Author: Margareth

UiBs budsjett teller ca. 5,7 milliarder. De siste årene har sektorens økonomi endret seg, det gjelder også UiBs økonomi, som har blitt mer studentavhengig, mens den jevne veksten i rammebevilgningen vår ble snudd til realnedgang fra 2021 av.  Samtidig har bidrag- og oppdragsinntektene våre (de eksternfinansierte inntektene) blitt en større del av budsjettet enn tidligere. UiB har vokst de siste ti årene, og økt antall studenter fra 15 000 i 2013 til 20 000 i dag. Nye studieprogram er etablert og fakultetene har hatt ulik vekst. De årvisse ostehøvelkuttene vi har blitt utsatt for har sterkt redusert det man kunne kalle fri basis.

Sammen med årets forslag til statsbudsjett kom en ny finansieringsmodell. Den har vært varslet en stund, i Utsynsmeldingen og i politiske ytringer og utredninger. Det vi får belønning for, er endret. I regjeringens nye budsjettmodell er alle insentiver for forskning fjernet for å bli plassert inn som en del av basisen vår. Kategoriene for studieprogrammene er endret og i stedet for kandidatbelønning, innføres det premiering for gjennomføring på normert tid, og trekk for manglende gjennomføring. Resultatmidler for studentutveksling fjernes. Vi vil ikke lenger avkreves måltall på hvor mange stipendiatstillinger vi har. Nå er det opp til universitetene selv hvordan man velger å disponere midlene som har vært satt av til rekrutteringsstillinger.

Dette er en del av det regjeringen omtaler som tillitsreform. Regjeringen melder at de vil fjerne unødvendig byråkrati, forenkle modellen og samtidig finne rom for nye satsinger. UiB har gitt innspill i regjeringens arbeid med ny modell. Vi har påpekt at modellen i liten grad anerkjenner universitet av vår type.

UIB har en strategi og er et universitet med distinkte kvaliteter som vi skal ivareta. Vi er et universitet med en stor bredde fag og det er et forskningsuniversitet. Det har alltid vært vår rolle nasjonalt, og den er ikke mindre viktig og mindre distinkt i dag når universitetene er mange.

Dagens UiB-inntektsfordelingsmodell er «Risa II», oppkalt etter økonomiprofessor Alf Erling Risa som ledet utvalget, ble bestemt vedtatt i mars 2016. Det er en modell som har tjent oss godt, og som ligger tett opp til den nasjonale finansieringsmodellen. Vi må nå vurdere justeringer som legger til rette for at vi også om ti år fra nå av er et godt internasjonalt forskningsuniversitet med en stor faglig bredde.

Vårt nye utvalg er bredt sammensatt, med representanter fra alle fakultetene og universitetsmuseet, og en representant fra rekrutteringsstillingene. Utvalget ledes av professor i samfunnsøkonomi Kjell Erik Lommerud, som har tung kompetanse i sektorens finansiering.

Utvalgets mandat er formulert slik:

• Vurdere i hvilken grad endringene i Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell skalgjenspeiles i universitetets og fakultetenes interne modeller.​
• Vurdere resultatindikatorer og insentiver på forskningssiden​
• Med utgangspunkt i at dagens måltall skal opprettholdes, vurdere fordelings-​
  kriteriene for rekrutteringsstillinger og balansen mellom øremerkede og frie​
  stillinger, og bruk av differensierte satser per fag ​
• Utrede mekanismer som kan støtte opp om og videreutvikle universitetets storebredde av fagdisipliner med vekt på småfagene​
• Vurdere UiBs modell for finansiering av arealer​
• Vurdere balansen mellom fakultetenes bevilgninger og øremerket avsetning tiluniversitetets fellesformål​
• Utrede en potensiell modell for samarbeid om studieprogram på tvers avfakultet/institutt

Her er styresaken som presenterer utvalg og mandat.  I mai 2024 kjenner vi svaret. Da skal den nye budsjettmodellen vedtas i styret, men universitetssamfunnet vil bli orientert om arbeidet underveis.

Universitetet i Bergen og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er svært bekymret for den eskalerende konflikten i Palestina og Israel. Det høye antallet drepte og skadde er sjokkerende. De voldelige handlingene går kraftig utover sivile – og spesielt mange barn.

Vi uttrykker vår sterkeste medfølelse med alle som er direkte eller indirekte berørt av denne konflikten.

Våre medlemsinstitusjoner har ansatte og studenter med tilknytning både til Palestina og Israel.

Sammen med UHR fordømmer Universitetet i Bergen alle brudd på folkeretten. Sivile må skjermes og tilgangen på humanitær bistand må sikres. Norge må bidra til å sikre demokrati og menneskerettigheter, også utover våre egne landegrenser.

Norge ledet arbeidet med «Safe Schools Declaration» for å sikre skoler og universiteter i konfliktområder. Formålet var blant annet å styrke beskyttelsen av barn og utdanning i konflikter. Det er 118 land som i dag er tilsluttet denne erklæringen. Vi ber om at denne respekteres

Denne uken, under Arendalsuken, lanserte Universitetet i Bergen Kunnskapsbarometeret. På oppdrag fra UiB har Opinion i august utført en meningsmåling som viser hvilke holdninger det norske folk har til forskning og høyere utdanning. 

Men hvorfor er det så viktig å vite hva det norske folk mener om norsk forskning og høyere utdanning? De seneste årene har vår sektor utvilsomt blitt sterkere politisk styrt og der mye av den politiske retorikken, men også den langsiktige tenkningen, har som premiss å svare på hva samfunnet ønsker og trenger. Dette basert på en forestilling om hvilke forventninger samfunnet har til vår sektor. Vi ser sterk politisk styring både i Langtidsplanen for forskning og utdanning, i Utsynsmeldingen som presenterer fremtidens kompetansebehov, og i innretningen på arbeidet med gjennomgang av forskningssystemet, og ikke minst forslaget til ny modell for finansiering for sektoren.
Politisk styring må vår sektor forvente, men det blir straks mer problematisk når vi ser at sektorens egne vurderinger og prioriteringer stadig oftere har blitt avfeid som introverte og uten samfunnsrelevans. Da er det interessant å fordype seg i noen av funnene i Kunnskapsbarometeret for å forstå om holdningene til det norske folk i disse spørsmålene skiller seg fra det rådende politiske ordskiftet. Den politiske retorikken og prioriteringene samsvarer ikke med det norske folks holdning.
La oss starte med det mest grunnleggende spørsmålet. Oppfatter det norske folk universitetene som grunnleggende samfunnsinstitusjoner? Svaret er et ubetinget ja. 84% deler denne vurderingen og er like tydelig, 79%, når de får spørsmål om akademisk frihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn. Dette viser at det er sterk støtte i befolkningen for å verne om universitetene, den frie og uavhengige forskningen. I det norske samfunnet er det altså en sterk verdiforankring for universiteter med stor faglig autonomi, i sterk kontrast til det press universiteter internasjonal utsettes for med hensyn til både akademisk frihet og politisk styring.
Men det er også viktig å forstå hva det norske folk mener om betydningen til forskning og høyere utdanning for å håndtere framtidens utfordringer. UiB skal som et internasjonalt forskningsuniversitet flytte kunnskapsgrensene og bidra til en bærekraftig og demokratisk framtid gjennom sterk forskning i og på tvers av disiplinene over en stor faglig bredde. Vi verner om uavhengig og nysgjerrighetsdrevet forskning og verdsetting av kunnskapens egenverdi. Norge og verden står overfor komplekse utfordringer som krever dristig tverrfaglig og flerfaglig forskning, og også et tilfang av helt nye ideer. Universitetets perspektiver på den forskningsbaserte kunnskapens betydning blir bekreftet i Kunnskapsbarometers der 84% av befolkningen svarer at forskning og utdanning er svært viktig eller ganske viktig for å håndtere fremtidens utfordringer. 7 av 10 nordmenn mener at politiske beslutninger bør være basert på tilgjengelige forskningsresultater. Det betyr at nordmenn stoler på forskningen som grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger.
Det norske folk er altså svært opptatt av forskning og utdanning som en tung drivkraft for et godt samfunn, men da er det også nærliggende å sjekke ut om dette er en holdning som også står seg når det stilles spørsmål om konkrete ressursmessige prioriteringer. Tidligere statsråd Ola Borten Moe var svært opptatt av pengebruken i sektoren og at «festen var over». Da er det interessant å konstatere at 7 av 10 nordmenn mener det bør brukes mer penger på forskning enn i dag.
Kvalitet er et nøkkelord. Kvalitet i forskning som sikrer langsiktighet og de viktige gjennombruddene. Kvalitet i utdanning som bidrar til utvikling, demokrati og omstilling i samfunnet. Undersøkelsen viser at 72% kvalitet fremfor geografisk nærhet til utdanningstilbudet. Det er ikke et argument for at utdanning skal gjøres vanskeligere tilgjengelig, men må heller leses som at det norske folk mener at kvalitet i utdanning ikke kan veksles inn i desentralisering eller andre politiske prioriteringer. Svekker vi kvaliteten i den høyere utdanningen, står mye på spill.
Det arbeides nå med en systemgjennomgang av kunnskapssektoren, som skal resultere i en stortingsmelding. Endringene som gjøres nå, vil være retningsgivende for norsk kunnskapspolitikk i lang tid fremover.
Vi oppfordrer våre politikere til å være åpne og dialogorientert når politikken skal utformes for vår sektor. Kunnskapsbarometeret viser at budskapet universitetene har fremmet i viktige forskningspolitiske spørsmål i stor grad harmonerer med grunnsynet til det norske folk. Det må være et tankekors for politikere som ofte hevder at det er universitetene som ikke er i takt med det samfunnet vi leverer kunnskap til.

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Grunnlovsdags-feiringen i Bergen er noe for seg selv.
Det merker sikkert de av dere som er innflyttere godt.

Buekorps marsjerer i gatene, skuddene avfyres fra Skansen, Nystemten synges, og det vandrende spetakkel som er hovedprosesjonen er, og som gjør Bergen om til et sirkus.

For en by som vet å feire seg selv er dette virkelig dagen å vente på.

Noen vil til og med hevde det grenser til det paradoksale når Bergen er byen som kanskje feirer 17. mai best av alle. UiB-professoren Georg Johannessen sa at «fra 17. mai 1814 ble Bergen som en idyll i solnedgang.» Historikeren Morten Hammerborg omtaler 1814 som Bergens annus horribilis – det fryktelige året. Året makta forsvant fra Bergen og ble flyttet til Oslo.

Georg Johannessen kunne oppsummere det som få andre:
«Bergens historie er en sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer.»

Men grunnloven er virkelig verdt å feire!

Det vi feirer, og det grunnloven betydde for landet vårt, er ideen om nasjonal selvbestemmelse.
Ideen om at folket selv skal få bestemme.

Og siden 1814 har folket bestemt en god del.
Ikke minst hvem som telles som en del av «folket»:
Kvinner har fått stemmerett.
Stemmerettsalderen har blitt senket til 18 år.
Og jødeparagrafen er fjernet.

Noe av det vakre med hvordan det norske demokratiet har utviklet seg siden 1814 er nettopp det: at det har utviklet seg.

Demokratiet vårt er en levende prosess.

Fremgang i Norge krever hverken borgerkrig eller revolusjon.

Fremgangen vår kommer gjennom fri meningsbryting og aksjonering.
En fri meningsbryting og aksjonering som finner sted spredt over det vidstrakte landet vårt, i et mylder av arenaer. I Norge har vi et imponerende mangfold av interesseorganisasjoner, fagforeninger, velforeninger, politiske partier, fritidsklubber, råd, utvalg

Sammen utgjør de det rike sivilsamfunnet som gir liv til demokratiet.

Vi feirer i dag grunnloven som gir frihet og rammer for at dette sivilsamfunnet skal bestå.
For friheten det eksisterer i.
Og for at vi i fellesskap skal få utvikle demokratiet vårt også i fremtiden.

Denne friheten som vi feirer på 17. mai gir i de seneste årene en spesiell anledning til å reflektere over hva som skjer i verden rundt oss.

Den 17. mai 1940 kunne nordmenn på et forsvinnende lite antall frie radiosendinger i Nord-Norge høre Kong Haakon si:

«I over hundre år har denne dag samlet det norske folk om frihetstanken og om frihetsverket fra Eidsvoll, og vi har alltid lovet hverandre at vi ville få eie dette land. […]

Den 9. april ble vi overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Det er vanskelig å høre disse ordene i dag uten i å tenke på våre venner i Ukraina som står ovenfor en lignende invasjon av sitt land.
Eller kvinnene i Iran som kjemper for sin frihet der.

Og de mange lignende kampene som fortsatt kjempes.

Det er viktig at vi bruker vår frihet til å stå opp for deres frihet også.

For med frihet kommer ansvar. Ansvar for å bevare, forsvare og ta i bruk den friheten vi har arvet.

Universitetet er en grunnleggende samfunnsinstitusjon.

Det er ingen tilfeldighet at Russland har angrepet universiteter på begge sidene av den ukrainske grensen.
Eller at vi ser studentdemonstranter som fengsles i autoritære regimer over hele verden.

Den akademiske friheten er en trussel mot den som ønsker å utøve urett.

Universitetet er en viktig del av sivilsamfunnet.

Da svenskekongen slo ned på feiringen av 17. mai i Norge på 1820-tallet, så var faktisk Det Norske Studentersamfunnet blant de som la inn størst innsats for å feire likevel.

De feiret 17. mai for å markere friheten vi ønsket, og friheten vi skulle få.

Så dette sirkuset vi kaller Hovedprosesjonen er virkelig på sin plass.
Prosesjonen er det bergenske, og norske, sivilsamfunnet som står opp og marsjerer frem.

Og Universitetet i Bergen er alltid sterkt til stede.  Men det er så fint at vi er en av tallrike organisasjoner.

Bergen prydes av det sterke uavhengige sivilsamfunnet som holder demokratiet vårt i livet, og som sikrer friheten.

Og når så mye står på spill, så burde det ikke være overraskende at vi tar 17. mai grav alvorlig her i Bergen.

Med det ønsker jeg å si gratulerer så mye med dagen til alle!

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» ble sendt på høring, og flere av våre fagmiljøer har bidratt med innsikt og vurderinger. UiBs høringsuttalelse er overordnet, mens fagmiljøenes bidrag er vedlagt. I vår uttalelse understreker vi behovet for tverrfaglig kompetanse og forskning for å løse fremtidens energibehov, og vi advarer mot hastverk. Politikk, og med så store konsekvenser som det er snakk om her, bør være solid kunnskapsbasert. UiB har tung kompetanse på havvind, geologi, klima, biodiversitet, samfunnsøkonomi, juss. Vi er klare til å bidra.

Energikommisjonen sitt oppdrag var å foreta en samlet utredning av alle de store spørsmålene rundt norsk energiforsyning frem mot 2030. Hvor mye ny kraft er det behov for? Hvordan skal denne kraften fremskaffes? Hvordan skal energisektoren organiseres? Dessverre er det slik at kommisjonens mandat og kommisjonens tolkning av dette mandatet, at det skal produseres nok kraft både til å nå klimamålene og ny kraftkrevende industrireising, langt på vei låser hva svaret må bli på disse spørsmålene. Nettopp siden Kommisjonen ønsker seg så store mengder kraft så raskt, så burde det vært gjort en nærmere avveining av hva slags kraft som kan bygges ut med akseptable økonomiske kostnader og med akseptable miljømessige konsekvenser.

Det er svært kort tid til 2030, og vi vet at energiprosjekter tar lang tid å planlegge og få godkjent. Kommisjonen anbefaler derfor at disse prosessene må gå fortere. Dette vil vi advare mot. Grunnen til at utbyggingen av energi tar lang tid er at miljømessige, kapasitetsmessige, økonomiske og regulatoriske konsekvenser skal kartlegges grundig. Det lokale demokratiet skal også få virke. Hvis kortere planleggingstid skulle innebære at det blir tatt mindre hensyn til miljø, til urfolksrettigheter, til konflikter om arealbruk og til lokale interesser, så er det ikke ønskelig. Vurderinger og beslutninger må derfor bygge på solid kunnskap.

En forutsetning for tillitsbasert styring og offentlig aksept for ny teknologi i en tid med hurtig omstilling er gjennomsiktighet i beslutningsprosessene, åpen og fagoverskridende vitenskap og gode juridiske og etiske rammeverk. Det finnes et enormt kunnskapsbehov som dagens forskningsstrukturer ikke klarer å imøtekomme. Synergiene mellom rettsvitenskap, økonomiske fag, biologi og teknisk-naturvitenskapelige fag bør etterspørres eksplisitt for å unngå at omstillingsbehovet avgrenses fra de omliggende strukturene. Utfordringene krever en tverrsektoriell kunnskapsinnsats, med tilhørende forsking og samarbeid på tvers av departementene. Det er særlig viktig med økt kunnskap om koblingen mellom nasjonale og internasjonale regler. Det internasjonale samfunnet og relasjonene globalt har utviklet seg til å bli mer og mer regelbundet, og det er umulig å utvikle en sterk nasjonal politikk for energiforsyning uten inngående kunnskap til internasjonalt rammeverk. Et eget tverr- og flerfaglig følgeforskningsprogram bør opprettes for å ivareta disse hensynene.

I sum er Energikommisjonen altså sterkt preget av sitt mandat. Hvis utgangspunktet er at vi både skal nå klimamålene våre og det samtidig skal være en betydelig industrireising av ny kraftkrevende industri, så blir konklusjonen at det må bygges ut dramatisk mye kraft uansett hva de økonomiske kostnadene måtte være eller hvilke miljømessige skadevirkninger dette måtte ha. Det er derfor viktig at departementet i oppfølgingen av kommisjonen sin rapport styrker sitt forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag.

Finansieringen av denne samfunnsbærende sektoren må sikre kvalitet og understøtte mangfold. Det handler som store verdier. Det som står på spill er 40 milliarder til fordeling, og enda viktigere, ja uvurderlig, er verdien av kunnskapen, forskningen og utdanningen som forvaltes.

Solberg-regjeringen oppnevnte på oppløpssiden Hatlen-utvalget som skulle se på finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren. Rapporten ble sendt ut på høring i mars, med frist i sommer. Siden har en sektor spent ventet på hvordan regjeringen skulle følge opp. Hatlen-utvalget var hurtigarbeidende, så det er bare naturlig at flere forslag var skisseaktige og forutsatte ytterligere utredning.

Kanskje det viktigste elementet i vårt finansieringssystem er hvordan studieplasser og studieproduksjon skal belønnes. Hva slags ressurser behøves for å kunne gi god forskningsbasert undervisning til legestudenter, historiestudenter, framtidige lærere og ingeniører?

Vi ble derfor overrasket da vi i midten av november mottok et brev fra Kunnskapsdepartementet der det ble bedt om innspill til endring av finansieringskategoriene med svært kort frist.

I brevet fra KD presenteres blant annet en modell hvor institusjoner legger inn anbud på nye studieplasser utfra egne anslag på reelle kostnader. Anbudsprosesser fungerer dårlig når det er vanskelig å verifisere kvalitet. Hvordan skal kvalitet vurderes i et slikt regime? Vil noen tilby en utdanningstype billig fordi de er mer effektive, eller bare fordi de planlegger å kutte hjørner på kvalitetsfronten? Den viktigste formen for forskningsfinansiering på norske universiteter er finansieringen av de kombinerte stillingene og fagmiljøene som bærer utdanningene. Departementets anbudslogikk kan bli et insentiv til utdanningsmiljøer som er villig til å forsømme forskningen.

Hatlen-utvalget argumenterte generelt for at vi skulle ha færre studiekategorier i systemet. Utvalget hevdet at utviklingen i høyere utdanning de siste tjue årene har redusert kostnadsforskjellene mellom ulike typer utdanninger. Dette var ikke godt fundert, så det var positivt at de ikke kom med et konkret forslag, men pekte på at denne problemstillingen krevde grundigere utredning. Departementet ber om innspill på å redusere antall studiekategorier til én eneste. Alle studier vil da bli belønnet etter antall studenter, ingenting annet, uansett om noen studier er betydelig mer kostnadskrevende enn andre. Riktignok skal institusjonene få tilført de frigjorte pengene som basisbevilgning, og departementet uttrykker tillit til at institusjonene vil bruke pengene til likevel å opprettholde de dyre studiene. Men dette er en risikabel modell. På lenger sikt vil det da ikke være noen spesifiserte indikatorer som for eksempel gir enkelte kliniske utdanninger en bedre finansiering enn teorifagene. I nedskjæringstider kan det fort oppstå ressurskamper både internt på institusjonene og mellom dem.

Departementet foreslår som et alternativ at det bør vurderes om kategoriinndelingen av studier i stedet for kostnadsforskjeller bør baseres på hvilke utdanninger det er behov for å prioritere i dimensjoneringen av utdanning fremover. En finansieringsmodell basert på insentiver for tidstypiske behov, og en tro på at fremtidens kompetansebehov lar seg bestemme utfra et tidsbilde, svekker autonomien og stabiliteten til fagmiljøene. Departementet har allerede stor innflytelse over hvordan institusjonene former utdanningstilbudene sine gjennom tildelingene av nye studieplasser.

Velfungerende finansieringsmodeller trenger å være stabile, forutsigbare og langsiktige. Det er derfor vesentlig at det ligger stor konsensus og grundige konsekvensanalyser bak endringer i finansieringsmodellen. Forslaget fra KD mangler et helhetlig perspektiv på hvordan finansieringskategoriene påvirker den samlede finansieringen av sektoren.

Tillit er et nøkkelord i departementets kommunikasjon med sektoren, og det brukes gjerne til å begrunne og hylle endringer som fjerner indikatorer og kategorier. Det pågående arbeidet med finansieringssystem for sektoren synes å sikte mot et nærmest indikatorløst universitet som kanskje samlet, og særlig kan ramme forskningen. Øremerkingen knyttet til rekrutteringsstillinger er fjernet, mens indikatorene som belønner forskning er foreslått fjernet, og nå bes det om innspill på at det ikke skal gjøres forskjell på studier som krever et høyere kostnadsnivå og andre studier. Resultatet vil bli at milliardene til sektoren i hovedsak blir bevilget som en stor sekk med basisbevilgning.

En indikatorløs sektor ikke lenger kan begrunne bevilgningene sine med at de oppfyller de målene et indikatorsystem har satt opp, så kan resultatet fort at vi er blitt rigget for kutt som rammer vilkårlig. Stortinget har tradisjonelt ønsket seg det helt motsatte, en sterkere grad av spesifisering av hva som er bakt inn i basis, som studieplasser, rekrutteringsstillinger, museumsdrift, biblioteker og mye annet.

Det står mye på spill.  Vi har ikke fastlåste svar eller løsninger. Det viktigste nå er at virkelig store omlegginger av finansieringssystemet ikke gjennomføres stykkevis og delt, og uten grundig utredning, og hvor institusjonene deretter kan levere veloverveide og forankrede svar.

Her kan du lese UiBs innspill til KD.