I forrige uke lanserte regjeringen en ny handlingsplan for å sikre norsk fagspråk i akademia. Planen har gode intensjoner om å styrke norsk som fagspråk, og en styrket innsats for norskopplæring av vitenskapelige tilsatte.
Norsk fagspråk er viktig, men en handlingsplan må sortere i landskapet og anerkjenne forskningens grunnleggende natur: at forskning og forskningspublisering er internasjonal, og at det er forskjell på forskningsformidling og forskningspublisering. Planen bør også skille tydelig mellom rollene til de fast vitenskapelig ansatte og stipendiatene.
UiB vil fortsette arbeidet for en styrket norskbeherskelse og opplæring hos de fast vitenskapelig ansatte. Men for stipendiatene bør norskundervisning være frivillig. Planen foreslår å forskriftsfeste krav om at doktorgrads- og postdoktorstipendiater som ikke har kunnskaper i norsk må gjennomgå norskopplæring tilsvarende 15 studiepoeng.
Jeg mener det vil være et feilgrep. En stor andel av stipendiatene våre er internasjonalt rekruttert. PhD-utdanningen har en varighet på tre år, og det er en forskerutdanning. Kandidatene skal gjennom flere obligatoriske etapper og kurs. De skal publisere i et internasjonalt akademisk rom, for slik å styrke sin akademiske utvikling. Forskning handler om internasjonal fagfellevurdering, det er en finsliping av resultater og argumenter som, for svært mange av fagene, må skje i et internasjonalt stort rom om den skal være av høy kvalitet.
Å kreve norskkursing av stipendiatene vil svekke forskningsinnsatsen og kapasiteten til denne gruppen, og også skape en meningsløs skjevhet i arbeidsbelastning mellom de nasjonalt og de internasjonalt rekrutterte stipendiatene. Det vil gå utover den faglige kvaliteten for en gruppe som arbeider under svært stramme tidsrammer.
Den internasjonale rekrutteringen til universitetene styrker forskningskvaliteten og det gir både fagene og samfunnet et nettverk og en perspektivrikdom. Det fast vitenskapelig ansatte i de kombinerte stillingene har helt andre rammer enn stipendiatene, de skal også undervise og utvikle studieprogram. Norsk fagspråk forvaltes i møte med studentene, i undervisningen og i det offentlige rom. Det ansvaret må alle ta, institusjonen, fagmiljøet og den internasjonalt ansatte selv.
At fast vitenskapelig ansatte lærer seg norsk innen en tidsfrist er rimelig, og en forutsetning for å verne om det norske fagspråket i internasjonale miljøer som vårt. Det er også en forutsetning for deltakelse i den offentlige samtalen. Dersom de mange internasjonalt ansatte ikke behersker norsk, risikerer vi også å skape utenforskap. Samtidig, og nettopp fordi vi ansetter internasjonale sterke forskere, er akademias perspektiv og referanseramme inn i den offentlige debatten viktig.
UiB vil nå gjennomgå tiltakene i planen og vil invitere til innspill fra fagmiljøene og våre internasjonalt ansatte for å finne en god innretning på tiltak. I UiBs ferske strategi (2023—2030) har vi en ambisjon om å ha en tydelig rolle i utviklingen av norsk fagspråk og terminologi. Derfor er det svært vært gledelig når det i planen pekes på at «Universitetet i Bergen vil få styrkt si rolle i arbeidet med norsk fagspråk».
Det oppdraget tar vi på alvor. Vi tar også på alvor at det er behov for flere strukturelle tiltak for å holde det norske fagspråket levende.