Skip to main content

VLOG #3 SFF-suksessen Birkelandsenteret; Dag Rune Olsen intervjuer Nikolai Østgaard

Vlogger om Florida, romforskning, og fremragende forskning i verdensklasse.

Internasjonale vitenskapelige komiteer har evaluert de 13 sentrene for fremragende forskning som startet opp i 2013. Alle sentrene får finansiering i en ny femårsperiode. Av UiBs sentere kommer Birkelandssenteret for romforskning best ut. I en samlet uttalelse fra komiteene omtales SFF-ordningen som en stor suksess med sentre som forsker på internasjonalt toppnivå.

Jeg grep sjansen til en vlog med lederen av Birkelandssenteret, Nikolai Østgaard, som forteller om verdien av grunnforskning og hva som skal til for å drive forskning i verdensklasse.

Skepsis til vitenskap, hvor alvorlig er det?

En påfallende stor gruppe mennesker hevder fortsatt at jorden er flat. Litt underlig er det jo all den tid Pythagoras allerede i det sjette århundret før vår tidsregning førte bevis for at den er rund. Fenomenet flat-earthers kan synes lett kuriøst og ufarlig, men vokser stadig og er uttrykk for en dypere mistillit. Verre er det når kjendiser, som for eksempel Sølje Bergman, advarer sterkt mot å vaksinere barn. Konsekvensene er i verste fall at barn dør av sykdommer som kunne vært unngått. Vaksineskeptikere og flat-earthers har én ting til felles, de bestrider kunnskap tuftet på forskning.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

NRK artikkelen, «Antiopplysningstida», peker på en interessante fellesnevnere for både vaksineskeptikere og flat-earthers. Mange har høy utdannelse og er vel informerte, men nærer en dyp skepsis og frykt for å bli ført bak lyset av folk med uredelige intensjoner. Slik sett handler dette om konspirasjonsteorier, men mer generelt også om skepsis til det rådende kunnskapssyn og mistillit til eksperter som kunnskapsmonopolister.

Årets vinner av Holbergprisen, prof. Cass Sunstein, har blant annet skrevet om hvordan konspirasjonsteorier har opphav i dels ekstremistiske grupper. I en artikkel foreslår han intet mindre enn statlig kognitiv infiltrering av konspirasjonsteoretiske miljøer som det mest effektive mottiltak. Slik mener han å kunne så tvil om teoriene fra innsiden av miljøene. Han har kanskje rett i at et slikt tiltak vil være effektivt, men samtidig er det også etisk og moralsk forkastelig. I et demokrati har alle rett til selvstendige meninger, uavhengig av hvor irrasjonelle de måtte være.  Statlige forsøk på å korrigere avvikende meninger har derfor ingen plass i demokratiske samfunn. En slik kognitiv infiltrasjon vil kanskje kunne korrigere enkelte grupperingers meninger og holdninger, men har ingen mulighet til å bøte på hovedproblemet: mistillit og fallende tiltro til vitenskap og ekspertise.

Naturligvis skal en ikke forholde seg ukritisk til forskning, snarere må debatt om forskningsresultater og -konklusjoner ønskes velkommen. Forskningens natur er jo nettopp et kritisk blikk på det som oppfattes som etablert kunnskap. Men til forskjell fra konspirasjonsteoretikere og andre vitenskapsskeptikere bygger vår kritiske tilnærming på velprøvd metoder. I hvor stor grad vi som forskere har evnet å formidle betydningen av en vitenskapelig metode i vår kritiske tilnærming til kunnskapsutvikling kan imidlertid sikkert diskuteres.

Selv om kognitiv infiltrasjon sikkert kan appellere til noe, mener jeg fortsatt at åpen og ærlig kunnskapsformidling er best egnet til å spre kunnskap og bygge tillit til forskning. Derfor må også universiteter i større grad enn i dag ta formidlingsoppgaven på alvor. Selv om oppgaven er nedfelt i universitets- og høgskoleloven betyr ikke det nødvendigvis at oppgaven har blitt tillagt tilstrekkelig vekt av oss som institusjonsledere. Vi må i større grad legge til rette for og skape en kultur for formidling. Derfor er det er gledelig at i overkant av 80% av våre ansatte i en ny undersøkelse sier seg helt eller delvis enig i at «alle forskere har ansvar for at forskningen dere formidles på en forståelig måte for allmenheten». Den samme undersøkelsen avdekker imidlertid variasjon og ved ett av våre fakultetet sier nær 1 av 4 seg litt eller helt uenig i dette.  Formidling er en oppgave for den enkelte ansatte, men et ansvar for ledelsen.

Formidling av kunnskap må skje i tett og nær relasjon til mediene. UiB har et godt samarbeid med Bergens Tidende, blant annet gjennom BT Innsikt. Kommunikasjonsmedarbeidere ved UiB bidrar til at våre forskere kommer på trykk i nasjonale medier med nye og spennende forskningsresultater jevnlig. Nettstedet forskning.no er en viktig og felles plattform for forskningsformidling eid av alle universiteter og høgskoler i Norge og som brukes flittig av skoleelever. På den andre siden mangler de store riksmediene forskningsjournalister og forskningsjournalistisk kompetanse, som kan omtale forskningsnyheter kritisk og avstå fra overskrifter som «forskere har løst kreftgåten».

Åpen og inviterende formidling av kunnskap bygger tilliten som forskerne er avhengig av i samfunnet. Statlig kognitiv infiltrasjon vil kanskje korrigere noens irrasjonelle syn og meninger, men vil bryte ned enhver form for tiltro til kunnskapssystemets frie og uavhengige rolle. Nettopp derfor bør universitetene prioritere formidling som en av sine fremste samfunnsoppgaver. I forlengelse av dette tror jeg vi stadig må søke å fornye oss. Det er nok mange måter å gjøre dette på, eksempelvis vil det være svært nyttig om vi fokuserer på å forbedre metodeformidlingen. Er man ikke bevisst på forskerens fremgangsmåte, kan man finne det lettere å så tvil om forskningsresultatet.

 

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

EU setter fart i maskinen, men justerer samtidig kursen.

EU-kommisjonen lanserte nylig sitt nye rammeprogram for forskning og innovasjon, Horizon Europe. EU er beredt til å bruke langt mer midler på området, men er det nok og er innretningen på pengebruken det Europa trenger?

Fra: Factsheet EU funding for Research and Innovation 2021-2027

Horizon Europe har et totalt budsjett på 100 milliarder euro. Det er en økning på 30% fra det inneværende rammeprogrammet. Det må kunne sies å være en frisk politisk prioritering. Likevel er det et godt stykke unna nivået som ble foreslått av en høynivågruppe ledet av Pascal Lamy, tidligere generaldirektør ved Verdens handelsorganisasjon. I sin rapport til EU-kommisjonær Carlos Moedas, foreslo de ambisiøst nok en dobling av budsjettet. En økning på 30% er heller ikke nok til å konkurrere med de massive investeringene Kina foretar innen forskning og innovasjon.

Etter at Horizon Europa ble lansert har en rekke europeiske universitetsnettverk oppfordret kommisjonen og EU-parlamentet til å styrke budsjettene ytterligere, og da i tråd med anbefalingene fra høynivågruppen. For noen uker siden hadde jeg samtaler med representanter fra EUs ITRE-komité som har ansvar for industri, energi og forskning. Representantene, fra ulike politiske fløyer, ga klart uttrykk for at de ville kjempe for en enda mer ambisiøs satsning på forskning. Resultatet får vi når EU-parlamentet har behandlet forslaget og tautrekning mellom ulike politiske prioriteringer skal samles til ett budsjett.

Rammeprogrammet Horizon Europa deles inn i de tre søylene ‘Open Science’, ‘Global Challenges and Industrial Competitiveness’ og ‘Open Innovation’. ‘Open Science’ er den søylen som i all hovedsak finansiere grunnleggende forskning av høy kvalitet og omfatter European Research Council (ERC). ERC får en svak budsjettstyrking og lander på 16,6 milliarder euro. Samtidig lanseres det som nok er kommisjonær Moedas hjertebarn, European Innovation Council (EIC), med et budsjett på 10 milliarder euro. Økte bevilgninger til innovasjon er både forventet og rimelig med de ambisjoner kommisjonen har for forskningsdrevet vekst og velferd i Europa. Spørsmålet er om en slikt dreining tjener formålet. Kollega ved UiO, Svein Stølen, påpeker i et blogginnlegg at nær 1/3 av alle patentene som kan knyttes til EU-finansiering kommer fra ERC- prosjekter. Dersom målet er mer innovasjon, gir det altså mening å styrke ERC.  Hva EIC kan utrette gjenstår å se. I et innspill fra norske universitetsrektorer til EU-kommisjonen understreket vi betydningen av fortsatt solid satsning på grunnleggende forskning av høy internasjonal kvalitet, samt en sunn balanse mellom forskning og innovasjon.  Vi kan vel slå fast at vi bare delvis er hørt!

‘Global Challenges and Industrial Competitiveness’ får den største delen av budsjettet med 52,7 milliarder euro; det overrasker ikke. Prioriterte områder er helse, inkluderende og sikkert samfunn, digitalisering, industri, klima, energi, mobilitet, mat og naturressurser. Dette er områder som passer godt for en rekke forskningsmiljøer ved UiB og som også er i tråd med store deler av vår strategi.

I storsatsinger som dette tydeliggjøres det hvilket enormt samfunnsutviklende potensiale som finnes i forskningsaktiviteten ved UiB. For eksempel tilrettelegger Horizon Europe i større grad for marin forskningsaktivitet ved å gjøre ‘Sea and Oceans’ til et selvstendig område i budsjettet. Dette er en viktig endring som viser at internasjonale fellesskap og stormakter ser verdien av kunnskap om havet for en god samfunnsutvikling. Med våre verdensledende marine forskningsmiljøer ligger vi i forkant, og dette er bare ett eksempel.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

“En verdensledende marin forskningsklynge” – en felles visjon for nasjonen

«En verdensledende marin forskningsklynge som skal utvikle ny kunnskap om våre havområder, marine ressurser og akvakultur for å realisere potensialet for bærekraftig verdiskapning i de marinrelaterte næringene». Dette er den felles visjon som Havforskningsinstituttet (HI) og Universitetet i Bergen (UiB) signerte i 2015. Nytt bygg til HI og Fiskeridirektoratet (FD) kan nå bidra til at visjonen realiseres.

Norges avhengighet av havet er betydelig og økende. Det er store forventninger til verdiskapning med utgangspunkt i havet. Bærekraftig marin vekst må baseres på forskning hvor det er kort avstand mellom offentlig forvaltning, forskning og næringsliv. Havmeldingen understreker dette behovet. Forskning er også et av satsingsområdene i regjeringens egen havstrategi, «Ny vekst, stolt historie», hvor nettopp satsning på klynger og samarbeid på tvers av havnæringene og forskningsmiljøer fremheves. HI og UiB sin felles ambisjon fra 2015 om en verdensledende marin forskningsklynge underbygger de nasjonale ambisjonene.

Det fremste virkemiddelet i avtalen fra 2015 er en marin klynge med tettere fysisk og faglig samlokalisering. Den omfatter videre felles våtlaboratorier og ønsket om å trekke med andre institusjoner. Avstand har vist seg å være til hinder for daglig forskningssamarbeid; samlokalisering er et effektivt botemiddel. Laboratorier og infrastruktur er dyrt og må fornyes. Felles laboratorier utnyttelsesgraden, reduserer utgifter og gir tilgang til moderne utstyr. Mangfold av kunnskapsaktører – private og offentlige – bidrar med ulike perspektiver som både beriker og gir bedre løsninger for havnæringene.

Muligheten til å realisere vår felles visjon om en marin forskningsklynge åpnet seg for alvor da statsministeren kunngjorde i Nordnesparken i fjor sommer at regjeringen hadde besluttet nybygg for HI og FD.  Statsbygg har fått i oppdrag å utrede ulike tomtealternativer og så langt er det Marineholmen og Dokken som har fått mest omtale. I tillegg til behovet for bygg for HI og FD peker en utredning i regi av Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) på merverdien av nærhet til UiB. Regjeringen nedsatt en arbeidsgruppe med representanter både fra NFD og Kunnskapsdepartementet (hvor UiB hører under) som skal ivareta helheten i prosjektet og foreslå endelig tomtevalg for regjeringen.

Gjennom de siste 30 årene er det skapt et marint kraftsentrum på Marineholmen med potensiale til å bli verdensledende. Marineholmen er allerede Norges største marine klynge med mer enn 2000 arbeidsplasser i 150 virksomheter knyttet til havet. UiB har dessuten nesten 1000 marine studenter og et av de mest komplette marine våtlaboratorier i Norge. De største kompetansebaserte bedriftene er på plass med internasjonale konsern som DNV GL, MSD Animal Health, Pharmaq Analytiq og Vaxxinova. Havbruksnæringen er også sterkt representert: Salmon Group kom i fjor, mens Lerøy Seafood Group og Cargill Aqua Nutrition flytter inn i nybygg i år. De tre næringsklyngene GCE Subsea, NCE Seafood Innovation og NCE Maritime CleanTech har flyttet inn i fellesskap med BTO og innovasjonsmiljøene i Nyskapingsparken. Flere forskningsinstitutter og offentlig tilsyn har etablert seg på Marineholmen de siste årene, som NIVA, NINA, Veterinærinstituttet og Mattilsynet.  Det er denne meget tette kombinasjonen av forskning, utdanning, innovasjon, næring og forvaltning som gjør Marineholmen så enestående.

På Marineholmen er det allerede investert store summer.  Det er bygget laboratorier og kontor for flere milliarder og området har en svært avansert marin infrastruktur. Blant annet henter UiB inn sjøvann fra 100 meters dyp 2,5 km ute i fjorden til de marine laboratoriene.  Sammen med ILAB har UiB bygget et meget kostbart og avansert rensesystem. Den tekniske infrastrukturen har kostet mer enn en halv milliard kroner og har ledig kapasitet, slik at våtlabene kan utvides vesentlig ved behov.

Naturligvis er det mulig å bygge opp og etablere en tilsvarende marin infrastruktur på andre tomter i og rundt Bergen. Spørsmålet er om en milliardinvestering – ut over det som skal til for å gi HI og FD moderne bygg – er rimelig.

Leder av Bergens Arkitektforening Lars Clementsen Pedersen sier i Bergens Tidende den 12. mai at det ikke er tilstrekkelig plass på Marineholmen. Det medfører ikke riktighet og må trolig bero på en misforståelse. Tilgjengelig areal på Marineholmen er rundt 100 000 kvm, mens HI og FD har meldt inn et samlet behov på rundt 31 000 kvm – altså 1/3 av det som er tilgjengelig. Behovet kan øke til ca 43 000 kvm i 2050, viser en utredning utført på oppdrag av NFD. I tillegg til moderne og formålstjenlige bygg for HI og FD vil det altså fortsatt være 60-70 000 kvm tilgjengelig for næringsliv, boliger og utesteder. Ut over å være leder av Bergens Arkitektforening har Pedersen også ledet arbeidet med å utforme «Visjon Dokken», et av de konkurrerende alternativene regjeringen skal vurdere.

Forskningsfartøy er fortsatt det viktigste verktøy marine forskere har til sin disposisjon. Det gjelder forskere både ved HI og UiB og for FD sin aktivitet. Universitetet har et utmerket samarbeid med HI om forskningsfartøy; ikke minst på grunn av et svært kompetent rederikontor som har forvaltet flåten også til beste for UiB.  Funksjonelle kaianlegg er en sentral del av en slik infrastruktur og Dokken-alternativets fremste fortrinn er muligheter for nytt kaianlegg. I en utredning fra 2015 om fremtidig behov for infrastruktur trekker HI frem behovet for nye forskningsfartøy. UiB ble inkludert i dette arbeidet gjennom god og tett dialog og ga fulle støtte til analysen. Denne avdekker imidlertid ikke behov for nye kaianlegg. I forbindelse med behovskartleggingen på oppdrag av NFD er det heller ikke fremkommet ønske om nye eller utvidede kaianlegg. Regjeringen kan likevel selv velge å vurdere om fremtidig kaianlegg skal tillegges vekt ved valg av tomt.

Regjeringen har i sin marine masterplan pekt på Bergens unike potensial for å samle store marine forskningsmiljøer, skape sterke fagmiljøer, effektivt utnytte kostbar marin infrastruktur og skape synergier til næringslivet. Det vil naturlig nok være førende for regjeringens valg av tomt. HI og UiB sin felles visjon fra 2015 – nå med FD på laget – er et utmerket grunnlag for å realisere disse ambisjonene på nasjonens vegne og noe jeg som universitetets rektor føler meg forpliktet til å arbeide for.

 

(Innlegget er republisert og finnes noe forandret i BT 24.05.18 og På Høyden 27.05.18)

Rektors 17. mai hilsen, 150 årsjubileum for Christiestøtten

Vi feirer nasjonaldagen! Pølser, is, grunnloven og dessuten kan det kalles en spesiell merkedag også for UiB. I år er det nemlig 150 år siden Christiestøtten ble avslørt på Torgallmenningen, 17. mai 1868, som landets første portrett-statue.

Vårt universitet er ungt, men røttene våre graver seg likevel gjennom en rik og moderne historie. For 202 år siden var Wilhelm Frimann Koren Christie til stede på Eidsvoll i 1814. Der var han var første representant for Bergen og han har kommet til å bety mye for byen vår. Spesielt har Christies handlinger vært hjørnesteinen for kunnskapsutviklingen og -spredningen i byen gjennom grunnleggelsen av Bergens Museum i 1825.

Eidsvollsmannen må sies å ha vært tungt inspirert av opplysningstidens idealer. Hans ønske om nettopp å opplyse og spre kunnskap av akademisk kvalitet, ble realisert gjennom prosjektet.

Museet var sentralt i grunnleggelsen av universitetet i 1946, og er nå kalt Universitetsmuseet i Bergen. Gjennom det lever også Christies grunnleggende ambisjoner om å spre kunnskap og forståelse. Således er Universitetet i Bergen og våre sysler tett knyttet sammen med den moderne norske historien. Og man kan se det samme grunnlaget for vårt virke i dag. Ja, det kan til og med sees igjen i universitetets egen strategi gjennom ordene; Kunnskap som former samfunnet.

Om vi trekker lange linjer tilbake kan vi i dag se den samme viljen til å opplyse samfunnet og nysgjerrigheten etter å forske frem fornyede perspektiv. Dette er gjennomgående for arbeidet vårt på alle nivå. Det kan for eksempel sees godt i vår forskningsbaserte undervisning, men også gjennom våre internasjonale samarbeid. Siden Bergens Museums dager har institusjonen det utviklet seg til å bli fått lange armer. I dag er våre forskningsarbeid globale, og miljøene våre er definitivt noe å skryte av!

Når jeg ser tilbake på vår historie, og på den institusjonen jeg i dag har æren av å være rektor for, så må jeg si at jeg er stolt. Jeg er stolt av våre studenter, og jeg er stolt av våre administrativt og faglige ansatte.

Gratulerer så mye med dagen alle sammen!

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

Rector Dag Rune Olsen’s opening speech, ViSmedia’s conference Watching in the Media

«Technology helps set the parameters of possibility. It frames our range of potential futures, but it doesn’t select one for us.»

Important words by The Guardian columnist Ben Tarnoff, as our everyday lives have indeed changed drastically over the last decades. Especially when it comes to how we interact with each other through technology, such as social media.

The phrase “A picture is worth a thousand words” was clearly not coined on todays use of pictures and video. Now, a single swipe on Instagram is worth a thousand pictures.

Boundaries are pushed every day, and we find that principles of privacy that previously were held in high esteem are challenged. This in turn effect journalistic work and the media.

Where journalists used to be characterized as a bit invasive, the tables may now have turned. It is our closest family or friends who share pictures and moments from our life in the public space of social media. Never has “private” information been this accessible.

Today it is not unusual to see private drones with cameras patrol the sky. We can be snapped, instagrammed or shared almost at any given moment. And the public now has instant access to news and live feed wherever they are.

Our own phones are no longer just for calling, but have become tracking devices like those we used to see in old James Bond movies. Except our phones are a lot more accurate at tracking our every move, because we allow them too.

I think we should be very aware of the technological advancements when it comes to who is being watched, and who is watching who.  But how does this affect us, is it a negative development or are there positive effects that outweigh it?

What does it all entail?

Perhaps we can find some wisdom in George Orwell’s novel “1984”. The novel describes the fictional and dystopic future of Great Britain, where the country is ruled by a totalitarian regime. And here is how Orwell imagined being a citizen in such a future:

“It was terribly dangerous to let your thoughts wander when you were in any public place or within range of a telescreen. The smallest thing could give you away. A nervous tic, an unconscious look of anxiety, a habit of muttering to yourself – anything that carried with it the suggestion of abnormality, of having something to hide. In any case, to wear an improper expression on your face (to look incredulous when a victory was announced, for example) was itself a punishable offense. There was even a word for it in Newspeak: facecrime, it was called.”

… Considering the influence of Facebook, I think Orwell was on to something with his facecrime, even if his dystopic description may be a lot darker than reality.

But all things considered, quoting Orwell is not an answer, and I certainly cannot tell you whether todays technology may have a positive or negative impact on us. Luckily for me, being rector of a university, I know where to find those who can.

And the future is looking bright!

Because I am of course talking about our students. It is they who will both live in and shape the future. The knowledge and methods students acquire through their education will be of enormous importance for coming development. On topics like these critical thinkers and sharp minds will be a deciding factor.

Therefore, it also makes me both proud and happy to see that there are students on the program here today.

I am convinced that students have a whole different understanding of all this surveillance advancement than we “elders” ever can achieve.

You see, I have witnessed this myself as some students at Media City Bergen were trying to show me how AR-googles worked, and how the program they had designed can be an important video editing tool. However, it really became clear who was the future, and who was the elderly.

 

Besides our students, excellent researchers like the ones from ViSmedia, are of great importance.

Through projects like ViSmedia who perform responsible research and innovation according to an international framework we may understand the development and adoption of visual surveillance technologies.

After all, academic knowledge is the key to understanding many societal challenges, and this one is no different.

And with that I welcome you all to the University Aula, and I hope you will have an enlightening and thought-provoking conference here today!

Thank you!

SDG Conference Bergen, rektor Dag Rune Olsen’s opening speech

Bærekraftskonferansen 2018 / SDG Conference 2018. Foto: Eivind Senneset, UiB

This very day. This very hour.
The citizens of Cape Town face a draught that threatens the whole city.
The last update is that the so cold “Day Zero”,
when the taps run dry,
is expected to be on the 11th of May.
How could this happen?
Was there no prior knowledge that warned of the crisis beforehand?
Of course there was. One thing is access to knowledge, how it informs decision-making and political action is something different.
The example from Cape Town is only one of many reasons
why we need to talk about the science-policy interface.
And, that is exactly what we will address in this conference
on the United Nations Sustainable Development Goals – the SDGs.

We as scientists need to get across
to politicians and other decision-makers
how important our knowledge – based on research – is for the SDGs to succeed.

The sustainable development goals are radically different
and more ambitious than the previous Millenium goals.

The responsibility is now global.
We all need to develop,
that means the perspective of developed and developing countries is challenged.
In the context of the SDGs we are all developing countries.
Norway included.

In April 2017 Peter Thomson,
then president of the United Nations General Assembly,
wrote a letter to all Deans, Universities presidents and leaders of higher education institutions around the world.
Thompson’s clear message was:
“Everything I have learned […] has convinced me that, taken together with the Paris Climate Agreement,
the 2030 Sustainable Development Agenda provides humanity with the best chance we have to shape a sustainable way of life for our species upon this planet. […]
It goes without saying that young people are the most capable of the transformation required,
having the most to gain
or lose from the success or failure of the Agenda.
I therefore make this sincere request to you to make these Goals an integral part of research, teaching and study at your institutions.” 

Why did Thomson address us?
We are primarily decision makers in two fields:
research and education.
It is our responsibility to critically approach the sustainable development goals
and to make our knowledge and research available.
Because it is decisive that we are listened to in the process of diplomacy making.
And the Universities are indeed already reacting to Agenda 2030 and the SDGs,
because we realise that knowledge shapes society.

In Bergen we work strategically with the SDGs.
Just last month we established the Centre for Sustainable Global Ocean Governance and Research.
By creating this centre,
we have created a mechanism for providing research-based knowledge supporting informed policy-making.
Such collaboration will help Norway be a key international player on the SDG14 – “Life below water”.
Through our scientific work and efforts
we progress towards conserving and sustaining the oceans, seas and marine resources.
Sustainable management is also critical to the blue exonomy and thus SDG2 – “Zero hunger”.
At the UN Ocean Conference last year,
Our university agreed to several voluntary commitments devoted to sustainable oceans.
If we are to succeed in the science-policy interface,
we need to build partnerships and cooperation globally.

Climate change is the greatest threat to human rights in the 21st century.
These are the words of Mary Robinson – former President of Ireland and United Nations High Commisioner for Human Rights – referring to SDG13.
But, it also affects a number of the other SDGs, like sustainable cities and communitites, zero hunger, good health and clean water.
The Paris agreement, COP21, represented a breakthrough for combatting climate change.
It was also a victory for high level diplomacy.
And, it demonstrated – eminently so – how science can inform and support policy-making,
International diplomacy and negotiations on topics of global importance.
In Bergen, the Bjerknes Centre for Climate Research has conducted research on the highest scientific level, internationally
AND has engaged with the intergovernemnetal Panel on Climate Change – IPCC
and – as such – has a share in the Nocel Peace prize 2007
This show the mutual dependence of scientific quality and societal relevance.

We are engaged in a wide range of research and educational activities of relevance to a number of the SDGs, such as:
Centre for women’s and gender research, – goal five, Gender Equality.
Centre for international health – goal three, Good Health and Well-being.
Centre for climate and energy transformation, CET – goal seven, Affordable and clean energy.

And most importantly, perhaps,
we study human lives, economies and societies, – Subjects subsumed in every goal.

A common grounding of all the sustainable development goals is that we – humans – are the key to succeeding.

Subjects in humanities and social sciences are common for all SDGs.
When populism, polarization and extremism become more apparent,
humanistic and social understandings are more important than ever.
We cannot hope to show the way to reaching the SDGs with
technological advances alone.

It also implies that we must think differently. Business as usual is no option.
We must be critical AND creative, we need to embrace diversity in view and ideas.

To quote artist, song writer, and ICAN activist Nosizwe Baqwa:
“To change the narrative, DARE to invite in other storytellers.”

Our students are our inspiration.
They prove that creation, refinement and dissemination of knowledge and awareness work.
Through these processes, our efforts really do make an impact.
We must work with our students so they can shape our common future into a sustainable one.

Before wells began to dry up in Cape Town, there were forewarnings.
Agenda 2030 and the SDGs are the warning of draught,
hunger,
conflict and crisis on a global scale.
Knowledge is the prerequisite for tackling these challenges.

Minister, UN representatives, distinguished guests, students, colleagues and friends:
Welcome to this conference on the UNs sustainable goals.
An event we promise to make an annual arena for discussions over the SDGs and to foster the science-policy interface.
Now, it is my great pleasure to introduce the minister of research and higher education, Iselin Nybø. The floor is yours!

 

(The speech was held on the 8th of February)

Vi skal kunne stole på universitetsforskningen

I 2015 skaket Macchiarini-saken Sverige. Kirurgen og forskeren ved Karolinska institutet, Paolo Macchiarini ble anklaget og gransket for uredelighet i forskningen sin. To av tre pasienter døde etter at de hadde fått operert inn kunstig luftrør i tilknytning til et forskningsprosjekt. Det var stamcelleforskeren Paolo Macchiarinis som ledet prosjektet. Han ble først frifunnet etter en utredning ved Karolinska i 2015, men etter flere nye runder ble det slått fast at han opptrådt vitenskapelig uredelig og fratatt jobben i mars 2016. I tillegg måtte rektor, viserektor og forskningsdekan ved Karolinska gå av.

Macchiarini-saken var spesiell og unik i nordisk sammenheng, men flere, større saker om forskningsfusk har forekommet i både Norge, Sverige og Danmark. Ofte er det håndteringen som får særlig oppmerksomhet i mediene. I flere av sakene har offentligheten reagert på at forskningsmiljøene ikke har tatt tak i sakene så tidlig som de burde, og det har blitt stilt spørsmål ved om kulturen ved institusjonene er mer preget av å ville skjerme uredelighet enn å avdekke og rydde opp.

Fagmiljøene, på den andre siden, som opplever fusk blant kolleger møter en rekke tøffe problemstillinger som stiller både ledere og organisasjonen på en hard prøve. For det første er det å ha tillit til forskningen og forskeren sentralt i alle forskningsmiljøer og en vesentlig del av kulturen i akademia. For det andre er nåløyet som nyansatte skal gjennom før de får fast post trangt. Siden sin inntreden i universitetsverden har de gått gjennom stadige fagfellevurderinger og åpne «konkurranser». Til sammen vil brudd på tillit og svikt i det som oppfattes som tøffe kvalitetsvurderinger ikke bare være et slag mot forskningens omdømme i samfunnet, men vil kjennes som skår i hele fundamentet som universitetsforskningen hviler på. Redelighet og forskningsetikk er godt integrert i kulturen ved UiB, men vi må hele tiden spørre oss om vi har kulturen, rutinene og prosedyrene som skal til for å håndtere uregelmessigheter i forskningen på en god måte?

Norge har vært oppfattet som et foregangsland på forskningsetikk. Norske universiteter har over flere tiår jobbet systematisk med å etablere treffsikre regelverkpå området . En del av styrken ved universitetsforskningen er tuftet på en erkjennelse av at forskning av høy kvalitet og etikk henger sammen. Ved dagens satsing på fremragende forskning må vi ikke glemme at forskningsetikken må ha en tilsvarende oppmerksomhet. Utgangspunkt er at en lov om forskningsetikk alene ikke kan ivareta arbeidet med å fremme kvalitet, integritet og etikk i forskningen.

Forskningsetikk skal være en sentral del av forskerutdanningen, og som forskningsledere må vi kunne se hvor de etiske utfordringene vil komme i årene fremover. Et viktig tema i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning er for eksempel muliggjørende teknologier. Sammen med en slik satsing må en ikke tape forskningsetikken av syne, men heller integrere den. Ny teknologi og digitaliseringen har skapt nyvinninger når det gjelder formidlingen av forskningen, lagring av forskningsdata og verktøyer for innsamling og analyser av data. Samtidig åpner digitalisering og bruk av digitale data i forskning for nye muligheter til å trå feil som for eksempel ved koblinger av data og spørsmål knyttet til den tradisjonelle normen om fritt og informert samtykke i forskning.

Slike spørsmål må vi også stille på andre områder. Ikke minst gjør den forskningspolitiske dreiningen mot mer samarbeid med private aktører og betoningen av å kople forskningsressursene opp mot å løse samfunnsutfordringene det viktig å ha forskningsetiske vurderinger med på laget. Å sikre forskningens uavhengighet fra eksterne interesser, som de kommersielle eller politiske, vil fortsatt være aktuelt selv om enkeltforskerne har fått lovfestet sin akademiske frihet. Ikke minst er dette viktig for å sikre allmenheten og omverden en kunnskapsutvikling som er fundert på uavhengig forskning av høy kvalitet.

Som en del av arbeidet med å heve de forskningsetiske perspektivene, arrangerer UiBs Redelighetsutvalg denne våren en serie frokostseminar om etikk. I denne rekken ønsker vi særlig å se forskningsetikken i en nordisk sammenheng. Vi er like i kultur og institusjonsoppbygging, og vi har derfor mye å lære av hverandres erfaring og praksis.

30.januar snakket leder av den svenske statlige utredningen om uredelighet i forskning, professor Margaretha Fahlgren om håndtering av etikk og uredelighet i forskning i Sverige og om utredningen hun har ledet. På det neste frokostmøtet, 28. februar, kommer professor i neurobiologi Albert Gjedde. Som instituttleder håndterte Gjedde den kjente saken mot Milena Penkowa i Danmark, og han har i sin karriere vært vitne til flere anklager om vitenskapelig uredelighet på institusjoner i USA, Canada og Danmark. Vitenskapelig uredelighet defineres som forfalskning, fabrikkering og plagiering. Gjedde er i tillegg opptatt av begrepet tvilsom forskningspraksis som ikke er definert så tydelig i den nye danske loven.

For å begrense vitenskapelig uredelighet er det ikke nok å lage gode rutiner og prosedyrer for hvordan denne skal håndteres. Det er ikke nok å se på dette som individuelle tilfeller. Det oppsiktsvekkende og triste ved Macchiarini-saken og lignende mindre alvorlige saker, er institusjonenes rolle. Som universitet må vi også stille spørsmål ved kulturen og rammene forskningen gis. Hvordan verdsetter vi forskningen? Hvordan skapes en akademisk karriere?

Jeg håper mange fra ulike fagmiljøer sammen med meg vil delta på etikkfrokostene fremover for å drøfte hvordan vi kan styrke god forskingspraksis ved UiB. For å gå i oss selv.

 

Margareth Hagen

Prorektor ved Universitetet i Bergen

(Innlegget ble først publisert i Pa Høyden 20. februar 2018)

(EDIT: Små korreksjoner 21.02.18)