Rektorbloggen

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Grunnlovsdags-feiringen i Bergen er noe for seg selv.
Det merker sikkert de av dere som er innflyttere godt.

Buekorps marsjerer i gatene, skuddene avfyres fra Skansen, Nystemten synges, og det vandrende spetakkel som er hovedprosesjonen er, og som gjør Bergen om til et sirkus.

For en by som vet å feire seg selv er dette virkelig dagen å vente på.

Noen vil til og med hevde det grenser til det paradoksale når Bergen er byen som kanskje feirer 17. mai best av alle. UiB-professoren Georg Johannessen sa at «fra 17. mai 1814 ble Bergen som en idyll i solnedgang.» Historikeren Morten Hammerborg omtaler 1814 som Bergens annus horribilis – det fryktelige året. Året makta forsvant fra Bergen og ble flyttet til Oslo.

Georg Johannessen kunne oppsummere det som få andre:
«Bergens historie er en sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer.»

Men grunnloven er virkelig verdt å feire!

Det vi feirer, og det grunnloven betydde for landet vårt, er ideen om nasjonal selvbestemmelse.
Ideen om at folket selv skal få bestemme.

Og siden 1814 har folket bestemt en god del.
Ikke minst hvem som telles som en del av «folket»:
Kvinner har fått stemmerett.
Stemmerettsalderen har blitt senket til 18 år.
Og jødeparagrafen er fjernet.

Noe av det vakre med hvordan det norske demokratiet har utviklet seg siden 1814 er nettopp det: at det har utviklet seg.

Demokratiet vårt er en levende prosess.

Fremgang i Norge krever hverken borgerkrig eller revolusjon.

Fremgangen vår kommer gjennom fri meningsbryting og aksjonering.
En fri meningsbryting og aksjonering som finner sted spredt over det vidstrakte landet vårt, i et mylder av arenaer. I Norge har vi et imponerende mangfold av interesseorganisasjoner, fagforeninger, velforeninger, politiske partier, fritidsklubber, råd, utvalg

Sammen utgjør de det rike sivilsamfunnet som gir liv til demokratiet.

Vi feirer i dag grunnloven som gir frihet og rammer for at dette sivilsamfunnet skal bestå.
For friheten det eksisterer i.
Og for at vi i fellesskap skal få utvikle demokratiet vårt også i fremtiden.

Denne friheten som vi feirer på 17. mai gir i de seneste årene en spesiell anledning til å reflektere over hva som skjer i verden rundt oss.

Den 17. mai 1940 kunne nordmenn på et forsvinnende lite antall frie radiosendinger i Nord-Norge høre Kong Haakon si:

«I over hundre år har denne dag samlet det norske folk om frihetstanken og om frihetsverket fra Eidsvoll, og vi har alltid lovet hverandre at vi ville få eie dette land. […]

Den 9. april ble vi overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Det er vanskelig å høre disse ordene i dag uten i å tenke på våre venner i Ukraina som står ovenfor en lignende invasjon av sitt land.
Eller kvinnene i Iran som kjemper for sin frihet der.

Og de mange lignende kampene som fortsatt kjempes.

Det er viktig at vi bruker vår frihet til å stå opp for deres frihet også.

For med frihet kommer ansvar. Ansvar for å bevare, forsvare og ta i bruk den friheten vi har arvet.

Universitetet er en grunnleggende samfunnsinstitusjon.

Det er ingen tilfeldighet at Russland har angrepet universiteter på begge sidene av den ukrainske grensen.
Eller at vi ser studentdemonstranter som fengsles i autoritære regimer over hele verden.

Den akademiske friheten er en trussel mot den som ønsker å utøve urett.

Universitetet er en viktig del av sivilsamfunnet.

Da svenskekongen slo ned på feiringen av 17. mai i Norge på 1820-tallet, så var faktisk Det Norske Studentersamfunnet blant de som la inn størst innsats for å feire likevel.

De feiret 17. mai for å markere friheten vi ønsket, og friheten vi skulle få.

Så dette sirkuset vi kaller Hovedprosesjonen er virkelig på sin plass.
Prosesjonen er det bergenske, og norske, sivilsamfunnet som står opp og marsjerer frem.

Og Universitetet i Bergen er alltid sterkt til stede.  Men det er så fint at vi er en av tallrike organisasjoner.

Bergen prydes av det sterke uavhengige sivilsamfunnet som holder demokratiet vårt i livet, og som sikrer friheten.

Og når så mye står på spill, så burde det ikke være overraskende at vi tar 17. mai grav alvorlig her i Bergen.

Med det ønsker jeg å si gratulerer så mye med dagen til alle!

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» ble sendt på høring, og flere av våre fagmiljøer har bidratt med innsikt og vurderinger. UiBs høringsuttalelse er overordnet, mens fagmiljøenes bidrag er vedlagt. I vår uttalelse understreker vi behovet for tverrfaglig kompetanse og forskning for å løse fremtidens energibehov, og vi advarer mot hastverk. Politikk, og med så store konsekvenser som det er snakk om her, bør være solid kunnskapsbasert. UiB har tung kompetanse på havvind, geologi, klima, biodiversitet, samfunnsøkonomi, juss. Vi er klare til å bidra.

Energikommisjonen sitt oppdrag var å foreta en samlet utredning av alle de store spørsmålene rundt norsk energiforsyning frem mot 2030. Hvor mye ny kraft er det behov for? Hvordan skal denne kraften fremskaffes? Hvordan skal energisektoren organiseres? Dessverre er det slik at kommisjonens mandat og kommisjonens tolkning av dette mandatet, at det skal produseres nok kraft både til å nå klimamålene og ny kraftkrevende industrireising, langt på vei låser hva svaret må bli på disse spørsmålene. Nettopp siden Kommisjonen ønsker seg så store mengder kraft så raskt, så burde det vært gjort en nærmere avveining av hva slags kraft som kan bygges ut med akseptable økonomiske kostnader og med akseptable miljømessige konsekvenser.

Det er svært kort tid til 2030, og vi vet at energiprosjekter tar lang tid å planlegge og få godkjent. Kommisjonen anbefaler derfor at disse prosessene må gå fortere. Dette vil vi advare mot. Grunnen til at utbyggingen av energi tar lang tid er at miljømessige, kapasitetsmessige, økonomiske og regulatoriske konsekvenser skal kartlegges grundig. Det lokale demokratiet skal også få virke. Hvis kortere planleggingstid skulle innebære at det blir tatt mindre hensyn til miljø, til urfolksrettigheter, til konflikter om arealbruk og til lokale interesser, så er det ikke ønskelig. Vurderinger og beslutninger må derfor bygge på solid kunnskap.

En forutsetning for tillitsbasert styring og offentlig aksept for ny teknologi i en tid med hurtig omstilling er gjennomsiktighet i beslutningsprosessene, åpen og fagoverskridende vitenskap og gode juridiske og etiske rammeverk. Det finnes et enormt kunnskapsbehov som dagens forskningsstrukturer ikke klarer å imøtekomme. Synergiene mellom rettsvitenskap, økonomiske fag, biologi og teknisk-naturvitenskapelige fag bør etterspørres eksplisitt for å unngå at omstillingsbehovet avgrenses fra de omliggende strukturene. Utfordringene krever en tverrsektoriell kunnskapsinnsats, med tilhørende forsking og samarbeid på tvers av departementene. Det er særlig viktig med økt kunnskap om koblingen mellom nasjonale og internasjonale regler. Det internasjonale samfunnet og relasjonene globalt har utviklet seg til å bli mer og mer regelbundet, og det er umulig å utvikle en sterk nasjonal politikk for energiforsyning uten inngående kunnskap til internasjonalt rammeverk. Et eget tverr- og flerfaglig følgeforskningsprogram bør opprettes for å ivareta disse hensynene.

I sum er Energikommisjonen altså sterkt preget av sitt mandat. Hvis utgangspunktet er at vi både skal nå klimamålene våre og det samtidig skal være en betydelig industrireising av ny kraftkrevende industri, så blir konklusjonen at det må bygges ut dramatisk mye kraft uansett hva de økonomiske kostnadene måtte være eller hvilke miljømessige skadevirkninger dette måtte ha. Det er derfor viktig at departementet i oppfølgingen av kommisjonen sin rapport styrker sitt forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag.

Regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra og med høsten 2023.
Forslaget er ikke utredet, og viktige spørsmål om alt fra prisnivå til innretning for studentrekruttering og mangfold er uavklarte.

Universitetet i Bergen har gått sammen med 20 andre rektorer om å sende brev til Stortingets utdannings- og forskningskomité hvor vi ber om utsettelse på innføring av studieavgift for internasjonale studenter.

Her er brevet:

Innføring av studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits
Brev fra rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Rektorene ved 21 statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet tar til etterretning at regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits, og at det er flertall i Stortinget for prinsippet. Vi viser imidlertid til notat av 6. mars 2023 fra UHR til komiteen om praktiske problemer knyttet til iverksetting av ordningen med studieavgift allerede høsten 2023. Vi ber derfor om at iverksettelse utsettes ett til to år.

Ved siden av de praktiske utfordringene, vil vi også påpeke at innføringen av studieavgift ikke er konsekvensutredet. Uten avbøtende tiltak, vil innføringen få store konsekvenser for rekrutteringen av internasjonale studenter til norsk høyere utdanning på grunn av det høye kostnadsnivået i vårt land. Vi vet at det arbeides med lovproposisjon som skal hjemle innføringen av studieavgiften og at det i den sammenheng vil bli innarbeidet unntaksbestemmelser. Vi kjenner ikke hvilke unntak som vil bli fremmet og proposisjonen vil først bli behandlet av Stortinget sent i vårterminen. Det er mulig at det deretter må utarbeides en forskrift.

Rekruttering av internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits er en berikelse for mange av våre fagmiljø, og av stor verdi for vårt internasjonale samarbeid, for kapasitetsbygging i hjemlandene, for internasjonale nettverk, for rekrutteringen til mange av våre doktorgradsutdanninger og for rekruttering av kompetanse til norsk arbeidsliv innenfor en rekke fagområder, som ikke dekkes av norske søkere til utdanningene. Ved siden av unntaksbestemmelser i loven, bør derfor nasjonale stipendordninger for studenter fra land utenfor EØS og Sveits utredes og vurderes som avbøtende tiltak (jfr. ordningen i f.eks. Sverige og Finland). Ett til to års utsettelse vil dessuten sette den enkelte institusjon i stand til å utrede og iverksette institusjonelle og regionale tiltak.

Med vennlig hilsen

Rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Ny finansieringsmodell for norske universiteter må ha rom for å premiere forskning, ikke minst i trangere økonomiske tider som nå.

Norges økende gjennomslag i EUs rammeprogrammer er en av norsk forsknings viktigste suksesser de senere årene. Statsråd Ola Borten Moe uttrykte under kontaktkonferansen 10. januar at han var imponert over universitetenes innsats her. Denne suksessen kommer ikke av seg selv. Følger statsråden Hatlen-utvalgets forslag om å ta bort indikatoren for EU-midler i finansieringsmodellen, kan suksessen fort avta.

Norge har utmerket seg i Horisont 2020-sammenheng ved å være et av landene som har hentet hjem mest midler i forhold til hvor mange årsverk som går med til forskning og utvikling i landet. På denne målestokken er Norge best i Norden. En del av årsaken til suksessen er den effektive insentivordningen som ligger innebygd i finansieringsmodellen.

Da Retur-EU-ordningen ble berget og hentet ut av Forskningsrådets innsparingspakke, handlet dette om at instituttsektorens innsats i EU skulle sikres. Når et nytt finansieringssystem skal settes sammen for universitetene, er det viktig å huske at de sterke forskningsuniversitetene er en betydelig aktør i EUs forskningsprogram.

En finansieringsmodell må også støtte opp om forskningen i UH-sektoren. Dagens finansieringsmodell, insentiverer høy, internasjonal kvalitet i forskningen, men er også en «utgift til inntekts ervervelse». Til sammen ble over 15 prosent av Horisont 2020-søknadene med norsk deltakelse innvilget finansiering. Det er mer enn tre prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for alle søknadene til programmet. Samlet budsjett for alle prosjektene med norsk deltakelse var nesten 108 milliarder kroner.

Og den gode utviklingen har fortsatt. Nesten en av tre søknader med norsk deltakelse har fått gjennomslag i de aller første utlysningene i EUs Horisont Europa. Oppmerksomheten mot og motivasjon for å delta på den europeiske konkurransearena kan svekkes betydelig hvis denne klare «anerkjennelsen» av sterk forskningsinnsats ikke lenger blir del av resultatgrunnlaget for universitetene. Så oppfordringen til regjering er: Ikke forandre en vinneroppskrift. Det er viktig at norsk forskningsinnsats blir synliggjort i en finansieringsmodell. Og nå må denne prestasjonsindikatoren ha åpen ramme for å premiere de beste prestasjoner og innsatsen i sektoren.

Det er dessverre en ubalanse mellom forskning og utdanning i Hatlen-utvalgets forslag til indikatorer for finansiering av norsk universiteter. Dersom regjeringen skulle gå for et slikt forslag ville det vært et svært uheldig signal for universiteter som skal stå for europeisk kunnskapssamarbeid og nyskapende forskning av høy kvalitet. Selv om det er mange faktorer som har spilt inn når det gjelder vår styrkede deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning, betyr ikke dette at den økonomiske belønningseffekten til institusjonene er uten betydning. Den gir en ikke ubetydelig ekstra støtte til aktiviteten, med en positiv effekt i de aktuelle fagmiljøer. Insentivene bidrar til ekstra finansiering av krevende budsjetter i et EU-prosjekt, og oppfattes som en god støtte til fagmiljøer som ofte må fristille egne ressurser for å gjennomføre større EU-prosjekter.

Resultatmidlene er en treffsikker verdsetting av ønsket forskning fra styresmaktenes side. Merverdien som kan knyttes direkte til forskning er viktig. Ikke minst internt på institusjonene. Resultatmidlene har i praksis en omfordelingseffekt og utgjør ofte store deler av mange fagmiljøers grunnbevilgning.

Det er stor grunn til bekymring hvorvidt institusjonene vil klare å fortsette en målrettet støtte knyttet til EU-prosjekter om dette insentivet fjernes. Spesielt aktivitet knyttet til pilar 2 i Horisont Europa vil kunne bli sterkt skadelidende. Indikator for EU-midler vil også være viktig for å oppnå målet om å hente tilbake mest mulig av de midlene nasjonen bidrar med til EUs forskningsprogrammer.

Denne teksten er samskrevet med Svein Stølen, UiO, først publisert i Khrono, 15. januar, 2023.

Statsråd Ola Borten Moe har gitt Forskningsrådet i oppdrag å legge til rette for at 25 prosent av søknadene blir innvilget. 

Forskningsrådet har fått et treleddet oppdrag: innvilgelsesprosenten skal opp, ressursbruken til behandling av søknadene skal reduseres og kvaliteten skal videreutvikles.

På et møte med sektoren 10. oktober presenterte Forskningsrådet 12 forslag til tiltak for å få ned prosenten, og åpnet for innspill fra sektoren. Premisset for diskusjonen var at det er ønskelig med en reduksjon både i tid og ressurser som går med til å skrive søknader, men også til å behandle søknader som ikke innvilges. Det kan heller ikke regnes med store økninger i bevilgninger. Forskningsrådets forslag til tiltak var på diskusjonsmøtet med sektoren var:

1. To-trinns søknadsbehandling
2. Fleksible støttebeløp, eventueltekstra støtte til utstyr/infrastruktur
3. FRIPRO prosjektledere kan ikke søke
4. Ikke prosjektmidler til fast ansatte forskere
5. Kutte mobilitetsstipend
6. Karantene for svak vurdering
7. Erfaringskrav etter phdfor prosjektleder
8. Krav om å søke ERC for Friproprosjektledere
9. Maks antall søknader pr institusjon
10. Fleksibelt søknadsmottak og behandling
11. Lotteri blant likt vurderte søknader
12. Faste paneler

De ulike tiltakene bør vurderes grundig med tanke på hvilke konsekvenser dette vil få for forskningen i Norge. Det er også grunn til å spørre om 25% innvilgelsesprosent er et realistisk eller velbegrunnet måltall. Dette er en stor endring, særlig for FRIPRO, som i 2022 hadde en tilslagsprosent på 6 prosent. Det er en forventning om å oppnå betydelig høyere tilslagsprosent allerede ved neste års FRIPRO-utlysning. Forskningsrådet har invitert til ny dialog med universitetsledelsen neste uke, men her er våre tanker på dette stadiet.

Ettersom KD ikke bare ønsker en høyere innvilgelsesprosent på søknader, men også at fagmiljøene skal bruke mindre tid og ressurser på søknadene, mener vi at ikke alle tiltakene er like relevante. I første runde kunne særlig fleksible støttebeløp, fleksible søknadsmottak, to-trinns søknadsbehandling og karantene ved svak vurdering kunne prøves ut.

Fleksible søknadsbeløp kan gi mulighet for en større variasjon i prosjektinnretning, og også gi mulighet for å søke om mindre, mer individuelle prosjekter. Ikke alle prosjekter må realiseres med stipendiater, og infrastruktur, og ikke alle behøver å ha samme varighet. Dette tror vi vil åpne muligheter for en større variasjon av disipliner, problemstillinger, og behov, og trolig også gjøre det lettere for yngre forskere å få tilslag og dermed prosjektledererfaring.

Fleksibelt søknadsmottak og behandling, dvs. at søknader behandles kontinuerlig, har tidligere vært pilotert hos NFR, og en har gode erfaring fra andre forskningsfinansiører der denne ordningen ser ut til å føre til både færre og bedre gjennomarbeidete søknader, så dette er absolutt interessant å prøve ut.

To-trinns søknadsbehandling er vi godt kjent med både fra EU-søknader og fra SFF-prosessen. Men nettopp basert på dette, er vi også usikre på om antall søknader faktisk vil gå ned med et slikt tiltak og hvorvidt det vil være tidsbesparende for søkerne. Noen vil også muligens sende søknader til første runde nettopp fordi det er lavere krav både til omfanget av søknaden, men også prosjektets modenhet, mens de fleste søkerne vil legge inn store ressurser allerede i første runde for å unngå å bli silt bort. Effekten av dette tiltaket vil også avhenge av hvilke vurderingskriterier som vil legges til grunn i første runde. Ideelt sett burde dette innføres som avgrensede piloter. Det burde også gjøres en grundig vurdering av hvilke vurderingskriterier som skal gjelde i første runde.

Karantene for svak vurdering brukes allerede i ERC (og MSCA), og vil kanskje ikke bli sett på som veldig urimelig i forskningsmiljøene. Karantenetid kan være positivt i den forstand at det gir et lengre handlingsrom for en søker til å forbedre et prosjekt til en senere søknadsrunde. For å kunne støtte et slikt forslag så må vi vite mer om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for både den enkelte søker, men også om dette er et tiltak som reelt vil øke tilslagsprosenten.

De resterende tiltakene mener vi vil kunne gi uheldige konsekvenser, spesielt for noen kategorier ansatte, og de reiser flere spørsmål.

FRIPRO prosjektledere kan ikke søke er et tiltak som allerede er gjeldende under FRIPRO i dag. I praksis kan FRIPRO prosjektledere søke nye prosjekt, men søknadene vil ikke bli prioritert. Det er usikkert om dette vil ha konsekvenser for tilslagsprosenten. Dette punktet kan også forstås som at FRIPRO-prosjektledere heller ikke kan søke tematiske utlysninger. Det vil være uheldig om FRIPRO-prosjektledere «straffes», mens det ikke vil ha konsekvenser for prosjektledere under tematiske program.

Ikke prosjektmidler til stillingen til fast ansatte forskere er uklart. De aller fleste med fast ansettelse hos universitetene har kombinerte stillinger (de deler sin arbeidsdag mellom undervisning og forskning) og er ikke forskere, men forstår ikke hensikten.

Mobilitetsstipend er en prosjektkategori som er innrettet mot unge forskere, og et kutt her vil påvirke uavhengighet og karriereutvikling for unge forskere, det vil også være uheldig for internasjonalisering.

Erfaringskrav etter ph.d. for prosjektleder kan virke rimelig, men det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Vi tolker det som at det skal legges opp til en lignende inndeling som ERC har, med søkevinduer basert på år etter avlagt ph.d. grad.

Krav om å søke ERC for FRIPRO prosjektledere Det vil være uheldig om det er Forskningsrådet som pålegger krav om å søke ERC. Dette er en vurdering som er opp til institusjonene og faglig ledelse ved enhetene. Et slikt krav er også lite hensiktsmessig ettersom det vil være flere prosjekt og forskere som passer inn i FRIPRO profilen enn som passer inn i ERC profilen. Selv om de to programmene har mye til felles er det ikke nødvendigvis automatikk i sammenheng mellom dem.

Maks antall søknader per institusjon er et kontroversielt forslag. Hvem og hvordan skal det avgjøres hvilket antall søknader som kan sendes fra de enkelte institusjonene? Vi stiller oss også spørrende til om tiltaket vil føre til ressursbesparelse. Risikoen er at institusjonene i større grad må etablere interne fagfellevurderingsregimer slik at det kun blir en omfordeling av byrder innad i forskningssystemet snarere enn en reell reduksjon av byrdene. Det vil også faktisk kunne bidra til å bygge ned legitimiteten til Forskningsrådet, og også risikere svekket uavhengighet i vurderingene.

Faste paneler Det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Derfor har vi ikke kommentert på dette før det foreligger med utfyllende kunnskap om hva det innebærer.

Lotteri blant likt vurderte søknader vil sannsynligvis bli oppfattet som en svekkelse av prosessen, dersom den er god fram til selve lotteriet. Et alternativ kan være å utvikle enda tydelige sekundære kriterier for søknader med lik score, slik som EU har.

Vi er spente på tiltakene som nå settes i gang av Forskningsrådet, og positive til et utforskende arbeid for å få opp tilslagsprosenten, som særlig i FRIPRO-kategorien har vært så lav at den kan fungere demotiverende og svekker legitimiteten til systemet.

Finansieringen av denne samfunnsbærende sektoren må sikre kvalitet og understøtte mangfold. Det handler som store verdier. Det som står på spill er 40 milliarder til fordeling, og enda viktigere, ja uvurderlig, er verdien av kunnskapen, forskningen og utdanningen som forvaltes.

Solberg-regjeringen oppnevnte på oppløpssiden Hatlen-utvalget som skulle se på finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren. Rapporten ble sendt ut på høring i mars, med frist i sommer. Siden har en sektor spent ventet på hvordan regjeringen skulle følge opp. Hatlen-utvalget var hurtigarbeidende, så det er bare naturlig at flere forslag var skisseaktige og forutsatte ytterligere utredning.

Kanskje det viktigste elementet i vårt finansieringssystem er hvordan studieplasser og studieproduksjon skal belønnes. Hva slags ressurser behøves for å kunne gi god forskningsbasert undervisning til legestudenter, historiestudenter, framtidige lærere og ingeniører?

Vi ble derfor overrasket da vi i midten av november mottok et brev fra Kunnskapsdepartementet der det ble bedt om innspill til endring av finansieringskategoriene med svært kort frist.

I brevet fra KD presenteres blant annet en modell hvor institusjoner legger inn anbud på nye studieplasser utfra egne anslag på reelle kostnader. Anbudsprosesser fungerer dårlig når det er vanskelig å verifisere kvalitet. Hvordan skal kvalitet vurderes i et slikt regime? Vil noen tilby en utdanningstype billig fordi de er mer effektive, eller bare fordi de planlegger å kutte hjørner på kvalitetsfronten? Den viktigste formen for forskningsfinansiering på norske universiteter er finansieringen av de kombinerte stillingene og fagmiljøene som bærer utdanningene. Departementets anbudslogikk kan bli et insentiv til utdanningsmiljøer som er villig til å forsømme forskningen.

Hatlen-utvalget argumenterte generelt for at vi skulle ha færre studiekategorier i systemet. Utvalget hevdet at utviklingen i høyere utdanning de siste tjue årene har redusert kostnadsforskjellene mellom ulike typer utdanninger. Dette var ikke godt fundert, så det var positivt at de ikke kom med et konkret forslag, men pekte på at denne problemstillingen krevde grundigere utredning. Departementet ber om innspill på å redusere antall studiekategorier til én eneste. Alle studier vil da bli belønnet etter antall studenter, ingenting annet, uansett om noen studier er betydelig mer kostnadskrevende enn andre. Riktignok skal institusjonene få tilført de frigjorte pengene som basisbevilgning, og departementet uttrykker tillit til at institusjonene vil bruke pengene til likevel å opprettholde de dyre studiene. Men dette er en risikabel modell. På lenger sikt vil det da ikke være noen spesifiserte indikatorer som for eksempel gir enkelte kliniske utdanninger en bedre finansiering enn teorifagene. I nedskjæringstider kan det fort oppstå ressurskamper både internt på institusjonene og mellom dem.

Departementet foreslår som et alternativ at det bør vurderes om kategoriinndelingen av studier i stedet for kostnadsforskjeller bør baseres på hvilke utdanninger det er behov for å prioritere i dimensjoneringen av utdanning fremover. En finansieringsmodell basert på insentiver for tidstypiske behov, og en tro på at fremtidens kompetansebehov lar seg bestemme utfra et tidsbilde, svekker autonomien og stabiliteten til fagmiljøene. Departementet har allerede stor innflytelse over hvordan institusjonene former utdanningstilbudene sine gjennom tildelingene av nye studieplasser.

Velfungerende finansieringsmodeller trenger å være stabile, forutsigbare og langsiktige. Det er derfor vesentlig at det ligger stor konsensus og grundige konsekvensanalyser bak endringer i finansieringsmodellen. Forslaget fra KD mangler et helhetlig perspektiv på hvordan finansieringskategoriene påvirker den samlede finansieringen av sektoren.

Tillit er et nøkkelord i departementets kommunikasjon med sektoren, og det brukes gjerne til å begrunne og hylle endringer som fjerner indikatorer og kategorier. Det pågående arbeidet med finansieringssystem for sektoren synes å sikte mot et nærmest indikatorløst universitet som kanskje samlet, og særlig kan ramme forskningen. Øremerkingen knyttet til rekrutteringsstillinger er fjernet, mens indikatorene som belønner forskning er foreslått fjernet, og nå bes det om innspill på at det ikke skal gjøres forskjell på studier som krever et høyere kostnadsnivå og andre studier. Resultatet vil bli at milliardene til sektoren i hovedsak blir bevilget som en stor sekk med basisbevilgning.

En indikatorløs sektor ikke lenger kan begrunne bevilgningene sine med at de oppfyller de målene et indikatorsystem har satt opp, så kan resultatet fort at vi er blitt rigget for kutt som rammer vilkårlig. Stortinget har tradisjonelt ønsket seg det helt motsatte, en sterkere grad av spesifisering av hva som er bakt inn i basis, som studieplasser, rekrutteringsstillinger, museumsdrift, biblioteker og mye annet.

Det står mye på spill.  Vi har ikke fastlåste svar eller løsninger. Det viktigste nå er at virkelig store omlegginger av finansieringssystemet ikke gjennomføres stykkevis og delt, og uten grundig utredning, og hvor institusjonene deretter kan levere veloverveide og forankrede svar.

Her kan du lese UiBs innspill til KD.

Det kjennes godt å gå inn i julehøytiden når det nå for første gang på to år ikke er pandemiberedskap. Selv om vi har blitt supertrente i å håndtere pandemien, og vi alle har vist styrken vi har i møte med en slik situasjon, så er den direkte samhandlingen mellom mennesker avgjørende for et universitet. Samholdet, omstillingsevnen og innsatsen under pandemien har vi likevel hatt med oss i inn i året som nå går mot slutten.

Å studere eller arbeide på et stort universitet som vårt, og som i tillegg ligger midt i Norges fineste by, handler om mye mer enn laboratorier, lesing, pensum og forelesninger. Her samtales det, en får seg nye venner, følger vitenskapelig søken og interesse, kollegialt samvær, studentlivet i byen og i studentforeningene. Det akademiske samfunnet har fått tilbake de fysiske møtene, konferansene, kaffekoppene, de tilfeldige treffene, og de kreative og de kritiske diskusjonene.

Ved utgangen av året fikk vi en ny historiebok om UiB. Stortinget vedtok lov om Universitet i Bergen 9. april 1946. Regjeringen ønsket seg i 1946 et helhetlig og faglig bredt universitet. Ingen utdanning skulle etableres uten at den var forskningsbasert. Universitetet skulle ha kombinerte stillinger, hvert enkelt professorat skulle gi økt forsknings- og undervisningskapasitet. UiB markerte 75 års jubileum i 2021. Ved 50-årsjubileet i 1996 kom tobindsverket Universitetet i Bergens historie ut. Det ble et ambisiøst verk som dekker Bergens Museums og Universitetet i Bergens historie fra 1825 og fram til begynnelsen av 1990-tallet. Det nye trebindsverket Vitenskap og vitenskapshistorier er en leseverdig fortsettelse av historien om UiB. Den gir nye innsikter, og fører historien videre fra 1990.

Mens 2021 var et jubileumsår, har 2022 har vært et år der vi har stått i det, og tatt en brutal virkelighet inn over oss.

2022 har vært et krevende år for Europa. Krigen i Ukraina har preget oss sterkt. Våre ukrainske studenter og ansatte har kommet tettere på. Det føles godt og riktig å kunne bistå, det er et privilegium. Det har vært en sterk erfaring å følge de ukrainske studentene de første månedene etter krigens utbrudd, og å se på nært hold hvordan de har reist seg og blitt en ressurs ikke bare for UiB, men samfunnet rundt seg. Jeg vil varmt takke alle som har bistått og bidratt til å hjelpe i denne vanskelige situasjonen. Igjen, som under pandemien, viste UiBs ansatte seg fra sin sterkeste side: kreative, rause og kompetente. I høst har UiB tatt opp 136 ferske ukrainske studenter.

Som rektor føler jeg sterkt på at tilstedeværelsen av de internasjonale studenter som står i en krise, også styrker kvaliteten på universitetet vårt. Jeg er trygg på at vårt engasjement for våre ukrainske og internasjonale studenter vil bli sterkere etter dette året. Og vi må tenke nytt om internasjonalisering. Vi kan ikke lenger ta vår internasjonale kvalitet for gitt: innføring av studentavgift for internasjonale studenter, vanskeligere samarbeidsforhold med flere land som Russland og Kina, og en annerledes tenking og etos tilsier at vi ikke kan arbeide på samme vis som før.

2022 har også vært et krevende år for vår sektor. Summen av dette, Krigen i Ukraina, skyhøye energikostnader som rammer UiB spesielt, inflasjon, vesentlig tøffere budsjetter, endringer i Forskningsrådet og varslede endringer i finansieringen av universitetene har preget oss. UiBs økonomi har gjennom mange år vokst via tilføring av studieplasser, effektivstudentgjennomstrømning og gjennomslag i eksterne forskningsprosjekter. De siste årene har også ført med seg store budsjettkutt og Statsbudsjettet for 2023 forsterker denne trenden. Sektoren går mot strammere økonomiske tider, samtidig som behovet for forskningsbasert kunnskap i form av forskning og kompetente kandidater paradoksalt nok er større enn noensinne.

2022 har også vært arbeidet da vi så fremover. I hele år har det blitt arbeidet med å utvikle en ny strategi for UIB som skal vare helt til 2030. Strategiprosessen har vært en åpen og inkluderende prosess med mange innspill fra et engasjert universitetssamfunn, det har blitt gjennomført grundige analyser av UiBs posisjon under arbeidet, samtidig som viktige nasjonale og internasjonale trender har blitt gjennomgått. Planen er at styret kan vedta dokumentet på det første styremøtet i 2023.

Den store faglige bredden basert på en relativ solid grunnfinansiering og en akademisk kultur med sterke historiske tradisjoner og høye ambisjoner, plasserer UiB i et sjikt av høyt rangerte internasjonale forskningsuniversiteter. Bredden av disiplinfag og profesjonsutdanninger er avgjørende for Norges kunnskapsberedskap, og gjør at UiB har høy relevans i møte med ulike samfunnsutfordringer og et skiftende arbeidsmarked. Høyere utdanning har i tillegg vært gjennom en rekke store reformer der særlig de mange fusjonene har preget sektoren, og ført til at UiB og UiO nå står igjen som de eneste rendyrkede klassiske breddeuniversitetene, ifølge Tilstandsrapporten om sektoren vår.

2022 har vært et særlig sterkt faglig år for UiB. De to nye Sentre for fremragende forskning (SFF) som vi fikk tildelt i år Bergen Centre for Ethics and Priority Setting in Health, ledet av Ole Frithjof Nordheim og Guri Rørtveit og Center for Digital Narrative ledes av Scott Rettberg og Jill Walker Rettberg, viser at UiB har fagmiljøer som er internasjonalt førende på sine fagfelt.

Det er dessuten viktig å merke seg at mange flere miljøer var kvalifiserte til å få status som SFF. Hele sjusterke forskningsmiljø ved UiB var med i runde to. Bak slike søknader ligger en solid innsats over lang tid fra de aktuelle fagmiljøene i samarbeid med institutt, fakultet og sentrale avdelinger, og viser hvilken kraft det i UiBs fagmiljøer. Vi ser det samme når det gjelder European Research Council (ERC). UiB fikk hele seks tildelinger fra ERC i 2022. Særlig gledelig var det at fire av dem var Starting Grants. Vår egen Eystein Jansen ble visepresident i ERC. Han er den første norske forskeren som går inn i ledelsen i ERC.

UiB store og varierte fagportefølje gjør oss aktuelle på de fleste områder. Mye kunne trekkes fram. Her bare noen få eksempler. Visste du at UiB-forskning legger rammer for britisk helsepolitikk? Den britiske regjeringen har lagt fram en rapport om primærhelsetjenesten der forskning på fastlegeordningen fra UiB og professor Steinar Hunskår har fungert som rådgiver. Eller at UiB har fått en viktig rolle å styrke kunnskapen om forholdet mellom europeisk og norsk rett? Det juridiske fakultet mottar nå om lag 21 millioner kroner fra Forskningsrådet for å opprette senteret CENTENOL.

Eller hva med at Norsk målføresynopsis med sin systematiske samling av 1300 dialekter fra hele Norge har fått status som en vesentlig del av Norges dokumentarv og er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-program?

UiB har heller aldri hatt så mange ferdige master og bachelorstudenter som våren 2022. Nesten 3000 kandidater har gått ut med UiB vitnemål. Samtidig er søknaden til studier jevnt over svært god. Søkertallene er jevnt over gode. Det ble i år sendt ut over 9500 tilbud på de snaut 4300 studieplassene UiB har å fordele på grunnstudiene. På masternivå hadde UiB over 7000 søkere til rundt 1250 studieplasser.

Læringsmiljø utvikler seg hele tiden. I 2022 fikk vi nyoppussete student- og biblioteksarealer ved Det juridiske fakultet, mens SV-studentene kan glede seg over en nyoppusset U Pihl og et døgnåpent bibliotek. En egen DIGI-emnepakke, korte studieemner i digital forståelse, kompetanse og kunnskap for alle studenter, startet høsten 2022, som første av sitt slag i Norge. En stor del av nyvinningene bunner i kreativt og kompetent samarbeid mellom de sentrale administrative avdelingene og fakultetene.

I år ble universitetsmuseet tildelt en europeisk prestisjefull pris for sitt publikumsarbeid. UiB er høyeste grad et synlig universitet. Det formidles, fortelle og deles hver eneste dag gjennom hele året. Mye av dette arbeidet baseres på ekstra innsats og enkeltes møte med organisasjoner, næringsliv, skoler eller andre samfunnsinstitusjoner. Ofte kan formidlingen være usynlig for kolleger og ledere. Samtidig får de store formidlingsprosjektene mye oppmerksomhet. UiB bidrar for eksempel inn i en ny Netflix-dokumentar om havet og det arktiske økosystemet «Our Oceans». Her vil vi nå et millionpublikum. UiBs bidrag til Store norske leksikon er et annet eksempel på «masseformidling». «UiBs artikler» har blitt lest 6,2 millioner ganger det siste året. Hele 69 fagansvarlige og fagmedarbeidere i leksikonet er tilknyttet UiB og har ansvar for 162 fagområder og 8183 artikler.

2022 var Skeivt kulturår med mange arrangement i regi av universitetet vårt, vi fikk åtte nye æresdoktorer. Statsraad Lehmkuhl er på jordomseilingen One Ocean, og formidler kunnskap om havets tilstand med sterkt medvirkende forskere og mange studenter fra UiB.

UiB er også et nyskapende universitet. Møtene mellom svært dyktige fagfolk, studenter og samarbeid med samfunnsliv bidrar til at forskning blir tatt i bruk på nye måter og skaper innovasjoner. Også her kunne mange eksempler blitt dratt fram. Som lærested har vi vært opptatt av å synliggjøre og utvikle forståelsen av hva innovasjon kan bety ved et universitet.

Hvordan innoverer vi? I år fikk blant annet Noel Keenlyside og Harald Sodemann innovasjonsfinansiering fra ERC Proof of Concept. Midlene går til prosjekt med utgangspunkt i grunnforsking, som i særlig grad vil kunne gi innovasjon og samfunnsnytte. Bjarne Hansen og Gerd Kvale fikk den prestisjetunge innovasjonsprisen til Forskingsrådet for det unike behandlingsopplegget mot angstlidelser, Mye av innovasjonen skjer i møteplassene mellom våre ansatte og studenter, gjerne i møte med nærings- og arbeidsliv, i klyngene, i inkubatorer eller i fagmiljøene.

UiB satser mye på å utvikle studiestedene våre, byggene, laboratoriene og infrastrukturen. Før jul vedtok Stortinget et budsjett der Griegakademiet mot mange odds kom inn på listen igjen over viktige bygg som felleskapet skal bidra til å finansiere. UiB jobber også med å få satt i gang en rehabilitering av Realfagbygget til et moderne og flerfaglig laboratoriebygg, og et moderne nybygg som skal bli et tyngdepunkt for UiBs IKT- og innovasjonsmiljøer. Vi arbeider også med å legge til rette for at Det kulturhistoriske museet kan renoveres.

Samtidig ser vi at UiBs ansatte leverer godt selv om tiden har blitt strammere. Vi opplever å ha en sterkere stemme i det offentlige ordskiftet om kunnskapens plass i samfunnet. Det skal mye til for å svekke Universitetet i Bergen.

Den meste av UiBs faglige aktivitet blir aldri feiret eller får de store overskriftene. Det daglige faglige, tekniske og administrative arbeidet som sørger for at UiB leverer konstant, overraskende og kreativt.  Den samfunnsmessige betydningen av arbeidet vårt har stor virkning i et langsiktig perspektiv og gjør universitetet til unik, grunnleggende samfunnsinstitusjon. Å forvalte kunnskapen, forske og sørge for utdanning, er et stort fellesansvar. Jeg er ufattelig stolt av UiB, av all forskningen, utdanningen, verdiene og alt det sterke arbeidet som utføres hos oss.

Tusen takk til hver og en av dere for dedikasjonen og den enorme innsatsen dere legger ned. Takk for det gamle året. Jeg ønsker dere en riktig god jul og en fredfull romjul.

Og jeg gleder meg til 2023.