Skip to main content

Kunnskapsberedskap og dobbelt brukerpotensial (dual usage)

 

Det internasjonale kunnskapssamarbeidet preges av spørsmål om beredskap og sikkerhet. En ny etat for eksportkontroll er etablert, og det arbeides med utreding av et sikkert forskningssystem for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Årets ord, som ble lansert i Sandra Borchs tale på sektorens kontaktkonferanse 16. januar, handler ikke lenger om oppussing, men om beredskap, kunnskapsberedskap.

Bakgrunnen er den geopolitiske situasjonen. Den merkes på budsjettene, i politikken, i Forskningsrådets utkast til ny strategi og i Kunnskapsdepartementets arbeid med systemmeldingen (stortingsmeldingen om det norske forskningssystemet).

Regjeringens arbeid for å trygge landet er både legitimt. Samtidig må vi stille spørsmål ved universitetenes og forskningens rolle i dette nye klimaet.

Nordområdeforskningen er et eksempel på situasjonen vi står i. UiB har særlig sterke forskningsmiljøer på nordområdene, slik det har framkommet av Forskningsrådets tidligere polarevalueringer. Her møtes interessene til store, dominerende blokker i verdenspolitikken; USA, Kina, Russland og EU. På mange måter kan vi tenke på nordområdene som et «fremtidslaboratorium» der mange av de samfunnsutfordringer vi møter i dag og vil møte i fremtiden, er dramatisk til stede.

Forskningen på polare områder kan ikke gjøres uten omfattende internasjonalt samarbeid med land. De både akutte og langsiktige behovene for kunnskap om nordområdene viser hvordan vi må leve med store paradokser. På den ene siden er behovet for internasjonalt kunnskapssamarbeid mer nødvendig enn noen gang. På den andre siden står vi overfor økt risiko for spionasje og store sikkerhetstrusler. Men nordområdene er bare et av mange relevante eksempler på krevende områder for kunnskapssamarbeid.

Ved UiB har det skjerpete eksportkontrollregimet allerede fått konsekvenser i form av tidkrevende prosesser med risiko for å miste kandidater og at prosjekter blir forsinket. Selv om vi er enige om at dagens sikkerhetssituasjon er alvorlig, så bør den ikke definere hele forskningen og fremtidens kunnskapsbehov. Vi må evne finne den rette balansen mellom åpenhet og sikkerhet, samtidig som transparens og deling av kunnskap fortsatt må være grunnleggende. Det er viktig at prinsippet om at forskning og forskningsprosesser skal være «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig» videreføres.

Kunnskapsberedskap er ikke et nytt moteord. Mange av oss har brukt det i årevis som et bilde på nødvendigheten av å søke bred kunnskap og kompetanse. Det handler på den ene siden om at vi går en ukjent framtid i møte som vi ikke fullt og helt kan planlegge oss inn i. Et bredt kunnskapsgrunnlag gir oss et bedre grunnlag for å håndtere det som kommer av endringer i samfunnet enten det gjelder økonomien, teknologien eller naturen. På den andre siden handler om at vi bør være en aktiv del av den internasjonale kunnskapsallmenningen.

Men nå ser vi en spissere og langt mer instrumentell forståelse av begrepet kunnskapsberedskap, i retning av forsvar, totalberedskap, sikkerhet og trygging. Nå handler det om å håndtere kriser, det være seg klimatiske, militære, sikkerhetsmessige eller økonomiske. Dette var tydelig i Forskningsrådets utkast til strategi som nettopp var på høring, hvor første avsnitt beskrev prioritering av sikkerhet og beredskap på en måte som mange av oss oppfattet som så definerende at det sto frem som en slags revisjon av Langtidsplanen.

Alt har sin pris. I Europa er kutt i den sivile forskningen en sannsynlig konsekvens av den spente geopolitiske situasjonen og økt påtrykk fra forsvarsindustrien om forskningsmidler. Det har allerede skjedd, gjennom kutt i Horisont Europa på 2,1 milliarder euro for å gi rom for finansiell støtte til Ukraina, men også ekstra finansiell støtte til migrasjon og grensekontroll, og bistand til andre naboland. Budsjettkuttet i Horisont Europa gjennomføres til tross for advarsler fra det europeiske forskningsmiljøet og kommissær for forskning og innovasjon Iliana Ivanova. Omprioritering for sikkerhet og forsvar er en diskusjon som vil bli sterkt gjeldende i de kommende forhandlingene om innretningen og budsjettrammen til det neste europeiske rammeprogrammet, FP10.

24. januar kom Europakommisjonen med en omfattende fremlegging om økonomisk sikkerhet der også internasjonalt samarbeid, akademisk frihet og formålet med forskning og innovasjon spisses mot konkurranse og trusselbilder. To dokumenter er viktige for forskningen: Rådets forslag til rekommandasjon om å styrke forskningssikkerhet i Europa, og en såkalt hvitbok som foreslår ulike alternativer for å sikre støtte til forskning og utvikling som har dobbelt brukerpotensial.

Rekommandasjonen inneholder anbefalinger og foreslår samordning mellom medlemslandene om styrking av forskningssikkerheten. Det anbefales å utvikle nasjonale handlingsplaner og retningslinjer, opprette støttestrukturer, styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutvikling på området, samarbeide på tvers av sektorer, vurdere risikoer knyttet til kritiske teknologier, samarbeide med forskningsfinansieringsorganisasjoner, støtte og følge opp universiteter og andre forskningsorganisasjoner.

Europakommisjonens hvitbok handler om alternativer for å styrke støtten til forskning og utvikling som involverer teknologier med dobbelt brukspotensial (dual usage). Og her foreslår kommisjonen tre mulige alternativer for fremtiden, som nok vil være relevant også for norsk politikk:

      1.  bygge videre på dagens tilnærming, som skiller mellom sivil og forsvarsforskning, men introdusere forbedringer og synergier mellom eksisterende EU-programmer og instrumenter.
      2. fjerne det eksklusive fokuset på sivile anvendelser i utvalgte deler av etterfølgerprogrammet til Horisont Europa (FP10), slik at strategiske nye teknologier kan støttes uavhengig av anvendelsesområdet.
      3. å opprette et dedikert instrument med et spesifikt fokus på R&D med dobbelt brukspotensial, for eksempel gjennom et eget budsjett, egne regler, eller flaggskip-prosjekter.

Dual Usage defineres og rammes inn som teknologier med dobbel brukerpotensial –  men, lik kunnskapsberedskapen, har også dual usage iboende potensial til å bli et veldig bredt begrep. Det er få forskningsprosjekter og resultater som bare er relevante, og gevinst, i en sammenheng.

Når det i EU diskuteres om det skal åpnes opp for at deler av rammeprogrammet kan støtte forskning på strategiske nye teknologier uavhengig av om anvendelsesområdet er sivilt eller militært, reiser det flere spørsmål. Hvordan bestemme hvilken forskning som kan brukes både sivilt og militært? Det vil i mange tilfeller, især når det gjelder grunnforskning, være umulig å vurdere dette på forhånd. Vil dette flytte fokuset enda mer over til militær bruk av forskningen og invitere inn helt andre interesser inn i forskningsprosjekter? Hvilke konsekvenser vil denne prioriteringen få for forskningsfinansieringen? Hvordan sikre satsing på den grunnleggende, forskerinitierte forskningen?

Også i Norge handler 2024 om tverrsektorielt samarbeid og totalberedskap. Rett før jul fikk FFI, NSM og Forskningsrådet et utredningsoppdrag om å skissere et felles nasjonalt FoU system for håndtering av Norges totale kunnskapsbehov. Dette oppdraget skal drøfte innretning og behov, relevante fagområder, samarbeidsarenaer, økonomiske og administrative konsekvenser, kompetansebehov og risiko, og også hvordan sivil-militært samarbeid kan rammes inn slik at det ikke står i veien for den åpne forskningen.

 «I årene fremover vil det være behov for en mer strategisk tilnærming til kunnskapsutvikling, forskning og teknologiutvikling for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser», skriver Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet om oppdraget, som vil mates inn i arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet.

Det er viktig at universitetene får bidra inn i dette arbeidet.

Militær- og kriseberedskap skal bli en del av forskningsprioriteringene. Da gjelder det å dosere klokt. Vi må ikke glemme at det ikke var den situasjonsbestemte forskningen som reddet oss ut av pandemien. Det var kunnskapsmiljøenes bredde og evne til å bruke grunnforskning som viste oss veien ut av pandemien. Det er også viktig – både for landets og vår sektors legitimitet at begrunnelsen for eventuelle sikkerhetsforanstaltninger faktisk hviler på hensyn til sikkerhet og at det ikke er andre interesser som legges til grunn.

Jeg er overbevist om at universitetene skal fortsette med dialog og kunnskapssamarbeid selv i land der det kan være vanskelig. En norsk tilnærming må innlemme sikkerhetstiltak på en måte som respekterer og fremmer akademisk frihet og tilbyr en modell for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Med en aktiv dialog med universitetene om hvordan vi kan utvikle gjennomtenkte retningslinjer, kan vi sikre at Norges kunnskapssektor forblir både trygg, sterk og dynamisk, klar til å bidra til å dra nytte av global vitenskapelig og teknologisk utvikling.

Oppsummert:

Det blir viktig med et sterkt norsk engasjement i innspillene til den europeiske innretningen som vil prege det nye rammeprogrammet.

Kunnskapsberedskap må også i fremtiden brukes og forstås som et bredt begrep.

Dual usage har et stort potensial for svært bred fortolkning og bruk, men det er ikke gitt at det gagner forskningen eller gir sikkerhetsarbeidet.

Pass på rommet for den frie grunnforskningen.

Hobergprisen inviterer til samtale om bevisstheten

 

 

I tusenvis av år har mennesket reflektert over sin egen bevissthet og hvordan den skal forstås. Fenomenet bevissthet, er ikke bare et evig tema, men det har også blitt aktualisert på en ny måte, med kunstig intelligens og bioteknologi.


Hvordan skal vi forstå våre egne subjektive opplevelsers opprinnelse og beskaffenhet? Hvordan bør vi forholde oss til andre bevisste vesener, både menneskelige og ikke-menneskelige? På hvilken måte bør bevissthet tillegges verdi og gis verdighet, særlig i lys av vår stadig mer avanserte teknologi?


Bevissthetens mysterium er tema for Holbergdebatten 2023,  og som direktestrømmes. 
I panelet er det tre svært profilerte internasjonale forskere:
Anil Seth er en britisk nevroforsker og forfatter som har drevet frem forskning på hjernen og bevissthet i mer enn 20 år. Seth er professor i nevrovitenskap ved University of Sussex. I sin bok Being You (2021) beskriver han sin teori om bevissthet og selvet.
Tanya Luhrmann er professor i antropologi ved Stanford University. Hennes arbeider fokuserer på erfaringenes grenser: på stemmer, syner og en verden av det overnaturlige og av psykoser. Blant hennes mange bøker er den prisbelønte When God Talks Back (2012).
Rupert Sheldrake er en britisk biolog og forfatter av ni bøker, inkludert The Science Delusion (2012), der tittelen spiller på Richard Dawkins’ The God Delusion. Sheldrake er kjent for mange sine kontroversielle hypoteser, blant annet om bevissthet.
Debatten ledes av David Malone, en prisbelønt skaper av vitenskapelige dokumentarfilmer.


Holbergdebatten har gjennom sine åtte år invitert samfunnsaktører i og utenfor akademia, og debatten er blitt kjent for å inkludere både personer som forsvarer de mer rådende syn, og mer kontroversielle personer og spørsmål. Et bredere spørsmål som stilles denne gang, er om vi innen forskning i en viss grad også trenger «kjettere» for å nærme oss svarene på store, uløste gåter, eller om de snarere utgjør en trussel mot et vitenskapelig verdenssyn.
Sheldrake har i snart et halvt århundre høstet kritikk fra mange vitenskapelige miljøer for sin påstand om at moderne vitenskap er basert på en tro om at virkelighetens grunnleggende spørsmål i hovedsak er besvart, slik at kun detaljer gjenstår. Denne antagelsen mener han har blitt til et dogme som begrenser vitenskapens evne til å utforske verdens uløste gåter, blant annet spørsmålet om bevissthet. Disse tankene vil både fremmes og utfordres under Holbergdebatten i år.


Debatten den 2. desember adresserer det såkalte “hard problem of consciousness”, altså spørsmålet om hvordan hjernen, som et fysisk system, kan være opphav til subjektive erfaringer, følelser og tanker. Samtidig er bevissthetsspørsmålet vidt, og man kan man tilnærme seg det fra mange kanter. Man kan for eksempel ta utgangspunkt i kulturelle og sosiale perspektiver, i nevrovitenskapelige modeller, eller de metafysiske sidene av bevissthetsopplevelser. Temaet har naturligvis også etiske, filosofiske og sosiale implikasjoner, blant annet knyttet til hva slags moralsk status ulike bevisste vesener skal ha, og til og risikoer og muligheter som oppstår når bevissthet kan endres på ulike måter.
Det er derfor naturlig at bevissthetsstudier er tverrfaglige, og kombinerer kunnskap fra ulike fagfelt og disipliner, noe som vil innebære et spenn fra nevrovitenskap til psykologi, filosofi, antropologi, religionsstudier, teologi og mer.

Griegakademiet må gjennomgå en ekstra kvalitetssikring

UiB har i mange år arbeidet intenst for å få på plass et sterkt tiltrengt nybygg for Griegakademiet. Et bygg av stor nasjonal og internasjonal betydning både for topp og bredde i kulturlivet. I fjorårets budsjettbehandling ble bygget stoppet av daværende statsråd Ola Borten Moe, men forhandlet inn igjen av SV i budsjettforliket.
I år er forprosjektet ferdigstilt med en kostnad på 940 millioner kroner som er under statens terskelverdi for ekstra kvalitetssikring (KS2). Likevel fant ikke regjeringen å kunne prioritere et nybygg i forslag til statsbudsjett. SV tok igjen ansvar og la oppstartsbevilgning inn i sitt alternative forslag til statsbudsjett.

Samtidig har universitetsledelse, fakultet, ansatte, studenter, støttespillere og byggebransjen mobilisert stor støtte til prosjektet. Så kommer likevel regjeringen brått og uventet på banen i oppløpet til budsjettforhandlingene og stiller krav om ekstra kvalitetssikring (KS2) for at prosjektet skal kunne tas videre. Regjeringen presiserer også at en oppstart av KS2 må skje raskt hvis det skal være mulig å rekke revidert statsbudsjett. Dette skjer altså selv om prosjektet allerede er svært godt kvalitetssikret og under terskelverdi.

Dette kravet plasserte både UiB og SV i en umulig situasjon inn i budsjettforhandlingene. Hvis budsjettforhandlingene ikke førte fram og kravet om KS2 fortsatt gjelder ville prosjektet risikere å bli ytterligere forsinket. UiB har derfor, selv om vi mener kravet om KS2 er urimelig gitt at det er under terskelverdi, besluttet å akseptere å gjennomføre en KS2, og ta kostnadene ved denne for å sikre oss at fremdriften på arbeidet med å realisere nybygg for Griegakademiet igjen ikke stopper opp. Vi gjør dette med en tydelig forventning om at prosjektet nå skal kunne klargjøres slik at det kan inngå i revidert statsbudsjett. Vi har bedt om at prosessen prioriteres og går raskt. Det første møtet med KD for å drøfte rammene finner sted onsdag 29. november.

Studenter og ansatte ved Griegakademiet står i en uholdbar situasjon med uforsvarlige studie- og arbeidsforhold. Byggebransjen i Bergen er avhengig av nye prosjekter for ikke å stoppe helt opp. Da må vi forvente at regjeringen med sitt krav om KS2 nå endelig mener alvor og faktisk ønsker å realisere Griegakademiet. Hvis ikke, kan en KS2 ikke tolkes som noe annet enn nok en obstruksjon fra regjeringen sin side i vårt arbeid med å få på plass et nybygg for Griegakademiet.

Jeg vil fremheve og gjenta at vi kommer til å kjempe for Griegakademiet hele veien inn. Vi er svært takknemlig for støtten vi har fått i denne krevende tiden for musikken og det sterke fagmiljøet på Griegkademiet.
Jeg har enorm respekt for studentene og de ansatte som må stå årevis i denne vanskelige situasjonen.

UiBs inntekstfordelingsmodell skal revideres

 

UiBs budsjett teller ca. 5,7 milliarder. De siste årene har sektorens økonomi endret seg, det gjelder også UiBs økonomi, som har blitt mer studentavhengig, mens den jevne veksten i rammebevilgningen vår ble snudd til realnedgang fra 2021 av.  Samtidig har bidrag- og oppdragsinntektene våre (de eksternfinansierte inntektene) blitt en større del av budsjettet enn tidligere. UiB har vokst de siste ti årene, og økt antall studenter fra 15 000 i 2013 til 20 000 i dag. Nye studieprogram er etablert og fakultetene har hatt ulik vekst. De årvisse ostehøvelkuttene vi har blitt utsatt for har sterkt redusert det man kunne kalle fri basis.

Sammen med årets forslag til statsbudsjett kom en ny finansieringsmodell. Den har vært varslet en stund, i Utsynsmeldingen og i politiske ytringer og utredninger. Det vi får belønning for, er endret. I regjeringens nye budsjettmodell er alle insentiver for forskning fjernet for å bli plassert inn som en del av basisen vår. Kategoriene for studieprogrammene er endret og i stedet for kandidatbelønning, innføres det premiering for gjennomføring på normert tid, og trekk for manglende gjennomføring. Resultatmidler for studentutveksling fjernes. Vi vil ikke lenger avkreves måltall på hvor mange stipendiatstillinger vi har. Nå er det opp til universitetene selv hvordan man velger å disponere midlene som har vært satt av til rekrutteringsstillinger.

Dette er en del av det regjeringen omtaler som tillitsreform. Regjeringen melder at de vil fjerne unødvendig byråkrati, forenkle modellen og samtidig finne rom for nye satsinger. UiB har gitt innspill i regjeringens arbeid med ny modell. Vi har påpekt at modellen i liten grad anerkjenner universitet av vår type.

UIB har en strategi og er et universitet med distinkte kvaliteter som vi skal ivareta. Vi er et universitet med en stor bredde fag og det er et forskningsuniversitet. Det har alltid vært vår rolle nasjonalt, og den er ikke mindre viktig og mindre distinkt i dag når universitetene er mange.

Dagens UiB-inntektsfordelingsmodell er «Risa II», oppkalt etter økonomiprofessor Alf Erling Risa som ledet utvalget, ble bestemt vedtatt i mars 2016. Det er en modell som har tjent oss godt, og som ligger tett opp til den nasjonale finansieringsmodellen. Vi må nå vurdere justeringer som legger til rette for at vi også om ti år fra nå av er et godt internasjonalt forskningsuniversitet med en stor faglig bredde.

Vårt nye utvalg er bredt sammensatt, med representanter fra alle fakultetene og universitetsmuseet, og en representant fra rekrutteringsstillingene. Utvalget ledes av professor i samfunnsøkonomi Kjell Erik Lommerud, som har tung kompetanse i sektorens finansiering.

Utvalgets mandat er formulert slik:

  • Vurdere i hvilken grad endringene i Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell skalgjenspeiles i universitetets og fakultetenes interne modeller.​
  • Vurdere resultatindikatorer og insentiver på forskningssiden​
  • Med utgangspunkt i at dagens måltall skal opprettholdes, vurdere fordelings-​
    kriteriene for rekrutteringsstillinger og balansen mellom øremerkede og frie​
    stillinger, og bruk av differensierte satser per fag ​
  • Utrede mekanismer som kan støtte opp om og videreutvikle universitetets storebredde av fagdisipliner med vekt på småfagene​
  • Vurdere UiBs modell for finansiering av arealer​
  • Vurdere balansen mellom fakultetenes bevilgninger og øremerket avsetning tiluniversitetets fellesformål​
  • Utrede en potensiell modell for samarbeid om studieprogram på tvers avfakultet/institutt

Her er styresaken som presenterer utvalg og mandat.  I mai 2024 kjenner vi svaret. Da skal den nye budsjettmodellen vedtas i styret, men universitetssamfunnet vil bli orientert om arbeidet underveis.

Sympatierklæring for krigens ofre

 

Universitetet i Bergen og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er svært bekymret for den eskalerende konflikten i Palestina og Israel. Det høye antallet drepte og skadde er sjokkerende. De voldelige handlingene går kraftig utover sivile – og spesielt mange barn.

Vi uttrykker vår sterkeste medfølelse med alle som er direkte eller indirekte berørt av denne konflikten.

Våre medlemsinstitusjoner har ansatte og studenter med tilknytning både til Palestina og Israel.

Sammen med UHR fordømmer Universitetet i Bergen alle brudd på folkeretten. Sivile må skjermes og tilgangen på humanitær bistand må sikres. Norge må bidra til å sikre demokrati og menneskerettigheter, også utover våre egne landegrenser.

Norge ledet arbeidet med «Safe Schools Declaration» for å sikre skoler og universiteter i konfliktområder. Formålet var blant annet å styrke beskyttelsen av barn og utdanning i konflikter. Det er 118 land som i dag er tilsluttet denne erklæringen. Vi ber om at denne respekteres

Et stort velkommen til studentlivet

 

Årets velkomstuke har vært rik – med flere fellesarrangementer og et større mangfold av aktiviteter enn noen gang før. Svært mange har lagt ned et stort arbeid i å gjøre velkomsten så god som mulig: fakultetene, fagmiljøene, de som arbeidet med arrangementene og ikke minst fadderkomiteene, og alle som har gått faddervakt. Det er en fellesskapsfølelse, en profesjonalitet og en dugnadsånd ved UiB som mange har god grunn til å misunne oss. Stor takk til alle som har bidratt!

Vi har aldri tidligere samlet så mange av studentene til velkomstseremonien som 14. august. Mellom seks og sju tusen møtte fram på Museplass for å bli ønsket velkommen av rektor, statsminister, studentleder og ordfører. Statsministeren holdt en tale som vil bli husket lenge, ordfører Linn Kristin Engø ga et hjertelig velkommen til byen, og vår nye studentleder Kaja Ingdal Hovdenak markerte studentenes djervskap på en forbilledlig måte. For å løfte studentkulturen valgte vi i år å bruke studentkorene i seremonien: Arme Riddere, BLAK, studentsangforeningen og Sirenene leverte solid. Å stå sammen med studenter fra alle de syv fakultetene gir tilhørighet, tradisjon og styrke. Det ble en høytidsstund for oss som deltok.

I fjor ble Fadderuken omdøpt til Velkomstuken for å understreke at denne uken er mye mer enn fadderaktivitetene, og at studenter også blir introdusert for fagmiljøene, for fagutvalg og studentorganisasjonene. Alle nye studenter på lavere grad får nå tilbud om en mentor og mentorgruppe, som møtes på dagtid og blir kjent gjennom uken, og som skal møtes jevnlig gjennom hele første semester. Våre internasjonale studenter ble ønsket velkommen i egne arrangementer. Mangfold er en viktig UiB-kvalitet, og det handler om mye mer enn internasjonalisering og etnisitet. I år, og i regi av våre nye mangfoldskoordinatorer, tilbød vi også introdager til studenter som ønsket en førpremiere på studiestart. På introdagene fikk ferske studenter en tidlig mulighet til å bli kjent med universitetsområdet og UiB i forkant av velkomstuken.
Det har vært arbeidet solid med å videreutvikle velkomstuken med et større spenn av aktiviteter. Årets velkomstuke bød også på mange flere fellesarrangement på tvers av UiB: fakultetscup, matpauser. For første gang arrangerte vi utekino, i samarbeid med BIFF. På studenttorget 16. august fikk studentene møte og bli kjent med de mange frivillige organisasjonene og idrettslagene, og uken har også bydd på morgenhelhus, yoga, rave, speedfriending (og her venter vi på et norsk ord!). Fadderkomiteen hatt oppmerksomhet om å unngå drikkepress, med mange alkoholfrie aktiviteter: spillkveld, rebusløp, grilling i parken, bading på Nordnes Sjøbad, Bergen Cityhunt, aktivitetsdager, fjellturer, klatring, quiz, Stand-up, byvandring, «Farmen»-dag, idrettsdag, og mye mer.

Fredag kveld samlet 10 000 ferske bergensstudenter seg på Koengen til velkomstkonserten Hallaien i regi av Utdanning i Bergen. Samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjonene i byen og kommunen, fylkeskommunen og Sammen om konserten lover godt for det videre arbeidet for å løfte studentbyen.

Helgen før velkomstuken fikk jeg snakke til tusen faddere som var samlet for å få opplæring om rolleforståelse, ansvar og håndtering av de mange situasjonene som kan oppstå i løpet av velkomstuken. Tenk over dette: tusen UiB-studenter stilte opp for å gjøre den første uken til de nye studentene så god, inkluderende og morsom som mulig!
I år kunne vi gi studieplass til over 5000 nye studenter. De kommer fra hele landet. Vi teller over 20 000 studenter. At så mange søker til oss, er en tillitserklæring, Ikke minst viser den gode søkningen at kvaliteten i studietilbudene våre er anerkjent. Den reflekterer også at studiemiljøet her er rikt og attraktivt, og at Bergen er en god studentby. Ved UiB gir vi studentene en velkomst som markerer både friheten og ansvaret de blir gitt. Så nå er det bare å komme i gang med studentlivet. Lykke til!

Det norske folk vil styrke finansieringen av forskning og høyere utdanning

 

Denne uken, under Arendalsuken, lanserte Universitetet i Bergen Kunnskapsbarometeret. På oppdrag fra UiB har Opinion i august utført en meningsmåling som viser hvilke holdninger det norske folk har til forskning og høyere utdanning. 

Men hvorfor er det så viktig å vite hva det norske folk mener om norsk forskning og høyere utdanning? De seneste årene har vår sektor utvilsomt blitt sterkere politisk styrt og der mye av den politiske retorikken, men også den langsiktige tenkningen, har som premiss å svare på hva samfunnet ønsker og trenger. Dette basert på en forestilling om hvilke forventninger samfunnet har til vår sektor. Vi ser sterk politisk styring både i Langtidsplanen for forskning og utdanning, i Utsynsmeldingen som presenterer fremtidens kompetansebehov, og i innretningen på arbeidet med gjennomgang av forskningssystemet, og ikke minst forslaget til ny modell for finansiering for sektoren.
Politisk styring må vår sektor forvente, men det blir straks mer problematisk når vi ser at sektorens egne vurderinger og prioriteringer stadig oftere har blitt avfeid som introverte og uten samfunnsrelevans. Da er det interessant å fordype seg i noen av funnene i Kunnskapsbarometeret for å forstå om holdningene til det norske folk i disse spørsmålene skiller seg fra det rådende politiske ordskiftet. Den politiske retorikken og prioriteringene samsvarer ikke med det norske folks holdning.
La oss starte med det mest grunnleggende spørsmålet. Oppfatter det norske folk universitetene som grunnleggende samfunnsinstitusjoner? Svaret er et ubetinget ja. 84% deler denne vurderingen og er like tydelig, 79%, når de får spørsmål om akademisk frihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn. Dette viser at det er sterk støtte i befolkningen for å verne om universitetene, den frie og uavhengige forskningen. I det norske samfunnet er det altså en sterk verdiforankring for universiteter med stor faglig autonomi, i sterk kontrast til det press universiteter internasjonal utsettes for med hensyn til både akademisk frihet og politisk styring.
Men det er også viktig å forstå hva det norske folk mener om betydningen til forskning og høyere utdanning for å håndtere framtidens utfordringer. UiB skal som et internasjonalt forskningsuniversitet flytte kunnskapsgrensene og bidra til en bærekraftig og demokratisk framtid gjennom sterk forskning i og på tvers av disiplinene over en stor faglig bredde. Vi verner om uavhengig og nysgjerrighetsdrevet forskning og verdsetting av kunnskapens egenverdi. Norge og verden står overfor komplekse utfordringer som krever dristig tverrfaglig og flerfaglig forskning, og også et tilfang av helt nye ideer. Universitetets perspektiver på den forskningsbaserte kunnskapens betydning blir bekreftet i Kunnskapsbarometers der 84% av befolkningen svarer at forskning og utdanning er svært viktig eller ganske viktig for å håndtere fremtidens utfordringer. 7 av 10 nordmenn mener at politiske beslutninger bør være basert på tilgjengelige forskningsresultater. Det betyr at nordmenn stoler på forskningen som grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger.
Det norske folk er altså svært opptatt av forskning og utdanning som en tung drivkraft for et godt samfunn, men da er det også nærliggende å sjekke ut om dette er en holdning som også står seg når det stilles spørsmål om konkrete ressursmessige prioriteringer. Tidligere statsråd Ola Borten Moe var svært opptatt av pengebruken i sektoren og at «festen var over». Da er det interessant å konstatere at 7 av 10 nordmenn mener det bør brukes mer penger på forskning enn i dag.
Kvalitet er et nøkkelord. Kvalitet i forskning som sikrer langsiktighet og de viktige gjennombruddene. Kvalitet i utdanning som bidrar til utvikling, demokrati og omstilling i samfunnet. Undersøkelsen viser at 72% kvalitet fremfor geografisk nærhet til utdanningstilbudet. Det er ikke et argument for at utdanning skal gjøres vanskeligere tilgjengelig, men må heller leses som at det norske folk mener at kvalitet i utdanning ikke kan veksles inn i desentralisering eller andre politiske prioriteringer. Svekker vi kvaliteten i den høyere utdanningen, står mye på spill.
Det arbeides nå med en systemgjennomgang av kunnskapssektoren, som skal resultere i en stortingsmelding. Endringene som gjøres nå, vil være retningsgivende for norsk kunnskapspolitikk i lang tid fremover.
Vi oppfordrer våre politikere til å være åpne og dialogorientert når politikken skal utformes for vår sektor. Kunnskapsbarometeret viser at budskapet universitetene har fremmet i viktige forskningspolitiske spørsmål i stor grad harmonerer med grunnsynet til det norske folk. Det må være et tankekors for politikere som ofte hevder at det er universitetene som ikke er i takt med det samfunnet vi leverer kunnskap til.

Gratulerer med grunnlovsdagen! Rektors 17. mai-tale, 2023

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Grunnlovsdags-feiringen i Bergen er noe for seg selv.
Det merker sikkert de av dere som er innflyttere godt.

Buekorps marsjerer i gatene, skuddene avfyres fra Skansen, Nystemten synges, og det vandrende spetakkel som er hovedprosesjonen er, og som gjør Bergen om til et sirkus.

For en by som vet å feire seg selv er dette virkelig dagen å vente på.

Noen vil til og med hevde det grenser til det paradoksale når Bergen er byen som kanskje feirer 17. mai best av alle. UiB-professoren Georg Johannessen sa at «fra 17. mai 1814 ble Bergen som en idyll i solnedgang.» Historikeren Morten Hammerborg omtaler 1814 som Bergens annus horribilis – det fryktelige året. Året makta forsvant fra Bergen og ble flyttet til Oslo.

Georg Johannessen kunne oppsummere det som få andre:
«Bergens historie er en sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer.»

Men grunnloven er virkelig verdt å feire!

Det vi feirer, og det grunnloven betydde for landet vårt, er ideen om nasjonal selvbestemmelse.
Ideen om at folket selv skal få bestemme.

Og siden 1814 har folket bestemt en god del.
Ikke minst hvem som telles som en del av «folket»:
Kvinner har fått stemmerett.
Stemmerettsalderen har blitt senket til 18 år.
Og jødeparagrafen er fjernet.

Noe av det vakre med hvordan det norske demokratiet har utviklet seg siden 1814 er nettopp det: at det har utviklet seg.

Demokratiet vårt er en levende prosess.

Fremgang i Norge krever hverken borgerkrig eller revolusjon.

Fremgangen vår kommer gjennom fri meningsbryting og aksjonering.
En fri meningsbryting og aksjonering som finner sted spredt over det vidstrakte landet vårt, i et mylder av arenaer. I Norge har vi et imponerende mangfold av interesseorganisasjoner, fagforeninger, velforeninger, politiske partier, fritidsklubber, råd, utvalg

Sammen utgjør de det rike sivilsamfunnet som gir liv til demokratiet.

Vi feirer i dag grunnloven som gir frihet og rammer for at dette sivilsamfunnet skal bestå.
For friheten det eksisterer i.
Og for at vi i fellesskap skal få utvikle demokratiet vårt også i fremtiden.

Denne friheten som vi feirer på 17. mai gir i de seneste årene en spesiell anledning til å reflektere over hva som skjer i verden rundt oss.

Den 17. mai 1940 kunne nordmenn på et forsvinnende lite antall frie radiosendinger i Nord-Norge høre Kong Haakon si:

«I over hundre år har denne dag samlet det norske folk om frihetstanken og om frihetsverket fra Eidsvoll, og vi har alltid lovet hverandre at vi ville få eie dette land. […]

Den 9. april ble vi overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Det er vanskelig å høre disse ordene i dag uten i å tenke på våre venner i Ukraina som står ovenfor en lignende invasjon av sitt land.
Eller kvinnene i Iran som kjemper for sin frihet der.

Og de mange lignende kampene som fortsatt kjempes.

Det er viktig at vi bruker vår frihet til å stå opp for deres frihet også.

For med frihet kommer ansvar. Ansvar for å bevare, forsvare og ta i bruk den friheten vi har arvet.

Universitetet er en grunnleggende samfunnsinstitusjon.

Det er ingen tilfeldighet at Russland har angrepet universiteter på begge sidene av den ukrainske grensen.
Eller at vi ser studentdemonstranter som fengsles i autoritære regimer over hele verden.

Den akademiske friheten er en trussel mot den som ønsker å utøve urett.

Universitetet er en viktig del av sivilsamfunnet.

Da svenskekongen slo ned på feiringen av 17. mai i Norge på 1820-tallet, så var faktisk Det Norske Studentersamfunnet blant de som la inn størst innsats for å feire likevel.

De feiret 17. mai for å markere friheten vi ønsket, og friheten vi skulle få.

Så dette sirkuset vi kaller Hovedprosesjonen er virkelig på sin plass.
Prosesjonen er det bergenske, og norske, sivilsamfunnet som står opp og marsjerer frem.

Og Universitetet i Bergen er alltid sterkt til stede.  Men det er så fint at vi er en av tallrike organisasjoner.

Bergen prydes av det sterke uavhengige sivilsamfunnet som holder demokratiet vårt i livet, og som sikrer friheten.

Og når så mye står på spill, så burde det ikke være overraskende at vi tar 17. mai grav alvorlig her i Bergen.

Med det ønsker jeg å si gratulerer så mye med dagen til alle!

Energiutbygging og kunnskap. UiB har gitt høringssvar til Energikommisjonens rapport

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» ble sendt på høring, og flere av våre fagmiljøer har bidratt med innsikt og vurderinger. UiBs høringsuttalelse er overordnet, mens fagmiljøenes bidrag er vedlagt. I vår uttalelse understreker vi behovet for tverrfaglig kompetanse og forskning for å løse fremtidens energibehov, og vi advarer mot hastverk. Politikk, og med så store konsekvenser som det er snakk om her, bør være solid kunnskapsbasert. UiB har tung kompetanse på havvind, geologi, klima, biodiversitet, samfunnsøkonomi, juss. Vi er klare til å bidra.

Energikommisjonen sitt oppdrag var å foreta en samlet utredning av alle de store spørsmålene rundt norsk energiforsyning frem mot 2030. Hvor mye ny kraft er det behov for? Hvordan skal denne kraften fremskaffes? Hvordan skal energisektoren organiseres? Dessverre er det slik at kommisjonens mandat og kommisjonens tolkning av dette mandatet, at det skal produseres nok kraft både til å nå klimamålene og ny kraftkrevende industrireising, langt på vei låser hva svaret må bli på disse spørsmålene. Nettopp siden Kommisjonen ønsker seg så store mengder kraft så raskt, så burde det vært gjort en nærmere avveining av hva slags kraft som kan bygges ut med akseptable økonomiske kostnader og med akseptable miljømessige konsekvenser.

Det er svært kort tid til 2030, og vi vet at energiprosjekter tar lang tid å planlegge og få godkjent. Kommisjonen anbefaler derfor at disse prosessene må gå fortere. Dette vil vi advare mot. Grunnen til at utbyggingen av energi tar lang tid er at miljømessige, kapasitetsmessige, økonomiske og regulatoriske konsekvenser skal kartlegges grundig. Det lokale demokratiet skal også få virke. Hvis kortere planleggingstid skulle innebære at det blir tatt mindre hensyn til miljø, til urfolksrettigheter, til konflikter om arealbruk og til lokale interesser, så er det ikke ønskelig. Vurderinger og beslutninger må derfor bygge på solid kunnskap.

En forutsetning for tillitsbasert styring og offentlig aksept for ny teknologi i en tid med hurtig omstilling er gjennomsiktighet i beslutningsprosessene, åpen og fagoverskridende vitenskap og gode juridiske og etiske rammeverk. Det finnes et enormt kunnskapsbehov som dagens forskningsstrukturer ikke klarer å imøtekomme. Synergiene mellom rettsvitenskap, økonomiske fag, biologi og teknisk-naturvitenskapelige fag bør etterspørres eksplisitt for å unngå at omstillingsbehovet avgrenses fra de omliggende strukturene. Utfordringene krever en tverrsektoriell kunnskapsinnsats, med tilhørende forsking og samarbeid på tvers av departementene. Det er særlig viktig med økt kunnskap om koblingen mellom nasjonale og internasjonale regler. Det internasjonale samfunnet og relasjonene globalt har utviklet seg til å bli mer og mer regelbundet, og det er umulig å utvikle en sterk nasjonal politikk for energiforsyning uten inngående kunnskap til internasjonalt rammeverk. Et eget tverr- og flerfaglig følgeforskningsprogram bør opprettes for å ivareta disse hensynene.

I sum er Energikommisjonen altså sterkt preget av sitt mandat. Hvis utgangspunktet er at vi både skal nå klimamålene våre og det samtidig skal være en betydelig industrireising av ny kraftkrevende industri, så blir konklusjonen at det må bygges ut dramatisk mye kraft uansett hva de økonomiske kostnadene måtte være eller hvilke miljømessige skadevirkninger dette måtte ha. Det er derfor viktig at departementet i oppfølgingen av kommisjonen sin rapport styrker sitt forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag.

Ser Utsynsmeldingen langt nok?

Fredag la regjeringen fram Stortingsmeldingen Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Her tegnes det et bilde over kompetansebehovet i landet vårt, og hvordan det skal sørges for at de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv dekkes i fremtiden. Da er det viktig at forståelsen av utdanning og forskningsbehov strekker seg langt nok frem i tid, gjør oss omstillingsdyktige, tar høyde for det vi ikke ser, og styrker oss som kunnskapsnasjon.

Det er noe paradoksalt med hvordan denne omriggingen kjøres. På mange måter er dette en ren utdanningsmelding.  Den peker primært på utdanning som er nyttig nå, og på kort sikt, og på at kortere utdanning skal tyngre inn for å løse kompetansebehovene. Det er gode grunner til å skape et system som gir større fleksibilitet, også for at vi som institusjoner skal ta et større ansvar for videreutdanningsbehovet. UiB er klare for å ta dette ansvaret. Men utdanning og forskning henger nøye sammen når samfunnets kompetansebehov skal løses. I vårt system finansieres forskningen sammen med utdanningene. Det er allerede varslet en total gjennomgang av forskningssystemet i Norge, men denne Utsynsmeldingen vil påvirke forskningssystemet.

Her opprettholdes sterke insentiver for utdanninger, mens insentivene for forskning tas bort. Forskningen og utdanningen kan ikke splittes, spesielt ikke i et kunnskapssamfunn. Om en vil ha høy kvalitet i utdanningen, så trenger vi også høy kvalitet i fagmiljøene som står for dem. Dette er spesielt urovekkende når vi vet at de tunge generiske ferdighetene en forskningsbasert utdanning gir oss blir stadig viktigere i et arbeidsmarked som stiller krav til raskere omstilling.

Meldingen er både en beskrivelse og en fremskrivelse av samfunnets kompetansebehov, og en presentasjon av et nytt insentivsystem for å legge til rette for disse behovene.

Meldingen forslår å fjerne alle insentiver for forskning, resultatbaserte midler til å støtte opp om eksternfinansiert forskning (EU og NFR, og tellekantene for publisering). Logikken bak et slikt grep ligger i at forskning ikke trenger insentiver, og at disse midlene kan legges inn i grunnbevilgningen til universitetene, slik at man selv kan håndtere dette. Statsråden sier fjerningen av indikator for tellekantene er en del av tillitsreformen, men vi skal fortsatt rapportere på tellekanter og alt som før.  Det mest problematiske ved dette grepet er at finansieringen i rammen er utsatt for kutt, omfordeling og press for utdanningsprioriteringer. Med dette grepet vil det ikke lenger være vernede resultatmidler til forskning. I Norge er vi gode på å hente hjem EU-midler til forskningsprosjekter av høy kvalitet, og insentivene har vært et viktig virkemiddel for å holde på dette fortrinnet. Dette handler ikke bare om midler til forskning, men også oppmerksomhet. Når insentiver for utdanning styrkes og insentiver for forskning fjernes er det et tydelig politisk signal om prioritering.

På utdanningssiden presenteres flere endringer. Vi ser i meldingen at statsråden har tatt med flere viktige innspill fra tidligere prosesser, og blant annet unngått innføringen av anbudslogikk i utdelingen av nye studieplasser. Det er veldig bra.

Meldingen presenterer også et redusert antall finansieringskategorier for studieplasser. I dagens system har vi seks satser for studiefinansiering. Det nye forslaget legger til rette for å redusere disse til tre:

Kategori 3:  Kliniske fag: Lege. Tannlege, veterinær

Kategori 2.  Realfag, teknologi, helse og sosialfag, lærerutdanning og utøvende kunst og mediafag

Kategori 1.  Humaniora, samfunnsfag, øk/ad fag.

Og her kan vi puste lettet ut: det er enormt bra og viktig at de kliniske fagene beholder sine satser som i dag. Dette er kostbare og infrastrukturtunge utdanninger. Det er et stort behov for å utdanne flere leger i Norge, og vi trenger at de kliniske utdanningene holder en høy kvalitet.

Når det gjelder økonomien i dette for oss, er det vanskelig å regne noe hjem, siden det ikke ligger noen tall inne i meldingen.

Det er ingen omfordelingseffekt i utgangsåret i disse endringene. Konsekvensene vil komme over tid. Det går likevel an å slå fast at det mest umiddelbare er en styrket finansiering av flere profesjonsstudier som sykepleie, stabil finansiering av medisin og odontologi, mens andre studieprogram vil få en redusert finansiering. For oss, ved UiB, er vi spesielt bekymret for hvordan dette vil påvirke psykologi og kunstfag som vil kunne oppleve kutt i finansieringen. Beløpene i modellen blir tidligst kjent i forbindelse med statsbudsjett 2024 og deretter vil det være nødvendig å nedsette et nytt inntektsfordelingsutvalg på UiB som skal lage forslag til en revidert budsjettmodell for universitetet vårt.

Men helt overordnet fremstår dette er en melding som fremhever behovet for det korte og for det fleksible, for en læring gjennom hele arbeidslivet, og dermed varsles også en ny finansieringsmodell for videreutdanningstilbudet ved universitetene. Det korte blir gjennomgående løftet fram.

En viktig endring er at skillet mellom master- og bachelorgradsutdanninger vil viskes ut. I dag er masterutdanningen litt bedre finansiert enn Bachelor, det er det gode grunner til. Mastergradsprogrammene er mest forskningsbaserte, og legger et bedre grunnlag for å utdanne kandidater med de tunge generiske ferdighetene vi vet vil kreves i et stadig endrende arbeidsliv. Den tidligere normen om at man har samme jobb på samme arbeidsplass fra endte studier til pensjon finnes ikke lenger, det gjør heller ikke den påståtte mastersyken, som ble forsøkt fremmanet for noen år siden. I et mer dynamisk arbeidsmarked med raske omstillinger er det viktigere enn noensinne å ha de tunge og solide generiske ferdighetene og kunnskapen.

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er bedre enn noen andre OECD-land, med lav arbeidsledighet og høyt kvalifisert arbeidskraft. De aller fleste med høyere utdanning får gode og relevante jobber og har i stor grad et kompetansenivå som tilsvarer arbeidsgivernes forventninger. I sin fremleggelse av stortingsmeldingen sa Ola Borten Moe at Norge kun så vidt var over snittet blant OECD-landene når det kom til hvor utdannet befolkningen vår er. Jeg hadde derfor gjerne sett en melding som fremsnakket og la vekt på masterutdanningenes viktige rolle.

En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene kan ivareta sin faglige egenart på best mulig måte samtidig som landets langsiktige kunnskapsbehov blir sikret. Fagområder uten umiddelbar og presis nytteverdi innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er viet svært liten plass i meldingen.

Det er viktig at vi i utviklingen av sektoren bidrar til et mer mangfoldig og bærekraftig økosystem i universitets- og høyskolelandskapet. Vårt universitet skal fortsatt stå som en garantist for det langsiktige kunnskapsbyggingen, den solide grunnforskningen, for disiplinfagene og ser lenger frem enn denne utsynsmeldingen. Vår rolle er å sørge for at Norge er rustet også for en fremtid som ikke kan forutsees, og for at høy kvalitet og en bred kunnskapsbase alltid vil tjene landet godt.

Ved universitetene kan det ta flere tiår å bygge fagmiljøer som tilbyr forsknings- og utdanningskompetanse på et høyt internasjonalt nivå. På UiB har vi gode erfaringer med utviklingen av nye studieprogram som har kommet til etter samarbeid med ulike næringer. En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må derfor ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene ivareta sin faglige egenart på best mulig måte.

Vi ser nå frem til en god dialog mellom sektoren og politisk ledelse for å sammen sikre kompetansen og robustheten for behovene vi har i dag, og i fremtiden.