Rektorbloggen

Universitetet i Bergens 75-årige historie kan beskrives som en sakte utvikling mot større mangfold, faglig, men også med hensyn til kjønn. UiB har sterke kvinnelige forskere i hele bredden. Mine kvinnelige kolleger ved UiB er synlige i samfunnsdebatten og de er inspirerende veiledere, forbilder og forelesere. Men fortsatt er det slik at fagområdene våre har skjev kjønnsfordeling. Dette er en historie vi gjentar årlig, som en slags tilvendt, sørgelig tradisjon. Og til tross for kjønnsbalanse blant rekrutteringsstillingene, er det fortsatt skjevt blant de faglige toppstillingene, og det er særlig allmennfakultetene som skiller seg negativt ut.

Det finnes ingen enkle løsninger eller svar på denne statistikken. Årsakene til at enkelte fakultet og fagområder ikke utvikler seg mot kjønnsbalanse, er sammensatte. Det handler om rekruttering, men også om kultur, fordeling av arbeidsoppgaver, og tid til å kvalifisere seg. Tidsbrukundersøkelsen til NIFU slo fast at kvinner var mer påvirket enn menn av korona. Pandemien kan ha satt kvinner tilbake. Uavhengig av pandemien, viste også vår egen UiB Fram-undersøkelse at kvinner i faglige stillinger var mindre tilfredse med vilkårene enn sine mannlige kolleger.  I årets tildelingsbrev ber departementet om at vi fortsetter å følge med på hvordan koronapandemien har påvirket menns og kvinners forskerkarrierer og at arbeidet mot trakassering og seksuell trakassering må ha fortsatt fokus og videreføres.

Denne uken skal Universitetsstyret behandle forslag til ny handlingsplan for mangfold og likestilling. En viktig kvalitet med denne er at ansvaret tydelig legges til fakultetene, som skal lage tilpassede handlingsplaner for likestilling. Det skjer samtidig mye bra på fakultetene. Som et strålende eksempel har MN-fakultetet etablert prosjektet GenderAct som skal arbeide med kulturen, blant annet gjennom en styrking av rekrutteringsprosessene for å sikre at kvinneandelen øker.

Når det gjelder studentrekruttering ser vi andre utfordringer. Mannlige studenter underrepresentert ved mange profesjonsstudier. Bruk av kjønnspoeng i rekruttering til enkelte særlig skjevt rekrutterende utdanninger kom inn i UH-loven i tråd med vårt innspill. Dermed kan vi også prioritere menn i de kvinnedominerte utdanningene, slik som psykologi.

Det er 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge. UiB skal bidra tungt i feiringen av skjevt kulturår i år. Likestilling handler ikke bare om kjønnsbalanse, men også om kjønnsuttrykk, om seksuell orientering og om like muligheter. Det handler om arbeidskultur og respekt. Og det handler om å se forskningsfeltene med et annet perspektiv og å finne de blinde flekkene, vitenskapskulturens dødvinkler. Om å snu bikket og fokuset styrker forskningen og det er også livsviktig.

I vår er rektoratet på besøk hos instituttene, vi er utrolig imponerte over all den fantastiske forskningen og utdanningen som skjer i fagmiljøene. Vi ser mange eksempler på at perspektivrikdommen tjener grunnleggende forskning i et bredt spekter av fagområder. Professor Eva Gerdts sin forskning viser for eksempel at hjertet fungerer ulikt hos kvinner og menn. Mens nesten alt hjerteinfarkt skyldes tette blodårer hos menn, gjelder dette bare 70 prosent av hjerteinfarktene hos kvinner. Dette er ny kunnskap da man tidligere stort sett har konsentrert seg om mannlige pasienter. For kvinner som får hjerteinfarkt uten tette blodårer trenger vi nye behandlingsmetoder. Å ha blikk for mangfoldet og helheten er helt nødvendig.

Homers Iliaden fortalt av Helena blir ikke den samme. This was never the story of one woman, or two, it was the story of all of them. A war does not ignore half the people whose lives it touches. So why do we? skriver Natalie Haynes i A Thousand Ships (2019), hvor hun gjenforteller Trojanerkrigen fra et kvinneperspektiv.

Skildringene fra krigen i Ukraina viser med stor gru hvordan kvinner rammes. UiB skal møte også denne nye tragedien med solidaritet og et forskerblikk for mangfoldet.

Gratulerer med 8. mars alle sammen!

Bildene og de nyhetsmeldingene som når oss i disse dager, er fryktelige. Mange uskyldige menneskeliv går tapt og mange andre blir drevet på flukt. Vi har også sett at universiteter blir truffet av rakettangrep – en manifestasjon av Russlands brudd på folkeretten og et direkte angrep på sivile. UiB slutter seg til regjeringen i å fordømme Russlands krigshandlinger på det sterkeste, og vi fordømmer Hviterusslands støtte til aggresjonen.

Russlands invasjon av Ukraina er sjokkerende brutal. For oss som et internasjonalt universitet er det umulig å være likegyldig. Vår solidaritet med det ukrainske folk er absolutt. Mer enn noen gang behøves den kunnskapsberedskapen et sterkt breddeuniversitet som Universitetet i Bergen besitter. Og som universitet har vi et spesielt ansvar for våre akademikerkollegaer og studenter i andre land, som enten drives på flukt eller trues på livet.

Denne uken har jeg hatt møter med ukrainske kolleger og studenter ­– og med våre russiske kolleger. Snart skal jeg også møte våre russiske studenter. Det er møter som gjør inntrykk. De får støtte gjennom bedriftshelsetjenesten, Sammen og Det internasjonale senteret. Det er vanskelig for oss som ikke har erfart det, å sette seg inn i hvordan det føles å være ung og frykte for familie og venner i hjemlandet, og ikke å vite når du kan reise tilbake, og til hva. Den samme uroen erfarer våre ukrainske kolleger, som også har slekt og venner under angrep. Tidlig i konflikten understreket vi at vår fordømmelse er rettet mot makthaverne og Putin, og ikke mot det russiske folk. Vi har mange russiske kolleger som har det vanskelig nå. Jeg ber alle om å være støttende i den vanskelige situasjonen de står i. Tusenvis av russiske forskere har signert et protestbrev mot krigen. Vi bør også følge med på den vanskelige situasjonen våre forskerkolleger i Russland nå står i.

Jeg vil takke alle kolleger som har delt sin kunnskap om Russland, folkerett og Ukraina disse dagene. De gjør en formidabel innsats. Flere bidro på temamøtet om Ukraina denne uken, og daglig bidrar de med kunnskapen sin i mediene. Vi kommer til å trenge dem mer i tiden som kommer.

UiB har opprettet en egen informasjonsside om krigen i Ukraina som oppdateres fortløpende. Den kommende tiden vil vi fortsette å vise vår støtte til Ukraina åpent og gjennom handlinger. UiB vil sende brev til samtlige russiske universiteter vi har samarbeid med, og informere om sanksjonene og oppfordre til å respektere akademisk frihet og ta avstand fra krigen. Som universitet bør vi forberede oss på å kunne ta imot ukrainske studenter og forskere i nær framtid. Vi vil bruke Scholars at Risk-programmet, og lignende program for å støtte forskere som behøver beskyttelse. Vi slutter oss til opprop mot krigen fra UHR og internasjonale nettverk. Fredag vedtok regjeringen å innføre sanksjoner og suspendering av forsknings- og utdanningssamarbeid med Russland og Hviterussland. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-fryser-forsknings-og-utdanningssamarbeidet-med-russland/id2903021/ EU har startet sanksjoner mot russiske forskningsprosjekter. Også Forskningsrådet har suspendert avtaler med Russland. Samtidig understreker regjeringen at ikke all kontakt skal opphøre, og at alt forsker-til-forsker-samarbeid over landegrensene ikke må opphøre. Vi arbeider med en gjennomgang av våre avtaler og samarbeidet vårt, og skal drøfte konsekvensene av sanksjonene.

Det flagges med Ukrainas flagg på Museplass. Vi flagger for verdiene vi tror på, frihet og demokrati, og for Ukraina.

Hurdalsplattformen er bare noen uker gammel, og Ola Borten Moe er fortsatt en fersk minister. De har begge tatt opp prosesser fra forrige regjering, men med sin nye rød-grønne fortolkning. Det handler blant annet om livslang læring, og om tilgjengelige utdanninger. Høsten har også vært preget av diskusjoner rundt utvalget som skal revidere hvordan universitetene og høyskolene finansieres, akademisk ytringsfrihet og røktingen av norsk språk på universitetene. Det er lett å kjenne igjen Senterpartiets verdier i mye av dette, men også Arbeiderpartiet har fremhevet mer desentralisert utdanning i sitt partiprogram, med regionale studiesentre som skal tilgjengeliggjøre utdanning der folk bor. Reetableringen av Nesna som studiested er bare en del av dette.Nå venter vi på fortsettelsen.

Men kanskje er ikke debatten i Norge så unik. I Danmark har desentraliseringen av høyere utdanning vært gjenstand for en stor og omdiskutert reform i år. I sommer vedtok den danske regjering en udflydningsaftale, som omtales som et «voldsomt eksperiment» av kritikerne, og som har store konsekvenser universitetene i storbyene.  Disse må avgi studieplasser til lærestedene i distriktene, for å flytte studier ut av de største byene og slik sørge for at regionene styrkes. De store danske universitetene presenterer nå planer for hvilke studieplasser de skal avgi og som skal kuttes, opp til 10 %. For breddeuniversitetene som årelates er dette tøft, og kritikken har også vært sterk. Mange hevder at utdanningene i distriktene blir mindre attraktive, at de vil streve med å skape en høy faglig kvalitet og at demografien ikke er hensyntatt. Planen opererer med et regionalt taksameter og en 2030-målsetning om høyere opptak utenfor storbyene. Det er særlig velferd- og helsesektoren som skal sikres et mer desentralisert utdanningstilbud, og det er stort sett profesjonsutdannelser som skal etableres i distriktene. De danske universitetene har arbeidet intenst med denne regionaliseringsplanen i høst for å planlegge både nedskjæring og utflytting av egne studieplasser.

Danmark er ikke Norge. Universitetene i Norge er mange og de er spredt, og finansieringen av sektoren er også annerledes. Men den danske reformen vitner likevel om en politisk trend og vilje som handler om tilgjengelighet og behov for å sikre utdanningstilbud og livskraftige regioner.

Universitetene har fått mye politisk reform-oppmerksomhet de siste årene. For noen år siden var hele sektoren vår gjennom en strukturreform (2015-2016). Mange universiteter og høyskoler ble sammenslått. NTNU ble Norges største universitet, takket være innfasing av Ålesund, Gjøvik og Sør-Trøndelag. UiB gjorde et bevisst valg den gang da. Vi var blant de få universitetene som valgte å ikke søke fusjon med andre, men heller bevare og styrke egenarten som et sterkt forskningsuniversitet med disiplinutdanninger i bredden. Når vi fusjonerte med KHiB (Bergen Kunsthøgskole), så var det fordi denne institusjonen styrket faglig bredde og kvalitet i vår kunstfaglige miljø.

Det blir viktig å følge regjeringens arbeid for desentralisert utdanning. Vi skal bidra på vårt vis, også med livslang læring. Men vi har lært mye av covid, og i sitt arbeid med tilgjengeliggjøring av utdanningene, synes jeg regjeringen underkommuniserer betydningen av digitalisering. Men først og fremst skal vi være god der vi er gode. Klok arbeidsdeling og samarbeid med andre institusjoner blir viktigere enn før. Vi heier på HVL som med sine fem campuser fyller en viktig regional rolle på Vestlandet. Norge trenger et mangfoldig utdanningstilbud. Alle skal ikke gjøre det samme og fylle det samme samfunnsoppdraget.

De siste ukene har vi hatt en diskusjon om den internasjonale rekrutteringen til universitetene som har fått en god del oppmerksomhet. Jeg mener dette er en legitim debatt, men den fortjener en nyansert tilnæring. Antall internasjonalt rekrutterte varierer mellom institusjonene i Norge. De sterke forskningsintensive universitetene rekrutterer mest internasjonalt. Dette er naturlig. Det er også naturlig at profesjonsutdanningene rekrutterer mer nasjonalt enn allmennfakultetene.

UiB er et internasjonalt universitet. De siste årene har andelen internasjonalt rekrutterte vokst. Jeg mener at det er viktig med en klok balanse mellom nasjonalt rekrutterte og internasjonalt rekrutterte. For å få dette til, bør man følge med på årgangene, ved de ulike fagmiljøene, og ikke bare se fordelingen på et institutt og et fakultet samlet.

Ved UIB er tallene høye på hele institusjonen for postdoktorer, doktorgradsstipendiater og forskere, mens det er særlig de allmennfakultetene (MN, HF og SV) som har høye internasjonale tall blant de fast vitenskapelige ansatte.

De vitenskapelige stillingene lyses ut bredt og internasjonalt, og det er stor konkurranse om de faste akademiske stillingene. En sterk forskningsbakgrunn veier tungt ved ansettelsene. Ingen blir ansatt uten å kunne dokumentere og demonstrere evner og kompetanse innen utdanning og formidling, men uten den sterke forskningen som ligger til grunn for undervisningen og formidlingen, er det ikke mulig å nå opp i konkurransen. Det er slik det må være for vår type institusjon. De internasjonalt rekrutterte har konkurrert hardt om stillingen de har fått, de styrker fagene og arbeidsfellesskapene med nye perspektiver, nye metoder og nye arbeidsformer.

Gode fagmiljø er stabile, de har en kjerne av kontinuitetsbærere, de forsker og underviser godt, de formidler og de har god samfunnskontakt. Vi er ikke alle kinderegg, men et godt fagmiljø bør samlet ha disse komponentene. I fagmiljøer med en høy prosentandel internasjonalt rekrutterte, mener jeg det er legitimt å lyse ut stillinger hvor norskkunnskaper vektlegges. Men jeg tror ikke at det finnes en bestemt prosentandel internasjonale som er gyldig for alle fagmiljøer. Fagmiljøene og fakultetene bør selv vurdere når det er naturlig å etterspørre norskkunnskaper som en del av søkerkompetansen og arbeide strukturert for å sikre en god balanse mellom internasjonalt og nasjonalt rekrutterte.

UIB fremmer parallellspråklighet. Det innebærer at norsk er hovedspråk, samtidig som det tilrettelegges for språklig mangfold.  Men selv om forskningen teller tyngst ved ansettelser, skal stillingen fylles av undervisning og formidling. UiBs retningslinjer sier at undervisning på bachelor-nivå skal skje på norsk. Slik sikrer vi at norsk som fagspråk holdes ved like, og det er en lovpålagt oppgave. Studentene skal kunne beherske faget de undervises i på sitt eget språk, og slik bruke det i samfunnet og i arbeidslivet. Våre språkpolitiske retningslinjer sier at internasjonalt ansatte skal beherske norsk på B2-nivå innen tre år. Språkkravet presiseres i kunngjøringstekstene våre, og bør også være et tema i ansettelsesprosessene. Her kan institusjonen helt sikkert gjøre enda mer for å sikre tilfredsstillende norskopplæring.

Norsk språk er viktig for å ta del i alle sider ved universitetsarbeidet: møter, komiteer, styrer og råd, debatter, rådgivning, formidling, og ikke minst deltagelse i nasjonale utvalg og ekspertgrupper. Faglig ledelse på universitetene skjer i åremålsstillinger. Internasjonalt rekrutterte skal også innta lederstillinger, og delta i ledergrupper, bidra til strategisk arbeid lokalt og nasjonalt.

Det er krevende å lære et språk skikkelig. Korrekt grammatikk er ikke nok. Det tar tid å forstå et samfunn nok til å kunne kontekstualisere og relatere fagkunnskapen til et norsk samfunnsliv og arbeidsliv. Universitetsansatte bør kjenne samfunnet de er en del av. På samme måte som universitetsansatte ved et internasjonalt forskningsuniversitet bør kjenne internasjonale forhold for å forstå den norske samfunnsutviklingen i et internasjonalt perspektiv.

Jeg vet at fagmiljøene på UiB har et bevisst forhold til språkbruk. Det jobbes systematisk med dette og gjøres godt arbeid på instituttene for å bistå de internasjonalt rekrutterte. Det aller viktigste er at de slår rot og blir værende.

En annen side ved denne debatten handler om nasjonal rekruttering til forskeryrket. Selv om norske universiteter er under press med hensyn til både ressurser og arbeidsbelastning, så er betingelsene for unge stipendiater og postdoktorer fortsatt blant de beste i verden. Og utlandet er som kjent stort, større enn Norge. Det gjør at vi får et veldig sterkt internasjonalt rekrutteringsgrunnlag på dette nivået. Det kan derfor være tungt for unge forskere med utdanning og bakgrunn fra Norge å konkurrere om stillingene. Samtidig er vi stolt av utdanningen vi gir, og søkere med bakgrunn og utdanning fra Norge bør ha veldig gode forutsetninger til å nå opp i den internasjonale konkurransen. Dette er viktig å formidle til dem. Det er også viktig at universitetet forblir et attraktivt sted å arbeide for forskertalenter med utdanning og bakgrunn fra Norge.

Jeg tror vi bør ta grep for å styrke nasjonal rekruttering til forskerkarrierer. Skal vi klare å bygge kontinuitet og sterke fagfelleskap over tid må det være en kjerne av forskere som kjenner Norge og det norske språket godt og som har et langsiktig perspektiv på sitt virke ved UiB. I et globalt arbeidsmarked med knallhard akademisk konkurranse må også de fremste talentene fra Norge gis rammebetingelser og et karriereløp som gjør at de blir værende i akademia.

Dette handler ikke om å være for eller mot internasjonal rekruttering, men om å finne den balansen som gjør at vi både kan beholde den tydelige internasjonale profilen og samtidig ta på alvor at universitetene fortsatt skal være en av bærebjelkene i det norske samfunnslivet.

Fellesløftet er viktig for de radikale kunnskapsprangene.

I forslaget til statsbudsjett foreslås det å finansiere opptrappingsplanene i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning gjennom omdisponering av midlene til Forskningsrådet. Med dette blir bevilgingene til Forskningsrådet kuttet kraftig. Det er svært uheldig.

Forskningsrådet er en sentral aktør for utviklingen av norsk forskning, og som sikrer kvalitetsutvikling og kompetansebygging på nye områder. En svekkelse av Forskningsrådet er også en svekkelse av universitetenes og høyskolenes forskningsevne.

Svekkelsen har fått umiddelbare konsekvenser for tildelingen til Fellesløftet. Fellesløft for tverrfaglig forskning er et eksempel på viktige prosjekter som står i fare for ikke å bli realisert på grunn av kuttet. Det foreligger nå 39 tverrfaglige prosjekter som er vurdert av internasjonale fageksperter til å være av svært høy internasjonal kvalitet. Prosjektene er fordelt på en rekke forskjellige forskningsinstitusjoner. Institusjonene og Forskningsrådet ønsker å finansiere disse prosjektene, men prosjektene kan kun realiseres dersom Forskningsrådets finansierer sin del.

Universitetene, forskningsinstituttene og Forskningsrådet inngikk i 2019 en avtale om å få til et fellesløft for satsing på nyskapende, tverrfaglig forskning. Satsingen skulle ha en samlet budsjettramme på 1 milliard kroner over seks år og fellesløftet innebærer at Forskningsrådet og institusjonene går inn med 500 millioner hver. Dette er det fjerde fellesløftet i rekken og som tidligere fellesløft er forutsetningen at Forskningsrådets del finansieres gjennom budsjettvekst. Dette er det første fellesløftet rettet spesifikt mot tverrfaglig forskning.

Fellesløft IV er en unik mulighet for å få til et krafttak for tverrfaglighet i norsk forskning. Tverrfaglig og fri forskning blir stadig viktigere for kunnskapsutviklingen, og tverrfaglighet er essensiell for å skape banebrytende forskningsresultater.

Morgendagens samfunnsutfordringer fordrer radikale kunnskapssprang. Derfor er slike prosjekter også svært viktige for å skape grunnlag for å møte komplekse utfordringer framover. Flere internasjonale rapporter peker på behovet for å stimulere til tverrfaglighet gjennom økt samarbeid mellom fag og på tvers av samfunnets sektorer for å få til en nødvendig omstilling av samfunnet. En viktig dimensjon med prosjektene i Fellesløft IV er at de vil sette norske forskere i stand til å hevde seg internasjonalt, særlig i Horizon Europe og kanskje spesielt de prestisjefylte ERC.

Fellesløftet handler om å løfte sammen. Jeg vil sterkt oppfordre til at Forskningsrådet tilføres midler som vil gjøre realiseringen av disse 39 prosjektene mulig.