For noen uker siden fikk universitetene resultatet fra Riksrevisjonen sin rapport om forskningsetikk i universitets- og høyskolesektoren. Den konkluderer med at institusjonene ikke gjør nok for å sikre at forskningen skjer i henhold til forskningsetikkloven og anerkjente forskningsetiske normer og regler. Riksrevisjonen slår fast at forskningsinstitusjonene ikke har etablert systemer som legger til rette for at alle ansatte som arbeider med forskning får tilstrekkelig opplæring i etikk. Videre konkluderer de at institusjonene ikke har gode nok systemer for å sikre at mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer blir oppdaget, behandlet og rapportert.

På UiB er vi i gang med arbeidet med å styrke det systematiske arbeidet med forskningsetikken. Kulturen som vi antar sitter i veggene, strekker ikke alltid til. Vi trenger også rammer og rutiner. Riksrevisjonens rapport satte søkelys på systemnivået, på institusjonens ansvar. Men det er også et individuelt ansvar.

Det samme gjelder for forskningsfriheten.

Faglig frihet og forskningsetikk henger sammen. Slik kommer det også fram i Universitets- og høyskoleloven § 1-5: Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

Forskningsfriheten sikres på ulike nivå i forskningslandskapet. De ulike nivåene på universitetet bør aktivt reflektere over sitt arbeid for å sørge for forskningsfriheten. Det er ikke nok å omtale akademisk frihet som et ideal. Det er et område som det må arbeides systematisk med. De bevilgende myndighetene, institusjonene, fagmiljøene og den individuelle forsker har alle plikt til å sørge for den. Ingen kan fraskrive seg ansvaret.

Både på individuelt og på institusjonelt nivå er det viktig å skille mellom friheten til å handle selv på den ene siden, og friheten som virkelig, reelt handlingsrom. Stabile rammer for universitetene og langsiktige fagmiljøer er vesentlig for akademisk frihet.

Den akademiske friheten henger tett sammen med de ulike fagmiljøenes normer. Det er forskernes og fagmiljøenes ansvar å bruke den. Forskningsfrihet er ikke bare et privilegium, men også en plikt. Den individuelle forsker har en plikt til å respektere forskningens og vitenskapens normer og kvalitet, og god vitenskapelig praksis. Og det er en plikt å formidle.

UH-loven er nettopp revidert. Aune-utvalget, som sto for revisjonen, drøfter rammene for akademisk frihet i sin utredning, og legger der vekt på forholdet til institusjonen, sanksjoner fra myndigheter, åpen forskning, midlertidighet og konsekvensene av et mer polarisert debattklima. Det er særlig dette siste området som nå er tatt videre i Kierulf-utvalget som skal se på akademisk ytringsfrihet. Institusjonenes ansvar ligger i å legge til rette for den, og respektere den. Den akademiske ytringsfriheten er presset av at samfunnets ytringsklima har blitt tøffere, men den kan også være presset internt blant oss av ulike former for interne gruppekulturer, tendenser til faglig konservativisme og institusjonelle belønningsmekanismer. Og den kan utfordres av en offentlig debattkultur som har lite rom for grundighet og lange tekster.

Som rektor er det mitt ansvar å beskytte den akademiske ytringsfriheten og legge til rette for gode formidlingsarenaer. Det er vår plikt å informere om hva forskningsfrihet er, hva den betyr for demokratiet og for kunnskapsutviklingen. Den akademiske friheten er også grunnleggende for hva undervisning og danning på et universitet er. Derfor bør også studentene våre minnes på denne, og få merke stoltheten over å beskytte og være med på å utvikle den videre.