De siste ukene har vi hatt en diskusjon om den internasjonale rekrutteringen til universitetene som har fått en god del oppmerksomhet. Jeg mener dette er en legitim debatt, men den fortjener en nyansert tilnæring. Antall internasjonalt rekrutterte varierer mellom institusjonene i Norge. De sterke forskningsintensive universitetene rekrutterer mest internasjonalt. Dette er naturlig. Det er også naturlig at profesjonsutdanningene rekrutterer mer nasjonalt enn allmennfakultetene.
UiB er et internasjonalt universitet. De siste årene har andelen internasjonalt rekrutterte vokst. Jeg mener at det er viktig med en klok balanse mellom nasjonalt rekrutterte og internasjonalt rekrutterte. For å få dette til, bør man følge med på årgangene, ved de ulike fagmiljøene, og ikke bare se fordelingen på et institutt og et fakultet samlet.
Ved UIB er tallene høye på hele institusjonen for postdoktorer, doktorgradsstipendiater og forskere, mens det er særlig de allmennfakultetene (MN, HF og SV) som har høye internasjonale tall blant de fast vitenskapelige ansatte.
De vitenskapelige stillingene lyses ut bredt og internasjonalt, og det er stor konkurranse om de faste akademiske stillingene. En sterk forskningsbakgrunn veier tungt ved ansettelsene. Ingen blir ansatt uten å kunne dokumentere og demonstrere evner og kompetanse innen utdanning og formidling, men uten den sterke forskningen som ligger til grunn for undervisningen og formidlingen, er det ikke mulig å nå opp i konkurransen. Det er slik det må være for vår type institusjon. De internasjonalt rekrutterte har konkurrert hardt om stillingen de har fått, de styrker fagene og arbeidsfellesskapene med nye perspektiver, nye metoder og nye arbeidsformer.
Gode fagmiljø er stabile, de har en kjerne av kontinuitetsbærere, de forsker og underviser godt, de formidler og de har god samfunnskontakt. Vi er ikke alle kinderegg, men et godt fagmiljø bør samlet ha disse komponentene. I fagmiljøer med en høy prosentandel internasjonalt rekrutterte, mener jeg det er legitimt å lyse ut stillinger hvor norskkunnskaper vektlegges. Men jeg tror ikke at det finnes en bestemt prosentandel internasjonale som er gyldig for alle fagmiljøer. Fagmiljøene og fakultetene bør selv vurdere når det er naturlig å etterspørre norskkunnskaper som en del av søkerkompetansen og arbeide strukturert for å sikre en god balanse mellom internasjonalt og nasjonalt rekrutterte.
UIB fremmer parallellspråklighet. Det innebærer at norsk er hovedspråk, samtidig som det tilrettelegges for språklig mangfold. Men selv om forskningen teller tyngst ved ansettelser, skal stillingen fylles av undervisning og formidling. UiBs retningslinjer sier at undervisning på bachelor-nivå skal skje på norsk. Slik sikrer vi at norsk som fagspråk holdes ved like, og det er en lovpålagt oppgave. Studentene skal kunne beherske faget de undervises i på sitt eget språk, og slik bruke det i samfunnet og i arbeidslivet. Våre språkpolitiske retningslinjer sier at internasjonalt ansatte skal beherske norsk på B2-nivå innen tre år. Språkkravet presiseres i kunngjøringstekstene våre, og bør også være et tema i ansettelsesprosessene. Her kan institusjonen helt sikkert gjøre enda mer for å sikre tilfredsstillende norskopplæring.
Norsk språk er viktig for å ta del i alle sider ved universitetsarbeidet: møter, komiteer, styrer og råd, debatter, rådgivning, formidling, og ikke minst deltagelse i nasjonale utvalg og ekspertgrupper. Faglig ledelse på universitetene skjer i åremålsstillinger. Internasjonalt rekrutterte skal også innta lederstillinger, og delta i ledergrupper, bidra til strategisk arbeid lokalt og nasjonalt.
Det er krevende å lære et språk skikkelig. Korrekt grammatikk er ikke nok. Det tar tid å forstå et samfunn nok til å kunne kontekstualisere og relatere fagkunnskapen til et norsk samfunnsliv og arbeidsliv. Universitetsansatte bør kjenne samfunnet de er en del av. På samme måte som universitetsansatte ved et internasjonalt forskningsuniversitet bør kjenne internasjonale forhold for å forstå den norske samfunnsutviklingen i et internasjonalt perspektiv.
Jeg vet at fagmiljøene på UiB har et bevisst forhold til språkbruk. Det jobbes systematisk med dette og gjøres godt arbeid på instituttene for å bistå de internasjonalt rekrutterte. Det aller viktigste er at de slår rot og blir værende.
En annen side ved denne debatten handler om nasjonal rekruttering til forskeryrket. Selv om norske universiteter er under press med hensyn til både ressurser og arbeidsbelastning, så er betingelsene for unge stipendiater og postdoktorer fortsatt blant de beste i verden. Og utlandet er som kjent stort, større enn Norge. Det gjør at vi får et veldig sterkt internasjonalt rekrutteringsgrunnlag på dette nivået. Det kan derfor være tungt for unge forskere med utdanning og bakgrunn fra Norge å konkurrere om stillingene. Samtidig er vi stolt av utdanningen vi gir, og søkere med bakgrunn og utdanning fra Norge bør ha veldig gode forutsetninger til å nå opp i den internasjonale konkurransen. Dette er viktig å formidle til dem. Det er også viktig at universitetet forblir et attraktivt sted å arbeide for forskertalenter med utdanning og bakgrunn fra Norge.
Jeg tror vi bør ta grep for å styrke nasjonal rekruttering til forskerkarrierer. Skal vi klare å bygge kontinuitet og sterke fagfelleskap over tid må det være en kjerne av forskere som kjenner Norge og det norske språket godt og som har et langsiktig perspektiv på sitt virke ved UiB. I et globalt arbeidsmarked med knallhard akademisk konkurranse må også de fremste talentene fra Norge gis rammebetingelser og et karriereløp som gjør at de blir værende i akademia.
Dette handler ikke om å være for eller mot internasjonal rekruttering, men om å finne den balansen som gjør at vi både kan beholde den tydelige internasjonale profilen og samtidig ta på alvor at universitetene fortsatt skal være en av bærebjelkene i det norske samfunnslivet.
