Skip to main content

Ledelse er å lytte – også i politikken

«Micromanagers tell. Leaders ask»
– Jo Miller

Jeg har vært leder i en stor kompetanseinstitusjon, som Universitetet i Bergen er, lenge nok til å innse at ledelse gjennom detaljstyring hverken er mulig eller nyttig. Ledelse handler i stor grad om å sette retning, rekruttere de beste fagfolkene og deretter gi dem ro, støtte og oppmuntring til å løse arbeidsoppgavene. Erfaring tilsier at det gir det klart beste resultatet for virksomheten og den enkelte arbeidstaker. Føler du som leder at du trenger å lede gjennom detaljstyring snarere enn ved å lede helheten, så kan det jo være fordi retning og mål er uklart eller kommunikasjon innad ikke er god nok. Kall det overadministrering, micromanagement eller detaljstyring – det er uansett ikke en god idé.

Forrige uke ble et flertall på Stortinget, bestående av alliansen Arbeiderparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, enig om å be regjeringen legge frem forslag til nytt finansieringssystem for universiteter og høgskoler. «Relevant arbeide etter endt studie» skal inngå som «incentiver/faktorer i forslag til nytt finansieringssystem».  Av flere gode grunner har alliansens forslag møtt motbør. «Å belønne universiteter og høgskoler økonomiske etter hvor mange studenter som får relevant jobb, er sikkert godt ment. Men det kan også være et uttrykk for et snevert og instrumentelt kunnskapssyn», skrev Oddrun Samdal og jeg i Khrono.

Et annet argument at å låse seg til en konkret faktor er uklokt av Stortinget. Det er liten tvil om at politikerne både kan og skal sette krav til og mål for høyere utdanning – de skal sette kunnskapspolitisk retning. Noe ganske annet er å vedta – uten utredning av mulige konsekvenser og alternativer, slik Utredningsforskriften pålegger – en så konkret faktor som studenter med «relevant arbeide etter endt studie» i finansieringssystemet. Dette er styring i det små og ikke i det store. Dersom målet er å sikre nok sykepleiere til helsesektoren i Norge, lærere i skoleverket, teknologer til norsk industri, så finnes det naturligvis en rekke ulike virkemidler. Og disse skal belyses i en melding til Stortinget neste år om nettopp styring av høyere utdanning.

Vedtaksforslaget kommer i forbindelse med en høring om Kompetansereformen – Lære hele livet (Meld. St. 14 (2019-2020). Og som Andreas Trohjell, nåværende leder av Studentparlamentet ved UiB og påtroppende leder av NSO, påpeker på Twitter: «vi kan ikke vedta slikt midt i høringsprosesser. Det kommer en ny lov og en styringsmelding, la oss diskutere saken med sektoren før den vedtas!»

Andreas Trohjell forstår verdien av å diskutere saken med sektoren. Hva tenker arbeidslivet er den beste måten å sikre kompetanse nå og i fremtiden? Og departementet har sikkert velfunderte oppfatninger av hvordan et offentlig finansieringssystem av høyere utdanning kan se ut og hvilke faktorer som bør inngå. Å lytte er ingen dum ide i forkant av beslutninger. Det er ledelse.

 

Dag Rune Olsen
Rektor

8.mai 2020: jeg retter ryggen og setter en binders i jakkeslaget

Foto/ill.: Vebjørn Granum Kjersheim, UiB

Selv de minste symboler ble kraftfulle under krigen. Den ellers så unnselige og hverdagslige bindersen var en av disse. Den bøyde ståltråden som vanligvis brukes for å holde papirer sammen, ble selve symbolet på samhold og motstand mot okkupantene. Den ble båret med stolthet på jakkeslaget og slått ned på av okkupantene.

Samhold er kanskje det som gjør oss til en nasjon. I hvert fall i krisetider, slik som under krigen. Men i det siste har også en annen ubuden gjest frarøvet oss deler av vår tilvante frihet. I solidaritet og samhold med eldre og syke i samfunnet som er særskilt utsatt for alvorlig sykdom har vi isolert oss i håp om at pandemien må gi tapt, må kapitulere. Det har vært krevende. Ikke minst har mange unge og våre egne studenter følt sosial isolasjon som tyngende. Dette erkjente da også statsråd Bent Høie i sin tale til ungdommen tidligere i mai. Igjen er det gjennom samholdet vi viser oss som en nasjon.

Fredsvåren 1945 synger den da så kjente og folkekjære artisten Lalla Carlsen «Norge i rødt, hvitt og blått» fra revyscenen Chat Noir i Oslo. Sangen var forsøkt opprørt tidligere, men den tyske okkupasjonsmaktens sensur forbød den. Ikke så rart kanskje, siden sagen hyller fred og frihet. Men i maidagene kunne gleden, kjærligheten til landet og takknemmeligheten overfor de som kjempet slippes løs. Men aller mest sentralt i sangteksten står håpet for fremtiden og ungdommen. Sangteksten ikler ungdommen flaggets farger: rødt, hvitt og blått, som et symbol på fremtidshåp for nasjon og ungdom:

«Med en lyseblå tiltro til landet
Står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.»

I krig, strid og konflikt er det ofte de unge som lider tap. Unge må bøte med livet i kamp, generasjoner går tapt i økonomiske kriser og politisk vanstyre, liv settes på vent når unge hindres tilgang til utdanning av kunnskapsfiendtlige regimer. Også under andre katastrofer og kriser prøves ungdommen. Nettopp derfor gir vi vår hyllest til ungdommen og retter en takk til dem og deres «tiltro til landet». I det ligger også i dag vårt fremtidshåp.

Fra scenen den maidagen da freden inntok landet synges Lalla Carlsen «La det runge fra gaten og torget!» I år kommer ikke det til å skje. Friheten til det har koronapandemien fratatt oss. Men det betyr ikke at vi ikke kan uttrykke vår glede. Bindersen er på plass på jakkeslaget og fra balkongen stemmer jeg i med Lalla Carlsen:

«Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!»     

Stem fordi det virkelig betyr noe!

Når koronarestriksjonene tillater det skal studentrepresentantene på ny innta kontorene i Studentsenteret. Det er du som student som velger hvem som skal sitte der!
Foto: Vebjørn Granum Kjersheim, UiB

Universitetet i Bergen er det universitetet i Norge med best valgoppslutning under studentvalgene. La oss fortsette med å være det!

Det er vår, og nok en gang ser vi at mange dyktige kandidater stiller til valg for å representere studentenes interesse. For oss i universitetsledelsen er det en glede å følge med på valget fremover når det skal velges representanter til Universitetsstyret og Studentparlamentet.

Noen ganger kan det være lett å tenke at man bare er student en liten del av livet, og at det da ikke er så mye vits i å stemme ved studentvalg. Her vil vi si at din stemme har påvirkning både på kort og lang sikt. Den får umiddelbart ringvirkninger for deg og dine medstudenter ut fra studentpolitikken som initieres og også for de studentene som kommer etter deg. I et større perspektiv har din stemme ringvirkninger for hvordan samfunnet vil utvikle seg da lokalpolitikken ved UiB samspiller med Norsk studentorganisasjon og deres samhandling med nasjonale aktører.

For hvert år er det om lag 300 000 studenter i Norge, og det er 18 500 studenter ved Universitetet i Bergen. Dette er studenter som skal ut i samfunnet og som tar med seg erfaringene fra utdanningen videre i livet. Alle formes de av fagene de har tatt, så vel som av den sosiale opplevelsen i studietida, og av utdanningens undervisning og vurderingsformer. Studentene som nå stiller til valg for å representere den store massen UiB-studenter har altså mye å si, fordi de påvirker og former forutsetningene for en god studietid.

Synes du som studentvelger at det er utfordrende å sette seg inn i studentrepresentantenes kjernesaker, så har Studvest skrevet fint om hvordan studentdemokratiet fungerer, om kjernesakene til de studentdemokratiske listene som stiller til valg i Studentparlamentet og om kandidatene som stiller til valg til Universitetsstyret. Ta en kikk på hvilke saker og representanter du foretrekker at representerer deg.

Vi vil rette en stor takk til alle som stiller til valg og til alle som stemmer. Den innsatsen dere legger ned er helt avgjørende for oss ansatte, som har enorm nytte av å spille ball med studentrepresentantene for at vi skal kunne legge til rette for et best mulig studietilbud og læringsmiljø for studentene. Godt valg og vi gleder oss til streamen med valgresultatene torsdag 30. april!

Dag Rune Olsen
Rektor, UiB

Oddrun Samdal
Viserektor for utdanning, UiB

Slik planlegger vi studiestart ved UiB

Det blir nok ingen åpningsseremoni på Muséplass slik vi pleier, men vi kan love et skikkelig studentmottak slik at alle nye studenter skal få en så god start som mulig hos oss.
Foto: Vebjørn Granum Kjersheim

Vi gleder oss til å ta imot studenter til høsten, selv i en tid med koronapandemi. Alle nye studenter vil bli integrert i mottaksgrupper både digitalt og fysisk – og det vil bli en fadderuke.

Per i dag vet vi ikke akkurat hvor mange studenter vi vil få lov til å samle fysisk, men grupper på 20 til 30 studenter virker realistisk. Det nøyaktige antallet vil være avhengig av pandemiens utvikling og vi må vente på nærmere råd fra myndighetene. Derfor planlegger vi for ulike scenarioer.

Studiemottak

Studentene skal bli godt mottatt både gjennom UiBs mottaksprogram og fadderuken som gjennomføres av studentene selv – samtidig som vi ivaretar smittevernsbehov.

Etter man har takket ja til studieplass vil nye studenter bli invitert inn i et digitalt mottak før selve mottaksuken som vil foregå mer fysisk. I det digitale mottaket vil nye studenter kunne stille spørsmål via chattefunksjoner og bli kjent med UiB og studieprogrammet sitt.  Studentene skal også få møte hverandre, deres faddere og mentorer digitalt for å bli litt kjent før de møtes fysisk.

På denne måten vil vi også redusere behovet for store fysiske informasjonsmøter og samlinger. Nye studenter vil nok også under selve mottaksuken delta på en del digitale informasjonsmøter, men også fysiske, sosiale møter.

Fadderuken som planlegges av studentene vil holdes, men i andre former enn ellers. Her hjelper UiB til slik at fadderstyrene skal få til en best mulig uke, og vi venter naturligvis på myndighetenes råd for hvor store faddergruppene kan være. Sammen med de flinke studentene som jobber i fadderstyrene skal vi planlegge for at studenter får bli kjent med hverandre i fysiske omgivelser og på en forsvarlig måte.

Undervisning

For undervisningen planlegger vi en kombinasjon av fysisk og digital undervisning. Vi arbeider for at alle studentene skal få delta i gruppebasert undervisning i kombinasjon med digital undervisning, særlig for de store forelesningene. Vi vil også legge vekt på å være fleksible for å kunne øke muligheten for fysisk undervisning så snart signaler fra myndighetene gir muligheter for det.

Studenter som går studier hvor man trenger fysiske arealer eller instrumenter vil naturligvis få tilgang på det på en forsvarlig måte.

Vi ser dermed frem til å ønske våre studenter velkommen til UiBs bygg og arealer fra studiestart i kombinasjon med tett digital samhandling!

 

Dag Rune Olsen
Rektor, UiB

Oddrun Samdal
Viserektor for utdanning, UiB

Nasjonalstat vs. globalisme – debatten er for polarisert

Photo/ill.: Colourbox

Vil koronakrisen føre til at globalismen svikter og nasjonalstaten tar sin revansj? Er det enten eller? Skal vi tro noen av debattdeltakerne under dagens Politiske kvarter på NRK P2 så virker det så enkelt, men det er det neppe.

Det er ikke åpenbart at det er drakoniske politiske vedtak i nasjonalstaten som alene er det viktigste i møte med koronapandemien. Selvfølgelig er nasjonal politisk handlekraft, smittebegrensende tiltak og høy tillit i befolkningen (i de landene som har dette) avgjørende for kontroll på smittespredning. Men tørr vi heve blikket så ser vi at langsiktige internasjonale samarbeid, kommunikasjon og handel også danner grunnlaget for å møte globale kriser.

WHO har vist seg som en svært viktig aktør for å koordinere informasjon og kunnskap om pandemien og tiltakene som gjøres. Kunnskapen som samles og videreformidles av WHO er avgjørende for hvordan vi skal utforme nasjonale smitteverntiltak, ikke minst for land som ikke har like god internasjonal kunnskapsflyt som andre.

EU har fått kritikk for å komme sent på banen i møte med krisen, men dette undergraver ikke fruktene av langvarig europeisk samarbeid. F.eks. har solide europeiske forskningssamarbeid lagt grunnlag for forståelsen av viruset og for at vaksineutvikling går i høyt tempo.

Selv når nasjonalstatene viser hvor raskt de kan stenge ned og treffe tiltak så blir forestillingen om motsetningen mellom internasjonalt samarbeid og nasjonale vedtak misvisende. Det er snarere en symbiose mellom de to.

Likevel kommer vi ikke bort fra at internasjonale samarbeid og institusjoner unektelig er under press. Eksempelvis ser vi at Trump stanser USAs utbetaling til WHO og at russiske falske nyheter nører oppunder usikkerhet og konspirasjonsteorier som gjør det vanskeligere for EU å kommunisere sine tiltak. Kortsiktighet i EU-politikk har også medført at UiB-ledelsen nettopp har iverksatt Friends of the ERC-kampanjen for å påvirke Europas ledere til å sikre finansieringen av uavhengig, banebrytende forskning gjennom Det europeiske forskningsrådet (ERC).  Når vi ser slikt press må vi for alvor se verdiene av symbiosen mellom velfungerende nasjonalstater og internasjonalt samarbeid. Hvis ikke lokkes man mot blind tro på at det enten er nasjonalstatenes raske handlekraft eller globalismens grenseløshet som er de to eneste veiene å gå. Nok en gang er Aristoteles gylne middelvei et alternativ som ikke trekkes godt nok frem i en polarisert debatt.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved UiB

Den 12. mars 2020

Foto/ill.: Colourbox

Naturligvis var det ikke helt uventet. I Italia var allerede universitetene stengt. Studenter i Kina var henvist til å studere hjemmefra. Og da statsråd Henrik Asheim kalte inn til nettmøte kl. 12 den 12. mars var beslutningen for norske universiteter tatt. To timer senere kunngjorde statsministeren at alle universiteter og høgskoler stenges. Det har aldri tidligere skjedd i fredstid.

Å stenge et universitet er alvorlig. Naturligvis er det «upraktisk» fordi man ikke får tilgang til sine samlinger, laboratorier og annet som skal til for å utføre forskning. Studentene blir henvist til seg selv uten samme mulighet til fysisk å møte undervisere. Ei heller har de tilgang til bibliotek og lesesaler. Men å stenge et universitet kan oppfattes som vesentlig mer alvorlig enn som så. Myndigheter i illiberale og totalitære samfunn har tidvis stengt universiteter for å kneble den frie og uavhengige røsten disse representerer i samfunnsdebatten. Ikke minst under kriser. Det var naturligvis ikke i statsministerens tanker. Likevel ville jeg nok ikke akkurat valgt det ordet – å stenge.

Statsråd Asheim var raskt ute og presiserte at vi stenger universitetene og høgskolene fysisk, men vi åpner de digitalt. Forventningen om at undervisningen skal fortsette, men da i andre former var tydelig i de påfølgende møtene med statsråden. Undervisningen må legges om; det samme gjelder eksamen. Men undervisningsaktiviteten og –kvaliteten skal holdes oppe så langt praktisk råd er slik at konsekvensene av koronatiltakene blir minst mulig for studentene. Statsrådens forventninger til institusjonene og deres ledere kunne ikke vært tydeligere.

Det er vel 15-20 år siden jeg første gang satt i en boks med et kamera foran meg og en liten skjerm hvor jeg kunne se mine egne PowerPoint-bilder. Min daværende arbeidsplass hadde sørget for infrastruktur til opptak av forelesninger som dermed kunne gjøres digitalt tilgjengelig.  Tanken var besnærende! Studentene kunne følge forelesning hjemmefra, til en tid det måtte passe dem og i forkant av fysisk møte med underviser hvor de da kunne stille vel forberedt. I dag omtaler vi dette med selvfølgelighet som «flipped classroom». Det vil være synd å si at hverken jeg eller mine kolleger la om undervisningen radikalt det første semesteret.

Taktskiftet ble påtakelig den 12. mars. I løpet av få dager ble nær all undervisning lagt over til digitale plattformer gjennom en fantastisk endringsoperasjon. Teknologi ble rullet ut. Ansatte oppviste en dugnadsånd uten sidestykke og opplæring ble gitt gjennom webinarer. Studentene utviste fleksibilitet og stor velvilje. Gjennom de årene jeg har vært rektor har vi arbeidet systematisk med bruk av digitale verktøy i undervisningen vi gir. Jeg liker å tro at alt det kom godt med da vi i løpet av noen dager i mars måtte legge all ordinær klasseromsundervisning og auditorieforelesninger til side. Like fult måtte det en krise til for å få et taktskifte. Og jeg tror endringene er varig. Selv om noen nok vil romantisere auditoriets monologer.

Mange studenter og ansatte vil sette pris på den fleksibilitet, både geografisk og i tid, som digitale læringsarenaer åpner for. Riktig brukt vil det kunne gi mer studentaktiv læring, tid til refleksjoner i møte med underviser og økt læringsutbytte.  Og det fjerner geografiske barrierer, slik som landegrenser. Derfor må og kan vi tenke nytt om internasjonalisering. Kurs ved mitt eget universitet vil ikke lengre være forbeholdt de som kan ta seg frem til et fysisk auditorium oppe på Nygårdshøyden. Du kan studere hos oss fra de fjerneste verdenshjørner.

Noe dager inn pandemikrisen avholdt Universitets- og høgskolerådet sammen med Forskningsrådet en heldigital fagkonferanse – om nettopp digitale fagkonferanse. Plenumsforedrag, parallellsesjoner og workshops samlet nær 200 deltakere og demonstrerte med all mulig tydelighet at forskere kan møtes for å diskutere fag uten det fysiske møtet. Konferansen var planlagt i god tid i forveien og med en helt annen begrunnelse enn koronafaste forskere. Vi ville vise at det lar seg gjøre å bringe forskere sammen uten lange flyreiser med tilhørende store CO2-utslipp. Brått ble konferansen svært så aktuell.

Koronakrisen har gjort sanntidsforskning høyaktuelt. Forskningsmiljøer – hver på sin tue – samler relevante og interessante data om sykdomsspredning og –forløp. Men nærmere svarene kommer en jo ikke raskt nok om ikke alle data stilles til veie for det store forskerfellesskapet verden over. Og det er akkurat det som skjer. Sjelden har forskningen vært mer åpen, data mer delt og ny innsikt skapt mens pandemien utvikler seg. Det skjer naturligvis fordi vi kan arbeide og dele digitalt, men også fordi vi i møte med koronakrisen har endret tankesett og holdninger. Og det er nettopp det jeg tror blir en varig endret etter en dag midt i mars 2020.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

Verdien av tillit

Opprinnelig foto: Paul S. Amundsen/UiB

Har du hatt en fint opphold, spurte sjåføren. Jeg svarte bekreftende. Møtene mine hadde vært nyttige og så er jo Cape Town en fantastisk vakker by. Sjåføren var åpenbart genuint opptatt av at tilreisende skulle trives og smilte tilfreds over svaret. Men nå skal jeg tilbake til Norge og hjemmebasert korona-karantene ettersom jeg nå har oppholdt meg utenfor Norden de siste dagene, la jeg til. Hjemmebasert karantene, lurte sjåføren. Hvordan fungerer det? Hvordan vet myndighetene at du faktisk respekterer karantenebestemmelsene når du er i eget hjem? Det kan de ikke vite sa jeg, men langt de fleste følger jo påleggene. Vi har tillit til at myndighetene fatter god beslutninger på vegne av felleskapet. Det hadde aldri fungert her, repliserte sjåføren.

Tillit er vår viktigste resurs uttalte NHO-leder Ole Erik Almid i forbindelse med NHOs årskonferanse i fjor. Vi har tillit til at arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter opptrer ansvarlige og slik skaper et godt arbeidsliv gjennom et gjensidig trepartssamarbeid. Arbeidstakere nyter godt av stor frihet til selv å løse sine arbeidsoppgaver uten detaljpålegg fra sjefen. «Empowerment» heter det på ledelsesspråk. Men egentlig handler det bare om tillitt. I motsetningen til en del andre universiteter i Europa har vitenskapelig ansatte hos oss ikke timeregistrering som sikrer arbeidsgiver at den enkelte medarbeider faktisk fyller sin tilmålte arbeidstid på 37,5 time pr. uke. Undersøkelser blant norske akademikere viser at langt de fleste legger ned vesentlig flere arbeidstimer hver eneste uke – uten at det kompensere lønnsmessig. Som arbeidsgiver gjør vi lurt i å se verdien av den tilliten som kommer de ansatte til del. Fordi vi har tillit.

Men tillit er en skjør verdi som ikke kan tas for gitt. I Norge betaler vi skatt i tillit til at vi får gode helsetjenester, utdanning og andre velferdstjenester når behovet melder seg. Vi fester lit til at ressursene blir forvaltet til fellesskapet beste, og at politiske beslutninger tjener folk flest. Vi forventer at våre myndigheter fatter gode vedtak tuftet på fornuft og kunnskap. Vi må oppleve tiltak og beslutninger som rettferdig og formålstjenlig. Hvis ikke eroderes grunnlaget for tillit.

Filosof og medlem av det britiske overhuset Baronesse Onora O’Neill ble i 2017 tildelt Holbergprisen. Hun har bl.annet forsker på moral, politikk og tillit og mener det er flere misforståelser knyttet til tillit i samfunnet. Blant annet at det er mindre tillit i samfunnet nå enn tidligere. Hennes syn er at tillit til ulike grupper i samfunnet trolig er rimelig uendret. Ja, høy grad av tillit er bra, men bare dersom det er snakk om tillit til de som har vist seg den verdig.  Og tillit kan bare bygges ved å gjøre seg den fortjent. Derfor er og bør tillit være en skjør verdi.

Vel hjemme fra Cape Town og på plass i karantene lytter jeg til Hans Majestet holde tale til folket. «Norge er kjent som et tillitssamfunn», sa Kong Harald. Ja, og det har stor verdi. Til alle tider, men spesielt i møte med kriser.

Dag Rune Olsen
Rektor

Dramatisk, men nødvendig

I går var det hastemøtet mellom landets universitets- og høgskolerektorer og statsråd Henrik Asheim om korona-situasjonen og konsekvensene for høyere utdanning.

Å stenge et universitet er dramatisk, men så gjør vi det heller ikke uten god grunn. I går annonserte statsministeren de mest omfattende tiltak som er iverksatt i fredstid i et forsøk på å begrense smittespredning av Covid-19, bedre kjent som korona-viruset. Tiltakene omfatter også stengning av universitet og høgskoler og UiB har iverksatt tiltak i tråd med dette. Også en rekke andre land innfører lignende tiltak slik som i Danmark og nå også i deler av USA.

Covid-19 er spesielt ved at det smitter lett og at befolkningen ennå ikke har immunitet i motsetning til de årlige influensaepidemiene.  I nettmøte i går med alle lederne i sektoren understreket statsråd Henrik Asheim at liv og helse har aller høyest prioritet. Derfor iverksettes de nye tiltakene. Unge mennesker uten andre sykdommer er ikke i risikogruppen for alvorlig sykdom ved smitte av Covid-19. Mange av våre ansatte vil også være utenfor de kjente risikogruppene. Det betyr ikke at vi ikke tar smittefare på alvor. Tvert imot. Med så mange mennesker samlet som det normalt er ved et universitet til daglig, kan smitten bre seg raskt. Ved omfattende og rask smittespredning vil belastningen på helsevesenet bli stort og faren for at ikke alle vil kunne få nødvendig helsehjelp øker. Bekjempelse av epidemier handler om tiltak i solidaritet med hverandre. Derfor iverksetter vi strenge tiltak ved UiB.

Å stenge et universitetet betyr i denne sammenhengen ikke å avvikle all aktivitet. Det er campus som fysisk arbeids- og møteplass som berøres. Universitetsledelsen arbeider med å skalere opp digital undervisning så raskt det lar seg gjøre. Statsråd Asheim var i gårsdagens møte også opptatt av å minimalisere de negative konsekvensene for studenten som tiltakene medfører og at undervisningen opprettholdes. NSO-leder Marte Øien understreket også behovet for å ivareta kvaliteten i utdanningene så langt praktisk mulig.

Samtidig som det arbeides med de kortsiktige løsningen er det viktig for oss å være klar over at epidemien fortsatt er inne i en innledende fase. Nye vurderinger fra Folkehelseinstituttet tilsier at toppen kan nås mellom mai og oktober. Etter hvert som smitten brer om seg vil nytten av karantene avta og vi vil kunne vende tilbake til arbeidsplassene. Når det kan skje er det imidlertid knyttet stor usikkerhet til. Vi må derfor planlegge for en eksamensperiode hvor skoleeksamen ikke nødvendigvis kan gjennomføres og må erstattes av digital hjemmeeksamen, og en semesterstart hvor det fortsatt vil være begrensninger på fysisk samling av større grupper studenter og ansatte.

Statsministeren manet under gårsdagens pressekonferanse til dugnad for å minske smitte. Den skal vi naturligvis bidra til.

Dag Rune Olsen
Rektor

Fornyet giv for forskning og utdanning hos kjempen i øst

Rektor Dag Rune Olsen (t.v.) i møte med Viktor Sadovnitsjij
Rektor ved Statsuniversitetet i Moskva (t.h.).

Større fokus på internasjonalt forskningssamarbeid, bedre samhandling mellom akademia og næringslivet og bedre kommunikasjon mellom ministeriet og dets samarbeidspartnere. Russlands nye minister for vitenskap og høyere utdanning er verdt å følge med på.

Valerij Falkov er navnet på Russlands nye minister for vitenskap og høyere utdanning. Nå har han arbeidet i om lag en og en halv måned som en del av regjeringen til statsminister Mikhail Mishustin. I den forbindelse har Den norske ambassaden i Moskva sendt oss en kort oppsummering av de første inntrykkene av Russlands nye vitenskapsminister og hans prioriteringer for videreutvikling av sektoren.

Ut fra det synes det å være en god grunn til å engasjere seg i det som kan skje innen russisk forskning og utdanning fremover.

Som ny i rollen opphevet Falkov raskt instruksen fra den forrige ministeren om å regulere kontakt mellom russiske og utenlandske forskere. I tillegg har han signalisert at han ønsker å etablere bedre kommunikasjonskanaler mellom ministeriet og Det russiske vitenskapsakademiet i forkant av viktige avgjørelser. Undertegnede mener at Falkovs handlinger signaliserer at han er opptatt av å gjennomføre politikken innen forskning og høyere utdanning, og ikke bare komme med fine ord om ambisjonene.

Noen stikkord i denne sammenhengen knytter seg bl.a. til utvidelse og fornying av satsningen 5 russiske universitet blant de 100 beste i verden. Foruten det å være best på artikkelpublisering, ønsker Falkov å måle utdannings- og forskningsinstitusjonenes samhandling med næringslivet da dette har stor økonomisk betydning. Målet om å doble antallet utenlandske studenter innen 2024 er ifølge Falkov fortsatt mulig å realisere.

Falkov ser at kunnskap må inn i den økonomiske utviklingen. Samhandling med næringslivet er en gjennomgående faktor for dette. Planen er å etablere 15 forsknings- og utdanningssentre innen 2025 som skal være i verdensklasse og ha fokus på integrasjon i «den ekte økonomien». Fem av disse er allerede på plass. Virkemidlene kan bli avgjørende for Russlands økonomiske utvikling – kanskje ikke så ulikt norske ambisjoner om å gå fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi, slik undertegnede vurderer det.

Men en slik handlekraft og ambisjonsnivå kan det neppe realiseres uten å rydde i det russiske universitetslandskapet. Falkov har allerede fått i bestilling fra presidentens forsknings- og utdanningsråd planer om å stenge såkalte «vitnemålsfabrikker». Bakgrunnen for dette er regjeringens fokus på å utvikle universiteter med høy kvalitet og konkurransedyktige utdanningsprogram. Det gjenstår å se hvilke universiteter og fagområder dette konkret vil gjelde.

Falkov omtales som en del av Russlands voksende gruppe av teknokratiske arbeidshester. Det skal også sies at i motsetning til sine to forgjengere, virker det som at han er en person som setter handling bak ordene.

Med fornyet fokus på forskningssamarbeid og utveksling åpnes også nye muligheter for oss i Norge. Generelt sett er internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid ikke påvirket av det politiske klimaet. Om Falkovs tilsynelatende nye og proaktive tilnærming får vann på mølla for videreutviklingen av utdannings- og forsknings sektoren hos vår største nabo, så kan dette åpne opp flere muligheter for et godt forsknings- og utdanningssamarbeid med kjempen i øst.

Dag Rune Olsen
Rektor