Skip to main content

UiB er et internasjonalt universitet – om rekruttering og språk

De siste ukene har vi hatt en diskusjon om den internasjonale rekrutteringen til universitetene som har fått en god del oppmerksomhet. Jeg mener dette er en legitim debatt, men den fortjener en nyansert tilnæring. Antall internasjonalt rekrutterte varierer mellom institusjonene i Norge. De sterke forskningsintensive universitetene rekrutterer mest internasjonalt. Dette er naturlig. Det er også naturlig at profesjonsutdanningene rekrutterer mer nasjonalt enn allmennfakultetene.

UiB er et internasjonalt universitet. De siste årene har andelen internasjonalt rekrutterte vokst. Jeg mener at det er viktig med en klok balanse mellom nasjonalt rekrutterte og internasjonalt rekrutterte. For å få dette til, bør man følge med på årgangene, ved de ulike fagmiljøene, og ikke bare se fordelingen på et institutt og et fakultet samlet.

Ved UIB er tallene høye på hele institusjonen for postdoktorer, doktorgradsstipendiater og forskere, mens det er særlig de allmennfakultetene (MN, HF og SV) som har høye internasjonale tall blant de fast vitenskapelige ansatte.

De vitenskapelige stillingene lyses ut bredt og internasjonalt, og det er stor konkurranse om de faste akademiske stillingene. En sterk forskningsbakgrunn veier tungt ved ansettelsene. Ingen blir ansatt uten å kunne dokumentere og demonstrere evner og kompetanse innen utdanning og formidling, men uten den sterke forskningen som ligger til grunn for undervisningen og formidlingen, er det ikke mulig å nå opp i konkurransen. Det er slik det må være for vår type institusjon. De internasjonalt rekrutterte har konkurrert hardt om stillingen de har fått, de styrker fagene og arbeidsfellesskapene med nye perspektiver, nye metoder og nye arbeidsformer.

Gode fagmiljø er stabile, de har en kjerne av kontinuitetsbærere, de forsker og underviser godt, de formidler og de har god samfunnskontakt. Vi er ikke alle kinderegg, men et godt fagmiljø bør samlet ha disse komponentene. I fagmiljøer med en høy prosentandel internasjonalt rekrutterte, mener jeg det er legitimt å lyse ut stillinger hvor norskkunnskaper vektlegges. Men jeg tror ikke at det finnes en bestemt prosentandel internasjonale som er gyldig for alle fagmiljøer. Fagmiljøene og fakultetene bør selv vurdere når det er naturlig å etterspørre norskkunnskaper som en del av søkerkompetansen og arbeide strukturert for å sikre en god balanse mellom internasjonalt og nasjonalt rekrutterte.

UIB fremmer parallellspråklighet. Det innebærer at norsk er hovedspråk, samtidig som det tilrettelegges for språklig mangfold.  Men selv om forskningen teller tyngst ved ansettelser, skal stillingen fylles av undervisning og formidling. UiBs retningslinjer sier at undervisning på bachelor-nivå skal skje på norsk. Slik sikrer vi at norsk som fagspråk holdes ved like, og det er en lovpålagt oppgave. Studentene skal kunne beherske faget de undervises i på sitt eget språk, og slik bruke det i samfunnet og i arbeidslivet. Våre språkpolitiske retningslinjer sier at internasjonalt ansatte skal beherske norsk på B2-nivå innen tre år. Språkkravet presiseres i kunngjøringstekstene våre, og bør også være et tema i ansettelsesprosessene. Her kan institusjonen helt sikkert gjøre enda mer for å sikre tilfredsstillende norskopplæring.

Norsk språk er viktig for å ta del i alle sider ved universitetsarbeidet: møter, komiteer, styrer og råd, debatter, rådgivning, formidling, og ikke minst deltagelse i nasjonale utvalg og ekspertgrupper. Faglig ledelse på universitetene skjer i åremålsstillinger. Internasjonalt rekrutterte skal også innta lederstillinger, og delta i ledergrupper, bidra til strategisk arbeid lokalt og nasjonalt.

Det er krevende å lære et språk skikkelig. Korrekt grammatikk er ikke nok. Det tar tid å forstå et samfunn nok til å kunne kontekstualisere og relatere fagkunnskapen til et norsk samfunnsliv og arbeidsliv. Universitetsansatte bør kjenne samfunnet de er en del av. På samme måte som universitetsansatte ved et internasjonalt forskningsuniversitet bør kjenne internasjonale forhold for å forstå den norske samfunnsutviklingen i et internasjonalt perspektiv.

Jeg vet at fagmiljøene på UiB har et bevisst forhold til språkbruk. Det jobbes systematisk med dette og gjøres godt arbeid på instituttene for å bistå de internasjonalt rekrutterte. Det aller viktigste er at de slår rot og blir værende.

En annen side ved denne debatten handler om nasjonal rekruttering til forskeryrket. Selv om norske universiteter er under press med hensyn til både ressurser og arbeidsbelastning, så er betingelsene for unge stipendiater og postdoktorer fortsatt blant de beste i verden. Og utlandet er som kjent stort, større enn Norge. Det gjør at vi får et veldig sterkt internasjonalt rekrutteringsgrunnlag på dette nivået. Det kan derfor være tungt for unge forskere med utdanning og bakgrunn fra Norge å konkurrere om stillingene. Samtidig er vi stolt av utdanningen vi gir, og søkere med bakgrunn og utdanning fra Norge bør ha veldig gode forutsetninger til å nå opp i den internasjonale konkurransen. Dette er viktig å formidle til dem. Det er også viktig at universitetet forblir et attraktivt sted å arbeide for forskertalenter med utdanning og bakgrunn fra Norge.

Jeg tror vi bør ta grep for å styrke nasjonal rekruttering til forskerkarrierer. Skal vi klare å bygge kontinuitet og sterke fagfelleskap over tid må det være en kjerne av forskere som kjenner Norge og det norske språket godt og som har et langsiktig perspektiv på sitt virke ved UiB. I et globalt arbeidsmarked med knallhard akademisk konkurranse må også de fremste talentene fra Norge gis rammebetingelser og et karriereløp som gjør at de blir værende i akademia.

Dette handler ikke om å være for eller mot internasjonal rekruttering, men om å finne den balansen som gjør at vi både kan beholde den tydelige internasjonale profilen og samtidig ta på alvor at universitetene fortsatt skal være en av bærebjelkene i det norske samfunnslivet.

Store Norske Leksikons første 10 år

I år er det 105 år siden Norge fikk sitt første nasjonalleksikon med Aschehougs Illustrert norsk konversationsleksikon. Samtidig markerer Store Norske Leksikon 10 år.

De siste ukene har forskningsnorge blitt kritisert for å ikke ta formidlingen på alvor, og heller ikke publisere på norsk. SNL er et svar på begge disse utfordringene.

Det er Norges største kunnskapsformidlingsplattform. SNL har nå 4600 forfattere, nesten tusen fagansvarlige, og straks 600 000 artikler. Og lesertallene har økt i flere år: i fjor talte sidevisningene 100 millioner.

UiB har ca. 70 fagansvarlige i leksikonet og de artiklene de har ansvar for er lest 6,3 millioner ganger det siste året.

Dette er en historie kunnskaps-Norge kan være veldig stolte av. For SNL er internasjonalt enestående. I 2018 ga Europaparlamentets utredningstjeneste ut en rapport om Europas digitale leksika. Den konkluderte med at det står dårlig til med europeernes tilgang til kvalitetsoppslagsverk på eget språk. SNL blir trukket frem som et viktig unntak.

Da Aschehougs Illustrert norsk konversationsleksikon oppsto i 1906, skjedde det etter initiativ fra danske Hagerups forlag, som ønsket å lage et felles dansk-norsk leksikon. Forlagsdirektør Nygaard lokte ideen, men ville lage et leksikon som i ånd og synsmåter var nasjonalt. Nå har pendelen på et vis svinget tilbake, og et nytt dansk-norsk samarbeid har oppstått.  SNL har blitt en modell og en teknologieksportør for Store Danske Leksikon på plattformen lex.dk, som driftes av SNL.

Store norske leksikon er infrastruktur for kunnskap. Et av universitetenes viktigste oppgaver er å formidle forskning. Fagmiljøene våre skal ikke bare formidle sin egen forskning, de har også ansvar for å sørge for oversikt over kunnskapsområdene. De skal forvalte kunnskapen. Det er en oppgave SNL hjelper oss med. SNL er helt vesentlig for i dette forvaltningsarbeidet, i røktingen vår av det enorme, levende, globale og nasjonale kunnskapsarkivet.

I en tid hvor det er så mye fragmentert, flagrende, flyktig og alternativ kunnskap, hvor det er vanskelig å skille fra hverandre fakta og fiksjon, er det et ekstremt sterkt beredskap å ha et leksikon som gir oppdatert og forskningsbasert kunnskap.

Det har en stor verdi at universiteter og andre kunnskapsinstitusjoner har gått sammen om en felles plattform som er pålitelig. Til sammen fyller de den store norske kunnskapsallmenningen. Med SNL har landets forskere fått en kanal til å formidle oppdatert kunnskap til et stort publikum, direkte, uten journalister som mellomledd. Det har styrket og utvidet den offentlige, norske samtalen. Og det er en kraft for demokratiet.

SNL bidrar til å vedlikeholde norsk språk som et kunnskapsspråk, som et akademisk, klart, spesialisert, intellektuelt, oppdatert og nyansert språk. Det kan ikke overvurderes hvor viktig det er å gi vitenskapen en stemme som snakker norsk, og nå også, stadig oftere nynorsk. I fjor ble nynorsk-leksikonet Alkunne en del av SNL og et langsiktig samarbeid med Nynorsk kultursentrum ble etablert.

SNLs vei fra å være et kommersielt bokprosjekt for de norske bokhyller, til å bli fritt tilgjengelig for alle, viser også at den digitale utviklingen ikke bare virker fragmenterende, men kan vendes til noe samlende. Vi trenger felles referansepunkter som vi alle kan uttrykke oss og resonnere på grunnlag av. I hverdagspraten, i kunnskapsarbeidet, i politikken og i våre forsøk på å orientere oss i verden.

Pandemien har virkelig vist hvor viktig folks tillit til forskning og tilgjengelig kunnskap er. Her har forskningsformidlingen, fagkunnskapen og redaktørstyrte media vært avgjørende for å demme opp mot konspirasjonsrykter og desinformasjon på Internett og i sosiale medier.

Store norske leksikon er en motor for stadig pågående kunnskapssøken, nye domener, nyvinninger, endringer, justeringer og nye fortolkninger. Et leksikon blir aldri ferdig.

Foto: Erik Dyrhaug/Wikimedia Commmons

FORSKNINGSKUTT SVEKKER NORGE

 

Fellesløftet er viktig for de radikale kunnskapsprangene.

I forslaget til statsbudsjett foreslås det å finansiere opptrappingsplanene i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning gjennom omdisponering av midlene til Forskningsrådet. Med dette blir bevilgingene til Forskningsrådet kuttet kraftig. Det er svært uheldig.

Forskningsrådet er en sentral aktør for utviklingen av norsk forskning, og som sikrer kvalitetsutvikling og kompetansebygging på nye områder. En svekkelse av Forskningsrådet er også en svekkelse av universitetenes og høyskolenes forskningsevne.

Svekkelsen har fått umiddelbare konsekvenser for tildelingen til Fellesløftet. Fellesløft for tverrfaglig forskning er et eksempel på viktige prosjekter som står i fare for ikke å bli realisert på grunn av kuttet. Det foreligger nå 39 tverrfaglige prosjekter som er vurdert av internasjonale fageksperter til å være av svært høy internasjonal kvalitet. Prosjektene er fordelt på en rekke forskjellige forskningsinstitusjoner. Institusjonene og Forskningsrådet ønsker å finansiere disse prosjektene, men prosjektene kan kun realiseres dersom Forskningsrådets finansierer sin del.

Universitetene, forskningsinstituttene og Forskningsrådet inngikk i 2019 en avtale om å få til et fellesløft for satsing på nyskapende, tverrfaglig forskning. Satsingen skulle ha en samlet budsjettramme på 1 milliard kroner over seks år og fellesløftet innebærer at Forskningsrådet og institusjonene går inn med 500 millioner hver. Dette er det fjerde fellesløftet i rekken og som tidligere fellesløft er forutsetningen at Forskningsrådets del finansieres gjennom budsjettvekst. Dette er det første fellesløftet rettet spesifikt mot tverrfaglig forskning.

Fellesløft IV er en unik mulighet for å få til et krafttak for tverrfaglighet i norsk forskning. Tverrfaglig og fri forskning blir stadig viktigere for kunnskapsutviklingen, og tverrfaglighet er essensiell for å skape banebrytende forskningsresultater.

Morgendagens samfunnsutfordringer fordrer radikale kunnskapssprang. Derfor er slike prosjekter også svært viktige for å skape grunnlag for å møte komplekse utfordringer framover. Flere internasjonale rapporter peker på behovet for å stimulere til tverrfaglighet gjennom økt samarbeid mellom fag og på tvers av samfunnets sektorer for å få til en nødvendig omstilling av samfunnet. En viktig dimensjon med prosjektene i Fellesløft IV er at de vil sette norske forskere i stand til å hevde seg internasjonalt, særlig i Horizon Europe og kanskje spesielt de prestisjefylte ERC.

Fellesløftet handler om å løfte sammen. Jeg vil sterkt oppfordre til at Forskningsrådet tilføres midler som vil gjøre realiseringen av disse 39 prosjektene mulig.

 

 

75 år med Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er 75 år, og vi feirer tre kvart århundre med forskning og utdanning.

Men universitets røtter strekker seg nesten 200 år tilbake i tid. Det går en rød tråd fra skjelettene i Hvalsalen på Universitetsmuseet fra 1825, via Fridtjof Nansens banebrytende studier av slimålens nerveceller til dagens fremragende geobiologiske dypvannsforskning.

Det går også en tydelig linje fra Armauer Hansens oppdagelse av leprabasillen til fremragende forskning på kreftmarkører via banebrytende hjerneforskning til intervensjonsstudier på mødre- og barnehelse i Afrika og Asia. Fra Bergensskolen i meteorologi til dagens Bjerknessenter for klimaforskning. Fra Stein Rokkans verdenskjente studier av politiske prosesser til dagens demokrati- og rettsstatsforskning. Fra 1800-tallets fremvekst av unike samlinger og ordbøker til dagens middelalderstudier og arkeologi.

Grunnsteinen til Universitetet i Bergen ble lagt ned av Kong Haakon VII 25. oktober 1946, men vedtaket i Stortinget ble fattet 9. april 1946. Det er vanskelig å ikke merke seg det symbolske i denne datoen. Med kunnskap skulle Norge reise seg etter krigen, og Universitetet i Bergen var et viktig redskap i gjenoppbygningen.

Det nye Universitetet i Bergen ble etablert med utgangspunkt i Det matematisk-naturvitenskapelige, Det historisk-filosofiske og Det medisinske fakultet. Som nasjonens andre universitet, ble UiB et moderne alternativ til en mer tradisjonell universitetsmodell konsentrert om lange embetsstudier. I 1970 ble fakultetene for odontologi og samfunnsvitenskap til, og i 1980 jus og psykologi. I 2017 fikk vi et fakultet for kunst, musikk og design.

Ett av de fremste politiske argumentene for å opprette et nytt universitet i Bergen var at det fantes sterke forskningsmiljø i byen, men også at høyere utdanning skulle spres i nasjonen. Universitetet i Bergen skulle tjene samfunnet omkring. Vi har fortsatt en viktig nasjonal og regional rolle i å utvikle hele Vestlandet til den sterkeste kunnskapsregionen i landet.

I dag kan vi med stolthet si at vi er et sterkt og internasjonalt breddeuniversitet. Ved UiB forskes det på grunnleggende spørsmål om universets opprinnelse, menneskehetens historie og jordens fremtid. Sammen skaper vi nye innsikter for å møte utfordringene samfunnet står overfor og for en fremtid vi ikke kjenner.

Våre nesten 20.000 studenter undervises av aktive forskere og blir slik formet inn i en tradisjon for kritisk og selvstendig tenkning, samtidig som de tar med seg pålitelig og oppdatert kunnskap ut i samfunnet og inn i arbeidslivet. Å studere ved et universitet handler ikke bare om å ta eksamener, men også om å bli selvstendige og ansvarlig deltakende borgere.

Universitetet i Bergen har campus midt i byen. Det preger både universitetet, og det preger Bergen. Tusenvis av ungdommer flytter til Bergen og tilbringer viktige ungdomsår her. De formes av studiene, med de formes også av byen. Og de gjør Bergen til en ung og internasjonal by.

Forvaltning og videreutvikling av en bred vifte av fagdisipliner gir samfunnet et solid fundament for nye ideer og løsninger, og en beredskap for å stå rustet til å møte kommende utfordringer. Kunnskapen har samtidig en egenverdi. Å søke kunnskap og større forståelse er en grunnleggende menneskelig kvalitet. Kunnskap gir mening og livskvalitet. Respekt for kunnskap og for autonom sannhetssøken kjennetegner et godt og demokratisk samfunn. Det er vesentlig å bevare forskningens uavhengighet.

Norge og verden står ovenfor store utfordringer de kommende tiårene. Naturmangfoldet er truet, og vi har et felles ansvar for å endre vårt klimaavtrykk. UiB har verdensledende miljøer innenfor klimaforskning, og denne kunnskapen skal vi bruke for å legge til rette for en bærekraftig samfunnsutvikling. Vi møter også store utfordringer på andre områder som UiBs fagmiljøer arbeider med. Problemer knyttet til utvikling av og trussel mot demokratiet, helse, sosial ulikhet, et fragmentert og uoversiktlig informasjonssamfunn, migrasjon og demografi.

Digitaliseringen, kunstig intelligens og informasjonsteknologien griper dypt inn i arbeidslivet, samfunnslivet og også i individets private liv. UiB skal med utgangspunkt i sterke fagmiljø i bredden av våre disipliner fokusere i enda større grad på digitaliseringens potensiale, utfordringer og konsekvenser.

Det går også en rød tråd fra stortingsvedtaket i 1946 til dagens storting og til UiB. Respekten for åpen og kunnskapsbasert argumentasjon, universitetsdemokratiet og den rike studentkulturen bidrar til et demokratisk samfunn.

Det ligger en faglig, demokratisk, nasjonal og vestlandsk tyngde i UiB.

Samfunnsrollen til universitetene er omfattende og dyptgripende. Gjennom utdanning, uavhengig forskning og kunnskapsformidling har universitetet en demokratisk nøkkelrolle som aldri har vært viktigere. Derfor handler dette jubileet ikke bare om å feire UiBs historie, men også om å minne oss alle på hvilken viktig rolle universitetene og kunnskapen har i formingen av samfunnet vårt.

Takk for samarbeidet Oddrun Samdal og Robert Bjerknes

Viserektor Oddrun Samdal og viserektor Robert Bjerknes. Foto/ill.: Eivind Senneset

Oddrun Samdal og Robert Bjerknes går nå ut av ledelsen av UiB.

Robert har sittet i over 7 år og Oddrun hele 8 år som viserektor. Det er lenge. Det er ganske mye som står igjen etter disse to, det som står her under er på langt nær utfyllende.

Robert har sittet som viserektor siden 2014. Han har arbeidet med de «unge universitetsområdene» – med innovasjonen, klyngene og satsingsområdene. Og med byggene og infrastrukturene. Vi snakker ofte om endringstakten i sektoren – og den har virkelig manifestert seg på Roberts områder.

Robert har gjort et viktig arbeid med å følge opp satsingene. Han har etablert en systematisk tenkning rundt infrastrukturarbeidet på UiB i hele bredden av fagmiljøene, og løftet tenkningen rundt. Innovasjon. Han har vært sentral i arbeidet med å etablere en masterplan for areal og å følge opp de viktigeste byggeprosjektene. Han var også sentral i Alrek helseklynge som leder av styringsgruppen og han har gjennom styrearbeid vært viktig for etableringen av NORCE. Robert sitt arbeid har vært preget av systematisk og langsiktig arbeid med stor gjennomslagskraft. Robert er systematisk, analytisk og stødig.

Oddrun har vært UiBs utdanningsminister i 8 år. Utrolig mye har skjedd på den tiden. Vi hadde ca 14000 studenter da hun begynte, nå er vi nesten 19 tusen. Utdanning har fått et mye sterkere fokus disse årene. Oddrun har loset UiB gjennom store endringsprosesser på en slik måte at du har fått organisasjonen med deg. Heving av verdien og statusen av god undervisning står igjen etter henne. Det samme gjelder sentrene for fremragende undervisning, kvalifiseringsordning for fremragende undervisere, godt forankret på fakultetene. Oddrun har vært viktig i arbeidet med DigUiB, og UiB læringslab, styrket Uped, og arbeidet også med krevende og viktige saker som lektorutdanningen.

Oddrun har vært opptatt av å lytte til fakultetene. Mens andre institusjoner har gjennomført sentrale løsninger, som ikke alltid har oppslutning i fagmiljøene, har du støttet fakultetsvise ordninger, og fremmet lokale utviklingsprosesser.

Du er ryddig, omsorgsfull og behagelig som møteleder og lar deg veldig sjelden vippe av pinnen. Det er en styrke i tider som våre da det ofte står en del på spill og det jages rundt oss.

Jeg har satt stor pris på samarbeidet med dere begge to.

Takk for samholdet, takk for enorm innsats, og tusen takk for skiftet Oddrun og Robert!

 

Margareth Hagen
Rektor

Det er Holbergpris-uke i Bergen

Holbergprisvinnerne Martha C. Nussbaum (foto: Robert Tolchin) og Griselda Pollock (foto: University of Leeds)

«Jeg tilstaaer, at jeg udi mit Morale er noget selsom; men jeg underkaster mine Tanker andres Correction:…», skrev Ludvik Holberg i sin fortale til «læserne» av essayene i Moralske tanker fra 1744.

Her skriver Holberg reflektert og fritt over «paradoxe» ideer som bryter med alminnelige forestillinger. Sentrale inspirasjonskilder var den engelske franskmannen Michel de Montaigne (1533–1592) og antikk litteratur. I disse essayene formidler han vår humanistiske kultur- og kunnskapshistorie på en måte som har gjort at verkene hans har blitt stående gjennom århundrene. Holbergprisen er en feiring av den frie, grunnleggende og originale forskningen som korrigerer, og som samtaler med samtid og fortid.

Holbergprisen er en av de aller viktigste prisene i akademia internasjonalt. Den ble opprettet av Stortinget, administreres av UiB på vegne av Kunnskapsdepartementet, og deles ut årlig for særlig betydningsfullt vitenskapelig arbeid innenfor fagområdene humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi. For disse fagfeltene finnes det et fåtall priser i denne størrelsesorden.

Det kler Universitetet i Bergen svært godt å forvalte denne prestisjefylte prisen, som omfavner mange av de viktigste fagfeltene vi forvalter ved universitetet vårt. Prisen gir internasjonal oppmerksomhet til vinnerne og til forskningen og fagfeltene de representerer, og den fremmer den nysgjerrighetsdrevne, frie, og også individuelle forskningen. Gjennom et solid og kompromissløst arbeid fra dens styre og sekretariat har Holbergprisen fått en synlig posisjon blant de fremste internasjonale akademiske prisene.

I år deles prisen ut for 17. og 18. gang. På grunn av pandemien markeres fjorårets vinner, den britiske kunsthistorikeren og kulturanalytikeren Griselda Pollock og årets vinner, den amerikanske filosofen Martha C. Nussbaum, samtidig.

Til Holbergprisen ligger også Nils Klim-prisen som tildeles yngre forskere fra/i Norden. Fjorårets prisvinner er den danske teologen Frederik Poulsen, som fikk prisen for sin fremragende forskning på Det gamle testamentet. Mens årets vinner er den finsk-russiske Daria Gritsenko som forsker i skjæringsfeltene mellom teknologi, bærekraft og humaniora. 

Denne uken feirer vi også Holbergprisen for skolen: en unik, nasjonal forskningstevling for elever i videregående skoler. Å styrke den unge interessen for fagene Holbergprisen dekker er vesentlig for et demokratisk samfunn. Hvert år presenteres imponerende oppgaver fra finalistene. Årets vinnere kommer fra Amalie Skram videregående, med forskningsprosjektet «Klimasøksmålet: konflikt i den norske maktfordelingen».

Årets Holbergvinner Martha C Nussbaum har en mangfoldig produksjon i mange kunnskapsfelt. Hun har omtales ofte som «allmennhetens filosof». Arbeidene hennes omfatter antikkens filosofi, litteraturstudier, emosjonenes rolle i samfunnslivet og kunsten, politisk filosofi, dyrerettigheter, kjønnsstudier, rettsvitenskap og aldring. Spørsmålet om verdighet, og hva det innebærer for vår tenkning, samfunnet og politikken, er en rød tråd i skriftene hennes.

Over ti år har gått siden Nussbaum utga den korte boken som ble et internasjonalt referansepunkt for diskusjonen om de humanistiske fagenes plass i utdanningssystemet: Not for Profit. Why Democracy Needs the Humanities (2010). Boken preget også vår nasjonale debatt om humaniora, som førte til at vi fikk en stortingsmelding om humaniora i 2017.  Her understreker årets vinner av Holbergprisen det som er selvsagt, men som vi likevel ofte må minne om. Utdanning og forskning handler om langt mer enn økonomisk vekst. Det handler om å forme gode samfunnsborgere, et godt samfunn, gode liv, og om å utvikle og hegne om kritisk tenkning og empati, evnen til å sette seg i en annens sted. Dette er kjernen i fagene som omfattes av Holbergprisen – men de angår hele viften av universitetsfag.

Kunnskap for bærekraftig havforvaltning

UiBs studenter ved bioCEED utforsker i felt. Foto: Eivind Senneset, UiB

Det er verdens havdag. Vi er avhengige av et produktivt og bærekraftig hav. Det er et sterkt behov for forskningsbasert kunnskap, klok forvaltning og internasjonalt samarbeid om havet. Havet er ikke lenger uendelig stort.

Arealene i havet og i kystsonen er under press. Konflikter mellom vern og potensielle brukere av hav- og kystareal blir mer vanlig. Når et havareal er interessant for både fiskerinæringen og for utbygging av vindkraft oppstår motsetningsforhold. Diskusjonene om vi skal ha oppdrettsmerder på land eller flytende og flyttbare merder langs kysten er viktige. For hva er egentlig mest bærekraftig av å gjennomføre et varig naturinngrep på land eller drive med klassisk flytende merder med de utfordringene det medfører? Slike spørsmål griper inn i distriktspolitikk, energipolitikk og internasjonale avtaler – for å nevne noe.

Universitetet i Bergen arbeider utfra regionale, nasjonale og globale perspektiv. Vi ser et stort behov for økt kunnskap om bærekraftig bruk av havet.

Beslutningstakere nasjonalt og internasjonalt har behov for forskningsbasert kunnskap om bærekraft og hav. Derfor har UiB etablert en struktur for vitenskapelig rådgivning til beslutningstakere som jobber både i bredden av FNs bærekraftsmål og mer spesifikt med bærekraftsmål 14 – Livet i havet. Gjennom dette arbeidet bygger vi partnerskap, og bruker lokal kunnskap for internasjonalt gjennomslag. Sammen med våre partnere tenker vi nytt for å utdanne en ny generasjon som skal forvalte havet og sikre fornuftig bruk og vern av havet.

Universitetet er tildelt status som knutepunktinstitusjon for bærekraftsmålet om havet (SDG-14). Vår rolle er å inspirere verdens utdanningssektor til å sette bærekraft på agendaen, samt gjennomføre forsknings- og utdanningstiltak for et bærekraftig hav.

Vårt viktigste bidrag ligger i utdanningstilbudet vi gir, og i den solide, autonome forskningen i bredden av fagene. Tverrfaglige perspektiver er avgjørende. Når havet er under press ser vi et økende behov for innsamling, tolkning, forståelse og tilgjengeliggjøring av data. Vi har derfor etablert studieemner rettet mot disse utfordringene tilknyttet de spesifikke bærekraftsmålene.

I august 2021 legger Statsraad Lehmkuhl ut på sin første jordomseiling. Mange studenter får være med på en spektakulær kryssing av Stillehavet, hvor de får studere havets tilknytning til klima, lokalsamfunn, og bærekraftig utvikling. Det faglige innholdet på kurset fokuserer på bærekraft. Det er et tverrfaglig kurs når det gjelder både tema som undervises og hvilke studenter som deltar.

Med samfinansiering fra EU har vi nylig etablert et program der vi vil ansette 37 postdoktorer, som på tvers av fag og sektorer skal utvikle fremtidens europeiske forskere på bærekraftig hav. Slik bygger vi nye forskergenerasjoner på hav og klima i hele bredden av universitetsfagene våre.

Vi ser allerede nå, at våre nye satsinger har fanget interessen til studenter og unge forskere nasjonalt og internasjonalt. – det er stor interesse for våre planlagte havutdanningstilbud.

Én forsknings- og høyere utdanningsinstitusjon i et relativt lite land kan ha stor nasjonal og global betydning. Norge er en havnasjon. Behovet for kunnskap om utfordringene vi står overfor er stort.

Margareth Hagen
Rektor

Grunnlovsdagen 2021

Kjære alle sammen!

Christie-statuen står midt på Muséplassen, foran museet som han grunnla i 1825, og som skulle bli et viktig grunnlag for etableringen av Universitetet i Bergen. Wilhelm Frimann Koren Christie var en av fem bergensere som dro til Eidsvoll våren 1814 og som bidro til at vi fikk Grunnloven vi feirer i dag.

Grunnloven vår har internasjonale røtter. Den var blant annet inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og den franske grunnloven fra 1791. Begge slo fast grunnleggende rettigheter og fungerte som inspirasjonskilder for andre lands og folks kamp for selvstendighet og selvbestemmelse.

Grunnloven la grunnlaget for vår nasjonale selvstendighet, og for det gode og frie landet vi også feirer i dag med ytringsfrihet, trosfrihet og allmenn stemmerett. Dette er rettigheter og verdier vi holder høyt – og som vi tar for gitt i et demokrati.

I dag feirer vi verdiene nasjonen vår er bygget på.

2021 er et spesielt år for oss ved Universitetet i Bergen. Vi feirer at det er 75 år siden universitetet ble opprettet og siden Bergen ble en universitetsby, og UiB ble en «ny verdifull åndskilde for vårt land», som den første UIB-rektor Bjørn Trumpy skrev.  I sin tale ved åpningen oppfordret han studenter og ansatte til å «Stå i den kjempende humanismens første rekke». Det er jo et perspektiv som sjelden har vært viktigere.

Gjennom 75 år har UiB utdannet, forsket og utfordret. Gjennom kunnskapsutvikling bidrar vi til å styrke demokratiet i Norge. I dag er Universitetet i Bergen et internasjonalt universitet, et nasjonalt universitet, og vi er Vestlandets universitet.

17. mai er uløselig knyttet til Grunnloven. Grunnloven har kanskje aldri vært viktigere enn nå det siste året. Rundt i Europa ser vi at flere land går i en mer autoritær retning. Ofte er grunnlovsendringer ett av virkemidlene for å styrke posisjonen til den sittende regjeringen. I Norge fikk grunnloven et styrket menneskerettighetsvern i forbindelse med 200 årsjubileet.

På universitetet har vi sterke miljøer både innen politisk tenkning og i rettsvitenskap. Forskning på demokrati og rettsstat er nødvendig både for å forstå samtiden og å utvikle mekanismer for fremtiden. Det store utfordringene vi står overfor, kan aldri nås uten både politiske og rettslige virkemidler, som får en legitimitet og oppslutning i samfunnet. Grunnloven kan aldri løse klimautfordringene eller andre grunnleggende samfunnsspørsmål, men setter rammeverket som de må løses innenfor.

Samtidig er Grunnloven en tekst de færreste av oss leser, og hadde vi spurt omkring oss tror jeg få ville visst hva som sto i Grunnloven. Jeg tror også flere ville være overrasket over hva Grunnloven inneholder. Det er mange detaljregler om kongemakten som virker gammeldagse og på enkelte områder også gir et feil bilde av dagens styreform. Hvordan kan en så lite lest tekst likevel være styrende for et moderne samfunn?  Jeg tror at det først og fremst handler om tillit mellom oss, mellom medborgere og mellom de styrende og de styrte. Skal vi opprettholde et fungerende demokrati, må vi bevare tilliten mellom oss.

Tilliten styrkes av erfaringen av tilhørighet og fellesskap. Sammen har vi gjennomlevd en vanskelig tid. Nok en gang opplever vi en annerledes og mer dempet 17. mai-feiring. Vi savner den fantastiske feiringen bare Bergen kan by på. Jeg håper at alle sammen har funnet en fin måte å markere dagen på.

I år har vi særlig mye å være stolte og takknemlige over.

Gratulerer med dagen!

Gradsforskriftens verdi

Nasjonal kunnskapspolitikk er på agendaen i viktige høringer og stortingsmeldinger. Blant de mange temaene i disse finner vi gradsforskriften.

Staten har et aktivt eierskap og forvaltningsskap til universitet- og høyskolesektoren. Det har vi til gangs merket i vår, da stortingsmeldinger og høringer om nasjonal kunnskapspolitikk slippes tett i tett. I mars kom forslaget til ny UH-lov etter at Aune-utvalget hadde levert sin utredning i februar i fjor, og samtidig kom Stortingsmeldingen om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler (Meld. St. 19 (2020-2021)), den såkalte Styringsmeldingen. Blant mange viktige temaer som omhandles i disse dokumentene, finner vi gradsforskriften. Dagens gradsforskrift regulerer hvor enkelte utdanninger skal tilbys (etableringsretten), og den gjelder veterinærstudiet, teologi, medisin, juss og psykologi. Gradsforskriften sørger for et geografisk distribuert utdanningstilbud og nasjonal koordinering av et sett utdanninger. Et flertall i Aune-utvalget ønsket å beholde gradsforskriften som nasjonalt styringsvirkemiddel, mens et mindretall mente at gradsforskriften er uheldig fordi den gir noen institusjoner særrettigheter som ikke er godt begrunnet. I Styringsmeldingen foreslås det nå oppheve gradsforskriften for fagene juss, psykologi og teologi, samtidig varsles det en prosess for dimensjonering av medisinutdanningen.

I høringsrundene og diskusjonene om gradsforskriftens legitimitet går diskusjonslinjene mellom de gamle universitetene og de nye. De nye beskriver gradsforskriften som et monopol og en konserverende kraft som privilegerer de gamle institusjonene. Rektorer, politikere og fagfolk har signert et stort antall leserinnlegg de siste månedene. Universitetet i Stavanger kjemper en politisk kamp for å etablere medisinutdanning, mens juss-studenter har fått stor oppslutning for sin kampanje for å bevare forskriften.

Jeg vet at mange av våre juss-studenter har vært opptatt av opphevingen av gradsforskriften. Kunnskapspolitisk engasjement fra studentene er gledelig og viktig. Jeg håper vi kan få oppleve mer av det fremover. I vårt ferske innspill til Styringsmeldingen fremhever vi rettsvitenskapens begrensede tilgang til eksternfinansiering, og advarer mot at etablering av nye studiesteder ikke fører til omfordeling av studieplasser og ved de utdanningsinstitusjonene som har gradsrettigheter dermed nedprioriteres for å bygge opp nye tilbud.

UiB har i alle høringssvar, muntlige innspill og leserinnlegg fremmet videreføring av gradsforskriften. For oss handler ikke dette om å verne om privilegier og monopol, men om et grunnsyn om nasjonal arbeidsdeling i UH-sektoren, fornuftig ressursbruk og sikring av kvalitet i utdanningene og forskningen. Dette grunnsynet angår ikke bare gradsforskriften. Jeg mener at en viss grad av statlig styring er rettmessig, og særlig når den ivaretar fornuftig ressursbruk og dermed også sikring av høy kvalitet i fagmiljøene. Norge er ikke et stort land. Vi er ikke tjent med at alle institusjoner bygger opp de samme fagmiljøene og de samme studietilbudene. Sektoren må sammen dekke landets behov, jeg ønsker derfor et styringssystem som fremmer kvalitet og ikke kvantitet. Gradsforskriften er en del av denne overordnede ønskede styringspolitikken.

Jeg mener regjeringen, gjennom å oppheve gradsforskriften, foreslår å gi fra seg et viktig nasjonalt verktøy for samfunnsplanlegging. Kvaliteten på master- og doktorgradsutdanningene er avhengig av en base i solide fagmiljøer med aktiv forsknings- og utviklingsproduksjon og en bredde i kompetansen, samt tilstrekkelig antall faglig ansatte og studenter.

Vi skal følge med når Styringsmeldingen skal behandles i Stortinget 18. mai. Uansett hvordan det går, vil UiB fortsette arbeidet med å styrke og videreutvikle våre viktige utdanninger i medisin, juss og psykologi.

Margareth Hagen
Rektor, UiB

Gratulerer med dagen, Universitetet i Bergen fyller 75 år! 

75 år med tanker. Foto/ill.: Vebjørn Granum Kjersheim, UiB

Kjære studenter, kjære kolleger, kjære Bergens og Norges befolkning. Gratulerer med dagen alle sammen! 

I dag markerer vi en viktig dato for UiB og for kunnskapsutviklingen i landet vårt. For i dag er det 75 år siden Stortinget vedtok å etablere Universitetet i Bergen. 

Det skjedde den 9. april i 1946. Vi ble da Norges andre universitet. Og med det ser vi også det som var en tydelig ambisjon om en ny retning for samfunnet i etterkrigstiden. 

«Vi står i dag foran det historiske øyeblikk da Stortinget skal fatte beslutning om opprettelsen av et nytt universitet i vårt land. […]» «Etter seiren i den andre verdenskrigen for demokrati og sosialisme er veien atter fri for fremskrittets ånd og linje i Europa. […]» «Reisingen av et universitet i Bergen er det første utslag i vårt land av denne nye tidsånd.» 

Slik vektla herr Friis, ordfører for universitets- og fagskolekomitéen, betydningen av opprettelsen av et nytt universitet i Bergen da han talte for Stortinget den 9. april 1946. 

Man ønsket å bygge en fremtid hvor forskningsbasert kunnskap, kritisk tenking og bedre tilgjengelighet til høyere utdanning skulle være sentralt. Og siden da har vi ved UiB gitt dette viktige bidraget til samfunnsutviklingen. 

I 1946 var innstillingen fra universitets- og fagskolekomitéen, som ble fremlagt Stortinget, at universitetet skulle ha tre fakulteter og de mente at det nok holdt med rundt 800 til 1000 studenter. 

Siden da har vi vokst betydelig. Nå har UiB om lag 19 000 studenter, 4000 ansatte, syv fakulteter og Universitetsmuseet. Enormt mye har skjedd her på 75 årVi har vist oss som et definerende, internasjonalt og forskningstungt universitet. Og dette skal vi feire i år.  

Fra nå av og gjennom høstsemesteret vil vi holde en rekke arrangementer og aktiviteter i anledning universitetsjubileet. Jeg gleder meg spesielt til jubileumsuken som vil foregå fra 25. til 31. Oktober. 

I dag markerer vi med et historisk tilbakeblikk som passer godt på en dag som dette. Professor Anders Johansen tar oss med gjennom Universitetet i Bergens historie, og jeg håper dere alle vil finne dette lærerikt. Det er stor verdi i å forstå utviklingen som har ført oss hit vi er i dag.  

 

Margareth Hagen
Rektor ved Universitetet i Bergen