Year: 2023

I tusenvis av år har mennesket reflektert over sin egen bevissthet og hvordan den skal forstås. Fenomenet bevissthet, er ikke bare et evig tema, men det har også blitt aktualisert på en ny måte, med kunstig intelligens og bioteknologi.

Hvordan skal vi forstå våre egne subjektive opplevelsers opprinnelse og beskaffenhet? Hvordan bør vi forholde oss til andre bevisste vesener, både menneskelige og ikke-menneskelige? På hvilken måte bør bevissthet tillegges verdi og gis verdighet, særlig i lys av vår stadig mer avanserte teknologi?

Bevissthetens mysterium er tema for Holbergdebatten 2023,  og som direktestrømmes. 
I panelet er det tre svært profilerte internasjonale forskere:
Anil Seth er en britisk nevroforsker og forfatter som har drevet frem forskning på hjernen og bevissthet i mer enn 20 år. Seth er professor i nevrovitenskap ved University of Sussex. I sin bok Being You (2021) beskriver han sin teori om bevissthet og selvet.
Tanya Luhrmann er professor i antropologi ved Stanford University. Hennes arbeider fokuserer på erfaringenes grenser: på stemmer, syner og en verden av det overnaturlige og av psykoser. Blant hennes mange bøker er den prisbelønte When God Talks Back (2012).
Rupert Sheldrake er en britisk biolog og forfatter av ni bøker, inkludert The Science Delusion (2012), der tittelen spiller på Richard Dawkins’ The God Delusion. Sheldrake er kjent for mange sine kontroversielle hypoteser, blant annet om bevissthet.
Debatten ledes av David Malone, en prisbelønt skaper av vitenskapelige dokumentarfilmer.

Holbergdebatten har gjennom sine åtte år invitert samfunnsaktører i og utenfor akademia, og debatten er blitt kjent for å inkludere både personer som forsvarer de mer rådende syn, og mer kontroversielle personer og spørsmål. Et bredere spørsmål som stilles denne gang, er om vi innen forskning i en viss grad også trenger «kjettere» for å nærme oss svarene på store, uløste gåter, eller om de snarere utgjør en trussel mot et vitenskapelig verdenssyn.
Sheldrake har i snart et halvt århundre høstet kritikk fra mange vitenskapelige miljøer for sin påstand om at moderne vitenskap er basert på en tro om at virkelighetens grunnleggende spørsmål i hovedsak er besvart, slik at kun detaljer gjenstår. Denne antagelsen mener han har blitt til et dogme som begrenser vitenskapens evne til å utforske verdens uløste gåter, blant annet spørsmålet om bevissthet. Disse tankene vil både fremmes og utfordres under Holbergdebatten i år.

Debatten den 2. desember adresserer det såkalte “hard problem of consciousness”, altså spørsmålet om hvordan hjernen, som et fysisk system, kan være opphav til subjektive erfaringer, følelser og tanker. Samtidig er bevissthetsspørsmålet vidt, og man kan man tilnærme seg det fra mange kanter. Man kan for eksempel ta utgangspunkt i kulturelle og sosiale perspektiver, i nevrovitenskapelige modeller, eller de metafysiske sidene av bevissthetsopplevelser. Temaet har naturligvis også etiske, filosofiske og sosiale implikasjoner, blant annet knyttet til hva slags moralsk status ulike bevisste vesener skal ha, og til og risikoer og muligheter som oppstår når bevissthet kan endres på ulike måter.
Det er derfor naturlig at bevissthetsstudier er tverrfaglige, og kombinerer kunnskap fra ulike fagfelt og disipliner, noe som vil innebære et spenn fra nevrovitenskap til psykologi, filosofi, antropologi, religionsstudier, teologi og mer.

UiBs budsjett teller ca. 5,7 milliarder. De siste årene har sektorens økonomi endret seg, det gjelder også UiBs økonomi, som har blitt mer studentavhengig, mens den jevne veksten i rammebevilgningen vår ble snudd til realnedgang fra 2021 av.  Samtidig har bidrag- og oppdragsinntektene våre (de eksternfinansierte inntektene) blitt en større del av budsjettet enn tidligere. UiB har vokst de siste ti årene, og økt antall studenter fra 15 000 i 2013 til 20 000 i dag. Nye studieprogram er etablert og fakultetene har hatt ulik vekst. De årvisse ostehøvelkuttene vi har blitt utsatt for har sterkt redusert det man kunne kalle fri basis.

Sammen med årets forslag til statsbudsjett kom en ny finansieringsmodell. Den har vært varslet en stund, i Utsynsmeldingen og i politiske ytringer og utredninger. Det vi får belønning for, er endret. I regjeringens nye budsjettmodell er alle insentiver for forskning fjernet for å bli plassert inn som en del av basisen vår. Kategoriene for studieprogrammene er endret og i stedet for kandidatbelønning, innføres det premiering for gjennomføring på normert tid, og trekk for manglende gjennomføring. Resultatmidler for studentutveksling fjernes. Vi vil ikke lenger avkreves måltall på hvor mange stipendiatstillinger vi har. Nå er det opp til universitetene selv hvordan man velger å disponere midlene som har vært satt av til rekrutteringsstillinger.

Dette er en del av det regjeringen omtaler som tillitsreform. Regjeringen melder at de vil fjerne unødvendig byråkrati, forenkle modellen og samtidig finne rom for nye satsinger. UiB har gitt innspill i regjeringens arbeid med ny modell. Vi har påpekt at modellen i liten grad anerkjenner universitet av vår type.

UIB har en strategi og er et universitet med distinkte kvaliteter som vi skal ivareta. Vi er et universitet med en stor bredde fag og det er et forskningsuniversitet. Det har alltid vært vår rolle nasjonalt, og den er ikke mindre viktig og mindre distinkt i dag når universitetene er mange.

Dagens UiB-inntektsfordelingsmodell er «Risa II», oppkalt etter økonomiprofessor Alf Erling Risa som ledet utvalget, ble bestemt vedtatt i mars 2016. Det er en modell som har tjent oss godt, og som ligger tett opp til den nasjonale finansieringsmodellen. Vi må nå vurdere justeringer som legger til rette for at vi også om ti år fra nå av er et godt internasjonalt forskningsuniversitet med en stor faglig bredde.

Vårt nye utvalg er bredt sammensatt, med representanter fra alle fakultetene og universitetsmuseet, og en representant fra rekrutteringsstillingene. Utvalget ledes av professor i samfunnsøkonomi Kjell Erik Lommerud, som har tung kompetanse i sektorens finansiering.

Utvalgets mandat er formulert slik:

• Vurdere i hvilken grad endringene i Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell skalgjenspeiles i universitetets og fakultetenes interne modeller.​
• Vurdere resultatindikatorer og insentiver på forskningssiden​
• Med utgangspunkt i at dagens måltall skal opprettholdes, vurdere fordelings-​
  kriteriene for rekrutteringsstillinger og balansen mellom øremerkede og frie​
  stillinger, og bruk av differensierte satser per fag ​
• Utrede mekanismer som kan støtte opp om og videreutvikle universitetets storebredde av fagdisipliner med vekt på småfagene​
• Vurdere UiBs modell for finansiering av arealer​
• Vurdere balansen mellom fakultetenes bevilgninger og øremerket avsetning tiluniversitetets fellesformål​
• Utrede en potensiell modell for samarbeid om studieprogram på tvers avfakultet/institutt

Her er styresaken som presenterer utvalg og mandat.  I mai 2024 kjenner vi svaret. Da skal den nye budsjettmodellen vedtas i styret, men universitetssamfunnet vil bli orientert om arbeidet underveis.

Universitetet i Bergen og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er svært bekymret for den eskalerende konflikten i Palestina og Israel. Det høye antallet drepte og skadde er sjokkerende. De voldelige handlingene går kraftig utover sivile – og spesielt mange barn.

Vi uttrykker vår sterkeste medfølelse med alle som er direkte eller indirekte berørt av denne konflikten.

Våre medlemsinstitusjoner har ansatte og studenter med tilknytning både til Palestina og Israel.

Sammen med UHR fordømmer Universitetet i Bergen alle brudd på folkeretten. Sivile må skjermes og tilgangen på humanitær bistand må sikres. Norge må bidra til å sikre demokrati og menneskerettigheter, også utover våre egne landegrenser.

Norge ledet arbeidet med «Safe Schools Declaration» for å sikre skoler og universiteter i konfliktområder. Formålet var blant annet å styrke beskyttelsen av barn og utdanning i konflikter. Det er 118 land som i dag er tilsluttet denne erklæringen. Vi ber om at denne respekteres

UiBs strategi 2023-2030 bærer tittelen «Kunnskap som former samfunnet».
Det er en tittel som sier noe vesentlig om vår rolle: et universitet som er åpent og i samspill med samfunnet, og som bidrar som en samfunnsfornyende kraft gjennom solid forskning, nye forståelsesrammer, innovative ideer og kompetanse. Dette er et enormt ansvar, som hviler på en helt grunnleggende forutsetning: den akademiske friheten.

Akademisk frihet er viktig for å sikre forskningens kvalitet, dens grundighet og så langt det lar seg gjøre, dens nøytralitet. Bare slik kan forskningen bli samfunnsformende og sterk.

Den akademiske friheten kan ikke utøves i rammer satt av eksterne parter, men fordrer at institusjonene og forskningsmiljøene selv, i kraft av styrker og egne analyser, prioriterer og velger retninger i det store kunnskapsarbeidet. Det fordrer også at universitetene ser sin rolle i forvaltingen av den uavhengige og langsiktige kunnskapsutviklingen.

Hvor vil jeg med denne innledningen, som nok virker helt selvsagt for de fleste lesere?

Regjeringen har startet en gjennomgang av forskningssystemet, og vi er spente på konsekvensene av dette arbeidet. Den må innbefatte en avklaring av ulike aktørers roller og ansvar i det norske forskningssystemet. Som en opptakt til systemgjennomgangen i sektoren, er det derfor uheldig at regjeringen presenterer en tredeling av forskningssystemet som bryter med vår forståelse av universitetets rolle.

Regjeringen opererer nemlig med tre ulike nivåer: Et politisk nivå, der Stortinget og regjering trekker opp rammebetingelsene og utformer overordnede mål og prioriteringer for forskningspolitikken. Et strategisk nivå, der Forskningsrådet er den sentrale institusjonen, men hvor også Innovasjon Norge inngår som en aktør med det som blir beskrevet som «viktige forskningsstrategiske» oppgaver. På det laveste og utførende nivå plasserer man så universiteter og høgskoler, sammen med forskningsinstitutter og sykehus.

Kan det være riktig og gjennomtenkt å beskrive dagens forskningssystem slik?

Tillegger ikke regjeringen universitetene et selvstendig strategisk ansvar for forskningen og kunnskapsutviklingen i Norge?

Vi trenger politikere med ambisjoner om å styrke forskningen og det nasjonale kunnskapsgrunnlaget, og vi trenger et sterkt forskningsråd, men det svært bekymringsfullt at universitetenes rolle i forskningssystemet i den overordnende kategoriseringen reduseres til å være kun forskningsutførende. UH-loven slår fast at universitetene har et særlig ansvar for forskning og forskerutdanning, og de har en lovfestet faglig frihet, med ansvar for å utforme eget faglig og verdimessige grunnlag. Loven slår fast at universitetene ikke kan gis pålegg eller instrukser om innhold eller innretning på forskningen. UH-loven verner altså ikke bare om den akademiske friheten, men gir også universitetene tydelig ansvar og rammer for utvikling og innretning av forskningen.

Universitetenes vitenskapelig ansatte har en særlig uavhengig og selvstendig posisjon, en faglig frihet, beskyttet av UH-loven. Den lovfestede forskningsfriheten, sammen med den institusjonelle autonomien, gir våre statsfinansierte universiteter en grad av uavhengighet fra økonomiske og politiske særinteresser, samtidig som vi står strategisk ansvarlig overfor samfunnet som helhet. Det er helt avgjørende å bevare forskningens uavhengighet i utviklingen av et revidert forskningssystem.

I en gjennomgang av forskningssystemet er det derfor viktig å anerkjenne betydningen av å ivareta ikke bare forskningsfriheten, men også de premisser den legger for universitetenes strategiske rolle. Bakteppet for gjennomgangen av forskningssystemet, med beskrivelsen av universitetene som «forskningsutførende», gir økt bekymring for at norsk kunnskapspolitikk i økende grad beveger seg i en instrumentalistisk og politisert retning ved å legge altfor stor vekt på utfordringsdrevet forskning.

Universitetene har et stort samfunnsoppdrag forankret i UH-loven; forskning – utdanning – formidling – innovasjon, som må skje i et tett samspill og hvor forskning er det grunnleggende. Forskning er med å legge grunnlag for forskningsbasert utdanning, og universitetenes innovasjonsaktivitet. Selv om større samfunnsomstillinger, som overgangen til en mer bærekraftig økonomi, krever at ulike samfunnsaktører trekker i samme retning for å nå konkrete mål, må den forskningsstrategiske rollen til universitetene styrkes.

Dette kan først og fremst skje ved å styrke den langsiktige grunnforskningen for å bedre vilkårene for høy kvalitet i og utvikling av flere sterke forskningsmiljøer over hele bredden av fag. Universitetet i Bergen vil derfor arbeide for at grunnforskning styrkes som innsatsområde og slik også styrke universitetenes forskningsstrategiske rolle. Selv om forskningspolitikken er viktig, og politiske prioriteringer styres av nyttehensyn og ideologi, må det være et mål å sikre at forskningen i størst mulig grad får beholde et autonomt rom. Det gir størst strategisk kraft for kunnskapsnasjonen Norge.

Denne uken, under Arendalsuken, lanserte Universitetet i Bergen Kunnskapsbarometeret. På oppdrag fra UiB har Opinion i august utført en meningsmåling som viser hvilke holdninger det norske folk har til forskning og høyere utdanning. 

Men hvorfor er det så viktig å vite hva det norske folk mener om norsk forskning og høyere utdanning? De seneste årene har vår sektor utvilsomt blitt sterkere politisk styrt og der mye av den politiske retorikken, men også den langsiktige tenkningen, har som premiss å svare på hva samfunnet ønsker og trenger. Dette basert på en forestilling om hvilke forventninger samfunnet har til vår sektor. Vi ser sterk politisk styring både i Langtidsplanen for forskning og utdanning, i Utsynsmeldingen som presenterer fremtidens kompetansebehov, og i innretningen på arbeidet med gjennomgang av forskningssystemet, og ikke minst forslaget til ny modell for finansiering for sektoren.
Politisk styring må vår sektor forvente, men det blir straks mer problematisk når vi ser at sektorens egne vurderinger og prioriteringer stadig oftere har blitt avfeid som introverte og uten samfunnsrelevans. Da er det interessant å fordype seg i noen av funnene i Kunnskapsbarometeret for å forstå om holdningene til det norske folk i disse spørsmålene skiller seg fra det rådende politiske ordskiftet. Den politiske retorikken og prioriteringene samsvarer ikke med det norske folks holdning.
La oss starte med det mest grunnleggende spørsmålet. Oppfatter det norske folk universitetene som grunnleggende samfunnsinstitusjoner? Svaret er et ubetinget ja. 84% deler denne vurderingen og er like tydelig, 79%, når de får spørsmål om akademisk frihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn. Dette viser at det er sterk støtte i befolkningen for å verne om universitetene, den frie og uavhengige forskningen. I det norske samfunnet er det altså en sterk verdiforankring for universiteter med stor faglig autonomi, i sterk kontrast til det press universiteter internasjonal utsettes for med hensyn til både akademisk frihet og politisk styring.
Men det er også viktig å forstå hva det norske folk mener om betydningen til forskning og høyere utdanning for å håndtere framtidens utfordringer. UiB skal som et internasjonalt forskningsuniversitet flytte kunnskapsgrensene og bidra til en bærekraftig og demokratisk framtid gjennom sterk forskning i og på tvers av disiplinene over en stor faglig bredde. Vi verner om uavhengig og nysgjerrighetsdrevet forskning og verdsetting av kunnskapens egenverdi. Norge og verden står overfor komplekse utfordringer som krever dristig tverrfaglig og flerfaglig forskning, og også et tilfang av helt nye ideer. Universitetets perspektiver på den forskningsbaserte kunnskapens betydning blir bekreftet i Kunnskapsbarometers der 84% av befolkningen svarer at forskning og utdanning er svært viktig eller ganske viktig for å håndtere fremtidens utfordringer. 7 av 10 nordmenn mener at politiske beslutninger bør være basert på tilgjengelige forskningsresultater. Det betyr at nordmenn stoler på forskningen som grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger.
Det norske folk er altså svært opptatt av forskning og utdanning som en tung drivkraft for et godt samfunn, men da er det også nærliggende å sjekke ut om dette er en holdning som også står seg når det stilles spørsmål om konkrete ressursmessige prioriteringer. Tidligere statsråd Ola Borten Moe var svært opptatt av pengebruken i sektoren og at «festen var over». Da er det interessant å konstatere at 7 av 10 nordmenn mener det bør brukes mer penger på forskning enn i dag.
Kvalitet er et nøkkelord. Kvalitet i forskning som sikrer langsiktighet og de viktige gjennombruddene. Kvalitet i utdanning som bidrar til utvikling, demokrati og omstilling i samfunnet. Undersøkelsen viser at 72% kvalitet fremfor geografisk nærhet til utdanningstilbudet. Det er ikke et argument for at utdanning skal gjøres vanskeligere tilgjengelig, men må heller leses som at det norske folk mener at kvalitet i utdanning ikke kan veksles inn i desentralisering eller andre politiske prioriteringer. Svekker vi kvaliteten i den høyere utdanningen, står mye på spill.
Det arbeides nå med en systemgjennomgang av kunnskapssektoren, som skal resultere i en stortingsmelding. Endringene som gjøres nå, vil være retningsgivende for norsk kunnskapspolitikk i lang tid fremover.
Vi oppfordrer våre politikere til å være åpne og dialogorientert når politikken skal utformes for vår sektor. Kunnskapsbarometeret viser at budskapet universitetene har fremmet i viktige forskningspolitiske spørsmål i stor grad harmonerer med grunnsynet til det norske folk. Det må være et tankekors for politikere som ofte hevder at det er universitetene som ikke er i takt med det samfunnet vi leverer kunnskap til.

I forrige uke lanserte regjeringen en ny handlingsplan for å sikre norsk fagspråk i akademia. Planen har gode intensjoner om å styrke norsk som fagspråk, og en styrket innsats for norskopplæring av vitenskapelige tilsatte.

Norsk fagspråk er viktig, men en handlingsplan må sortere i landskapet og anerkjenne forskningens grunnleggende natur: at forskning og forskningspublisering er internasjonal, og at det er forskjell på forskningsformidling og forskningspublisering. Planen bør også skille tydelig mellom rollene til de fast vitenskapelig ansatte og stipendiatene.

UiB vil fortsette arbeidet for en styrket norskbeherskelse og opplæring hos de fast vitenskapelig ansatte. Men for stipendiatene bør norskundervisning være frivillig. Planen foreslår å forskriftsfeste krav om at doktorgrads- og postdoktorstipendiater som ikke har kunnskaper i norsk må gjennomgå norskopplæring tilsvarende 15 studiepoeng.

Jeg mener det vil være et feilgrep. En stor andel av stipendiatene våre er internasjonalt rekruttert. PhD-utdanningen har en varighet på tre år, og det er en forskerutdanning. Kandidatene skal gjennom flere obligatoriske etapper og kurs. De skal publisere i et internasjonalt akademisk rom, for slik å styrke sin akademiske utvikling. Forskning handler om internasjonal fagfellevurdering, det er en finsliping av resultater og argumenter som, for svært mange av fagene, må skje i et internasjonalt stort rom om den skal være av høy kvalitet.

Å kreve norskkursing av stipendiatene vil svekke forskningsinnsatsen og kapasiteten til denne gruppen, og også skape en meningsløs skjevhet i arbeidsbelastning mellom de nasjonalt og de internasjonalt rekrutterte stipendiatene. Det vil gå utover den faglige kvaliteten for en gruppe som arbeider under svært stramme tidsrammer.

Den internasjonale rekrutteringen til universitetene styrker forskningskvaliteten og det gir både fagene og samfunnet et nettverk og en perspektivrikdom. Det fast vitenskapelig ansatte i de kombinerte stillingene har helt andre rammer enn stipendiatene, de skal også undervise og utvikle studieprogram. Norsk fagspråk forvaltes i møte med studentene, i undervisningen og i det offentlige rom. Det ansvaret må alle ta, institusjonen, fagmiljøet og den internasjonalt ansatte selv.

At fast vitenskapelig ansatte lærer seg norsk innen en tidsfrist er rimelig, og en forutsetning for å verne om det norske fagspråket i internasjonale miljøer som vårt. Det er også en forutsetning for deltakelse i den offentlige samtalen. Dersom de mange internasjonalt ansatte ikke behersker norsk, risikerer vi også å skape utenforskap. Samtidig, og nettopp fordi vi ansetter internasjonale sterke forskere, er akademias perspektiv og referanseramme inn i den offentlige debatten viktig.

UiB vil nå gjennomgå tiltakene i planen og vil invitere til innspill fra fagmiljøene og våre internasjonalt ansatte for å finne en god innretning på tiltak. I UiBs ferske strategi (2023—2030) har vi en ambisjon om å ha en tydelig rolle i utviklingen av norsk fagspråk og terminologi. Derfor er det svært vært gledelig når det i planen pekes på at «Universitetet i Bergen vil få styrkt si rolle i arbeidet med norsk fagspråk».

Det oppdraget tar vi på alvor. Vi tar også på alvor at det er behov for flere strukturelle tiltak for å holde det norske fagspråket levende.

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Grunnlovsdags-feiringen i Bergen er noe for seg selv.
Det merker sikkert de av dere som er innflyttere godt.

Buekorps marsjerer i gatene, skuddene avfyres fra Skansen, Nystemten synges, og det vandrende spetakkel som er hovedprosesjonen er, og som gjør Bergen om til et sirkus.

For en by som vet å feire seg selv er dette virkelig dagen å vente på.

Noen vil til og med hevde det grenser til det paradoksale når Bergen er byen som kanskje feirer 17. mai best av alle. UiB-professoren Georg Johannessen sa at «fra 17. mai 1814 ble Bergen som en idyll i solnedgang.» Historikeren Morten Hammerborg omtaler 1814 som Bergens annus horribilis – det fryktelige året. Året makta forsvant fra Bergen og ble flyttet til Oslo.

Georg Johannessen kunne oppsummere det som få andre:
«Bergens historie er en sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer.»

Men grunnloven er virkelig verdt å feire!

Det vi feirer, og det grunnloven betydde for landet vårt, er ideen om nasjonal selvbestemmelse.
Ideen om at folket selv skal få bestemme.

Og siden 1814 har folket bestemt en god del.
Ikke minst hvem som telles som en del av «folket»:
Kvinner har fått stemmerett.
Stemmerettsalderen har blitt senket til 18 år.
Og jødeparagrafen er fjernet.

Noe av det vakre med hvordan det norske demokratiet har utviklet seg siden 1814 er nettopp det: at det har utviklet seg.

Demokratiet vårt er en levende prosess.

Fremgang i Norge krever hverken borgerkrig eller revolusjon.

Fremgangen vår kommer gjennom fri meningsbryting og aksjonering.
En fri meningsbryting og aksjonering som finner sted spredt over det vidstrakte landet vårt, i et mylder av arenaer. I Norge har vi et imponerende mangfold av interesseorganisasjoner, fagforeninger, velforeninger, politiske partier, fritidsklubber, råd, utvalg

Sammen utgjør de det rike sivilsamfunnet som gir liv til demokratiet.

Vi feirer i dag grunnloven som gir frihet og rammer for at dette sivilsamfunnet skal bestå.
For friheten det eksisterer i.
Og for at vi i fellesskap skal få utvikle demokratiet vårt også i fremtiden.

Denne friheten som vi feirer på 17. mai gir i de seneste årene en spesiell anledning til å reflektere over hva som skjer i verden rundt oss.

Den 17. mai 1940 kunne nordmenn på et forsvinnende lite antall frie radiosendinger i Nord-Norge høre Kong Haakon si:

«I over hundre år har denne dag samlet det norske folk om frihetstanken og om frihetsverket fra Eidsvoll, og vi har alltid lovet hverandre at vi ville få eie dette land. […]

Den 9. april ble vi overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Det er vanskelig å høre disse ordene i dag uten i å tenke på våre venner i Ukraina som står ovenfor en lignende invasjon av sitt land.
Eller kvinnene i Iran som kjemper for sin frihet der.

Og de mange lignende kampene som fortsatt kjempes.

Det er viktig at vi bruker vår frihet til å stå opp for deres frihet også.

For med frihet kommer ansvar. Ansvar for å bevare, forsvare og ta i bruk den friheten vi har arvet.

Universitetet er en grunnleggende samfunnsinstitusjon.

Det er ingen tilfeldighet at Russland har angrepet universiteter på begge sidene av den ukrainske grensen.
Eller at vi ser studentdemonstranter som fengsles i autoritære regimer over hele verden.

Den akademiske friheten er en trussel mot den som ønsker å utøve urett.

Universitetet er en viktig del av sivilsamfunnet.

Da svenskekongen slo ned på feiringen av 17. mai i Norge på 1820-tallet, så var faktisk Det Norske Studentersamfunnet blant de som la inn størst innsats for å feire likevel.

De feiret 17. mai for å markere friheten vi ønsket, og friheten vi skulle få.

Så dette sirkuset vi kaller Hovedprosesjonen er virkelig på sin plass.
Prosesjonen er det bergenske, og norske, sivilsamfunnet som står opp og marsjerer frem.

Og Universitetet i Bergen er alltid sterkt til stede.  Men det er så fint at vi er en av tallrike organisasjoner.

Bergen prydes av det sterke uavhengige sivilsamfunnet som holder demokratiet vårt i livet, og som sikrer friheten.

Og når så mye står på spill, så burde det ikke være overraskende at vi tar 17. mai grav alvorlig her i Bergen.

Med det ønsker jeg å si gratulerer så mye med dagen til alle!

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonens rapport «Mer av alt – raskere» ble sendt på høring, og flere av våre fagmiljøer har bidratt med innsikt og vurderinger. UiBs høringsuttalelse er overordnet, mens fagmiljøenes bidrag er vedlagt. I vår uttalelse understreker vi behovet for tverrfaglig kompetanse og forskning for å løse fremtidens energibehov, og vi advarer mot hastverk. Politikk, og med så store konsekvenser som det er snakk om her, bør være solid kunnskapsbasert. UiB har tung kompetanse på havvind, geologi, klima, biodiversitet, samfunnsøkonomi, juss. Vi er klare til å bidra.

Energikommisjonen sitt oppdrag var å foreta en samlet utredning av alle de store spørsmålene rundt norsk energiforsyning frem mot 2030. Hvor mye ny kraft er det behov for? Hvordan skal denne kraften fremskaffes? Hvordan skal energisektoren organiseres? Dessverre er det slik at kommisjonens mandat og kommisjonens tolkning av dette mandatet, at det skal produseres nok kraft både til å nå klimamålene og ny kraftkrevende industrireising, langt på vei låser hva svaret må bli på disse spørsmålene. Nettopp siden Kommisjonen ønsker seg så store mengder kraft så raskt, så burde det vært gjort en nærmere avveining av hva slags kraft som kan bygges ut med akseptable økonomiske kostnader og med akseptable miljømessige konsekvenser.

Det er svært kort tid til 2030, og vi vet at energiprosjekter tar lang tid å planlegge og få godkjent. Kommisjonen anbefaler derfor at disse prosessene må gå fortere. Dette vil vi advare mot. Grunnen til at utbyggingen av energi tar lang tid er at miljømessige, kapasitetsmessige, økonomiske og regulatoriske konsekvenser skal kartlegges grundig. Det lokale demokratiet skal også få virke. Hvis kortere planleggingstid skulle innebære at det blir tatt mindre hensyn til miljø, til urfolksrettigheter, til konflikter om arealbruk og til lokale interesser, så er det ikke ønskelig. Vurderinger og beslutninger må derfor bygge på solid kunnskap.

En forutsetning for tillitsbasert styring og offentlig aksept for ny teknologi i en tid med hurtig omstilling er gjennomsiktighet i beslutningsprosessene, åpen og fagoverskridende vitenskap og gode juridiske og etiske rammeverk. Det finnes et enormt kunnskapsbehov som dagens forskningsstrukturer ikke klarer å imøtekomme. Synergiene mellom rettsvitenskap, økonomiske fag, biologi og teknisk-naturvitenskapelige fag bør etterspørres eksplisitt for å unngå at omstillingsbehovet avgrenses fra de omliggende strukturene. Utfordringene krever en tverrsektoriell kunnskapsinnsats, med tilhørende forsking og samarbeid på tvers av departementene. Det er særlig viktig med økt kunnskap om koblingen mellom nasjonale og internasjonale regler. Det internasjonale samfunnet og relasjonene globalt har utviklet seg til å bli mer og mer regelbundet, og det er umulig å utvikle en sterk nasjonal politikk for energiforsyning uten inngående kunnskap til internasjonalt rammeverk. Et eget tverr- og flerfaglig følgeforskningsprogram bør opprettes for å ivareta disse hensynene.

I sum er Energikommisjonen altså sterkt preget av sitt mandat. Hvis utgangspunktet er at vi både skal nå klimamålene våre og det samtidig skal være en betydelig industrireising av ny kraftkrevende industri, så blir konklusjonen at det må bygges ut dramatisk mye kraft uansett hva de økonomiske kostnadene måtte være eller hvilke miljømessige skadevirkninger dette måtte ha. Det er derfor viktig at departementet i oppfølgingen av kommisjonen sin rapport styrker sitt forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag.