Skip to main content

Det norske folk vil styrke finansieringen av forskning og høyere utdanning

 

Denne uken, under Arendalsuken, lanserte Universitetet i Bergen Kunnskapsbarometeret. På oppdrag fra UiB har Opinion i august utført en meningsmåling som viser hvilke holdninger det norske folk har til forskning og høyere utdanning. 

Men hvorfor er det så viktig å vite hva det norske folk mener om norsk forskning og høyere utdanning? De seneste årene har vår sektor utvilsomt blitt sterkere politisk styrt og der mye av den politiske retorikken, men også den langsiktige tenkningen, har som premiss å svare på hva samfunnet ønsker og trenger. Dette basert på en forestilling om hvilke forventninger samfunnet har til vår sektor. Vi ser sterk politisk styring både i Langtidsplanen for forskning og utdanning, i Utsynsmeldingen som presenterer fremtidens kompetansebehov, og i innretningen på arbeidet med gjennomgang av forskningssystemet, og ikke minst forslaget til ny modell for finansiering for sektoren.
Politisk styring må vår sektor forvente, men det blir straks mer problematisk når vi ser at sektorens egne vurderinger og prioriteringer stadig oftere har blitt avfeid som introverte og uten samfunnsrelevans. Da er det interessant å fordype seg i noen av funnene i Kunnskapsbarometeret for å forstå om holdningene til det norske folk i disse spørsmålene skiller seg fra det rådende politiske ordskiftet. Den politiske retorikken og prioriteringene samsvarer ikke med det norske folks holdning.
La oss starte med det mest grunnleggende spørsmålet. Oppfatter det norske folk universitetene som grunnleggende samfunnsinstitusjoner? Svaret er et ubetinget ja. 84% deler denne vurderingen og er like tydelig, 79%, når de får spørsmål om akademisk frihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn. Dette viser at det er sterk støtte i befolkningen for å verne om universitetene, den frie og uavhengige forskningen. I det norske samfunnet er det altså en sterk verdiforankring for universiteter med stor faglig autonomi, i sterk kontrast til det press universiteter internasjonal utsettes for med hensyn til både akademisk frihet og politisk styring.
Men det er også viktig å forstå hva det norske folk mener om betydningen til forskning og høyere utdanning for å håndtere framtidens utfordringer. UiB skal som et internasjonalt forskningsuniversitet flytte kunnskapsgrensene og bidra til en bærekraftig og demokratisk framtid gjennom sterk forskning i og på tvers av disiplinene over en stor faglig bredde. Vi verner om uavhengig og nysgjerrighetsdrevet forskning og verdsetting av kunnskapens egenverdi. Norge og verden står overfor komplekse utfordringer som krever dristig tverrfaglig og flerfaglig forskning, og også et tilfang av helt nye ideer. Universitetets perspektiver på den forskningsbaserte kunnskapens betydning blir bekreftet i Kunnskapsbarometers der 84% av befolkningen svarer at forskning og utdanning er svært viktig eller ganske viktig for å håndtere fremtidens utfordringer. 7 av 10 nordmenn mener at politiske beslutninger bør være basert på tilgjengelige forskningsresultater. Det betyr at nordmenn stoler på forskningen som grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger.
Det norske folk er altså svært opptatt av forskning og utdanning som en tung drivkraft for et godt samfunn, men da er det også nærliggende å sjekke ut om dette er en holdning som også står seg når det stilles spørsmål om konkrete ressursmessige prioriteringer. Tidligere statsråd Ola Borten Moe var svært opptatt av pengebruken i sektoren og at «festen var over». Da er det interessant å konstatere at 7 av 10 nordmenn mener det bør brukes mer penger på forskning enn i dag.
Kvalitet er et nøkkelord. Kvalitet i forskning som sikrer langsiktighet og de viktige gjennombruddene. Kvalitet i utdanning som bidrar til utvikling, demokrati og omstilling i samfunnet. Undersøkelsen viser at 72% kvalitet fremfor geografisk nærhet til utdanningstilbudet. Det er ikke et argument for at utdanning skal gjøres vanskeligere tilgjengelig, men må heller leses som at det norske folk mener at kvalitet i utdanning ikke kan veksles inn i desentralisering eller andre politiske prioriteringer. Svekker vi kvaliteten i den høyere utdanningen, står mye på spill.
Det arbeides nå med en systemgjennomgang av kunnskapssektoren, som skal resultere i en stortingsmelding. Endringene som gjøres nå, vil være retningsgivende for norsk kunnskapspolitikk i lang tid fremover.
Vi oppfordrer våre politikere til å være åpne og dialogorientert når politikken skal utformes for vår sektor. Kunnskapsbarometeret viser at budskapet universitetene har fremmet i viktige forskningspolitiske spørsmål i stor grad harmonerer med grunnsynet til det norske folk. Det må være et tankekors for politikere som ofte hevder at det er universitetene som ikke er i takt med det samfunnet vi leverer kunnskap til.

Gratulerer med grunnlovsdagen! Rektors 17. mai-tale, 2023

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Grunnlovsdags-feiringen i Bergen er noe for seg selv.
Det merker sikkert de av dere som er innflyttere godt.

Buekorps marsjerer i gatene, skuddene avfyres fra Skansen, Nystemten synges, og det vandrende spetakkel som er hovedprosesjonen er, og som gjør Bergen om til et sirkus.

For en by som vet å feire seg selv er dette virkelig dagen å vente på.

Noen vil til og med hevde det grenser til det paradoksale når Bergen er byen som kanskje feirer 17. mai best av alle. UiB-professoren Georg Johannessen sa at «fra 17. mai 1814 ble Bergen som en idyll i solnedgang.» Historikeren Morten Hammerborg omtaler 1814 som Bergens annus horribilis – det fryktelige året. Året makta forsvant fra Bergen og ble flyttet til Oslo.

Georg Johannessen kunne oppsummere det som få andre:
«Bergens historie er en sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer.»

Men grunnloven er virkelig verdt å feire!

Det vi feirer, og det grunnloven betydde for landet vårt, er ideen om nasjonal selvbestemmelse.
Ideen om at folket selv skal få bestemme.

Og siden 1814 har folket bestemt en god del.
Ikke minst hvem som telles som en del av «folket»:
Kvinner har fått stemmerett.
Stemmerettsalderen har blitt senket til 18 år.
Og jødeparagrafen er fjernet.

Noe av det vakre med hvordan det norske demokratiet har utviklet seg siden 1814 er nettopp det: at det har utviklet seg.

Demokratiet vårt er en levende prosess.

Fremgang i Norge krever hverken borgerkrig eller revolusjon.

Fremgangen vår kommer gjennom fri meningsbryting og aksjonering.
En fri meningsbryting og aksjonering som finner sted spredt over det vidstrakte landet vårt, i et mylder av arenaer. I Norge har vi et imponerende mangfold av interesseorganisasjoner, fagforeninger, velforeninger, politiske partier, fritidsklubber, råd, utvalg

Sammen utgjør de det rike sivilsamfunnet som gir liv til demokratiet.

Vi feirer i dag grunnloven som gir frihet og rammer for at dette sivilsamfunnet skal bestå.
For friheten det eksisterer i.
Og for at vi i fellesskap skal få utvikle demokratiet vårt også i fremtiden.

Denne friheten som vi feirer på 17. mai gir i de seneste årene en spesiell anledning til å reflektere over hva som skjer i verden rundt oss.

Den 17. mai 1940 kunne nordmenn på et forsvinnende lite antall frie radiosendinger i Nord-Norge høre Kong Haakon si:

«I over hundre år har denne dag samlet det norske folk om frihetstanken og om frihetsverket fra Eidsvoll, og vi har alltid lovet hverandre at vi ville få eie dette land. […]

Den 9. april ble vi overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Det er vanskelig å høre disse ordene i dag uten i å tenke på våre venner i Ukraina som står ovenfor en lignende invasjon av sitt land.
Eller kvinnene i Iran som kjemper for sin frihet der.

Og de mange lignende kampene som fortsatt kjempes.

Det er viktig at vi bruker vår frihet til å stå opp for deres frihet også.

For med frihet kommer ansvar. Ansvar for å bevare, forsvare og ta i bruk den friheten vi har arvet.

Universitetet er en grunnleggende samfunnsinstitusjon.

Det er ingen tilfeldighet at Russland har angrepet universiteter på begge sidene av den ukrainske grensen.
Eller at vi ser studentdemonstranter som fengsles i autoritære regimer over hele verden.

Den akademiske friheten er en trussel mot den som ønsker å utøve urett.

Universitetet er en viktig del av sivilsamfunnet.

Da svenskekongen slo ned på feiringen av 17. mai i Norge på 1820-tallet, så var faktisk Det Norske Studentersamfunnet blant de som la inn størst innsats for å feire likevel.

De feiret 17. mai for å markere friheten vi ønsket, og friheten vi skulle få.

Så dette sirkuset vi kaller Hovedprosesjonen er virkelig på sin plass.
Prosesjonen er det bergenske, og norske, sivilsamfunnet som står opp og marsjerer frem.

Og Universitetet i Bergen er alltid sterkt til stede.  Men det er så fint at vi er en av tallrike organisasjoner.

Bergen prydes av det sterke uavhengige sivilsamfunnet som holder demokratiet vårt i livet, og som sikrer friheten.

Og når så mye står på spill, så burde det ikke være overraskende at vi tar 17. mai grav alvorlig her i Bergen.

Med det ønsker jeg å si gratulerer så mye med dagen til alle!

Energiutbygging og kunnskap. UiB har gitt høringssvar til Energikommisjonens rapport

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» ble sendt på høring, og flere av våre fagmiljøer har bidratt med innsikt og vurderinger. UiBs høringsuttalelse er overordnet, mens fagmiljøenes bidrag er vedlagt. I vår uttalelse understreker vi behovet for tverrfaglig kompetanse og forskning for å løse fremtidens energibehov, og vi advarer mot hastverk. Politikk, og med så store konsekvenser som det er snakk om her, bør være solid kunnskapsbasert. UiB har tung kompetanse på havvind, geologi, klima, biodiversitet, samfunnsøkonomi, juss. Vi er klare til å bidra.

Energikommisjonen sitt oppdrag var å foreta en samlet utredning av alle de store spørsmålene rundt norsk energiforsyning frem mot 2030. Hvor mye ny kraft er det behov for? Hvordan skal denne kraften fremskaffes? Hvordan skal energisektoren organiseres? Dessverre er det slik at kommisjonens mandat og kommisjonens tolkning av dette mandatet, at det skal produseres nok kraft både til å nå klimamålene og ny kraftkrevende industrireising, langt på vei låser hva svaret må bli på disse spørsmålene. Nettopp siden Kommisjonen ønsker seg så store mengder kraft så raskt, så burde det vært gjort en nærmere avveining av hva slags kraft som kan bygges ut med akseptable økonomiske kostnader og med akseptable miljømessige konsekvenser.

Det er svært kort tid til 2030, og vi vet at energiprosjekter tar lang tid å planlegge og få godkjent. Kommisjonen anbefaler derfor at disse prosessene må gå fortere. Dette vil vi advare mot. Grunnen til at utbyggingen av energi tar lang tid er at miljømessige, kapasitetsmessige, økonomiske og regulatoriske konsekvenser skal kartlegges grundig. Det lokale demokratiet skal også få virke. Hvis kortere planleggingstid skulle innebære at det blir tatt mindre hensyn til miljø, til urfolksrettigheter, til konflikter om arealbruk og til lokale interesser, så er det ikke ønskelig. Vurderinger og beslutninger må derfor bygge på solid kunnskap.

En forutsetning for tillitsbasert styring og offentlig aksept for ny teknologi i en tid med hurtig omstilling er gjennomsiktighet i beslutningsprosessene, åpen og fagoverskridende vitenskap og gode juridiske og etiske rammeverk. Det finnes et enormt kunnskapsbehov som dagens forskningsstrukturer ikke klarer å imøtekomme. Synergiene mellom rettsvitenskap, økonomiske fag, biologi og teknisk-naturvitenskapelige fag bør etterspørres eksplisitt for å unngå at omstillingsbehovet avgrenses fra de omliggende strukturene. Utfordringene krever en tverrsektoriell kunnskapsinnsats, med tilhørende forsking og samarbeid på tvers av departementene. Det er særlig viktig med økt kunnskap om koblingen mellom nasjonale og internasjonale regler. Det internasjonale samfunnet og relasjonene globalt har utviklet seg til å bli mer og mer regelbundet, og det er umulig å utvikle en sterk nasjonal politikk for energiforsyning uten inngående kunnskap til internasjonalt rammeverk. Et eget tverr- og flerfaglig følgeforskningsprogram bør opprettes for å ivareta disse hensynene.

I sum er Energikommisjonen altså sterkt preget av sitt mandat. Hvis utgangspunktet er at vi både skal nå klimamålene våre og det samtidig skal være en betydelig industrireising av ny kraftkrevende industri, så blir konklusjonen at det må bygges ut dramatisk mye kraft uansett hva de økonomiske kostnadene måtte være eller hvilke miljømessige skadevirkninger dette måtte ha. Det er derfor viktig at departementet i oppfølgingen av kommisjonen sin rapport styrker sitt forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag.

Ser Utsynsmeldingen langt nok?

Fredag la regjeringen fram Stortingsmeldingen Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Her tegnes det et bilde over kompetansebehovet i landet vårt, og hvordan det skal sørges for at de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv dekkes i fremtiden. Da er det viktig at forståelsen av utdanning og forskningsbehov strekker seg langt nok frem i tid, gjør oss omstillingsdyktige, tar høyde for det vi ikke ser, og styrker oss som kunnskapsnasjon.

Det er noe paradoksalt med hvordan denne omriggingen kjøres. På mange måter er dette en ren utdanningsmelding.  Den peker primært på utdanning som er nyttig nå, og på kort sikt, og på at kortere utdanning skal tyngre inn for å løse kompetansebehovene. Det er gode grunner til å skape et system som gir større fleksibilitet, også for at vi som institusjoner skal ta et større ansvar for videreutdanningsbehovet. UiB er klare for å ta dette ansvaret. Men utdanning og forskning henger nøye sammen når samfunnets kompetansebehov skal løses. I vårt system finansieres forskningen sammen med utdanningene. Det er allerede varslet en total gjennomgang av forskningssystemet i Norge, men denne Utsynsmeldingen vil påvirke forskningssystemet.

Her opprettholdes sterke insentiver for utdanninger, mens insentivene for forskning tas bort. Forskningen og utdanningen kan ikke splittes, spesielt ikke i et kunnskapssamfunn. Om en vil ha høy kvalitet i utdanningen, så trenger vi også høy kvalitet i fagmiljøene som står for dem. Dette er spesielt urovekkende når vi vet at de tunge generiske ferdighetene en forskningsbasert utdanning gir oss blir stadig viktigere i et arbeidsmarked som stiller krav til raskere omstilling.

Meldingen er både en beskrivelse og en fremskrivelse av samfunnets kompetansebehov, og en presentasjon av et nytt insentivsystem for å legge til rette for disse behovene.

Meldingen forslår å fjerne alle insentiver for forskning, resultatbaserte midler til å støtte opp om eksternfinansiert forskning (EU og NFR, og tellekantene for publisering). Logikken bak et slikt grep ligger i at forskning ikke trenger insentiver, og at disse midlene kan legges inn i grunnbevilgningen til universitetene, slik at man selv kan håndtere dette. Statsråden sier fjerningen av indikator for tellekantene er en del av tillitsreformen, men vi skal fortsatt rapportere på tellekanter og alt som før.  Det mest problematiske ved dette grepet er at finansieringen i rammen er utsatt for kutt, omfordeling og press for utdanningsprioriteringer. Med dette grepet vil det ikke lenger være vernede resultatmidler til forskning. I Norge er vi gode på å hente hjem EU-midler til forskningsprosjekter av høy kvalitet, og insentivene har vært et viktig virkemiddel for å holde på dette fortrinnet. Dette handler ikke bare om midler til forskning, men også oppmerksomhet. Når insentiver for utdanning styrkes og insentiver for forskning fjernes er det et tydelig politisk signal om prioritering.

På utdanningssiden presenteres flere endringer. Vi ser i meldingen at statsråden har tatt med flere viktige innspill fra tidligere prosesser, og blant annet unngått innføringen av anbudslogikk i utdelingen av nye studieplasser. Det er veldig bra.

Meldingen presenterer også et redusert antall finansieringskategorier for studieplasser. I dagens system har vi seks satser for studiefinansiering. Det nye forslaget legger til rette for å redusere disse til tre:

Kategori 3:  Kliniske fag: Lege. Tannlege, veterinær

Kategori 2.  Realfag, teknologi, helse og sosialfag, lærerutdanning og utøvende kunst og mediafag

Kategori 1.  Humaniora, samfunnsfag, øk/ad fag.

Og her kan vi puste lettet ut: det er enormt bra og viktig at de kliniske fagene beholder sine satser som i dag. Dette er kostbare og infrastrukturtunge utdanninger. Det er et stort behov for å utdanne flere leger i Norge, og vi trenger at de kliniske utdanningene holder en høy kvalitet.

Når det gjelder økonomien i dette for oss, er det vanskelig å regne noe hjem, siden det ikke ligger noen tall inne i meldingen.

Det er ingen omfordelingseffekt i utgangsåret i disse endringene. Konsekvensene vil komme over tid. Det går likevel an å slå fast at det mest umiddelbare er en styrket finansiering av flere profesjonsstudier som sykepleie, stabil finansiering av medisin og odontologi, mens andre studieprogram vil få en redusert finansiering. For oss, ved UiB, er vi spesielt bekymret for hvordan dette vil påvirke psykologi og kunstfag som vil kunne oppleve kutt i finansieringen. Beløpene i modellen blir tidligst kjent i forbindelse med statsbudsjett 2024 og deretter vil det være nødvendig å nedsette et nytt inntektsfordelingsutvalg på UiB som skal lage forslag til en revidert budsjettmodell for universitetet vårt.

Men helt overordnet fremstår dette er en melding som fremhever behovet for det korte og for det fleksible, for en læring gjennom hele arbeidslivet, og dermed varsles også en ny finansieringsmodell for videreutdanningstilbudet ved universitetene. Det korte blir gjennomgående løftet fram.

En viktig endring er at skillet mellom master- og bachelorgradsutdanninger vil viskes ut. I dag er masterutdanningen litt bedre finansiert enn Bachelor, det er det gode grunner til. Mastergradsprogrammene er mest forskningsbaserte, og legger et bedre grunnlag for å utdanne kandidater med de tunge generiske ferdighetene vi vet vil kreves i et stadig endrende arbeidsliv. Den tidligere normen om at man har samme jobb på samme arbeidsplass fra endte studier til pensjon finnes ikke lenger, det gjør heller ikke den påståtte mastersyken, som ble forsøkt fremmanet for noen år siden. I et mer dynamisk arbeidsmarked med raske omstillinger er det viktigere enn noensinne å ha de tunge og solide generiske ferdighetene og kunnskapen.

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er bedre enn noen andre OECD-land, med lav arbeidsledighet og høyt kvalifisert arbeidskraft. De aller fleste med høyere utdanning får gode og relevante jobber og har i stor grad et kompetansenivå som tilsvarer arbeidsgivernes forventninger. I sin fremleggelse av stortingsmeldingen sa Ola Borten Moe at Norge kun så vidt var over snittet blant OECD-landene når det kom til hvor utdannet befolkningen vår er. Jeg hadde derfor gjerne sett en melding som fremsnakket og la vekt på masterutdanningenes viktige rolle.

En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene kan ivareta sin faglige egenart på best mulig måte samtidig som landets langsiktige kunnskapsbehov blir sikret. Fagområder uten umiddelbar og presis nytteverdi innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er viet svært liten plass i meldingen.

Det er viktig at vi i utviklingen av sektoren bidrar til et mer mangfoldig og bærekraftig økosystem i universitets- og høyskolelandskapet. Vårt universitet skal fortsatt stå som en garantist for det langsiktige kunnskapsbyggingen, den solide grunnforskningen, for disiplinfagene og ser lenger frem enn denne utsynsmeldingen. Vår rolle er å sørge for at Norge er rustet også for en fremtid som ikke kan forutsees, og for at høy kvalitet og en bred kunnskapsbase alltid vil tjene landet godt.

Ved universitetene kan det ta flere tiår å bygge fagmiljøer som tilbyr forsknings- og utdanningskompetanse på et høyt internasjonalt nivå. På UiB har vi gode erfaringer med utviklingen av nye studieprogram som har kommet til etter samarbeid med ulike næringer. En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må derfor ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene ivareta sin faglige egenart på best mulig måte.

Vi ser nå frem til en god dialog mellom sektoren og politisk ledelse for å sammen sikre kompetansen og robustheten for behovene vi har i dag, og i fremtiden.

Når grunnlagsdata er feil, blir konklusjonen feil

Som Norges sentrale aktør og forvalter av forskningspolitikk, påhviler det Forskningsrådet et stort ansvar med å levere god, nyansert og presis kunnskap om feltet.

Kunnskapsdepartementet er i gang med å skaffe seg grunnlagskunnskap til arbeidet med den bebudede stortingsmeldingen om forskningssystemet. Noen bestillinger ligger klar. Vi har registrert et tydelig ønske om at næringslivet skal øke sin forskningsdeltakelse, og bli mer kunnskap- og forskningsintensivt. Vi har også hørt statsråden melde at universitetene må bli flinkere til å skaffe oss penger eksternt, og se oss om etter andre finansieringskilder.

For oss er det viktig å følge med på materialet som skal utgjøre grunnlaget for den totale gjennomgangen av forskningssystemet vårt. Vesentlig i dette arbeidet er forståelsen av en rollefordeling i sektorens forskningsutøvere, mellom UH-institusjonene, instituttsektoren og næringslivet.

Når vi leser det ferske notatet som Forskningsrådets Avdeling for dataforvaltning og analyse nå har sendt til KD, blir flere av oss urolige. I rapporten slås det nemlig fast at norsk pengebruk på FoU de siste ti årene går i favør av grunnleggende forskning og utviklingsmidler i næringslivet, mens anvendt forskning taper terreng. Forskningsrådet slår fast at anvendt forskning har hatt en svak vest sammenlignet med grunnforskning og eksperimentell utvikling: «Den nasjonale FoU-virksomheten viser en betydelig realvekst i perioden. FoU i UH-sektor og næringsliv øker med ca. 45%, instituttsektor kun med 9%. Dette indikerer en endret balanse i nasjonal FoU mellom grunnleggende forskning, anvendt forskning og eksperimentell utvikling. Vekten på anvendt forskning avtar betydelig.»

Det er flere grunner til at notatet ikke bør brukes ukritisk når forskningssystemet skal gjennom en ekstrem oppussing. For det første er ikke denne målemetoden  valid. Konklusjonen om at den anvendte forskningen har tapt terreng, mens grunnforskningens vekst er sterkere, blir dermed feil. Denne konklusjonen baserer seg på en forståelse av at all forskning som foregår ved universitetene er grunnleggende og nysgjerrighetsdreven, men instituttsektoren bidrar med anvendt forskning. Det er virkelig overraskende at Forskningsrådet som kjenner oss så godt kan fremstille en slik presentasjon av de forskningsutøvende partene i sektoren.

Forskningsrådets notat baserer seg ikke på institusjonenes rapportering av aktivitetstyper. SSB-data fra FoU-undersøkelsene indikerer at grunnforsking utgjør den minste av dei tre typene FoU-aktivitet, og har hatt en svakere utvikling enn anvendt forsking siden 2009. Det samme viser Forskningsrådets egen indikatorrapport, hvor det synliggjøres at utgiftene til grunnforsking økt med 20%, men har gått ned til 18 prosent de siste fem årene, mens anvendt forsking økte med 26 % samlet, men de siste årene har de ligget på omkring 38 prosent, mens den praktisk rettede forskningen, står for den høyeste andelen i 2019, med 44 prosent av total FoU.

UiBs fundament er den grunnleggende forskningen, de stabile fagmiljøene som med grunnlag i sin langsiktige finansiering kan drive teori- og metodeutvikling, og utgjøre det nasjonale vitenskapsforrådet. Men i og mellom disse miljøene er også mye av forskningen utfordringsdrevet. Forskningsrådet vet jo godt at det er slik, og at universitetene, med sine kvaliteter, i økende grad deltar i utfordringsdrevne prosjekter og i konsortier med mange eksterne partnere.

En annen svakhet er selvsagt at datagrunnlaget er gammelt. Vi skriver nå 2023. Siden 2019 har vi vært gjennom en pandemi og vi har fått en endret geopolitisk situasjon. De siste årenes hendelser mener vi også har vist oss verdien av den langsiktige og grunnleggende forskningen. I alle fall burde en stoppe opp og i lys av dagens situasjon analysere hva fordelingen mellom de forskjellige typene forskning burde være.

Ut fra egenrapporteringen i FoU-undersøkelsene av omfang av grunnforsking, anvendt forsking og utvikling, stemmer det ikke at anvendt forsking har blitt redusert på bekostning av grunnforsking.

Det er avgjørende viktig å styrke og hegne om grunnforskningens rolle for samfunnet, for kunnskapsutviklingen og for et innovativt og bærekraftig næringsliv.

I arbeidet med forskningssystemet bør gjennomgangen ta utgangspunkt i oppdaterte tall og de reelle rollene og forskningsbidragene til FoU-aktørene. Det er avgjørende viktig også for tilliten til Forskningsrådet.

Vestlandet trenger flere studieplasser i medisin

I 2021 skapte en studie fra UiB og Norce stor internasjonal oppmerksomhet. Den viste at å ha en fastlege som kjenner deg, er langt viktigere for helsen vår enn vi har trodd. Pasienter med stabil fastlege i mer enn 10-15 år, kan ha 25 prosent lavere dødsrisiko sammenlignet med de som har hatt samme fastlege i ett år eller kortere. God kjennskap til legen din reduserer også behovet for sykehusinnleggelse. Det er ingen grunn til å tro at studien er mindre valid i 2023.

Samtidig utdanner Norge alt for få leger til å fylle fastlegeordningen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.  På Vestlandet er situasjonen alarmerende. Nesten daglig blir det rapportert om rekrutteringsvansker i kommunene. En revisjonsrapport gjennomført i Bergen i fjor, viste at tre av fire fastleger har vurdert å slutte. Nye leger som er villige til å ta over listene er mangelvare. Nå er det ingen ledige plasser på noen lister i Bergen, skriver kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt i BT 30. januar, om situasjonen i Norges nest største by som tross alt kommer bedre ut av fastlegekrisen enn de fleste kommunene i landet.

Situasjonen for tidligere Sogn og Fjordane illustrerer godt omfanget av krisen. Her var det høsten 2022 16 ledige fastlegestillinger. Det var få eller ingen søkere til utlyste stillinger, og vel 10 000 innbyggere manglet fastlege der. Den store legemangelen gjør at helsevesenet er utrygge på om en greier å opprettholde et helsetilbud av god kvalitet i framtiden.

Nødløsningene har vært å prøve å få tak i vikarer eller å fordele pasientene på andre allerede pressete leger. Eller å lage «vikarstafetter» med kostbare utenlandske spesialister gjennom rekrutteringsbyrå. Resultatet blir en vond spiral der de som holder oppe tjenestene blir mer slitne og må leve med at få ressurser blir brukt til å lappe på et system som ikke fungerer så godt som det kunne.

Det er en langsiktig og god løsning på problemet: Stortinget har vedtatt ei satsing på flere desentraliserte studieplasser til legeutdanninga. Det overordnede målet er at en i framtiden skal utdanne 80 prosent av egne leger i eget land, mot bare 50 prosent i dag. UiB har kommet stortingsvedtaket i møte med å lage en modell for desentralisert for utdanning av leger på Vestlandet. Vi har en regjering som er opptatt av å etablere desentraliserte utdanningstilbud. En sentral del av modellen er at de siste tre årene av medisinutdanninga skal gjennomføres i Stavanger, Haugesund og Førde, i tillegg til Bergen. Studiemodellen vår står klar til bruk. UiB sender et «pilotkull» til Stavanger allerede nå til høsten, men Vestlandslegen har kapasitet til cirka 100 nye studenter per år. Nå trenger UiB finansiering av disse nye studieplassene.  Både det nasjonale Grimstad-utvalget og et eget utvalg satt ned av regjeringen har tallfestet hva som skal til av opptrapping og fordeling av nye studieplasser for å møte «rekrutteringskrisen». Regjeringas Statsbudsjett for 2023 tok ikke høyde for disse planene, men valgte overraskende å bevilge så mange som 30 nye studieplasser til UiT, og ingen til Vestlandet. I mellomtiden blir fastlegekrisen på Vestlandet større. Jeg håper nå at det er Vestlandets tur, og at det blir bevilget midler til nye studieplasser i revidert statsbudsjett i mai slik at «Vestlandslegen» kan bli en realitet.

Anbudsuniversitetet

Finansieringen av denne samfunnsbærende sektoren må sikre kvalitet og understøtte mangfold. Det handler som store verdier. Det som står på spill er 40 milliarder til fordeling, og enda viktigere, ja uvurderlig, er verdien av kunnskapen, forskningen og utdanningen som forvaltes.

Solberg-regjeringen oppnevnte på oppløpssiden Hatlen-utvalget som skulle se på finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren. Rapporten ble sendt ut på høring i mars, med frist i sommer. Siden har en sektor spent ventet på hvordan regjeringen skulle følge opp. Hatlen-utvalget var hurtigarbeidende, så det er bare naturlig at flere forslag var skisseaktige og forutsatte ytterligere utredning.

Kanskje det viktigste elementet i vårt finansieringssystem er hvordan studieplasser og studieproduksjon skal belønnes. Hva slags ressurser behøves for å kunne gi god forskningsbasert undervisning til legestudenter, historiestudenter, framtidige lærere og ingeniører?

Vi ble derfor overrasket da vi i midten av november mottok et brev fra Kunnskapsdepartementet der det ble bedt om innspill til endring av finansieringskategoriene med svært kort frist.

I brevet fra KD presenteres blant annet en modell hvor institusjoner legger inn anbud på nye studieplasser utfra egne anslag på reelle kostnader. Anbudsprosesser fungerer dårlig når det er vanskelig å verifisere kvalitet. Hvordan skal kvalitet vurderes i et slikt regime? Vil noen tilby en utdanningstype billig fordi de er mer effektive, eller bare fordi de planlegger å kutte hjørner på kvalitetsfronten? Den viktigste formen for forskningsfinansiering på norske universiteter er finansieringen av de kombinerte stillingene og fagmiljøene som bærer utdanningene. Departementets anbudslogikk kan bli et insentiv til utdanningsmiljøer som er villig til å forsømme forskningen.

Hatlen-utvalget argumenterte generelt for at vi skulle ha færre studiekategorier i systemet. Utvalget hevdet at utviklingen i høyere utdanning de siste tjue årene har redusert kostnadsforskjellene mellom ulike typer utdanninger. Dette var ikke godt fundert, så det var positivt at de ikke kom med et konkret forslag, men pekte på at denne problemstillingen krevde grundigere utredning. Departementet ber om innspill på å redusere antall studiekategorier til én eneste. Alle studier vil da bli belønnet etter antall studenter, ingenting annet, uansett om noen studier er betydelig mer kostnadskrevende enn andre. Riktignok skal institusjonene få tilført de frigjorte pengene som basisbevilgning, og departementet uttrykker tillit til at institusjonene vil bruke pengene til likevel å opprettholde de dyre studiene. Men dette er en risikabel modell. På lenger sikt vil det da ikke være noen spesifiserte indikatorer som for eksempel gir enkelte kliniske utdanninger en bedre finansiering enn teorifagene. I nedskjæringstider kan det fort oppstå ressurskamper både internt på institusjonene og mellom dem.

Departementet foreslår som et alternativ at det bør vurderes om kategoriinndelingen av studier i stedet for kostnadsforskjeller bør baseres på hvilke utdanninger det er behov for å prioritere i dimensjoneringen av utdanning fremover. En finansieringsmodell basert på insentiver for tidstypiske behov, og en tro på at fremtidens kompetansebehov lar seg bestemme utfra et tidsbilde, svekker autonomien og stabiliteten til fagmiljøene. Departementet har allerede stor innflytelse over hvordan institusjonene former utdanningstilbudene sine gjennom tildelingene av nye studieplasser.

Velfungerende finansieringsmodeller trenger å være stabile, forutsigbare og langsiktige. Det er derfor vesentlig at det ligger stor konsensus og grundige konsekvensanalyser bak endringer i finansieringsmodellen. Forslaget fra KD mangler et helhetlig perspektiv på hvordan finansieringskategoriene påvirker den samlede finansieringen av sektoren.

Tillit er et nøkkelord i departementets kommunikasjon med sektoren, og det brukes gjerne til å begrunne og hylle endringer som fjerner indikatorer og kategorier. Det pågående arbeidet med finansieringssystem for sektoren synes å sikte mot et nærmest indikatorløst universitet som kanskje samlet, og særlig kan ramme forskningen. Øremerkingen knyttet til rekrutteringsstillinger er fjernet, mens indikatorene som belønner forskning er foreslått fjernet, og nå bes det om innspill på at det ikke skal gjøres forskjell på studier som krever et høyere kostnadsnivå og andre studier. Resultatet vil bli at milliardene til sektoren i hovedsak blir bevilget som en stor sekk med basisbevilgning.

En indikatorløs sektor ikke lenger kan begrunne bevilgningene sine med at de oppfyller de målene et indikatorsystem har satt opp, så kan resultatet fort at vi er blitt rigget for kutt som rammer vilkårlig. Stortinget har tradisjonelt ønsket seg det helt motsatte, en sterkere grad av spesifisering av hva som er bakt inn i basis, som studieplasser, rekrutteringsstillinger, museumsdrift, biblioteker og mye annet.

Det står mye på spill.  Vi har ikke fastlåste svar eller løsninger. Det viktigste nå er at virkelig store omlegginger av finansieringssystemet ikke gjennomføres stykkevis og delt, og uten grundig utredning, og hvor institusjonene deretter kan levere veloverveide og forankrede svar.

Her kan du lese UiBs innspill til KD.

 

Kjære kolleger og studenter

 

Det kjennes godt å gå inn i julehøytiden når det nå for første gang på to år ikke er pandemiberedskap. Selv om vi har blitt supertrente i å håndtere pandemien, og vi alle har vist styrken vi har i møte med en slik situasjon, så er den direkte samhandlingen mellom mennesker avgjørende for et universitet. Samholdet, omstillingsevnen og innsatsen under pandemien har vi likevel hatt med oss i inn i året som nå går mot slutten.

Å studere eller arbeide på et stort universitet som vårt, og som i tillegg ligger midt i Norges fineste by, handler om mye mer enn laboratorier, lesing, pensum og forelesninger. Her samtales det, en får seg nye venner, følger vitenskapelig søken og interesse, kollegialt samvær, studentlivet i byen og i studentforeningene. Det akademiske samfunnet har fått tilbake de fysiske møtene, konferansene, kaffekoppene, de tilfeldige treffene, og de kreative og de kritiske diskusjonene.

Ved utgangen av året fikk vi en ny historiebok om UiB. Stortinget vedtok lov om Universitet i Bergen 9. april 1946. Regjeringen ønsket seg i 1946 et helhetlig og faglig bredt universitet. Ingen utdanning skulle etableres uten at den var forskningsbasert. Universitetet skulle ha kombinerte stillinger, hvert enkelt professorat skulle gi økt forsknings- og undervisningskapasitet. UiB markerte 75 års jubileum i 2021. Ved 50-årsjubileet i 1996 kom tobindsverket Universitetet i Bergens historie ut. Det ble et ambisiøst verk som dekker Bergens Museums og Universitetet i Bergens historie fra 1825 og fram til begynnelsen av 1990-tallet. Det nye trebindsverket Vitenskap og vitenskapshistorier er en leseverdig fortsettelse av historien om UiB. Den gir nye innsikter, og fører historien videre fra 1990.

Mens 2021 var et jubileumsår, har 2022 har vært et år der vi har stått i det, og tatt en brutal virkelighet inn over oss.

2022 har vært et krevende år for Europa. Krigen i Ukraina har preget oss sterkt. Våre ukrainske studenter og ansatte har kommet tettere på. Det føles godt og riktig å kunne bistå, det er et privilegium. Det har vært en sterk erfaring å følge de ukrainske studentene de første månedene etter krigens utbrudd, og å se på nært hold hvordan de har reist seg og blitt en ressurs ikke bare for UiB, men samfunnet rundt seg. Jeg vil varmt takke alle som har bistått og bidratt til å hjelpe i denne vanskelige situasjonen. Igjen, som under pandemien, viste UiBs ansatte seg fra sin sterkeste side: kreative, rause og kompetente. I høst har UiB tatt opp 136 ferske ukrainske studenter.

Som rektor føler jeg sterkt på at tilstedeværelsen av de internasjonale studenter som står i en krise, også styrker kvaliteten på universitetet vårt. Jeg er trygg på at vårt engasjement for våre ukrainske og internasjonale studenter vil bli sterkere etter dette året. Og vi må tenke nytt om internasjonalisering. Vi kan ikke lenger ta vår internasjonale kvalitet for gitt: innføring av studentavgift for internasjonale studenter, vanskeligere samarbeidsforhold med flere land som Russland og Kina, og en annerledes tenking og etos tilsier at vi ikke kan arbeide på samme vis som før.

2022 har også vært et krevende år for vår sektor. Summen av dette, Krigen i Ukraina, skyhøye energikostnader som rammer UiB spesielt, inflasjon, vesentlig tøffere budsjetter, endringer i Forskningsrådet og varslede endringer i finansieringen av universitetene har preget oss. UiBs økonomi har gjennom mange år vokst via tilføring av studieplasser, effektivstudentgjennomstrømning og gjennomslag i eksterne forskningsprosjekter. De siste årene har også ført med seg store budsjettkutt og Statsbudsjettet for 2023 forsterker denne trenden. Sektoren går mot strammere økonomiske tider, samtidig som behovet for forskningsbasert kunnskap i form av forskning og kompetente kandidater paradoksalt nok er større enn noensinne.

2022 har også vært arbeidet da vi så fremover. I hele år har det blitt arbeidet med å utvikle en ny strategi for UIB som skal vare helt til 2030. Strategiprosessen har vært en åpen og inkluderende prosess med mange innspill fra et engasjert universitetssamfunn, det har blitt gjennomført grundige analyser av UiBs posisjon under arbeidet, samtidig som viktige nasjonale og internasjonale trender har blitt gjennomgått. Planen er at styret kan vedta dokumentet på det første styremøtet i 2023.

Den store faglige bredden basert på en relativ solid grunnfinansiering og en akademisk kultur med sterke historiske tradisjoner og høye ambisjoner, plasserer UiB i et sjikt av høyt rangerte internasjonale forskningsuniversiteter. Bredden av disiplinfag og profesjonsutdanninger er avgjørende for Norges kunnskapsberedskap, og gjør at UiB har høy relevans i møte med ulike samfunnsutfordringer og et skiftende arbeidsmarked. Høyere utdanning har i tillegg vært gjennom en rekke store reformer der særlig de mange fusjonene har preget sektoren, og ført til at UiB og UiO nå står igjen som de eneste rendyrkede klassiske breddeuniversitetene, ifølge Tilstandsrapporten om sektoren vår.

2022 har vært et særlig sterkt faglig år for UiB. De to nye Sentre for fremragende forskning (SFF) som vi fikk tildelt i år Bergen Centre for Ethics and Priority Setting in Health, ledet av Ole Frithjof Nordheim og Guri Rørtveit og Center for Digital Narrative ledes av Scott Rettberg og Jill Walker Rettberg, viser at UiB har fagmiljøer som er internasjonalt førende på sine fagfelt.

Det er dessuten viktig å merke seg at mange flere miljøer var kvalifiserte til å få status som SFF. Hele sjusterke forskningsmiljø ved UiB var med i runde to. Bak slike søknader ligger en solid innsats over lang tid fra de aktuelle fagmiljøene i samarbeid med institutt, fakultet og sentrale avdelinger, og viser hvilken kraft det i UiBs fagmiljøer. Vi ser det samme når det gjelder European Research Council (ERC). UiB fikk hele seks tildelinger fra ERC i 2022. Særlig gledelig var det at fire av dem var Starting Grants. Vår egen Eystein Jansen ble visepresident i ERC. Han er den første norske forskeren som går inn i ledelsen i ERC.

UiB store og varierte fagportefølje gjør oss aktuelle på de fleste områder. Mye kunne trekkes fram. Her bare noen få eksempler. Visste du at UiB-forskning legger rammer for britisk helsepolitikk? Den britiske regjeringen har lagt fram en rapport om primærhelsetjenesten der forskning på fastlegeordningen fra UiB og professor Steinar Hunskår har fungert som rådgiver. Eller at UiB har fått en viktig rolle å styrke kunnskapen om forholdet mellom europeisk og norsk rett? Det juridiske fakultet mottar nå om lag 21 millioner kroner fra Forskningsrådet for å opprette senteret CENTENOL.

Eller hva med at Norsk målføresynopsis med sin systematiske samling av 1300 dialekter fra hele Norge har fått status som en vesentlig del av Norges dokumentarv og er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-program?

UiB har heller aldri hatt så mange ferdige master og bachelorstudenter som våren 2022. Nesten 3000 kandidater har gått ut med UiB vitnemål. Samtidig er søknaden til studier jevnt over svært god. Søkertallene er jevnt over gode. Det ble i år sendt ut over 9500 tilbud på de snaut 4300 studieplassene UiB har å fordele på grunnstudiene. På masternivå hadde UiB over 7000 søkere til rundt 1250 studieplasser.

Læringsmiljø utvikler seg hele tiden. I 2022 fikk vi nyoppussete student- og biblioteksarealer ved Det juridiske fakultet, mens SV-studentene kan glede seg over en nyoppusset U Pihl og et døgnåpent bibliotek. En egen DIGI-emnepakke, korte studieemner i digital forståelse, kompetanse og kunnskap for alle studenter, startet høsten 2022, som første av sitt slag i Norge. En stor del av nyvinningene bunner i kreativt og kompetent samarbeid mellom de sentrale administrative avdelingene og fakultetene.

I år ble universitetsmuseet tildelt en europeisk prestisjefull pris for sitt publikumsarbeid. UiB er høyeste grad et synlig universitet. Det formidles, fortelle og deles hver eneste dag gjennom hele året. Mye av dette arbeidet baseres på ekstra innsats og enkeltes møte med organisasjoner, næringsliv, skoler eller andre samfunnsinstitusjoner. Ofte kan formidlingen være usynlig for kolleger og ledere. Samtidig får de store formidlingsprosjektene mye oppmerksomhet. UiB bidrar for eksempel inn i en ny Netflix-dokumentar om havet og det arktiske økosystemet «Our Oceans». Her vil vi nå et millionpublikum. UiBs bidrag til Store norske leksikon er et annet eksempel på «masseformidling». «UiBs artikler» har blitt lest 6,2 millioner ganger det siste året. Hele 69 fagansvarlige og fagmedarbeidere i leksikonet er tilknyttet UiB og har ansvar for 162 fagområder og 8183 artikler.

2022 var Skeivt kulturår med mange arrangement i regi av universitetet vårt, vi fikk åtte nye æresdoktorer. Statsraad Lehmkuhl er på jordomseilingen One Ocean, og formidler kunnskap om havets tilstand med sterkt medvirkende forskere og mange studenter fra UiB.

UiB er også et nyskapende universitet. Møtene mellom svært dyktige fagfolk, studenter og samarbeid med samfunnsliv bidrar til at forskning blir tatt i bruk på nye måter og skaper innovasjoner. Også her kunne mange eksempler blitt dratt fram. Som lærested har vi vært opptatt av å synliggjøre og utvikle forståelsen av hva innovasjon kan bety ved et universitet.

Hvordan innoverer vi? I år fikk blant annet Noel Keenlyside og Harald Sodemann innovasjonsfinansiering fra ERC Proof of Concept. Midlene går til prosjekt med utgangspunkt i grunnforsking, som i særlig grad vil kunne gi innovasjon og samfunnsnytte. Bjarne Hansen og Gerd Kvale fikk den prestisjetunge innovasjonsprisen til Forskingsrådet for det unike behandlingsopplegget mot angstlidelser, Mye av innovasjonen skjer i møteplassene mellom våre ansatte og studenter, gjerne i møte med nærings- og arbeidsliv, i klyngene, i inkubatorer eller i fagmiljøene.

UiB satser mye på å utvikle studiestedene våre, byggene, laboratoriene og infrastrukturen. Før jul vedtok Stortinget et budsjett der Griegakademiet mot mange odds kom inn på listen igjen over viktige bygg som felleskapet skal bidra til å finansiere. UiB jobber også med å få satt i gang en rehabilitering av Realfagbygget til et moderne og flerfaglig laboratoriebygg, og et moderne nybygg som skal bli et tyngdepunkt for UiBs IKT- og innovasjonsmiljøer. Vi arbeider også med å legge til rette for at Det kulturhistoriske museet kan renoveres.

Samtidig ser vi at UiBs ansatte leverer godt selv om tiden har blitt strammere. Vi opplever å ha en sterkere stemme i det offentlige ordskiftet om kunnskapens plass i samfunnet. Det skal mye til for å svekke Universitetet i Bergen.

Den meste av UiBs faglige aktivitet blir aldri feiret eller får de store overskriftene. Det daglige faglige, tekniske og administrative arbeidet som sørger for at UiB leverer konstant, overraskende og kreativt.  Den samfunnsmessige betydningen av arbeidet vårt har stor virkning i et langsiktig perspektiv og gjør universitetet til unik, grunnleggende samfunnsinstitusjon. Å forvalte kunnskapen, forske og sørge for utdanning, er et stort fellesansvar. Jeg er ufattelig stolt av UiB, av all forskningen, utdanningen, verdiene og alt det sterke arbeidet som utføres hos oss.

Tusen takk til hver og en av dere for dedikasjonen og den enorme innsatsen dere legger ned. Takk for det gamle året. Jeg ønsker dere en riktig god jul og en fredfull romjul.

Og jeg gleder meg til 2023.

10 års samarbeid med Peder Sather Center, UC Berkeley

 

 

Peder Sather Gate er et historisk monument på universitetetsområdet til Berkeley i California. Det samme er Sather Tower. Begge ble donert og reist til minne om den norske filantropen Peder Sather med et stort engasjement for forskning og utdanning.

Den samfunnsengasjerte filantropen Peder Sather var med sine donasjoner og engasjement grunnleggende for etableringen av UC Berkeley i California. Bondesønnen Peder Sæther (1810-1886) emigrerte til Amerika i 1852 og ble en av de viktigste finansielle skikkelser i Amerika på 1800-tallet, og han er utvilsomt den nordmann som har hatt størst betydning for et universitet internasjonalt. I sin tale under markeringen av 10-årsjubileet fremhevet Trond Petersen at Peder Sather kom til California under gullrushet, men han forsto at forskning og tankekraft hadde større betydning for framtiden enn gull.

I 2012 gikk åtte norske universitet sammen med UC Berkeley om å etablere Peder Sather Center for Advanced Studies. Ledervervet går på omgang mellom UiB, UiO og NTNU, og nå er det UiB som innehar lederskapet. Senteret skulle stimulere til økt forskningssamarbeid mellom UC Berkeley og de norske institusjonene.

UiB har lenge hatt et godt samarbeid med det statlige universitetet UC Berkeley, som er et av de høyest rangerte universitetene i verden og særlig sterkt på samfunnsvitenskapelige, juridiske og humanistiske fag. Hvert år reiser mellom 20-30 studenter fra UiB på utveksling til Berkeley. Både Peder Sather Center og studentutvekslingen med Berkeley har kommet på plass takket være Trond Petersen og Liv Duesund. Begge har i lang tid arbeidet utrøttelig for å knytte norske studenter og forskere til Berkeley og vært viktige kontaktpersoner både for forskere og studenter som har vært der på besøk ved dette gode amerikanske universitetet.

Hva går Peder Sather-ordningen ut på? Som medlemsuniversitet betaler vi årlig vår andel av driften for ordningen. I årets budsjett lå det drøyt en million til dette formålet i UiBs budsjett. Hvert år deler Peder Sather Center ut samarbeidsmidler til forskere fra UC Berkeley og Norge i en stor bredde av fagfelt og forskningsområder.

Siden første tildeling har 57 prosjekt med 37 vitenskapelig ansatte fra seks fakultet ved UiB fått midler gjennom Peder Sather Center. Marit Skivenes, Christine Jacobsen, Mohammad Khalil, Inger Måren og Lise Rakner er noen av våre professorer som har fått midler i flere omganger og brukt dette til å bygge opp langvarige samarbeid med UC Berkeley. Mange av de som har hatt opphold ved Berkeley og benyttet denne ordningen har videreutviklet prosjektene og konkurrert sterkt og fått prosjekter gjennom Forskningsrådet og Horisont-programmene i EU. Under feiringen 26. oktober ble flere av de norske prosjektene presentert, blant annet av UiB-professorene Marit Skivenes og Nikolai Østgaard.  Markeringen er tilgjengelig digitalt.

Forkningen vår er internasjonal. Sterke og stabile forskningssamarbeid er viktigere enn noen gang. Midlene fra Peder Sather lyses ut årlig, med frist i begynnelsen av juni. Jeg håper neste utlysning vil føre til mange gode søknader fra hele bredden av UiB.

Planenes plan: den tredje langtidsplanen

 

 

Dette er den tredje Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Den første og den andre tjente oss godt. De ga større forutsigbarhet og langsiktighet i kunnskapspolitikken og finansieringen, med tydelige prioriteringer og opptrappingsplaner – planer som ble fulgt opp i budsjettene, og som det ble rapportert på av regjeringen. Denne planen er annerledes, den fremstår frakoblet fra budsjettet og ligner mer på en forskningsmelding, (slik disse ble fremmet hvert 4. år, før 2014), enn en langtidsplan. Den varsler en annen tid, en tid for innstramminger og for revisjon av forskningspolitikken.

Det er en del godt å si om den nye planen. De tematiske satsingsområdene er fint justert. At kyst kom inn i hav er ikke bare en nyansering, men også en nødvendig prioritering. Det nye området Tillit og fellesskap er godt fundert, og det er bra at Helse har blitt skilt ut som et separat område. Den tematiske satsingen på Samfunnssikkerhet og beredskap er tidslogisk i lys av verdensutviklingen siden 2018. Det er også en forbedring at planen fremstår mer samlet enn tidligere planer: utdanning, infrastruktur, digitalisering og innovasjon er tatt med under de tematiske prioriteringene.

Planen har et sterkt søkelys på å gjøre kompetanse og høyere utdanning tilgjengelig i hele landet. Vi forstår at regjeringen mener alvor med dette når «mangel på kompetanse i deler av landet» listes opp i innledningen sammen med andre utfordringer som krig i Europa, koronapandemien, knapphet og høye energipriser, usikre økonomiske utsikter, klima- og naturkrisen og den demografiske utviklingen.

Men for å sikre en bærekraftig sektor, er det helt nødvendig å sørge for et mangfold av institusjoner. Det er dessverre en svak vektlegging av grunnforskning i planen. En litt tabloid telling viser at næring nevnes 196 ganger, innovasjon 130, grunnforskning 15. Et nasjonalt sunt kunnskapssystem må også ivareta hele bredden av kunnskapsberedskapen, inkludere den internasjonalt sterke forskningen og grunnforskningen.

To store samfunnsoppdrag skal gjennomføres: Bærekraftig fôr og Utenforskap blant barn og unge. Som Lars Holden kommenterte under samtalen vi arrangerte sammen med Khrono på Kulturhuset 20. oktober, er dette ikke rene forskningsoppdrag, men kanskje heller koblingsoppdrag. Her skal mange ulike aktører, frivillige, forskere, offentlige etater, næringsliv, i fellesskap arbeide mot samme gode mål. Det er fint at sektoren skal inviteres inn både til å formulere målet og i design-arbeidet. Samfunnsoppdragene blir enorme «koblingsprosjekter» som fordrer at det høstes fra kunnskapen som finnes. Og det er fint at dette er piloter, og ikke store programsatsinger som rulles ut og som risikerer å dominere virkemiddelapparatet.

Denne tredje langtidsplanen er tydelig politisk. Samtidig fremstår den som en plan om planer. Det er en plan som både er preget av vår tid, og som kjøper seg tid. Den varsler mange nye meldinger og strategier, blant annet en stortingsmelding om forskningssystemet, som skal se de forskningsutøvende sektorene i sammenheng med hverandre og med Forskningsrådet. Jeg er glad for alle signalene om medvirkning fra oss i sektoren.

Planen varsler tøffere økonomiske tider for vår sektor. Ja vel. Men det er tøffe utfordringer som skal løses også, og de løses ikke uten forskning og høyere utdanning. Som regjeringen selv skriver i innledningen til Langtidsplanen: i en utfordrende tid, både nasjonalt og internasjonalt, «så er forskning og høyere utdanning viktigere enn noen gang»