, er det viktig å huske at de sterke forskningsuniversitetene er en betydelig aktør i EUs forskningsprogram.

En finansieringsmodell må også støtte opp om forskningen i UH-sektoren. Dagens finansieringsmodell, insentiverer høy, internasjonal kvalitet i forskningen, men er også en «utgift til inntekts ervervelse». Til sammen ble over 15 prosent av Horisont 2020-søknadene med norsk deltakelse innvilget finansiering. Det er mer enn tre prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for alle søknadene til programmet. Samlet budsjett for alle prosjektene med norsk deltakelse var nesten 108 milliarder kroner.

Og den gode utviklingen har fortsatt. Nesten en av tre søknader med norsk deltakelse har fått gjennomslag i de aller første utlysningene i EUs Horisont Europa. Oppmerksomheten mot og motivasjon for å delta på den europeiske konkurransearena kan svekkes betydelig hvis denne klare «anerkjennelsen» av sterk forskningsinnsats ikke lenger blir del av resultatgrunnlaget for universitetene. Så oppfordringen til regjering er: Ikke forandre en vinneroppskrift. Det er viktig at norsk forskningsinnsats blir synliggjort i en finansieringsmodell. Og nå må denne prestasjonsindikatoren ha åpen ramme for å premiere de beste prestasjoner og innsatsen i sektoren.

Det er dessverre en ubalanse mellom forskning og utdanning i Hatlen-utvalgets forslag til indikatorer for finansiering av norsk universiteter. Dersom regjeringen skulle gå for et slikt forslag ville det vært et svært uheldig signal for universiteter som skal stå for europeisk kunnskapssamarbeid og nyskapende forskning av høy kvalitet. Selv om det er mange faktorer som har spilt inn når det gjelder vår styrkede deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning, betyr ikke dette at den økonomiske belønningseffekten til institusjonene er uten betydning. Den gir en ikke ubetydelig ekstra støtte til aktiviteten, med en positiv effekt i de aktuelle fagmiljøer. Insentivene bidrar til ekstra finansiering av krevende budsjetter i et EU-prosjekt, og oppfattes som en god støtte til fagmiljøer som ofte må fristille egne ressurser for å gjennomføre større EU-prosjekter.

Resultatmidlene er en treffsikker verdsetting av ønsket forskning fra styresmaktenes side. Merverdien som kan knyttes direkte til forskning er viktig. Ikke minst internt på institusjonene. Resultatmidlene har i praksis en omfordelingseffekt og utgjør ofte store deler av mange fagmiljøers grunnbevilgning.

Det er stor grunn til bekymring hvorvidt institusjonene vil klare å fortsette en målrettet støtte knyttet til EU-prosjekter om dette insentivet fjernes. Spesielt aktivitet knyttet til pilar 2 i Horisont Europa vil kunne bli sterkt skadelidende. Indikator for EU-midler vil også være viktig for å oppnå målet om å hente tilbake mest mulig av de midlene nasjonen bidrar med til EUs forskningsprogrammer.

Denne teksten er samskrevet med Svein Stølen, UiO, først publisert i Khrono, 15. januar, 2023.

Statsråd Ola Borten Moe har gitt Forskningsrådet i oppdrag å legge til rette for at 25 prosent av søknadene blir innvilget. 

Forskningsrådet har fått et treleddet oppdrag: innvilgelsesprosenten skal opp, ressursbruken til behandling av søknadene skal reduseres og kvaliteten skal videreutvikles.

På et møte med sektoren 10. oktober presenterte Forskningsrådet 12 forslag til tiltak for å få ned prosenten, og åpnet for innspill fra sektoren. Premisset for diskusjonen var at det er ønskelig med en reduksjon både i tid og ressurser som går med til å skrive søknader, men også til å behandle søknader som ikke innvilges. Det kan heller ikke regnes med store økninger i bevilgninger. Forskningsrådets forslag til tiltak var på diskusjonsmøtet med sektoren var:

1. To-trinns søknadsbehandling
2. Fleksible støttebeløp, eventueltekstra støtte til utstyr/infrastruktur
3. FRIPRO prosjektledere kan ikke søke
4. Ikke prosjektmidler til fast ansatte forskere
5. Kutte mobilitetsstipend
6. Karantene for svak vurdering
7. Erfaringskrav etter phdfor prosjektleder
8. Krav om å søke ERC for Friproprosjektledere
9. Maks antall søknader pr institusjon
10. Fleksibelt søknadsmottak og behandling
11. Lotteri blant likt vurderte søknader
12. Faste paneler

De ulike tiltakene bør vurderes grundig med tanke på hvilke konsekvenser dette vil få for forskningen i Norge. Det er også grunn til å spørre om 25% innvilgelsesprosent er et realistisk eller velbegrunnet måltall. Dette er en stor endring, særlig for FRIPRO, som i 2022 hadde en tilslagsprosent på 6 prosent. Det er en forventning om å oppnå betydelig høyere tilslagsprosent allerede ved neste års FRIPRO-utlysning. Forskningsrådet har invitert til ny dialog med universitetsledelsen neste uke, men her er våre tanker på dette stadiet.

Ettersom KD ikke bare ønsker en høyere innvilgelsesprosent på søknader, men også at fagmiljøene skal bruke mindre tid og ressurser på søknadene, mener vi at ikke alle tiltakene er like relevante. I første runde kunne særlig fleksible støttebeløp, fleksible søknadsmottak, to-trinns søknadsbehandling og karantene ved svak vurdering kunne prøves ut.

Fleksible søknadsbeløp kan gi mulighet for en større variasjon i prosjektinnretning, og også gi mulighet for å søke om mindre, mer individuelle prosjekter. Ikke alle prosjekter må realiseres med stipendiater, og infrastruktur, og ikke alle behøver å ha samme varighet. Dette tror vi vil åpne muligheter for en større variasjon av disipliner, problemstillinger, og behov, og trolig også gjøre det lettere for yngre forskere å få tilslag og dermed prosjektledererfaring.

Fleksibelt søknadsmottak og behandling, dvs. at søknader behandles kontinuerlig, har tidligere vært pilotert hos NFR, og en har gode erfaring fra andre forskningsfinansiører der denne ordningen ser ut til å føre til både færre og bedre gjennomarbeidete søknader, så dette er absolutt interessant å prøve ut.

To-trinns søknadsbehandling er vi godt kjent med både fra EU-søknader og fra SFF-prosessen. Men nettopp basert på dette, er vi også usikre på om antall søknader faktisk vil gå ned med et slikt tiltak og hvorvidt det vil være tidsbesparende for søkerne. Noen vil også muligens sende søknader til første runde nettopp fordi det er lavere krav både til omfanget av søknaden, men også prosjektets modenhet, mens de fleste søkerne vil legge inn store ressurser allerede i første runde for å unngå å bli silt bort. Effekten av dette tiltaket vil også avhenge av hvilke vurderingskriterier som vil legges til grunn i første runde. Ideelt sett burde dette innføres som avgrensede piloter. Det burde også gjøres en grundig vurdering av hvilke vurderingskriterier som skal gjelde i første runde.

Karantene for svak vurdering brukes allerede i ERC (og MSCA), og vil kanskje ikke bli sett på som veldig urimelig i forskningsmiljøene. Karantenetid kan være positivt i den forstand at det gir et lengre handlingsrom for en søker til å forbedre et prosjekt til en senere søknadsrunde. For å kunne støtte et slikt forslag så må vi vite mer om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for både den enkelte søker, men også om dette er et tiltak som reelt vil øke tilslagsprosenten.

De resterende tiltakene mener vi vil kunne gi uheldige konsekvenser, spesielt for noen kategorier ansatte, og de reiser flere spørsmål.

FRIPRO prosjektledere kan ikke søke er et tiltak som allerede er gjeldende under FRIPRO i dag. I praksis kan FRIPRO prosjektledere søke nye prosjekt, men søknadene vil ikke bli prioritert. Det er usikkert om dette vil ha konsekvenser for tilslagsprosenten. Dette punktet kan også forstås som at FRIPRO-prosjektledere heller ikke kan søke tematiske utlysninger. Det vil være uheldig om FRIPRO-prosjektledere «straffes», mens det ikke vil ha konsekvenser for prosjektledere under tematiske program.

Ikke prosjektmidler til stillingen til fast ansatte forskere er uklart. De aller fleste med fast ansettelse hos universitetene har kombinerte stillinger (de deler sin arbeidsdag mellom undervisning og forskning) og er ikke forskere, men forstår ikke hensikten.

Mobilitetsstipend er en prosjektkategori som er innrettet mot unge forskere, og et kutt her vil påvirke uavhengighet og karriereutvikling for unge forskere, det vil også være uheldig for internasjonalisering.

Erfaringskrav etter ph.d. for prosjektleder kan virke rimelig, men det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Vi tolker det som at det skal legges opp til en lignende inndeling som ERC har, med søkevinduer basert på år etter avlagt ph.d. grad.

Krav om å søke ERC for FRIPRO prosjektledere Det vil være uheldig om det er Forskningsrådet som pålegger krav om å søke ERC. Dette er en vurdering som er opp til institusjonene og faglig ledelse ved enhetene. Et slikt krav er også lite hensiktsmessig ettersom det vil være flere prosjekt og forskere som passer inn i FRIPRO profilen enn som passer inn i ERC profilen. Selv om de to programmene har mye til felles er det ikke nødvendigvis automatikk i sammenheng mellom dem.

Maks antall søknader per institusjon er et kontroversielt forslag. Hvem og hvordan skal det avgjøres hvilket antall søknader som kan sendes fra de enkelte institusjonene? Vi stiller oss også spørrende til om tiltaket vil føre til ressursbesparelse. Risikoen er at institusjonene i større grad må etablere interne fagfellevurderingsregimer slik at det kun blir en omfordeling av byrder innad i forskningssystemet snarere enn en reell reduksjon av byrdene. Det vil også faktisk kunne bidra til å bygge ned legitimiteten til Forskningsrådet, og også risikere svekket uavhengighet i vurderingene.

Faste paneler Det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Derfor har vi ikke kommentert på dette før det foreligger med utfyllende kunnskap om hva det innebærer.

Lotteri blant likt vurderte søknader vil sannsynligvis bli oppfattet som en svekkelse av prosessen, dersom den er god fram til selve lotteriet. Et alternativ kan være å utvikle enda tydelige sekundære kriterier for søknader med lik score, slik som EU har.

Vi er spente på tiltakene som nå settes i gang av Forskningsrådet, og positive til et utforskende arbeid for å få opp tilslagsprosenten, som særlig i FRIPRO-kategorien har vært så lav at den kan fungere demotiverende og svekker legitimiteten til systemet.

Finansieringen av denne samfunnsbærende sektoren må sikre kvalitet og understøtte mangfold. Det handler som store verdier. Det som står på spill er 40 milliarder til fordeling, og enda viktigere, ja uvurderlig, er verdien av kunnskapen, forskningen og utdanningen som forvaltes.

Solberg-regjeringen oppnevnte på oppløpssiden Hatlen-utvalget som skulle se på finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren. Rapporten ble sendt ut på høring i mars, med frist i sommer. Siden har en sektor spent ventet på hvordan regjeringen skulle følge opp. Hatlen-utvalget var hurtigarbeidende, så det er bare naturlig at flere forslag var skisseaktige og forutsatte ytterligere utredning.

Kanskje det viktigste elementet i vårt finansieringssystem er hvordan studieplasser og studieproduksjon skal belønnes. Hva slags ressurser behøves for å kunne gi god forskningsbasert undervisning til legestudenter, historiestudenter, framtidige lærere og ingeniører?

Vi ble derfor overrasket da vi i midten av november mottok et brev fra Kunnskapsdepartementet der det ble bedt om innspill til endring av finansieringskategoriene med svært kort frist.

I brevet fra KD presenteres blant annet en modell hvor institusjoner legger inn anbud på nye studieplasser utfra egne anslag på reelle kostnader. Anbudsprosesser fungerer dårlig når det er vanskelig å verifisere kvalitet. Hvordan skal kvalitet vurderes i et slikt regime? Vil noen tilby en utdanningstype billig fordi de er mer effektive, eller bare fordi de planlegger å kutte hjørner på kvalitetsfronten? Den viktigste formen for forskningsfinansiering på norske universiteter er finansieringen av de kombinerte stillingene og fagmiljøene som bærer utdanningene. Departementets anbudslogikk kan bli et insentiv til utdanningsmiljøer som er villig til å forsømme forskningen.

Hatlen-utvalget argumenterte generelt for at vi skulle ha færre studiekategorier i systemet. Utvalget hevdet at utviklingen i høyere utdanning de siste tjue årene har redusert kostnadsforskjellene mellom ulike typer utdanninger. Dette var ikke godt fundert, så det var positivt at de ikke kom med et konkret forslag, men pekte på at denne problemstillingen krevde grundigere utredning. Departementet ber om innspill på å redusere antall studiekategorier til én eneste. Alle studier vil da bli belønnet etter antall studenter, ingenting annet, uansett om noen studier er betydelig mer kostnadskrevende enn andre. Riktignok skal institusjonene få tilført de frigjorte pengene som basisbevilgning, og departementet uttrykker tillit til at institusjonene vil bruke pengene til likevel å opprettholde de dyre studiene. Men dette er en risikabel modell. På lenger sikt vil det da ikke være noen spesifiserte indikatorer som for eksempel gir enkelte kliniske utdanninger en bedre finansiering enn teorifagene. I nedskjæringstider kan det fort oppstå ressurskamper både internt på institusjonene og mellom dem.

Departementet foreslår som et alternativ at det bør vurderes om kategoriinndelingen av studier i stedet for kostnadsforskjeller bør baseres på hvilke utdanninger det er behov for å prioritere i dimensjoneringen av utdanning fremover. En finansieringsmodell basert på insentiver for tidstypiske behov, og en tro på at fremtidens kompetansebehov lar seg bestemme utfra et tidsbilde, svekker autonomien og stabiliteten til fagmiljøene. Departementet har allerede stor innflytelse over hvordan institusjonene former utdanningstilbudene sine gjennom tildelingene av nye studieplasser.

Velfungerende finansieringsmodeller trenger å være stabile, forutsigbare og langsiktige. Det er derfor vesentlig at det ligger stor konsensus og grundige konsekvensanalyser bak endringer i finansieringsmodellen. Forslaget fra KD mangler et helhetlig perspektiv på hvordan finansieringskategoriene påvirker den samlede finansieringen av sektoren.

Tillit er et nøkkelord i departementets kommunikasjon med sektoren, og det brukes gjerne til å begrunne og hylle endringer som fjerner indikatorer og kategorier. Det pågående arbeidet med finansieringssystem for sektoren synes å sikte mot et nærmest indikatorløst universitet som kanskje samlet, og særlig kan ramme forskningen. Øremerkingen knyttet til rekrutteringsstillinger er fjernet, mens indikatorene som belønner forskning er foreslått fjernet, og nå bes det om innspill på at det ikke skal gjøres forskjell på studier som krever et høyere kostnadsnivå og andre studier. Resultatet vil bli at milliardene til sektoren i hovedsak blir bevilget som en stor sekk med basisbevilgning.

En indikatorløs sektor ikke lenger kan begrunne bevilgningene sine med at de oppfyller de målene et indikatorsystem har satt opp, så kan resultatet fort at vi er blitt rigget for kutt som rammer vilkårlig. Stortinget har tradisjonelt ønsket seg det helt motsatte, en sterkere grad av spesifisering av hva som er bakt inn i basis, som studieplasser, rekrutteringsstillinger, museumsdrift, biblioteker og mye annet.

Det står mye på spill.  Vi har ikke fastlåste svar eller løsninger. Det viktigste nå er at virkelig store omlegginger av finansieringssystemet ikke gjennomføres stykkevis og delt, og uten grundig utredning, og hvor institusjonene deretter kan levere veloverveide og forankrede svar.

Her kan du lese UiBs innspill til KD.