Skip to main content

Når grunnlagsdata er feil, blir konklusjonen feil

Som Norges sentrale aktør og forvalter av forskningspolitikk, påhviler det Forskningsrådet et stort ansvar med å levere god, nyansert og presis kunnskap om feltet.

Kunnskapsdepartementet er i gang med å skaffe seg grunnlagskunnskap til arbeidet med den bebudede stortingsmeldingen om forskningssystemet. Noen bestillinger ligger klar. Vi har registrert et tydelig ønske om at næringslivet skal øke sin forskningsdeltakelse, og bli mer kunnskap- og forskningsintensivt. Vi har også hørt statsråden melde at universitetene må bli flinkere til å skaffe oss penger eksternt, og se oss om etter andre finansieringskilder.

For oss er det viktig å følge med på materialet som skal utgjøre grunnlaget for den totale gjennomgangen av forskningssystemet vårt. Vesentlig i dette arbeidet er forståelsen av en rollefordeling i sektorens forskningsutøvere, mellom UH-institusjonene, instituttsektoren og næringslivet.

Når vi leser det ferske notatet som Forskningsrådets Avdeling for dataforvaltning og analyse nå har sendt til KD, blir flere av oss urolige. I rapporten slås det nemlig fast at norsk pengebruk på FoU de siste ti årene går i favør av grunnleggende forskning og utviklingsmidler i næringslivet, mens anvendt forskning taper terreng. Forskningsrådet slår fast at anvendt forskning har hatt en svak vest sammenlignet med grunnforskning og eksperimentell utvikling: «Den nasjonale FoU-virksomheten viser en betydelig realvekst i perioden. FoU i UH-sektor og næringsliv øker med ca. 45%, instituttsektor kun med 9%. Dette indikerer en endret balanse i nasjonal FoU mellom grunnleggende forskning, anvendt forskning og eksperimentell utvikling. Vekten på anvendt forskning avtar betydelig.»

Det er flere grunner til at notatet ikke bør brukes ukritisk når forskningssystemet skal gjennom en ekstrem oppussing. For det første er ikke denne målemetoden  valid. Konklusjonen om at den anvendte forskningen har tapt terreng, mens grunnforskningens vekst er sterkere, blir dermed feil. Denne konklusjonen baserer seg på en forståelse av at all forskning som foregår ved universitetene er grunnleggende og nysgjerrighetsdreven, men instituttsektoren bidrar med anvendt forskning. Det er virkelig overraskende at Forskningsrådet som kjenner oss så godt kan fremstille en slik presentasjon av de forskningsutøvende partene i sektoren.

Forskningsrådets notat baserer seg ikke på institusjonenes rapportering av aktivitetstyper. SSB-data fra FoU-undersøkelsene indikerer at grunnforsking utgjør den minste av dei tre typene FoU-aktivitet, og har hatt en svakere utvikling enn anvendt forsking siden 2009. Det samme viser Forskningsrådets egen indikatorrapport, hvor det synliggjøres at utgiftene til grunnforsking økt med 20%, men har gått ned til 18 prosent de siste fem årene, mens anvendt forsking økte med 26 % samlet, men de siste årene har de ligget på omkring 38 prosent, mens den praktisk rettede forskningen, står for den høyeste andelen i 2019, med 44 prosent av total FoU.

UiBs fundament er den grunnleggende forskningen, de stabile fagmiljøene som med grunnlag i sin langsiktige finansiering kan drive teori- og metodeutvikling, og utgjøre det nasjonale vitenskapsforrådet. Men i og mellom disse miljøene er også mye av forskningen utfordringsdrevet. Forskningsrådet vet jo godt at det er slik, og at universitetene, med sine kvaliteter, i økende grad deltar i utfordringsdrevne prosjekter og i konsortier med mange eksterne partnere.

En annen svakhet er selvsagt at datagrunnlaget er gammelt. Vi skriver nå 2023. Siden 2019 har vi vært gjennom en pandemi og vi har fått en endret geopolitisk situasjon. De siste årenes hendelser mener vi også har vist oss verdien av den langsiktige og grunnleggende forskningen. I alle fall burde en stoppe opp og i lys av dagens situasjon analysere hva fordelingen mellom de forskjellige typene forskning burde være.

Ut fra egenrapporteringen i FoU-undersøkelsene av omfang av grunnforsking, anvendt forsking og utvikling, stemmer det ikke at anvendt forsking har blitt redusert på bekostning av grunnforsking.

Det er avgjørende viktig å styrke og hegne om grunnforskningens rolle for samfunnet, for kunnskapsutviklingen og for et innovativt og bærekraftig næringsliv.

I arbeidet med forskningssystemet bør gjennomgangen ta utgangspunkt i oppdaterte tall og de reelle rollene og forskningsbidragene til FoU-aktørene. Det er avgjørende viktig også for tilliten til Forskningsrådet.

Vestlandet trenger flere studieplasser i medisin

I 2021 skapte en studie fra UiB og Norce stor internasjonal oppmerksomhet. Den viste at å ha en fastlege som kjenner deg, er langt viktigere for helsen vår enn vi har trodd. Pasienter med stabil fastlege i mer enn 10-15 år, kan ha 25 prosent lavere dødsrisiko sammenlignet med de som har hatt samme fastlege i ett år eller kortere. God kjennskap til legen din reduserer også behovet for sykehusinnleggelse. Det er ingen grunn til å tro at studien er mindre valid i 2023.

Samtidig utdanner Norge alt for få leger til å fylle fastlegeordningen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.  På Vestlandet er situasjonen alarmerende. Nesten daglig blir det rapportert om rekrutteringsvansker i kommunene. En revisjonsrapport gjennomført i Bergen i fjor, viste at tre av fire fastleger har vurdert å slutte. Nye leger som er villige til å ta over listene er mangelvare. Nå er det ingen ledige plasser på noen lister i Bergen, skriver kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt i BT 30. januar, om situasjonen i Norges nest største by som tross alt kommer bedre ut av fastlegekrisen enn de fleste kommunene i landet.

Situasjonen for tidligere Sogn og Fjordane illustrerer godt omfanget av krisen. Her var det høsten 2022 16 ledige fastlegestillinger. Det var få eller ingen søkere til utlyste stillinger, og vel 10 000 innbyggere manglet fastlege der. Den store legemangelen gjør at helsevesenet er utrygge på om en greier å opprettholde et helsetilbud av god kvalitet i framtiden.

Nødløsningene har vært å prøve å få tak i vikarer eller å fordele pasientene på andre allerede pressete leger. Eller å lage «vikarstafetter» med kostbare utenlandske spesialister gjennom rekrutteringsbyrå. Resultatet blir en vond spiral der de som holder oppe tjenestene blir mer slitne og må leve med at få ressurser blir brukt til å lappe på et system som ikke fungerer så godt som det kunne.

Det er en langsiktig og god løsning på problemet: Stortinget har vedtatt ei satsing på flere desentraliserte studieplasser til legeutdanninga. Det overordnede målet er at en i framtiden skal utdanne 80 prosent av egne leger i eget land, mot bare 50 prosent i dag. UiB har kommet stortingsvedtaket i møte med å lage en modell for desentralisert for utdanning av leger på Vestlandet. Vi har en regjering som er opptatt av å etablere desentraliserte utdanningstilbud. En sentral del av modellen er at de siste tre årene av medisinutdanninga skal gjennomføres i Stavanger, Haugesund og Førde, i tillegg til Bergen. Studiemodellen vår står klar til bruk. UiB sender et «pilotkull» til Stavanger allerede nå til høsten, men Vestlandslegen har kapasitet til cirka 100 nye studenter per år. Nå trenger UiB finansiering av disse nye studieplassene.  Både det nasjonale Grimstad-utvalget og et eget utvalg satt ned av regjeringen har tallfestet hva som skal til av opptrapping og fordeling av nye studieplasser for å møte «rekrutteringskrisen». Regjeringas Statsbudsjett for 2023 tok ikke høyde for disse planene, men valgte overraskende å bevilge så mange som 30 nye studieplasser til UiT, og ingen til Vestlandet. I mellomtiden blir fastlegekrisen på Vestlandet større. Jeg håper nå at det er Vestlandets tur, og at det blir bevilget midler til nye studieplasser i revidert statsbudsjett i mai slik at «Vestlandslegen» kan bli en realitet.

Anbudsuniversitetet

Finansieringen av denne samfunnsbærende sektoren må sikre kvalitet og understøtte mangfold. Det handler som store verdier. Det som står på spill er 40 milliarder til fordeling, og enda viktigere, ja uvurderlig, er verdien av kunnskapen, forskningen og utdanningen som forvaltes.

Solberg-regjeringen oppnevnte på oppløpssiden Hatlen-utvalget som skulle se på finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren. Rapporten ble sendt ut på høring i mars, med frist i sommer. Siden har en sektor spent ventet på hvordan regjeringen skulle følge opp. Hatlen-utvalget var hurtigarbeidende, så det er bare naturlig at flere forslag var skisseaktige og forutsatte ytterligere utredning.

Kanskje det viktigste elementet i vårt finansieringssystem er hvordan studieplasser og studieproduksjon skal belønnes. Hva slags ressurser behøves for å kunne gi god forskningsbasert undervisning til legestudenter, historiestudenter, framtidige lærere og ingeniører?

Vi ble derfor overrasket da vi i midten av november mottok et brev fra Kunnskapsdepartementet der det ble bedt om innspill til endring av finansieringskategoriene med svært kort frist.

I brevet fra KD presenteres blant annet en modell hvor institusjoner legger inn anbud på nye studieplasser utfra egne anslag på reelle kostnader. Anbudsprosesser fungerer dårlig når det er vanskelig å verifisere kvalitet. Hvordan skal kvalitet vurderes i et slikt regime? Vil noen tilby en utdanningstype billig fordi de er mer effektive, eller bare fordi de planlegger å kutte hjørner på kvalitetsfronten? Den viktigste formen for forskningsfinansiering på norske universiteter er finansieringen av de kombinerte stillingene og fagmiljøene som bærer utdanningene. Departementets anbudslogikk kan bli et insentiv til utdanningsmiljøer som er villig til å forsømme forskningen.

Hatlen-utvalget argumenterte generelt for at vi skulle ha færre studiekategorier i systemet. Utvalget hevdet at utviklingen i høyere utdanning de siste tjue årene har redusert kostnadsforskjellene mellom ulike typer utdanninger. Dette var ikke godt fundert, så det var positivt at de ikke kom med et konkret forslag, men pekte på at denne problemstillingen krevde grundigere utredning. Departementet ber om innspill på å redusere antall studiekategorier til én eneste. Alle studier vil da bli belønnet etter antall studenter, ingenting annet, uansett om noen studier er betydelig mer kostnadskrevende enn andre. Riktignok skal institusjonene få tilført de frigjorte pengene som basisbevilgning, og departementet uttrykker tillit til at institusjonene vil bruke pengene til likevel å opprettholde de dyre studiene. Men dette er en risikabel modell. På lenger sikt vil det da ikke være noen spesifiserte indikatorer som for eksempel gir enkelte kliniske utdanninger en bedre finansiering enn teorifagene. I nedskjæringstider kan det fort oppstå ressurskamper både internt på institusjonene og mellom dem.

Departementet foreslår som et alternativ at det bør vurderes om kategoriinndelingen av studier i stedet for kostnadsforskjeller bør baseres på hvilke utdanninger det er behov for å prioritere i dimensjoneringen av utdanning fremover. En finansieringsmodell basert på insentiver for tidstypiske behov, og en tro på at fremtidens kompetansebehov lar seg bestemme utfra et tidsbilde, svekker autonomien og stabiliteten til fagmiljøene. Departementet har allerede stor innflytelse over hvordan institusjonene former utdanningstilbudene sine gjennom tildelingene av nye studieplasser.

Velfungerende finansieringsmodeller trenger å være stabile, forutsigbare og langsiktige. Det er derfor vesentlig at det ligger stor konsensus og grundige konsekvensanalyser bak endringer i finansieringsmodellen. Forslaget fra KD mangler et helhetlig perspektiv på hvordan finansieringskategoriene påvirker den samlede finansieringen av sektoren.

Tillit er et nøkkelord i departementets kommunikasjon med sektoren, og det brukes gjerne til å begrunne og hylle endringer som fjerner indikatorer og kategorier. Det pågående arbeidet med finansieringssystem for sektoren synes å sikte mot et nærmest indikatorløst universitet som kanskje samlet, og særlig kan ramme forskningen. Øremerkingen knyttet til rekrutteringsstillinger er fjernet, mens indikatorene som belønner forskning er foreslått fjernet, og nå bes det om innspill på at det ikke skal gjøres forskjell på studier som krever et høyere kostnadsnivå og andre studier. Resultatet vil bli at milliardene til sektoren i hovedsak blir bevilget som en stor sekk med basisbevilgning.

En indikatorløs sektor ikke lenger kan begrunne bevilgningene sine med at de oppfyller de målene et indikatorsystem har satt opp, så kan resultatet fort at vi er blitt rigget for kutt som rammer vilkårlig. Stortinget har tradisjonelt ønsket seg det helt motsatte, en sterkere grad av spesifisering av hva som er bakt inn i basis, som studieplasser, rekrutteringsstillinger, museumsdrift, biblioteker og mye annet.

Det står mye på spill.  Vi har ikke fastlåste svar eller løsninger. Det viktigste nå er at virkelig store omlegginger av finansieringssystemet ikke gjennomføres stykkevis og delt, og uten grundig utredning, og hvor institusjonene deretter kan levere veloverveide og forankrede svar.

Her kan du lese UiBs innspill til KD.

 

Kjære kolleger og studenter

 

Det kjennes godt å gå inn i julehøytiden når det nå for første gang på to år ikke er pandemiberedskap. Selv om vi har blitt supertrente i å håndtere pandemien, og vi alle har vist styrken vi har i møte med en slik situasjon, så er den direkte samhandlingen mellom mennesker avgjørende for et universitet. Samholdet, omstillingsevnen og innsatsen under pandemien har vi likevel hatt med oss i inn i året som nå går mot slutten.

Å studere eller arbeide på et stort universitet som vårt, og som i tillegg ligger midt i Norges fineste by, handler om mye mer enn laboratorier, lesing, pensum og forelesninger. Her samtales det, en får seg nye venner, følger vitenskapelig søken og interesse, kollegialt samvær, studentlivet i byen og i studentforeningene. Det akademiske samfunnet har fått tilbake de fysiske møtene, konferansene, kaffekoppene, de tilfeldige treffene, og de kreative og de kritiske diskusjonene.

Ved utgangen av året fikk vi en ny historiebok om UiB. Stortinget vedtok lov om Universitet i Bergen 9. april 1946. Regjeringen ønsket seg i 1946 et helhetlig og faglig bredt universitet. Ingen utdanning skulle etableres uten at den var forskningsbasert. Universitetet skulle ha kombinerte stillinger, hvert enkelt professorat skulle gi økt forsknings- og undervisningskapasitet. UiB markerte 75 års jubileum i 2021. Ved 50-årsjubileet i 1996 kom tobindsverket Universitetet i Bergens historie ut. Det ble et ambisiøst verk som dekker Bergens Museums og Universitetet i Bergens historie fra 1825 og fram til begynnelsen av 1990-tallet. Det nye trebindsverket Vitenskap og vitenskapshistorier er en leseverdig fortsettelse av historien om UiB. Den gir nye innsikter, og fører historien videre fra 1990.

Mens 2021 var et jubileumsår, har 2022 har vært et år der vi har stått i det, og tatt en brutal virkelighet inn over oss.

2022 har vært et krevende år for Europa. Krigen i Ukraina har preget oss sterkt. Våre ukrainske studenter og ansatte har kommet tettere på. Det føles godt og riktig å kunne bistå, det er et privilegium. Det har vært en sterk erfaring å følge de ukrainske studentene de første månedene etter krigens utbrudd, og å se på nært hold hvordan de har reist seg og blitt en ressurs ikke bare for UiB, men samfunnet rundt seg. Jeg vil varmt takke alle som har bistått og bidratt til å hjelpe i denne vanskelige situasjonen. Igjen, som under pandemien, viste UiBs ansatte seg fra sin sterkeste side: kreative, rause og kompetente. I høst har UiB tatt opp 136 ferske ukrainske studenter.

Som rektor føler jeg sterkt på at tilstedeværelsen av de internasjonale studenter som står i en krise, også styrker kvaliteten på universitetet vårt. Jeg er trygg på at vårt engasjement for våre ukrainske og internasjonale studenter vil bli sterkere etter dette året. Og vi må tenke nytt om internasjonalisering. Vi kan ikke lenger ta vår internasjonale kvalitet for gitt: innføring av studentavgift for internasjonale studenter, vanskeligere samarbeidsforhold med flere land som Russland og Kina, og en annerledes tenking og etos tilsier at vi ikke kan arbeide på samme vis som før.

2022 har også vært et krevende år for vår sektor. Summen av dette, Krigen i Ukraina, skyhøye energikostnader som rammer UiB spesielt, inflasjon, vesentlig tøffere budsjetter, endringer i Forskningsrådet og varslede endringer i finansieringen av universitetene har preget oss. UiBs økonomi har gjennom mange år vokst via tilføring av studieplasser, effektivstudentgjennomstrømning og gjennomslag i eksterne forskningsprosjekter. De siste årene har også ført med seg store budsjettkutt og Statsbudsjettet for 2023 forsterker denne trenden. Sektoren går mot strammere økonomiske tider, samtidig som behovet for forskningsbasert kunnskap i form av forskning og kompetente kandidater paradoksalt nok er større enn noensinne.

2022 har også vært arbeidet da vi så fremover. I hele år har det blitt arbeidet med å utvikle en ny strategi for UIB som skal vare helt til 2030. Strategiprosessen har vært en åpen og inkluderende prosess med mange innspill fra et engasjert universitetssamfunn, det har blitt gjennomført grundige analyser av UiBs posisjon under arbeidet, samtidig som viktige nasjonale og internasjonale trender har blitt gjennomgått. Planen er at styret kan vedta dokumentet på det første styremøtet i 2023.

Den store faglige bredden basert på en relativ solid grunnfinansiering og en akademisk kultur med sterke historiske tradisjoner og høye ambisjoner, plasserer UiB i et sjikt av høyt rangerte internasjonale forskningsuniversiteter. Bredden av disiplinfag og profesjonsutdanninger er avgjørende for Norges kunnskapsberedskap, og gjør at UiB har høy relevans i møte med ulike samfunnsutfordringer og et skiftende arbeidsmarked. Høyere utdanning har i tillegg vært gjennom en rekke store reformer der særlig de mange fusjonene har preget sektoren, og ført til at UiB og UiO nå står igjen som de eneste rendyrkede klassiske breddeuniversitetene, ifølge Tilstandsrapporten om sektoren vår.

2022 har vært et særlig sterkt faglig år for UiB. De to nye Sentre for fremragende forskning (SFF) som vi fikk tildelt i år Bergen Centre for Ethics and Priority Setting in Health, ledet av Ole Frithjof Nordheim og Guri Rørtveit og Center for Digital Narrative ledes av Scott Rettberg og Jill Walker Rettberg, viser at UiB har fagmiljøer som er internasjonalt førende på sine fagfelt.

Det er dessuten viktig å merke seg at mange flere miljøer var kvalifiserte til å få status som SFF. Hele sjusterke forskningsmiljø ved UiB var med i runde to. Bak slike søknader ligger en solid innsats over lang tid fra de aktuelle fagmiljøene i samarbeid med institutt, fakultet og sentrale avdelinger, og viser hvilken kraft det i UiBs fagmiljøer. Vi ser det samme når det gjelder European Research Council (ERC). UiB fikk hele seks tildelinger fra ERC i 2022. Særlig gledelig var det at fire av dem var Starting Grants. Vår egen Eystein Jansen ble visepresident i ERC. Han er den første norske forskeren som går inn i ledelsen i ERC.

UiB store og varierte fagportefølje gjør oss aktuelle på de fleste områder. Mye kunne trekkes fram. Her bare noen få eksempler. Visste du at UiB-forskning legger rammer for britisk helsepolitikk? Den britiske regjeringen har lagt fram en rapport om primærhelsetjenesten der forskning på fastlegeordningen fra UiB og professor Steinar Hunskår har fungert som rådgiver. Eller at UiB har fått en viktig rolle å styrke kunnskapen om forholdet mellom europeisk og norsk rett? Det juridiske fakultet mottar nå om lag 21 millioner kroner fra Forskningsrådet for å opprette senteret CENTENOL.

Eller hva med at Norsk målføresynopsis med sin systematiske samling av 1300 dialekter fra hele Norge har fått status som en vesentlig del av Norges dokumentarv og er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-program?

UiB har heller aldri hatt så mange ferdige master og bachelorstudenter som våren 2022. Nesten 3000 kandidater har gått ut med UiB vitnemål. Samtidig er søknaden til studier jevnt over svært god. Søkertallene er jevnt over gode. Det ble i år sendt ut over 9500 tilbud på de snaut 4300 studieplassene UiB har å fordele på grunnstudiene. På masternivå hadde UiB over 7000 søkere til rundt 1250 studieplasser.

Læringsmiljø utvikler seg hele tiden. I 2022 fikk vi nyoppussete student- og biblioteksarealer ved Det juridiske fakultet, mens SV-studentene kan glede seg over en nyoppusset U Pihl og et døgnåpent bibliotek. En egen DIGI-emnepakke, korte studieemner i digital forståelse, kompetanse og kunnskap for alle studenter, startet høsten 2022, som første av sitt slag i Norge. En stor del av nyvinningene bunner i kreativt og kompetent samarbeid mellom de sentrale administrative avdelingene og fakultetene.

I år ble universitetsmuseet tildelt en europeisk prestisjefull pris for sitt publikumsarbeid. UiB er høyeste grad et synlig universitet. Det formidles, fortelle og deles hver eneste dag gjennom hele året. Mye av dette arbeidet baseres på ekstra innsats og enkeltes møte med organisasjoner, næringsliv, skoler eller andre samfunnsinstitusjoner. Ofte kan formidlingen være usynlig for kolleger og ledere. Samtidig får de store formidlingsprosjektene mye oppmerksomhet. UiB bidrar for eksempel inn i en ny Netflix-dokumentar om havet og det arktiske økosystemet «Our Oceans». Her vil vi nå et millionpublikum. UiBs bidrag til Store norske leksikon er et annet eksempel på «masseformidling». «UiBs artikler» har blitt lest 6,2 millioner ganger det siste året. Hele 69 fagansvarlige og fagmedarbeidere i leksikonet er tilknyttet UiB og har ansvar for 162 fagområder og 8183 artikler.

2022 var Skeivt kulturår med mange arrangement i regi av universitetet vårt, vi fikk åtte nye æresdoktorer. Statsraad Lehmkuhl er på jordomseilingen One Ocean, og formidler kunnskap om havets tilstand med sterkt medvirkende forskere og mange studenter fra UiB.

UiB er også et nyskapende universitet. Møtene mellom svært dyktige fagfolk, studenter og samarbeid med samfunnsliv bidrar til at forskning blir tatt i bruk på nye måter og skaper innovasjoner. Også her kunne mange eksempler blitt dratt fram. Som lærested har vi vært opptatt av å synliggjøre og utvikle forståelsen av hva innovasjon kan bety ved et universitet.

Hvordan innoverer vi? I år fikk blant annet Noel Keenlyside og Harald Sodemann innovasjonsfinansiering fra ERC Proof of Concept. Midlene går til prosjekt med utgangspunkt i grunnforsking, som i særlig grad vil kunne gi innovasjon og samfunnsnytte. Bjarne Hansen og Gerd Kvale fikk den prestisjetunge innovasjonsprisen til Forskingsrådet for det unike behandlingsopplegget mot angstlidelser, Mye av innovasjonen skjer i møteplassene mellom våre ansatte og studenter, gjerne i møte med nærings- og arbeidsliv, i klyngene, i inkubatorer eller i fagmiljøene.

UiB satser mye på å utvikle studiestedene våre, byggene, laboratoriene og infrastrukturen. Før jul vedtok Stortinget et budsjett der Griegakademiet mot mange odds kom inn på listen igjen over viktige bygg som felleskapet skal bidra til å finansiere. UiB jobber også med å få satt i gang en rehabilitering av Realfagbygget til et moderne og flerfaglig laboratoriebygg, og et moderne nybygg som skal bli et tyngdepunkt for UiBs IKT- og innovasjonsmiljøer. Vi arbeider også med å legge til rette for at Det kulturhistoriske museet kan renoveres.

Samtidig ser vi at UiBs ansatte leverer godt selv om tiden har blitt strammere. Vi opplever å ha en sterkere stemme i det offentlige ordskiftet om kunnskapens plass i samfunnet. Det skal mye til for å svekke Universitetet i Bergen.

Den meste av UiBs faglige aktivitet blir aldri feiret eller får de store overskriftene. Det daglige faglige, tekniske og administrative arbeidet som sørger for at UiB leverer konstant, overraskende og kreativt.  Den samfunnsmessige betydningen av arbeidet vårt har stor virkning i et langsiktig perspektiv og gjør universitetet til unik, grunnleggende samfunnsinstitusjon. Å forvalte kunnskapen, forske og sørge for utdanning, er et stort fellesansvar. Jeg er ufattelig stolt av UiB, av all forskningen, utdanningen, verdiene og alt det sterke arbeidet som utføres hos oss.

Tusen takk til hver og en av dere for dedikasjonen og den enorme innsatsen dere legger ned. Takk for det gamle året. Jeg ønsker dere en riktig god jul og en fredfull romjul.

Og jeg gleder meg til 2023.

10 års samarbeid med Peder Sather Center, UC Berkeley

 

 

Peder Sather Gate er et historisk monument på universitetetsområdet til Berkeley i California. Det samme er Sather Tower. Begge ble donert og reist til minne om den norske filantropen Peder Sather med et stort engasjement for forskning og utdanning.

Den samfunnsengasjerte filantropen Peder Sather var med sine donasjoner og engasjement grunnleggende for etableringen av UC Berkeley i California. Bondesønnen Peder Sæther (1810-1886) emigrerte til Amerika i 1852 og ble en av de viktigste finansielle skikkelser i Amerika på 1800-tallet, og han er utvilsomt den nordmann som har hatt størst betydning for et universitet internasjonalt. I sin tale under markeringen av 10-årsjubileet fremhevet Trond Petersen at Peder Sather kom til California under gullrushet, men han forsto at forskning og tankekraft hadde større betydning for framtiden enn gull.

I 2012 gikk åtte norske universitet sammen med UC Berkeley om å etablere Peder Sather Center for Advanced Studies. Ledervervet går på omgang mellom UiB, UiO og NTNU, og nå er det UiB som innehar lederskapet. Senteret skulle stimulere til økt forskningssamarbeid mellom UC Berkeley og de norske institusjonene.

UiB har lenge hatt et godt samarbeid med det statlige universitetet UC Berkeley, som er et av de høyest rangerte universitetene i verden og særlig sterkt på samfunnsvitenskapelige, juridiske og humanistiske fag. Hvert år reiser mellom 20-30 studenter fra UiB på utveksling til Berkeley. Både Peder Sather Center og studentutvekslingen med Berkeley har kommet på plass takket være Trond Petersen og Liv Duesund. Begge har i lang tid arbeidet utrøttelig for å knytte norske studenter og forskere til Berkeley og vært viktige kontaktpersoner både for forskere og studenter som har vært der på besøk ved dette gode amerikanske universitetet.

Hva går Peder Sather-ordningen ut på? Som medlemsuniversitet betaler vi årlig vår andel av driften for ordningen. I årets budsjett lå det drøyt en million til dette formålet i UiBs budsjett. Hvert år deler Peder Sather Center ut samarbeidsmidler til forskere fra UC Berkeley og Norge i en stor bredde av fagfelt og forskningsområder.

Siden første tildeling har 57 prosjekt med 37 vitenskapelig ansatte fra seks fakultet ved UiB fått midler gjennom Peder Sather Center. Marit Skivenes, Christine Jacobsen, Mohammad Khalil, Inger Måren og Lise Rakner er noen av våre professorer som har fått midler i flere omganger og brukt dette til å bygge opp langvarige samarbeid med UC Berkeley. Mange av de som har hatt opphold ved Berkeley og benyttet denne ordningen har videreutviklet prosjektene og konkurrert sterkt og fått prosjekter gjennom Forskningsrådet og Horisont-programmene i EU. Under feiringen 26. oktober ble flere av de norske prosjektene presentert, blant annet av UiB-professorene Marit Skivenes og Nikolai Østgaard.  Markeringen er tilgjengelig digitalt.

Forkningen vår er internasjonal. Sterke og stabile forskningssamarbeid er viktigere enn noen gang. Midlene fra Peder Sather lyses ut årlig, med frist i begynnelsen av juni. Jeg håper neste utlysning vil føre til mange gode søknader fra hele bredden av UiB.

Planenes plan: den tredje langtidsplanen

 

 

Dette er den tredje Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Den første og den andre tjente oss godt. De ga større forutsigbarhet og langsiktighet i kunnskapspolitikken og finansieringen, med tydelige prioriteringer og opptrappingsplaner – planer som ble fulgt opp i budsjettene, og som det ble rapportert på av regjeringen. Denne planen er annerledes, den fremstår frakoblet fra budsjettet og ligner mer på en forskningsmelding, (slik disse ble fremmet hvert 4. år, før 2014), enn en langtidsplan. Den varsler en annen tid, en tid for innstramminger og for revisjon av forskningspolitikken.

Det er en del godt å si om den nye planen. De tematiske satsingsområdene er fint justert. At kyst kom inn i hav er ikke bare en nyansering, men også en nødvendig prioritering. Det nye området Tillit og fellesskap er godt fundert, og det er bra at Helse har blitt skilt ut som et separat område. Den tematiske satsingen på Samfunnssikkerhet og beredskap er tidslogisk i lys av verdensutviklingen siden 2018. Det er også en forbedring at planen fremstår mer samlet enn tidligere planer: utdanning, infrastruktur, digitalisering og innovasjon er tatt med under de tematiske prioriteringene.

Planen har et sterkt søkelys på å gjøre kompetanse og høyere utdanning tilgjengelig i hele landet. Vi forstår at regjeringen mener alvor med dette når «mangel på kompetanse i deler av landet» listes opp i innledningen sammen med andre utfordringer som krig i Europa, koronapandemien, knapphet og høye energipriser, usikre økonomiske utsikter, klima- og naturkrisen og den demografiske utviklingen.

Men for å sikre en bærekraftig sektor, er det helt nødvendig å sørge for et mangfold av institusjoner. Det er dessverre en svak vektlegging av grunnforskning i planen. En litt tabloid telling viser at næring nevnes 196 ganger, innovasjon 130, grunnforskning 15. Et nasjonalt sunt kunnskapssystem må også ivareta hele bredden av kunnskapsberedskapen, inkludere den internasjonalt sterke forskningen og grunnforskningen.

To store samfunnsoppdrag skal gjennomføres: Bærekraftig fôr og Utenforskap blant barn og unge. Som Lars Holden kommenterte under samtalen vi arrangerte sammen med Khrono på Kulturhuset 20. oktober, er dette ikke rene forskningsoppdrag, men kanskje heller koblingsoppdrag. Her skal mange ulike aktører, frivillige, forskere, offentlige etater, næringsliv, i fellesskap arbeide mot samme gode mål. Det er fint at sektoren skal inviteres inn både til å formulere målet og i design-arbeidet. Samfunnsoppdragene blir enorme «koblingsprosjekter» som fordrer at det høstes fra kunnskapen som finnes. Og det er fint at dette er piloter, og ikke store programsatsinger som rulles ut og som risikerer å dominere virkemiddelapparatet.

Denne tredje langtidsplanen er tydelig politisk. Samtidig fremstår den som en plan om planer. Det er en plan som både er preget av vår tid, og som kjøper seg tid. Den varsler mange nye meldinger og strategier, blant annet en stortingsmelding om forskningssystemet, som skal se de forskningsutøvende sektorene i sammenheng med hverandre og med Forskningsrådet. Jeg er glad for alle signalene om medvirkning fra oss i sektoren.

Planen varsler tøffere økonomiske tider for vår sektor. Ja vel. Men det er tøffe utfordringer som skal løses også, og de løses ikke uten forskning og høyere utdanning. Som regjeringen selv skriver i innledningen til Langtidsplanen: i en utfordrende tid, både nasjonalt og internasjonalt, «så er forskning og høyere utdanning viktigere enn noen gang»

Statsbudsjettet og UiB

 

Forrige uke skrev jeg om forventningene til statsbudsjettet og nå kom en slags fasit i form av et budsjettforslag som mange har beskrevet som bedre enn fryktet. Kanskje forteller det om de lave forventningene og uroen før statsbudsjettet ble lagt frem.

La oss ta lyspunktene først.

Situasjonen i Forskningsrådet er blitt noe enklere når det i utgangspunktet ikke skal foretas nye kutt, Forskningsrådet har fått fullmakter til å omdisponere og neste Fripro-utlysning skyves frem i tid. Likevel er det fortsatt stor usikkerhet med hensyn til hvordan tildelingsnivået vil bli i årene som kommer. For oss blir det viktig, særlig i lys av den varslede Stortingsmeldingen om forskningssystemet, at virkemiddelene som støtter opp om den langsiktige grunnforskningen styrkes.

Det er også svært positivt at regjeringen bruker lenger tid på å utrede fremtidig finansieringsmodell. Det tar jeg som et uttrykk for at de har vært lydhør for våre påpekninger om en nødvendig balanse mellom forskning og utdanning i finansieringsmodellen.

Dessverre er det lite annet i budsjettet som peker i rett retning for UiB. For oss er det svært overraskende at regjeringen går mye lenger enn Grimstad-utvalgets forslag i å tildele studieplasser i medisin til Tromsø. Vi forstår at sektoren også skal være en del av regjeringens Nord-Norge-satsing, men ekspertutvalget har regnet annerledes, og vi trenger nye studieplasser for å realisere Vestlandslegen. Vi forventer at regjeringen snart sikrer studieplasser i medisin også til Vestlandet, der det er kapasitet og en faglig plan for å håndtere disse studieplassene.

Det er også svært skuffende at regjeringen ikke heller denne gangen finner rom for å prioritere et nøkternt og viktig byggeprosjekt som Griegkademiet, som i motsetning til andre prosjekt i sektoren holder kostnadsrammene. Det har nå gått ti år siden UiB fikk et bygg over statsbudsjettet, i form av odontologi-bygget. Mens det ble funnet rom til alle andre prioriterte Statsbygg-prosjekt, vil våre musikkstudenter fortsatt vil ha de dårligste arbeidsforholdene i landet. UiB har ventet i 50 år på et nytt musikkbygg, vi har forskuttert midler til forprosjektering av bygget og vi har lojalt kuttet i arealene for å holde opprinnelig kostnadsramme. Regjeringen er opptatt av at sektoren må vise nøkternhet og moderasjon med nybygg, men da er det underlig at UiBs nøkternhet ikke belønnes. På Statsbudsjettet for 2023 ville en bevilgning på 20 millioner kroner sikret oppstart. UiB vil arbeide aktivt for å finne et politisk grunnlag for at Griegakademiet kan bli en del av et budsjettforlik. Et nybygg for Griegakademiet må på plass.

ABE-kuttet (avbyråkratisering og effektivisering) som regjeringen lovet å fjerne i Hurdalsplattformen ble erstattet med et rammekutt. Studieplasser tildelt under korona, med unntak av medisin, ble fjernet og skal gå inn i en komplisert finansieringsmodell der det nå også innføres betaling for utenlandsstudenter utenfor EØS.

Så inneholder også statsbudsjettet «skjulte» kutt i form av en lønns- og priskompensasjon som trolig er 1% lavere enn det SSB fremskriver som forventet nivå for 2023. Når UiB likevel i kroner ender på et nullbudsjett er det fordi vi igjen har gode uttelling på den resultatbaserte delen av budsjettet.

I de neste månedene vil universitetsledelsen arbeide med de universitetspolitiske sakene vi mener ikke er løst i dette budsjettforslaget. Men vi må også internt forberede oss på konsekvensene av et dårlig budsjett. I den interne budsjettfordelingen er målet mitt fortsatt å skjerme kjernevirksomheten i størst mulig grad gjennom å redusere øremerkede avsetninger. Men de enormt høye energikostnadene, som også rammer skjevt i sektoren, gjør at vi dessverre må innstille oss på et strammere budsjett neste år. Vårt budsjettforslag legges fram i universitetsstyremøtet 27 oktober. Det blir en øvelse i prioriteringer, vi må sortere og arbeide dedikert, men aldri miste kvaliteten av syne.

 

 

 

 

Nå kommer fasiten på regjeringens forskningsambisjoner

6. oktober er den viktigste dagen i universitets- og høyskolesektoren på lang tid. Da vil vi se hvordan Støres regjering vil realisere Hurdalsplattformens ambisjon om å «styrkje norsk forsking, både i offentleg regi og i næringslivet». Da presenteres et statsbudsjett preget av krig og kriser og trolig en ny langtidsplan for forskning og utdanning. Samtidig er det kommet politiske signaler om gjennomgang av forskningssystemet i lys av situasjonen i Forskningsrådet, og det er forventet at det vil komme forslag til endringer i finansieringssystemet for sektoren.

Dette er en sjelden mulighet for regjeringen til å vise en langsiktig retning for forsknings- og utdanningspolitikken.

Indikatorrapporten 2021 (Nifu) viser at andelen grunnforskning er synkende i Norge. I seg selv er dette sterkt bekymringsfullt og årsaken til at UiB i sitt innspill til Langtidsplanen for forskning og utdanning signaliserte behovet for en tydelig satsing på og vern om den grunnleggende forskningen.

Vår statsråd skriver at veien videre nå «handler om å prioritere offentlige midler innenfor de rammene vi har i dag. Ytterligere vekst må utløses gjennom større satsing fra næringslivet.» (Khrono 15. august). Det er ikke den strategien Finland har valgt. De skal også øke den private andelen, men samtidig presiserer den finske regjeringen at de skal øke den offentlige andelen til 1,33%. Dette betyr en årlig økning I den offentlige delen av det finske statsbudsjettet på 260 millioner euro. Den finske statsministeren Sanna Marin presiserer at planen for å investere i forskning vil være “at the heart of Finland’s economic policy in the years to come. It also requires us to prioritize these investments”.

Den finske regjeringen viser altså en helt annen vilje til å satse på forskning også i krisetider. Dette perspektivet bør vi forvente også reflekteres i høstens budsjettforhandlinger, men ikke minst innretning på langtidsplan for forskning og utdanning og de strukturelle endringer som måtte komme i finansiering- og forskningssystem.

Regjeringen har mulighet til å legge til rette for en tydelig satsing på den grunnleggende og framragende forskningen som bærebjelken i en sterk kunnskapssektor. Den er også grunnleggende for Norges konkurranseevne, innovasjonskraft og for en demokratisk og bærekraftig fremtid. Grunnforskning krever langsiktige horisonter og stabil finansiering, vekstmuligheter og handlefrihet.

Like fullt ble SFF som virkemiddel kuttet både i antall sentre og nivå på tildeling i denne runden. «Utvalget ønsker å uttrykke at reduksjonen i den økonomiske rammen er uheldig. Reduksjonen vil potensielt kunne ha stor innvirkning på norsk forskning», skriver det bevilgende SFF-utvalget i sin vedtaksprotokoll. Vi ser alvorlige faresignaler i en gradvis utarming av den langsiktige og grunnleggende forskningen der kutt i Forskningsrådet, eventuelle endringer i finansieringssystemet og en langtidsplan uten solid satsing på grunnforskning i sum kan svekke kunnskapsnasjonen.  Jeg er sikker på at Støres regjering ønsker at Norge også i fremtiden skal være en internasjonalt sterk forskningsnasjon.

Derfor er det svært mye som står på spill 6. oktober. Det vi trenger nå er ambisiøse politikere som skjønner at kunnskapspolitikk ikke kan frikobles fra den økonomiske politikken. Som søker et tverrpolitisk grunnlag og tar både økonomiske og strukturelle grep som gjør at universitetene kan satse på langsiktig og grunnleggende forskning og kunnskapsnasjonen Norge rustet for å møte behov for omstilling i samfunnet og fremtidige kriser.

UiB markerer Skeivt kulturår

 

Den 21. april 1972 ble straffelovens paragraf 213 opphevet, og med det var sex mellom menn ikke lenger ansett som kriminelt i det norske rettsvesenet. Dette var en av de store milepælene i den norske LHBT-bevegelsen sin kamp for rettferdighet og likeverd for alle. Denne kampen har vært lang, vanskelig, og urettferdig. Den har inkludert skikkelser som Kim Friele som med inspirerende politisk teft tok kampen om oppheving av paragraf 213 til Stortinget. Den har inkludert modige menn som Henki Hauge Karlsen, som ble den første i norsk offentlighet som stod frem som HIV-positiv etter han ble sparket fra jobben sin grunnet AIDS-frykt. Han tok kampen til Høyesterett og vant der knappe to måneder før han døde.

Kampen rommer også tunge historier om individ som ikke vant frem i sin egen livstid. Norge fikk sitt første studentersamfunn i 1813, og de valgte den lovende studenten Peter Munch Wang som sin første formann. Da det i 1814 kom ut at han var skeiv, måtte han avbryte studiene sine og rømme fra den norske hovedstaden. Med det gikk han inn i en rekke av talenter vi har gått glipp av fordi vi ikke har hatt rom for skeivhet.

I anledning 50-årsjubileumet til avkriminaliseringen av homofili i Norge, feirer vi året 2022 som Skeivt Kulturår, et initiativ fra Skeivt Arkiv, Nasjonalbiblioteket og Nasjonalmuseet. Universitetet i Bergen er stolte av å delta i denne feiringen, hvor vi løfter frem det skeive for å lære mer om mangfoldet og oss selv. Skeivt kulturår er en feiring og en markering – men det er også så mye mer enn det.

Det handler også om refleksjon. Skeivt kulturår er et år for å lære, lytte, og for å sammen vokse i mangfold. Å lære om skeivhet er viktig av flere årsaker. Det handler om frigjøring og toleranse. Vi ønsker alle å leve i et samfunn hvor menneskeverd er universelt, og hvor ingen diskrimineres. Kun slik kan vi oppleve og forstå det fulle spekteret av kulturelle uttrykk og erfaringer fellesskapet har å by på. Da Peter Munch Wang måtte trekke seg som Studentersamfundet sin første leder, var det åpenbart en urett mot han. Men mer

Historien om skeivhet i majoritetssamfunnet har ofte handlet om ekskludering, fortielse, og tabu. Det er ikke tilfeldig hvem og hva vi kollektivt velger å begrense, regulere og stigmatisere. Normer avslører mye om samfunnets underliggende verdisett. Når skeivhet så konsekvent er blitt regulert gjennom historien, er det åpenbart at en forståelse av både kultur og historie uten et skeivt blikk er mangelfullt.

Det å forstå oss selv gjennom et skeivt blikk er ikke bare av ren akademisk interesse: det er høyst dagsaktuelt.

En av de mest urovekkende utviklingene vi har sett internasjonalt de siste årene er tilbakekomsten av autoritære tendenser. Statsoverhoder og andre appellerer stadig til konformitet, strenge strukturer og utdaterte konvensjoner. Det er ingen tilfeldighet at skeivhet har blitt et brennpunkt i denne nye kulturkrigen.

Dette er synlig over hele verden. I Accra har de stengt et LHBT-senter etter trusler mot de ansatte. I Florida har de innført en såkalt «don’t say gay»-lov i skolesystemet. Og i Ungarn har de fjernet akkrediteringen til mastergraden i kjønnsstudier på the Central European University gjennom et politisk vedtak. Og skyteepisoden på utestedet London i Oslo i sommer er et ferskt minne.

Om vi ønsker å forstå samfunnet rundt oss og den nye kulturkrigen, så går ikke dette uten å forstå skeivhet. Universitetene har et selvsagt ansvar under Skeivt kulturår: kunnskapen vi forvalter former samfunnet. Dette gjør universitetene til samfunnsinstitusjoner. Lover, regler og holdninger preges av kunnskapen som ligger til grunn for dem. Og undertrykkelse kan ikke opprettholdes i lengden uten et legitimerende kunnskapsgrunnlag.

Selv om det er 50 år siden homofili ikke lengere ble regnet som kriminelt, er det kun 40 år siden det ikke lengere ble regnet som en diagnose. Om en kikket i den norske versjonen av diagnoseregisteret ICD-10 ville en frem til 2010 finne både «transvestitt» og «fetisjist» listet opp. Her ser vi at de fagkyndige miljøene snudde senere enn det politiske miljøet. Dette viser viktigheten av de akademiske miljøene i den skeive bevegelsen. Som universitet er det vår rolle å utfordre kunnskapen vi har arvet, og stadig videreutvikle den.

Det er nettopp det vi ønsker å gjøre på Universitetet i Bergen når vi deltar i markeringen av Skeivt kulturår.  Vi vil løfte den skeive kulturen. Vi vil ta det tøffe samtalene. Og vi vil lære mer om hvem vi egentlig er som et samfunn.

Årets Christiekonferanse hadde «skeiv identitet som politisk valuta» som tema, og akademikere og aktivister samlet seg i Universitetsaulaen. Fredag 3. juli åpnet vi utstillingen Skeive kulturår på Universitetsmuseet, og satte med det en av våre fremste formidlingsarenaer til verks for å utforske det skeive. Denne uken arrangeres det internasjonale forskningsseminaret Why Queer History Matters. Her løfter ledende forskere fra hele verden viktige problemstillinger rundt det skeive på tvers av fagdisipliner. Torsdag presenterer Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen utstillingen Decriminalizing History som en markering av mangfold.

Det viktig at det skeive får plass på universitetet, og jeg tror arbeidet med Skeivt kulturår vil sette gode spor også etter året er omme. Universitetet en viktig arena for debatt, samtale og refleksjon. Kvaliteten på denne arenaen heves når vi får med nye stemmer. Derfor håper jeg også at så mange som mulig vil bli med oss på markeringen av Skeivt kulturår gjennom hele året 2022.

For en oppdatert oversikt over hva som skjer kan du holde deg oppdatert på https://www.uib.no/skeivtkulturår

Håp om et forbedret opptakssystem som styrker mangfold

Et nasjonalt opptaksutvalg vurderer nå mulige endringer i opptakssystemet til høyere utdanning. Mange er kritiske til alderspoengene, og mener at de bør fjernes. Et godt og rettferdig opptakssystem er grunnleggende viktig for ungdomskullene, for hvordan videregående utdanning fungerer og ikke minst for fremtidens kompetente arbeidstakere.

Et opptakssystem bør være rettferdig, lett forståelig, effektivt, sørge for utvelgelse av riktige kandidater, og det må også legge til rette for et mangfold i studentmassen.

Karakterer fra videregående er kjernen i dagens opptakssystem, og slik bør det være. Det er en sammenheng mellom teoretiske ferdigheter og kunnskap og mestring av universitetsstudier. I tillegg til karakteruttellingen, kommer ekstrapoeng man kan sanke ved å velge realfag og fremmedspråk i videregående skole, poeng for folkehøyskole, militær- eller siviltjeneste, fagskole og høyere utdanning. Og så får man alderspoeng, i inntil fire år.

Opptaksutvalget skal levere sitt forslag i desember 2022, og har bedt om innspill.

Dagens system har flere utfordringer, og er selvsagt sterkt førende for adferden til ungdomskullene og de som søker seg inn til høyere utdanning i form av karakterpress og  strategisk poengsamling. Det er ikke nødvendigvis den klokeste bruken av samfunnsressurser eller av ungdomsårene å bruke årevis på å forbedre karakterer fra videregående, for å justere desimalene i poengsummen. Disse årene kunne heller ha vært brukt på bredere arbeidserfaringer og ny kunnskap. Samtidig er det viktig å holde muligheten åpne for elever som av ulike grunner ikke lykkes på videregående skole. Ikke alle modnes like raskt. Noen blomstrer litt senere. Ikke alle hverken bør eller kan bestemme seg for yrkesvalg som 17-åringer. Min generasjon hadde en annen inngang inn i høyere utdanning.

Dagens system skaper inflasjon i karakterene. Ambisiøse elever sanker taktisk flest mulig poeng på videregående for å kunne ha mange muligheter åpne. Det er rasjonelt og forståelig. Det betyr at de med høyest karaktersnitt ofte søker profesjonsutdanningene med høye krav. Kommer de ikke inn på førstevalget psykologi, går de gjerne til juss eller andre studieretninger hvor peongkravet er høyt. Det er skapt en kultur for å kassere inn poengene man har gjennom studievalg.

Samtidig er det slik at fire er en god karakter. Mange gode universitetsutdanninger og yrkesliv ligger åpne for ambisiøs ungdom som ikke bare har seksere. Det ligger et stort ansvar hos studierådgiverne i å synliggjøre de mange mulighetene som finnes i det brede spekteret av universitetsutdanninger.

Dagens opptakssystem er finstemt. Følgekonsekvensene av å fjerne ett element må vurderes. Fjerner vi alle alderspoengene uten å fjerne karaktervektingen, risikerer vi at karakterpresset øker, og det enorme karakterforbedringsregimet og bisnissen vil blomstre vilt videre. Private gymnaser tilbyr karaktergaranti for stive priser. Det koster mye å ta opp igjen karakterer, elever fra ressurssterke hjem har fordeler i skolesystemet, og disse fordelene forsterkes når mange av elevene må ut på et privat og ressurskrevende marked for å forbedre karakterene.

Om man kun fjerner alderspoengene, risikerer vi at de andre faktorene i opptakssystemet vektes opp.  Resultatet kan derfor bli en enda mindre mangfoldig studentmasse. Endringer i opptakssystemet bør legge til rette for å kunne utdanne kandidater som i større grad enn i dag representerer mangfoldet i det norske samfunnet. Det handler om kjønn, økonomi, etnisk bakgrunn og også alder.

Jeg er enig i at det bør kuttes i alderspoengene. Å redusere alderspoengene fra for eksempel fire til to år vil gi en dempende effekt. Jeg håper utvalget også vurderer å oppjustere poengene for et års høyere utdanning som i et kompetanseperspektiv kan være like fornuftig bruk av egne ressurser som å ta opp igjen fag fra videregående skole. Det ville gi større faglig bredde og ballast til studentene.