Skip to main content

Sympatierklæring for krigens ofre

 

Universitetet i Bergen og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er svært bekymret for den eskalerende konflikten i Palestina og Israel. Det høye antallet drepte og skadde er sjokkerende. De voldelige handlingene går kraftig utover sivile – og spesielt mange barn.

Vi uttrykker vår sterkeste medfølelse med alle som er direkte eller indirekte berørt av denne konflikten.

Våre medlemsinstitusjoner har ansatte og studenter med tilknytning både til Palestina og Israel.

Sammen med UHR fordømmer Universitetet i Bergen alle brudd på folkeretten. Sivile må skjermes og tilgangen på humanitær bistand må sikres. Norge må bidra til å sikre demokrati og menneskerettigheter, også utover våre egne landegrenser.

Norge ledet arbeidet med «Safe Schools Declaration» for å sikre skoler og universiteter i konfliktområder. Formålet var blant annet å styrke beskyttelsen av barn og utdanning i konflikter. Det er 118 land som i dag er tilsluttet denne erklæringen. Vi ber om at denne respekteres

Har ikke universitetene en forsknings­strategisk rolle?

UiBs strategi 2023-2030 bærer tittelen «Kunnskap som former samfunnet».
Det er en tittel som sier noe vesentlig om vår rolle: et universitet som er åpent og i samspill med samfunnet, og som bidrar som en samfunnsfornyende kraft gjennom solid forskning, nye forståelsesrammer, innovative ideer og kompetanse. Dette er et enormt ansvar, som hviler på en helt grunnleggende forutsetning: den akademiske friheten.

Akademisk frihet er viktig for å sikre forskningens kvalitet, dens grundighet og så langt det lar seg gjøre, dens nøytralitet. Bare slik kan forskningen bli samfunnsformende og sterk.

Den akademiske friheten kan ikke utøves i rammer satt av eksterne parter, men fordrer at institusjonene og forskningsmiljøene selv, i kraft av styrker og egne analyser, prioriterer og velger retninger i det store kunnskapsarbeidet. Det fordrer også at universitetene ser sin rolle i forvaltingen av den uavhengige og langsiktige kunnskapsutviklingen.

Hvor vil jeg med denne innledningen, som nok virker helt selvsagt for de fleste lesere?

Regjeringen har startet en gjennomgang av forskningssystemet, og vi er spente på konsekvensene av dette arbeidet. Den må innbefatte en avklaring av ulike aktørers roller og ansvar i det norske forskningssystemet. Som en opptakt til systemgjennomgangen i sektoren, er det derfor uheldig at regjeringen presenterer en tredeling av forskningssystemet som bryter med vår forståelse av universitetets rolle.

Regjeringen opererer nemlig med tre ulike nivåer: Et politisk nivå, der Stortinget og regjering trekker opp rammebetingelsene og utformer overordnede mål og prioriteringer for forskningspolitikken. Et strategisk nivå, der Forskningsrådet er den sentrale institusjonen, men hvor også Innovasjon Norge inngår som en aktør med det som blir beskrevet som «viktige forskningsstrategiske» oppgaver. På det laveste og utførende nivå plasserer man så universiteter og høgskoler, sammen med forskningsinstitutter og sykehus.

Kan det være riktig og gjennomtenkt å beskrive dagens forskningssystem slik?

Tillegger ikke regjeringen universitetene et selvstendig strategisk ansvar for forskningen og kunnskapsutviklingen i Norge?

Vi trenger politikere med ambisjoner om å styrke forskningen og det nasjonale kunnskapsgrunnlaget, og vi trenger et sterkt forskningsråd, men det svært bekymringsfullt at universitetenes rolle i forskningssystemet i den overordnende kategoriseringen reduseres til å være kun forskningsutførende. UH-loven slår fast at universitetene har et særlig ansvar for forskning og forskerutdanning, og de har en lovfestet faglig frihet, med ansvar for å utforme eget faglig og verdimessige grunnlag. Loven slår fast at universitetene ikke kan gis pålegg eller instrukser om innhold eller innretning på forskningen. UH-loven verner altså ikke bare om den akademiske friheten, men gir også universitetene tydelig ansvar og rammer for utvikling og innretning av forskningen.

Universitetenes vitenskapelig ansatte har en særlig uavhengig og selvstendig posisjon, en faglig frihet, beskyttet av UH-loven. Den lovfestede forskningsfriheten, sammen med den institusjonelle autonomien, gir våre statsfinansierte universiteter en grad av uavhengighet fra økonomiske og politiske særinteresser, samtidig som vi står strategisk ansvarlig overfor samfunnet som helhet. Det er helt avgjørende å bevare forskningens uavhengighet i utviklingen av et revidert forskningssystem.

I en gjennomgang av forskningssystemet er det derfor viktig å anerkjenne betydningen av å ivareta ikke bare forskningsfriheten, men også de premisser den legger for universitetenes strategiske rolle. Bakteppet for gjennomgangen av forskningssystemet, med beskrivelsen av universitetene som «forskningsutførende», gir økt bekymring for at norsk kunnskapspolitikk i økende grad beveger seg i en instrumentalistisk og politisert retning ved å legge altfor stor vekt på utfordringsdrevet forskning.

Universitetene har et stort samfunnsoppdrag forankret i UH-loven; forskning – utdanning – formidling – innovasjon, som må skje i et tett samspill og hvor forskning er det grunnleggende. Forskning er med å legge grunnlag for forskningsbasert utdanning, og universitetenes innovasjonsaktivitet. Selv om større samfunnsomstillinger, som overgangen til en mer bærekraftig økonomi, krever at ulike samfunnsaktører trekker i samme retning for å nå konkrete mål, må den forskningsstrategiske rollen til universitetene styrkes.

Dette kan først og fremst skje ved å styrke den langsiktige grunnforskningen for å bedre vilkårene for høy kvalitet i og utvikling av flere sterke forskningsmiljøer over hele bredden av fag. Universitetet i Bergen vil derfor arbeide for at grunnforskning styrkes som innsatsområde og slik også styrke universitetenes forskningsstrategiske rolle. Selv om forskningspolitikken er viktig, og politiske prioriteringer styres av nyttehensyn og ideologi, må det være et mål å sikre at forskningen i størst mulig grad får beholde et autonomt rom. Det gir størst strategisk kraft for kunnskapsnasjonen Norge.

Et stort velkommen til studentlivet

 

Årets velkomstuke har vært rik – med flere fellesarrangementer og et større mangfold av aktiviteter enn noen gang før. Svært mange har lagt ned et stort arbeid i å gjøre velkomsten så god som mulig: fakultetene, fagmiljøene, de som arbeidet med arrangementene og ikke minst fadderkomiteene, og alle som har gått faddervakt. Det er en fellesskapsfølelse, en profesjonalitet og en dugnadsånd ved UiB som mange har god grunn til å misunne oss. Stor takk til alle som har bidratt!

Vi har aldri tidligere samlet så mange av studentene til velkomstseremonien som 14. august. Mellom seks og sju tusen møtte fram på Museplass for å bli ønsket velkommen av rektor, statsminister, studentleder og ordfører. Statsministeren holdt en tale som vil bli husket lenge, ordfører Linn Kristin Engø ga et hjertelig velkommen til byen, og vår nye studentleder Kaja Ingdal Hovdenak markerte studentenes djervskap på en forbilledlig måte. For å løfte studentkulturen valgte vi i år å bruke studentkorene i seremonien: Arme Riddere, BLAK, studentsangforeningen og Sirenene leverte solid. Å stå sammen med studenter fra alle de syv fakultetene gir tilhørighet, tradisjon og styrke. Det ble en høytidsstund for oss som deltok.

I fjor ble Fadderuken omdøpt til Velkomstuken for å understreke at denne uken er mye mer enn fadderaktivitetene, og at studenter også blir introdusert for fagmiljøene, for fagutvalg og studentorganisasjonene. Alle nye studenter på lavere grad får nå tilbud om en mentor og mentorgruppe, som møtes på dagtid og blir kjent gjennom uken, og som skal møtes jevnlig gjennom hele første semester. Våre internasjonale studenter ble ønsket velkommen i egne arrangementer. Mangfold er en viktig UiB-kvalitet, og det handler om mye mer enn internasjonalisering og etnisitet. I år, og i regi av våre nye mangfoldskoordinatorer, tilbød vi også introdager til studenter som ønsket en førpremiere på studiestart. På introdagene fikk ferske studenter en tidlig mulighet til å bli kjent med universitetsområdet og UiB i forkant av velkomstuken.
Det har vært arbeidet solid med å videreutvikle velkomstuken med et større spenn av aktiviteter. Årets velkomstuke bød også på mange flere fellesarrangement på tvers av UiB: fakultetscup, matpauser. For første gang arrangerte vi utekino, i samarbeid med BIFF. På studenttorget 16. august fikk studentene møte og bli kjent med de mange frivillige organisasjonene og idrettslagene, og uken har også bydd på morgenhelhus, yoga, rave, speedfriending (og her venter vi på et norsk ord!). Fadderkomiteen hatt oppmerksomhet om å unngå drikkepress, med mange alkoholfrie aktiviteter: spillkveld, rebusløp, grilling i parken, bading på Nordnes Sjøbad, Bergen Cityhunt, aktivitetsdager, fjellturer, klatring, quiz, Stand-up, byvandring, «Farmen»-dag, idrettsdag, og mye mer.

Fredag kveld samlet 10 000 ferske bergensstudenter seg på Koengen til velkomstkonserten Hallaien i regi av Utdanning i Bergen. Samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjonene i byen og kommunen, fylkeskommunen og Sammen om konserten lover godt for det videre arbeidet for å løfte studentbyen.

Helgen før velkomstuken fikk jeg snakke til tusen faddere som var samlet for å få opplæring om rolleforståelse, ansvar og håndtering av de mange situasjonene som kan oppstå i løpet av velkomstuken. Tenk over dette: tusen UiB-studenter stilte opp for å gjøre den første uken til de nye studentene så god, inkluderende og morsom som mulig!
I år kunne vi gi studieplass til over 5000 nye studenter. De kommer fra hele landet. Vi teller over 20 000 studenter. At så mange søker til oss, er en tillitserklæring, Ikke minst viser den gode søkningen at kvaliteten i studietilbudene våre er anerkjent. Den reflekterer også at studiemiljøet her er rikt og attraktivt, og at Bergen er en god studentby. Ved UiB gir vi studentene en velkomst som markerer både friheten og ansvaret de blir gitt. Så nå er det bare å komme i gang med studentlivet. Lykke til!

Det norske folk vil styrke finansieringen av forskning og høyere utdanning

 

Denne uken, under Arendalsuken, lanserte Universitetet i Bergen Kunnskapsbarometeret. På oppdrag fra UiB har Opinion i august utført en meningsmåling som viser hvilke holdninger det norske folk har til forskning og høyere utdanning. 

Men hvorfor er det så viktig å vite hva det norske folk mener om norsk forskning og høyere utdanning? De seneste årene har vår sektor utvilsomt blitt sterkere politisk styrt og der mye av den politiske retorikken, men også den langsiktige tenkningen, har som premiss å svare på hva samfunnet ønsker og trenger. Dette basert på en forestilling om hvilke forventninger samfunnet har til vår sektor. Vi ser sterk politisk styring både i Langtidsplanen for forskning og utdanning, i Utsynsmeldingen som presenterer fremtidens kompetansebehov, og i innretningen på arbeidet med gjennomgang av forskningssystemet, og ikke minst forslaget til ny modell for finansiering for sektoren.
Politisk styring må vår sektor forvente, men det blir straks mer problematisk når vi ser at sektorens egne vurderinger og prioriteringer stadig oftere har blitt avfeid som introverte og uten samfunnsrelevans. Da er det interessant å fordype seg i noen av funnene i Kunnskapsbarometeret for å forstå om holdningene til det norske folk i disse spørsmålene skiller seg fra det rådende politiske ordskiftet. Den politiske retorikken og prioriteringene samsvarer ikke med det norske folks holdning.
La oss starte med det mest grunnleggende spørsmålet. Oppfatter det norske folk universitetene som grunnleggende samfunnsinstitusjoner? Svaret er et ubetinget ja. 84% deler denne vurderingen og er like tydelig, 79%, når de får spørsmål om akademisk frihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn. Dette viser at det er sterk støtte i befolkningen for å verne om universitetene, den frie og uavhengige forskningen. I det norske samfunnet er det altså en sterk verdiforankring for universiteter med stor faglig autonomi, i sterk kontrast til det press universiteter internasjonal utsettes for med hensyn til både akademisk frihet og politisk styring.
Men det er også viktig å forstå hva det norske folk mener om betydningen til forskning og høyere utdanning for å håndtere framtidens utfordringer. UiB skal som et internasjonalt forskningsuniversitet flytte kunnskapsgrensene og bidra til en bærekraftig og demokratisk framtid gjennom sterk forskning i og på tvers av disiplinene over en stor faglig bredde. Vi verner om uavhengig og nysgjerrighetsdrevet forskning og verdsetting av kunnskapens egenverdi. Norge og verden står overfor komplekse utfordringer som krever dristig tverrfaglig og flerfaglig forskning, og også et tilfang av helt nye ideer. Universitetets perspektiver på den forskningsbaserte kunnskapens betydning blir bekreftet i Kunnskapsbarometers der 84% av befolkningen svarer at forskning og utdanning er svært viktig eller ganske viktig for å håndtere fremtidens utfordringer. 7 av 10 nordmenn mener at politiske beslutninger bør være basert på tilgjengelige forskningsresultater. Det betyr at nordmenn stoler på forskningen som grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger.
Det norske folk er altså svært opptatt av forskning og utdanning som en tung drivkraft for et godt samfunn, men da er det også nærliggende å sjekke ut om dette er en holdning som også står seg når det stilles spørsmål om konkrete ressursmessige prioriteringer. Tidligere statsråd Ola Borten Moe var svært opptatt av pengebruken i sektoren og at «festen var over». Da er det interessant å konstatere at 7 av 10 nordmenn mener det bør brukes mer penger på forskning enn i dag.
Kvalitet er et nøkkelord. Kvalitet i forskning som sikrer langsiktighet og de viktige gjennombruddene. Kvalitet i utdanning som bidrar til utvikling, demokrati og omstilling i samfunnet. Undersøkelsen viser at 72% kvalitet fremfor geografisk nærhet til utdanningstilbudet. Det er ikke et argument for at utdanning skal gjøres vanskeligere tilgjengelig, men må heller leses som at det norske folk mener at kvalitet i utdanning ikke kan veksles inn i desentralisering eller andre politiske prioriteringer. Svekker vi kvaliteten i den høyere utdanningen, står mye på spill.
Det arbeides nå med en systemgjennomgang av kunnskapssektoren, som skal resultere i en stortingsmelding. Endringene som gjøres nå, vil være retningsgivende for norsk kunnskapspolitikk i lang tid fremover.
Vi oppfordrer våre politikere til å være åpne og dialogorientert når politikken skal utformes for vår sektor. Kunnskapsbarometeret viser at budskapet universitetene har fremmet i viktige forskningspolitiske spørsmål i stor grad harmonerer med grunnsynet til det norske folk. Det må være et tankekors for politikere som ofte hevder at det er universitetene som ikke er i takt med det samfunnet vi leverer kunnskap til.

Handlingsplanen for norsk fagspråk maler med for bred pensel

I forrige uke lanserte regjeringen en ny handlingsplan for å sikre norsk fagspråk i akademia. Planen har gode intensjoner om å styrke norsk som fagspråk, og en styrket innsats for norskopplæring av vitenskapelige tilsatte.

Norsk fagspråk er viktig, men en handlingsplan må sortere i landskapet og anerkjenne forskningens grunnleggende natur: at forskning og forskningspublisering er internasjonal, og at det er forskjell på forskningsformidling og forskningspublisering. Planen bør også skille tydelig mellom rollene til de fast vitenskapelig ansatte og stipendiatene.

UiB vil fortsette arbeidet for en styrket norskbeherskelse og opplæring hos de fast vitenskapelig ansatte. Men for stipendiatene bør norskundervisning være frivillig. Planen foreslår å forskriftsfeste krav om at doktorgrads- og postdoktorstipendiater som ikke har kunnskaper i norsk må gjennomgå norskopplæring tilsvarende 15 studiepoeng.

Jeg mener det vil være et feilgrep. En stor andel av stipendiatene våre er internasjonalt rekruttert. PhD-utdanningen har en varighet på tre år, og det er en forskerutdanning. Kandidatene skal gjennom flere obligatoriske etapper og kurs. De skal publisere i et internasjonalt akademisk rom, for slik å styrke sin akademiske utvikling. Forskning handler om internasjonal fagfellevurdering, det er en finsliping av resultater og argumenter som, for svært mange av fagene, må skje i et internasjonalt stort rom om den skal være av høy kvalitet.

Å kreve norskkursing av stipendiatene vil svekke forskningsinnsatsen og kapasiteten til denne gruppen, og også skape en meningsløs skjevhet i arbeidsbelastning mellom de nasjonalt og de internasjonalt rekrutterte stipendiatene. Det vil gå utover den faglige kvaliteten for en gruppe som arbeider under svært stramme tidsrammer.

Den internasjonale rekrutteringen til universitetene styrker forskningskvaliteten og det gir både fagene og samfunnet et nettverk og en perspektivrikdom. Det fast vitenskapelig ansatte i de kombinerte stillingene har helt andre rammer enn stipendiatene, de skal også undervise og utvikle studieprogram. Norsk fagspråk forvaltes i møte med studentene, i undervisningen og i det offentlige rom. Det ansvaret må alle ta, institusjonen, fagmiljøet og den internasjonalt ansatte selv.

At fast vitenskapelig ansatte lærer seg norsk innen en tidsfrist er rimelig, og en forutsetning for å verne om det norske fagspråket i internasjonale miljøer som vårt. Det er også en forutsetning for deltakelse i den offentlige samtalen. Dersom de mange internasjonalt ansatte ikke behersker norsk, risikerer vi også å skape utenforskap. Samtidig, og nettopp fordi vi ansetter internasjonale sterke forskere, er akademias perspektiv og referanseramme inn i den offentlige debatten viktig.

UiB vil nå gjennomgå tiltakene i planen og vil invitere til innspill fra fagmiljøene og våre internasjonalt ansatte for å finne en god innretning på tiltak. I UiBs ferske strategi (2023—2030) har vi en ambisjon om å ha en tydelig rolle i utviklingen av norsk fagspråk og terminologi. Derfor er det svært vært gledelig når det i planen pekes på at «Universitetet i Bergen vil få styrkt si rolle i arbeidet med norsk fagspråk».

Det oppdraget tar vi på alvor. Vi tar også på alvor at det er behov for flere strukturelle tiltak for å holde det norske fagspråket levende.

Gratulerer med grunnlovsdagen! Rektors 17. mai-tale, 2023

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Grunnlovsdags-feiringen i Bergen er noe for seg selv.
Det merker sikkert de av dere som er innflyttere godt.

Buekorps marsjerer i gatene, skuddene avfyres fra Skansen, Nystemten synges, og det vandrende spetakkel som er hovedprosesjonen er, og som gjør Bergen om til et sirkus.

For en by som vet å feire seg selv er dette virkelig dagen å vente på.

Noen vil til og med hevde det grenser til det paradoksale når Bergen er byen som kanskje feirer 17. mai best av alle. UiB-professoren Georg Johannessen sa at «fra 17. mai 1814 ble Bergen som en idyll i solnedgang.» Historikeren Morten Hammerborg omtaler 1814 som Bergens annus horribilis – det fryktelige året. Året makta forsvant fra Bergen og ble flyttet til Oslo.

Georg Johannessen kunne oppsummere det som få andre:
«Bergens historie er en sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer.»

Men grunnloven er virkelig verdt å feire!

Det vi feirer, og det grunnloven betydde for landet vårt, er ideen om nasjonal selvbestemmelse.
Ideen om at folket selv skal få bestemme.

Og siden 1814 har folket bestemt en god del.
Ikke minst hvem som telles som en del av «folket»:
Kvinner har fått stemmerett.
Stemmerettsalderen har blitt senket til 18 år.
Og jødeparagrafen er fjernet.

Noe av det vakre med hvordan det norske demokratiet har utviklet seg siden 1814 er nettopp det: at det har utviklet seg.

Demokratiet vårt er en levende prosess.

Fremgang i Norge krever hverken borgerkrig eller revolusjon.

Fremgangen vår kommer gjennom fri meningsbryting og aksjonering.
En fri meningsbryting og aksjonering som finner sted spredt over det vidstrakte landet vårt, i et mylder av arenaer. I Norge har vi et imponerende mangfold av interesseorganisasjoner, fagforeninger, velforeninger, politiske partier, fritidsklubber, råd, utvalg

Sammen utgjør de det rike sivilsamfunnet som gir liv til demokratiet.

Vi feirer i dag grunnloven som gir frihet og rammer for at dette sivilsamfunnet skal bestå.
For friheten det eksisterer i.
Og for at vi i fellesskap skal få utvikle demokratiet vårt også i fremtiden.

Denne friheten som vi feirer på 17. mai gir i de seneste årene en spesiell anledning til å reflektere over hva som skjer i verden rundt oss.

Den 17. mai 1940 kunne nordmenn på et forsvinnende lite antall frie radiosendinger i Nord-Norge høre Kong Haakon si:

«I over hundre år har denne dag samlet det norske folk om frihetstanken og om frihetsverket fra Eidsvoll, og vi har alltid lovet hverandre at vi ville få eie dette land. […]

Den 9. april ble vi overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Det er vanskelig å høre disse ordene i dag uten i å tenke på våre venner i Ukraina som står ovenfor en lignende invasjon av sitt land.
Eller kvinnene i Iran som kjemper for sin frihet der.

Og de mange lignende kampene som fortsatt kjempes.

Det er viktig at vi bruker vår frihet til å stå opp for deres frihet også.

For med frihet kommer ansvar. Ansvar for å bevare, forsvare og ta i bruk den friheten vi har arvet.

Universitetet er en grunnleggende samfunnsinstitusjon.

Det er ingen tilfeldighet at Russland har angrepet universiteter på begge sidene av den ukrainske grensen.
Eller at vi ser studentdemonstranter som fengsles i autoritære regimer over hele verden.

Den akademiske friheten er en trussel mot den som ønsker å utøve urett.

Universitetet er en viktig del av sivilsamfunnet.

Da svenskekongen slo ned på feiringen av 17. mai i Norge på 1820-tallet, så var faktisk Det Norske Studentersamfunnet blant de som la inn størst innsats for å feire likevel.

De feiret 17. mai for å markere friheten vi ønsket, og friheten vi skulle få.

Så dette sirkuset vi kaller Hovedprosesjonen er virkelig på sin plass.
Prosesjonen er det bergenske, og norske, sivilsamfunnet som står opp og marsjerer frem.

Og Universitetet i Bergen er alltid sterkt til stede.  Men det er så fint at vi er en av tallrike organisasjoner.

Bergen prydes av det sterke uavhengige sivilsamfunnet som holder demokratiet vårt i livet, og som sikrer friheten.

Og når så mye står på spill, så burde det ikke være overraskende at vi tar 17. mai grav alvorlig her i Bergen.

Med det ønsker jeg å si gratulerer så mye med dagen til alle!

Energiutbygging og kunnskap. UiB har gitt høringssvar til Energikommisjonens rapport

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» ble sendt på høring, og flere av våre fagmiljøer har bidratt med innsikt og vurderinger. UiBs høringsuttalelse er overordnet, mens fagmiljøenes bidrag er vedlagt. I vår uttalelse understreker vi behovet for tverrfaglig kompetanse og forskning for å løse fremtidens energibehov, og vi advarer mot hastverk. Politikk, og med så store konsekvenser som det er snakk om her, bør være solid kunnskapsbasert. UiB har tung kompetanse på havvind, geologi, klima, biodiversitet, samfunnsøkonomi, juss. Vi er klare til å bidra.

Energikommisjonen sitt oppdrag var å foreta en samlet utredning av alle de store spørsmålene rundt norsk energiforsyning frem mot 2030. Hvor mye ny kraft er det behov for? Hvordan skal denne kraften fremskaffes? Hvordan skal energisektoren organiseres? Dessverre er det slik at kommisjonens mandat og kommisjonens tolkning av dette mandatet, at det skal produseres nok kraft både til å nå klimamålene og ny kraftkrevende industrireising, langt på vei låser hva svaret må bli på disse spørsmålene. Nettopp siden Kommisjonen ønsker seg så store mengder kraft så raskt, så burde det vært gjort en nærmere avveining av hva slags kraft som kan bygges ut med akseptable økonomiske kostnader og med akseptable miljømessige konsekvenser.

Det er svært kort tid til 2030, og vi vet at energiprosjekter tar lang tid å planlegge og få godkjent. Kommisjonen anbefaler derfor at disse prosessene må gå fortere. Dette vil vi advare mot. Grunnen til at utbyggingen av energi tar lang tid er at miljømessige, kapasitetsmessige, økonomiske og regulatoriske konsekvenser skal kartlegges grundig. Det lokale demokratiet skal også få virke. Hvis kortere planleggingstid skulle innebære at det blir tatt mindre hensyn til miljø, til urfolksrettigheter, til konflikter om arealbruk og til lokale interesser, så er det ikke ønskelig. Vurderinger og beslutninger må derfor bygge på solid kunnskap.

En forutsetning for tillitsbasert styring og offentlig aksept for ny teknologi i en tid med hurtig omstilling er gjennomsiktighet i beslutningsprosessene, åpen og fagoverskridende vitenskap og gode juridiske og etiske rammeverk. Det finnes et enormt kunnskapsbehov som dagens forskningsstrukturer ikke klarer å imøtekomme. Synergiene mellom rettsvitenskap, økonomiske fag, biologi og teknisk-naturvitenskapelige fag bør etterspørres eksplisitt for å unngå at omstillingsbehovet avgrenses fra de omliggende strukturene. Utfordringene krever en tverrsektoriell kunnskapsinnsats, med tilhørende forsking og samarbeid på tvers av departementene. Det er særlig viktig med økt kunnskap om koblingen mellom nasjonale og internasjonale regler. Det internasjonale samfunnet og relasjonene globalt har utviklet seg til å bli mer og mer regelbundet, og det er umulig å utvikle en sterk nasjonal politikk for energiforsyning uten inngående kunnskap til internasjonalt rammeverk. Et eget tverr- og flerfaglig følgeforskningsprogram bør opprettes for å ivareta disse hensynene.

I sum er Energikommisjonen altså sterkt preget av sitt mandat. Hvis utgangspunktet er at vi både skal nå klimamålene våre og det samtidig skal være en betydelig industrireising av ny kraftkrevende industri, så blir konklusjonen at det må bygges ut dramatisk mye kraft uansett hva de økonomiske kostnadene måtte være eller hvilke miljømessige skadevirkninger dette måtte ha. Det er derfor viktig at departementet i oppfølgingen av kommisjonen sin rapport styrker sitt forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag.

Ser Utsynsmeldingen langt nok?

Fredag la regjeringen fram Stortingsmeldingen Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Her tegnes det et bilde over kompetansebehovet i landet vårt, og hvordan det skal sørges for at de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv dekkes i fremtiden. Da er det viktig at forståelsen av utdanning og forskningsbehov strekker seg langt nok frem i tid, gjør oss omstillingsdyktige, tar høyde for det vi ikke ser, og styrker oss som kunnskapsnasjon.

Det er noe paradoksalt med hvordan denne omriggingen kjøres. På mange måter er dette en ren utdanningsmelding.  Den peker primært på utdanning som er nyttig nå, og på kort sikt, og på at kortere utdanning skal tyngre inn for å løse kompetansebehovene. Det er gode grunner til å skape et system som gir større fleksibilitet, også for at vi som institusjoner skal ta et større ansvar for videreutdanningsbehovet. UiB er klare for å ta dette ansvaret. Men utdanning og forskning henger nøye sammen når samfunnets kompetansebehov skal løses. I vårt system finansieres forskningen sammen med utdanningene. Det er allerede varslet en total gjennomgang av forskningssystemet i Norge, men denne Utsynsmeldingen vil påvirke forskningssystemet.

Her opprettholdes sterke insentiver for utdanninger, mens insentivene for forskning tas bort. Forskningen og utdanningen kan ikke splittes, spesielt ikke i et kunnskapssamfunn. Om en vil ha høy kvalitet i utdanningen, så trenger vi også høy kvalitet i fagmiljøene som står for dem. Dette er spesielt urovekkende når vi vet at de tunge generiske ferdighetene en forskningsbasert utdanning gir oss blir stadig viktigere i et arbeidsmarked som stiller krav til raskere omstilling.

Meldingen er både en beskrivelse og en fremskrivelse av samfunnets kompetansebehov, og en presentasjon av et nytt insentivsystem for å legge til rette for disse behovene.

Meldingen forslår å fjerne alle insentiver for forskning, resultatbaserte midler til å støtte opp om eksternfinansiert forskning (EU og NFR, og tellekantene for publisering). Logikken bak et slikt grep ligger i at forskning ikke trenger insentiver, og at disse midlene kan legges inn i grunnbevilgningen til universitetene, slik at man selv kan håndtere dette. Statsråden sier fjerningen av indikator for tellekantene er en del av tillitsreformen, men vi skal fortsatt rapportere på tellekanter og alt som før.  Det mest problematiske ved dette grepet er at finansieringen i rammen er utsatt for kutt, omfordeling og press for utdanningsprioriteringer. Med dette grepet vil det ikke lenger være vernede resultatmidler til forskning. I Norge er vi gode på å hente hjem EU-midler til forskningsprosjekter av høy kvalitet, og insentivene har vært et viktig virkemiddel for å holde på dette fortrinnet. Dette handler ikke bare om midler til forskning, men også oppmerksomhet. Når insentiver for utdanning styrkes og insentiver for forskning fjernes er det et tydelig politisk signal om prioritering.

På utdanningssiden presenteres flere endringer. Vi ser i meldingen at statsråden har tatt med flere viktige innspill fra tidligere prosesser, og blant annet unngått innføringen av anbudslogikk i utdelingen av nye studieplasser. Det er veldig bra.

Meldingen presenterer også et redusert antall finansieringskategorier for studieplasser. I dagens system har vi seks satser for studiefinansiering. Det nye forslaget legger til rette for å redusere disse til tre:

Kategori 3:  Kliniske fag: Lege. Tannlege, veterinær

Kategori 2.  Realfag, teknologi, helse og sosialfag, lærerutdanning og utøvende kunst og mediafag

Kategori 1.  Humaniora, samfunnsfag, øk/ad fag.

Og her kan vi puste lettet ut: det er enormt bra og viktig at de kliniske fagene beholder sine satser som i dag. Dette er kostbare og infrastrukturtunge utdanninger. Det er et stort behov for å utdanne flere leger i Norge, og vi trenger at de kliniske utdanningene holder en høy kvalitet.

Når det gjelder økonomien i dette for oss, er det vanskelig å regne noe hjem, siden det ikke ligger noen tall inne i meldingen.

Det er ingen omfordelingseffekt i utgangsåret i disse endringene. Konsekvensene vil komme over tid. Det går likevel an å slå fast at det mest umiddelbare er en styrket finansiering av flere profesjonsstudier som sykepleie, stabil finansiering av medisin og odontologi, mens andre studieprogram vil få en redusert finansiering. For oss, ved UiB, er vi spesielt bekymret for hvordan dette vil påvirke psykologi og kunstfag som vil kunne oppleve kutt i finansieringen. Beløpene i modellen blir tidligst kjent i forbindelse med statsbudsjett 2024 og deretter vil det være nødvendig å nedsette et nytt inntektsfordelingsutvalg på UiB som skal lage forslag til en revidert budsjettmodell for universitetet vårt.

Men helt overordnet fremstår dette er en melding som fremhever behovet for det korte og for det fleksible, for en læring gjennom hele arbeidslivet, og dermed varsles også en ny finansieringsmodell for videreutdanningstilbudet ved universitetene. Det korte blir gjennomgående løftet fram.

En viktig endring er at skillet mellom master- og bachelorgradsutdanninger vil viskes ut. I dag er masterutdanningen litt bedre finansiert enn Bachelor, det er det gode grunner til. Mastergradsprogrammene er mest forskningsbaserte, og legger et bedre grunnlag for å utdanne kandidater med de tunge generiske ferdighetene vi vet vil kreves i et stadig endrende arbeidsliv. Den tidligere normen om at man har samme jobb på samme arbeidsplass fra endte studier til pensjon finnes ikke lenger, det gjør heller ikke den påståtte mastersyken, som ble forsøkt fremmanet for noen år siden. I et mer dynamisk arbeidsmarked med raske omstillinger er det viktigere enn noensinne å ha de tunge og solide generiske ferdighetene og kunnskapen.

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er bedre enn noen andre OECD-land, med lav arbeidsledighet og høyt kvalifisert arbeidskraft. De aller fleste med høyere utdanning får gode og relevante jobber og har i stor grad et kompetansenivå som tilsvarer arbeidsgivernes forventninger. I sin fremleggelse av stortingsmeldingen sa Ola Borten Moe at Norge kun så vidt var over snittet blant OECD-landene når det kom til hvor utdannet befolkningen vår er. Jeg hadde derfor gjerne sett en melding som fremsnakket og la vekt på masterutdanningenes viktige rolle.

En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene kan ivareta sin faglige egenart på best mulig måte samtidig som landets langsiktige kunnskapsbehov blir sikret. Fagområder uten umiddelbar og presis nytteverdi innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er viet svært liten plass i meldingen.

Det er viktig at vi i utviklingen av sektoren bidrar til et mer mangfoldig og bærekraftig økosystem i universitets- og høyskolelandskapet. Vårt universitet skal fortsatt stå som en garantist for det langsiktige kunnskapsbyggingen, den solide grunnforskningen, for disiplinfagene og ser lenger frem enn denne utsynsmeldingen. Vår rolle er å sørge for at Norge er rustet også for en fremtid som ikke kan forutsees, og for at høy kvalitet og en bred kunnskapsbase alltid vil tjene landet godt.

Ved universitetene kan det ta flere tiår å bygge fagmiljøer som tilbyr forsknings- og utdanningskompetanse på et høyt internasjonalt nivå. På UiB har vi gode erfaringer med utviklingen av nye studieprogram som har kommet til etter samarbeid med ulike næringer. En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må derfor ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene ivareta sin faglige egenart på best mulig måte.

Vi ser nå frem til en god dialog mellom sektoren og politisk ledelse for å sammen sikre kompetansen og robustheten for behovene vi har i dag, og i fremtiden.

21 rektorer har sendt samlet brev til Stortinget om utsettelse av innføring av studieavgift

Regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra og med høsten 2023.
Forslaget er ikke utredet, og viktige spørsmål om alt fra prisnivå til innretning for studentrekruttering og mangfold er uavklarte.

Universitetet i Bergen har gått sammen med 20 andre rektorer om å sende brev til Stortingets utdannings- og forskningskomité hvor vi ber om utsettelse på innføring av studieavgift for internasjonale studenter.

Her er brevet:

 

Innføring av studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits
Brev fra rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Rektorene ved 21 statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet tar til etterretning at regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits, og at det er flertall i Stortinget for prinsippet. Vi viser imidlertid til notat av 6. mars 2023 fra UHR til komiteen om praktiske problemer knyttet til iverksetting av ordningen med studieavgift allerede høsten 2023. Vi ber derfor om at iverksettelse utsettes ett til to år.

Ved siden av de praktiske utfordringene, vil vi også påpeke at innføringen av studieavgift ikke er konsekvensutredet. Uten avbøtende tiltak, vil innføringen få store konsekvenser for rekrutteringen av internasjonale studenter til norsk høyere utdanning på grunn av det høye kostnadsnivået i vårt land. Vi vet at det arbeides med lovproposisjon som skal hjemle innføringen av studieavgiften og at det i den sammenheng vil bli innarbeidet unntaksbestemmelser. Vi kjenner ikke hvilke unntak som vil bli fremmet og proposisjonen vil først bli behandlet av Stortinget sent i vårterminen. Det er mulig at det deretter må utarbeides en forskrift.

Rekruttering av internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits er en berikelse for mange av våre fagmiljø, og av stor verdi for vårt internasjonale samarbeid, for kapasitetsbygging i hjemlandene, for internasjonale nettverk, for rekrutteringen til mange av våre doktorgradsutdanninger og for rekruttering av kompetanse til norsk arbeidsliv innenfor en rekke fagområder, som ikke dekkes av norske søkere til utdanningene. Ved siden av unntaksbestemmelser i loven, bør derfor nasjonale stipendordninger for studenter fra land utenfor EØS og Sveits utredes og vurderes som avbøtende tiltak (jfr. ordningen i f.eks. Sverige og Finland). Ett til to års utsettelse vil dessuten sette den enkelte institusjon i stand til å utrede og iverksette institusjonelle og regionale tiltak.

Med vennlig hilsen

Rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Når grunnlagsdata er feil, blir konklusjonen feil

Som Norges sentrale aktør og forvalter av forskningspolitikk, påhviler det Forskningsrådet et stort ansvar med å levere god, nyansert og presis kunnskap om feltet.

Kunnskapsdepartementet er i gang med å skaffe seg grunnlagskunnskap til arbeidet med den bebudede stortingsmeldingen om forskningssystemet. Noen bestillinger ligger klar. Vi har registrert et tydelig ønske om at næringslivet skal øke sin forskningsdeltakelse, og bli mer kunnskap- og forskningsintensivt. Vi har også hørt statsråden melde at universitetene må bli flinkere til å skaffe oss penger eksternt, og se oss om etter andre finansieringskilder.

For oss er det viktig å følge med på materialet som skal utgjøre grunnlaget for den totale gjennomgangen av forskningssystemet vårt. Vesentlig i dette arbeidet er forståelsen av en rollefordeling i sektorens forskningsutøvere, mellom UH-institusjonene, instituttsektoren og næringslivet.

Når vi leser det ferske notatet som Forskningsrådets Avdeling for dataforvaltning og analyse nå har sendt til KD, blir flere av oss urolige. I rapporten slås det nemlig fast at norsk pengebruk på FoU de siste ti årene går i favør av grunnleggende forskning og utviklingsmidler i næringslivet, mens anvendt forskning taper terreng. Forskningsrådet slår fast at anvendt forskning har hatt en svak vest sammenlignet med grunnforskning og eksperimentell utvikling: «Den nasjonale FoU-virksomheten viser en betydelig realvekst i perioden. FoU i UH-sektor og næringsliv øker med ca. 45%, instituttsektor kun med 9%. Dette indikerer en endret balanse i nasjonal FoU mellom grunnleggende forskning, anvendt forskning og eksperimentell utvikling. Vekten på anvendt forskning avtar betydelig.»

Det er flere grunner til at notatet ikke bør brukes ukritisk når forskningssystemet skal gjennom en ekstrem oppussing. For det første er ikke denne målemetoden  valid. Konklusjonen om at den anvendte forskningen har tapt terreng, mens grunnforskningens vekst er sterkere, blir dermed feil. Denne konklusjonen baserer seg på en forståelse av at all forskning som foregår ved universitetene er grunnleggende og nysgjerrighetsdreven, men instituttsektoren bidrar med anvendt forskning. Det er virkelig overraskende at Forskningsrådet som kjenner oss så godt kan fremstille en slik presentasjon av de forskningsutøvende partene i sektoren.

Forskningsrådets notat baserer seg ikke på institusjonenes rapportering av aktivitetstyper. SSB-data fra FoU-undersøkelsene indikerer at grunnforsking utgjør den minste av dei tre typene FoU-aktivitet, og har hatt en svakere utvikling enn anvendt forsking siden 2009. Det samme viser Forskningsrådets egen indikatorrapport, hvor det synliggjøres at utgiftene til grunnforsking økt med 20%, men har gått ned til 18 prosent de siste fem årene, mens anvendt forsking økte med 26 % samlet, men de siste årene har de ligget på omkring 38 prosent, mens den praktisk rettede forskningen, står for den høyeste andelen i 2019, med 44 prosent av total FoU.

UiBs fundament er den grunnleggende forskningen, de stabile fagmiljøene som med grunnlag i sin langsiktige finansiering kan drive teori- og metodeutvikling, og utgjøre det nasjonale vitenskapsforrådet. Men i og mellom disse miljøene er også mye av forskningen utfordringsdrevet. Forskningsrådet vet jo godt at det er slik, og at universitetene, med sine kvaliteter, i økende grad deltar i utfordringsdrevne prosjekter og i konsortier med mange eksterne partnere.

En annen svakhet er selvsagt at datagrunnlaget er gammelt. Vi skriver nå 2023. Siden 2019 har vi vært gjennom en pandemi og vi har fått en endret geopolitisk situasjon. De siste årenes hendelser mener vi også har vist oss verdien av den langsiktige og grunnleggende forskningen. I alle fall burde en stoppe opp og i lys av dagens situasjon analysere hva fordelingen mellom de forskjellige typene forskning burde være.

Ut fra egenrapporteringen i FoU-undersøkelsene av omfang av grunnforsking, anvendt forsking og utvikling, stemmer det ikke at anvendt forsking har blitt redusert på bekostning av grunnforsking.

Det er avgjørende viktig å styrke og hegne om grunnforskningens rolle for samfunnet, for kunnskapsutviklingen og for et innovativt og bærekraftig næringsliv.

I arbeidet med forskningssystemet bør gjennomgangen ta utgangspunkt i oppdaterte tall og de reelle rollene og forskningsbidragene til FoU-aktørene. Det er avgjørende viktig også for tilliten til Forskningsrådet.