Skip to main content

UiB er et internasjonalt universitet – om rekruttering og språk

De siste ukene har vi hatt en diskusjon om den internasjonale rekrutteringen til universitetene som har fått en god del oppmerksomhet. Jeg mener dette er en legitim debatt, men den fortjener en nyansert tilnæring. Antall internasjonalt rekrutterte varierer mellom institusjonene i Norge. De sterke forskningsintensive universitetene rekrutterer mest internasjonalt. Dette er naturlig. Det er også naturlig at profesjonsutdanningene rekrutterer mer nasjonalt enn allmennfakultetene.

UiB er et internasjonalt universitet. De siste årene har andelen internasjonalt rekrutterte vokst. Jeg mener at det er viktig med en klok balanse mellom nasjonalt rekrutterte og internasjonalt rekrutterte. For å få dette til, bør man følge med på årgangene, ved de ulike fagmiljøene, og ikke bare se fordelingen på et institutt og et fakultet samlet.

Ved UIB er tallene høye på hele institusjonen for postdoktorer, doktorgradsstipendiater og forskere, mens det er særlig de allmennfakultetene (MN, HF og SV) som har høye internasjonale tall blant de fast vitenskapelige ansatte.

De vitenskapelige stillingene lyses ut bredt og internasjonalt, og det er stor konkurranse om de faste akademiske stillingene. En sterk forskningsbakgrunn veier tungt ved ansettelsene. Ingen blir ansatt uten å kunne dokumentere og demonstrere evner og kompetanse innen utdanning og formidling, men uten den sterke forskningen som ligger til grunn for undervisningen og formidlingen, er det ikke mulig å nå opp i konkurransen. Det er slik det må være for vår type institusjon. De internasjonalt rekrutterte har konkurrert hardt om stillingen de har fått, de styrker fagene og arbeidsfellesskapene med nye perspektiver, nye metoder og nye arbeidsformer.

Gode fagmiljø er stabile, de har en kjerne av kontinuitetsbærere, de forsker og underviser godt, de formidler og de har god samfunnskontakt. Vi er ikke alle kinderegg, men et godt fagmiljø bør samlet ha disse komponentene. I fagmiljøer med en høy prosentandel internasjonalt rekrutterte, mener jeg det er legitimt å lyse ut stillinger hvor norskkunnskaper vektlegges. Men jeg tror ikke at det finnes en bestemt prosentandel internasjonale som er gyldig for alle fagmiljøer. Fagmiljøene og fakultetene bør selv vurdere når det er naturlig å etterspørre norskkunnskaper som en del av søkerkompetansen og arbeide strukturert for å sikre en god balanse mellom internasjonalt og nasjonalt rekrutterte.

UIB fremmer parallellspråklighet. Det innebærer at norsk er hovedspråk, samtidig som det tilrettelegges for språklig mangfold.  Men selv om forskningen teller tyngst ved ansettelser, skal stillingen fylles av undervisning og formidling. UiBs retningslinjer sier at undervisning på bachelor-nivå skal skje på norsk. Slik sikrer vi at norsk som fagspråk holdes ved like, og det er en lovpålagt oppgave. Studentene skal kunne beherske faget de undervises i på sitt eget språk, og slik bruke det i samfunnet og i arbeidslivet. Våre språkpolitiske retningslinjer sier at internasjonalt ansatte skal beherske norsk på B2-nivå innen tre år. Språkkravet presiseres i kunngjøringstekstene våre, og bør også være et tema i ansettelsesprosessene. Her kan institusjonen helt sikkert gjøre enda mer for å sikre tilfredsstillende norskopplæring.

Norsk språk er viktig for å ta del i alle sider ved universitetsarbeidet: møter, komiteer, styrer og råd, debatter, rådgivning, formidling, og ikke minst deltagelse i nasjonale utvalg og ekspertgrupper. Faglig ledelse på universitetene skjer i åremålsstillinger. Internasjonalt rekrutterte skal også innta lederstillinger, og delta i ledergrupper, bidra til strategisk arbeid lokalt og nasjonalt.

Det er krevende å lære et språk skikkelig. Korrekt grammatikk er ikke nok. Det tar tid å forstå et samfunn nok til å kunne kontekstualisere og relatere fagkunnskapen til et norsk samfunnsliv og arbeidsliv. Universitetsansatte bør kjenne samfunnet de er en del av. På samme måte som universitetsansatte ved et internasjonalt forskningsuniversitet bør kjenne internasjonale forhold for å forstå den norske samfunnsutviklingen i et internasjonalt perspektiv.

Jeg vet at fagmiljøene på UiB har et bevisst forhold til språkbruk. Det jobbes systematisk med dette og gjøres godt arbeid på instituttene for å bistå de internasjonalt rekrutterte. Det aller viktigste er at de slår rot og blir værende.

En annen side ved denne debatten handler om nasjonal rekruttering til forskeryrket. Selv om norske universiteter er under press med hensyn til både ressurser og arbeidsbelastning, så er betingelsene for unge stipendiater og postdoktorer fortsatt blant de beste i verden. Og utlandet er som kjent stort, større enn Norge. Det gjør at vi får et veldig sterkt internasjonalt rekrutteringsgrunnlag på dette nivået. Det kan derfor være tungt for unge forskere med utdanning og bakgrunn fra Norge å konkurrere om stillingene. Samtidig er vi stolt av utdanningen vi gir, og søkere med bakgrunn og utdanning fra Norge bør ha veldig gode forutsetninger til å nå opp i den internasjonale konkurransen. Dette er viktig å formidle til dem. Det er også viktig at universitetet forblir et attraktivt sted å arbeide for forskertalenter med utdanning og bakgrunn fra Norge.

Jeg tror vi bør ta grep for å styrke nasjonal rekruttering til forskerkarrierer. Skal vi klare å bygge kontinuitet og sterke fagfelleskap over tid må det være en kjerne av forskere som kjenner Norge og det norske språket godt og som har et langsiktig perspektiv på sitt virke ved UiB. I et globalt arbeidsmarked med knallhard akademisk konkurranse må også de fremste talentene fra Norge gis rammebetingelser og et karriereløp som gjør at de blir værende i akademia.

Dette handler ikke om å være for eller mot internasjonal rekruttering, men om å finne den balansen som gjør at vi både kan beholde den tydelige internasjonale profilen og samtidig ta på alvor at universitetene fortsatt skal være en av bærebjelkene i det norske samfunnslivet.

FORSKNINGSKUTT SVEKKER NORGE

 

Fellesløftet er viktig for de radikale kunnskapsprangene.

I forslaget til statsbudsjett foreslås det å finansiere opptrappingsplanene i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning gjennom omdisponering av midlene til Forskningsrådet. Med dette blir bevilgingene til Forskningsrådet kuttet kraftig. Det er svært uheldig.

Forskningsrådet er en sentral aktør for utviklingen av norsk forskning, og som sikrer kvalitetsutvikling og kompetansebygging på nye områder. En svekkelse av Forskningsrådet er også en svekkelse av universitetenes og høyskolenes forskningsevne.

Svekkelsen har fått umiddelbare konsekvenser for tildelingen til Fellesløftet. Fellesløft for tverrfaglig forskning er et eksempel på viktige prosjekter som står i fare for ikke å bli realisert på grunn av kuttet. Det foreligger nå 39 tverrfaglige prosjekter som er vurdert av internasjonale fageksperter til å være av svært høy internasjonal kvalitet. Prosjektene er fordelt på en rekke forskjellige forskningsinstitusjoner. Institusjonene og Forskningsrådet ønsker å finansiere disse prosjektene, men prosjektene kan kun realiseres dersom Forskningsrådets finansierer sin del.

Universitetene, forskningsinstituttene og Forskningsrådet inngikk i 2019 en avtale om å få til et fellesløft for satsing på nyskapende, tverrfaglig forskning. Satsingen skulle ha en samlet budsjettramme på 1 milliard kroner over seks år og fellesløftet innebærer at Forskningsrådet og institusjonene går inn med 500 millioner hver. Dette er det fjerde fellesløftet i rekken og som tidligere fellesløft er forutsetningen at Forskningsrådets del finansieres gjennom budsjettvekst. Dette er det første fellesløftet rettet spesifikt mot tverrfaglig forskning.

Fellesløft IV er en unik mulighet for å få til et krafttak for tverrfaglighet i norsk forskning. Tverrfaglig og fri forskning blir stadig viktigere for kunnskapsutviklingen, og tverrfaglighet er essensiell for å skape banebrytende forskningsresultater.

Morgendagens samfunnsutfordringer fordrer radikale kunnskapssprang. Derfor er slike prosjekter også svært viktige for å skape grunnlag for å møte komplekse utfordringer framover. Flere internasjonale rapporter peker på behovet for å stimulere til tverrfaglighet gjennom økt samarbeid mellom fag og på tvers av samfunnets sektorer for å få til en nødvendig omstilling av samfunnet. En viktig dimensjon med prosjektene i Fellesløft IV er at de vil sette norske forskere i stand til å hevde seg internasjonalt, særlig i Horizon Europe og kanskje spesielt de prestisjefylte ERC.

Fellesløftet handler om å løfte sammen. Jeg vil sterkt oppfordre til at Forskningsrådet tilføres midler som vil gjøre realiseringen av disse 39 prosjektene mulig.

 

 

Det er Holbergpris-uke i Bergen

Holbergprisvinnerne Martha C. Nussbaum (foto: Robert Tolchin) og Griselda Pollock (foto: University of Leeds)

«Jeg tilstaaer, at jeg udi mit Morale er noget selsom; men jeg underkaster mine Tanker andres Correction:…», skrev Ludvik Holberg i sin fortale til «læserne» av essayene i Moralske tanker fra 1744.

Her skriver Holberg reflektert og fritt over «paradoxe» ideer som bryter med alminnelige forestillinger. Sentrale inspirasjonskilder var den engelske franskmannen Michel de Montaigne (1533–1592) og antikk litteratur. I disse essayene formidler han vår humanistiske kultur- og kunnskapshistorie på en måte som har gjort at verkene hans har blitt stående gjennom århundrene. Holbergprisen er en feiring av den frie, grunnleggende og originale forskningen som korrigerer, og som samtaler med samtid og fortid.

Holbergprisen er en av de aller viktigste prisene i akademia internasjonalt. Den ble opprettet av Stortinget, administreres av UiB på vegne av Kunnskapsdepartementet, og deles ut årlig for særlig betydningsfullt vitenskapelig arbeid innenfor fagområdene humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi. For disse fagfeltene finnes det et fåtall priser i denne størrelsesorden.

Det kler Universitetet i Bergen svært godt å forvalte denne prestisjefylte prisen, som omfavner mange av de viktigste fagfeltene vi forvalter ved universitetet vårt. Prisen gir internasjonal oppmerksomhet til vinnerne og til forskningen og fagfeltene de representerer, og den fremmer den nysgjerrighetsdrevne, frie, og også individuelle forskningen. Gjennom et solid og kompromissløst arbeid fra dens styre og sekretariat har Holbergprisen fått en synlig posisjon blant de fremste internasjonale akademiske prisene.

I år deles prisen ut for 17. og 18. gang. På grunn av pandemien markeres fjorårets vinner, den britiske kunsthistorikeren og kulturanalytikeren Griselda Pollock og årets vinner, den amerikanske filosofen Martha C. Nussbaum, samtidig.

Til Holbergprisen ligger også Nils Klim-prisen som tildeles yngre forskere fra/i Norden. Fjorårets prisvinner er den danske teologen Frederik Poulsen, som fikk prisen for sin fremragende forskning på Det gamle testamentet. Mens årets vinner er den finsk-russiske Daria Gritsenko som forsker i skjæringsfeltene mellom teknologi, bærekraft og humaniora. 

Denne uken feirer vi også Holbergprisen for skolen: en unik, nasjonal forskningstevling for elever i videregående skoler. Å styrke den unge interessen for fagene Holbergprisen dekker er vesentlig for et demokratisk samfunn. Hvert år presenteres imponerende oppgaver fra finalistene. Årets vinnere kommer fra Amalie Skram videregående, med forskningsprosjektet «Klimasøksmålet: konflikt i den norske maktfordelingen».

Årets Holbergvinner Martha C Nussbaum har en mangfoldig produksjon i mange kunnskapsfelt. Hun har omtales ofte som «allmennhetens filosof». Arbeidene hennes omfatter antikkens filosofi, litteraturstudier, emosjonenes rolle i samfunnslivet og kunsten, politisk filosofi, dyrerettigheter, kjønnsstudier, rettsvitenskap og aldring. Spørsmålet om verdighet, og hva det innebærer for vår tenkning, samfunnet og politikken, er en rød tråd i skriftene hennes.

Over ti år har gått siden Nussbaum utga den korte boken som ble et internasjonalt referansepunkt for diskusjonen om de humanistiske fagenes plass i utdanningssystemet: Not for Profit. Why Democracy Needs the Humanities (2010). Boken preget også vår nasjonale debatt om humaniora, som førte til at vi fikk en stortingsmelding om humaniora i 2017.  Her understreker årets vinner av Holbergprisen det som er selvsagt, men som vi likevel ofte må minne om. Utdanning og forskning handler om langt mer enn økonomisk vekst. Det handler om å forme gode samfunnsborgere, et godt samfunn, gode liv, og om å utvikle og hegne om kritisk tenkning og empati, evnen til å sette seg i en annens sted. Dette er kjernen i fagene som omfattes av Holbergprisen – men de angår hele viften av universitetsfag.

Grunnlovsdagen 2021

Kjære alle sammen!

Christie-statuen står midt på Muséplassen, foran museet som han grunnla i 1825, og som skulle bli et viktig grunnlag for etableringen av Universitetet i Bergen. Wilhelm Frimann Koren Christie var en av fem bergensere som dro til Eidsvoll våren 1814 og som bidro til at vi fikk Grunnloven vi feirer i dag.

Grunnloven vår har internasjonale røtter. Den var blant annet inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og den franske grunnloven fra 1791. Begge slo fast grunnleggende rettigheter og fungerte som inspirasjonskilder for andre lands og folks kamp for selvstendighet og selvbestemmelse.

Grunnloven la grunnlaget for vår nasjonale selvstendighet, og for det gode og frie landet vi også feirer i dag med ytringsfrihet, trosfrihet og allmenn stemmerett. Dette er rettigheter og verdier vi holder høyt – og som vi tar for gitt i et demokrati.

I dag feirer vi verdiene nasjonen vår er bygget på.

2021 er et spesielt år for oss ved Universitetet i Bergen. Vi feirer at det er 75 år siden universitetet ble opprettet og siden Bergen ble en universitetsby, og UiB ble en «ny verdifull åndskilde for vårt land», som den første UIB-rektor Bjørn Trumpy skrev.  I sin tale ved åpningen oppfordret han studenter og ansatte til å «Stå i den kjempende humanismens første rekke». Det er jo et perspektiv som sjelden har vært viktigere.

Gjennom 75 år har UiB utdannet, forsket og utfordret. Gjennom kunnskapsutvikling bidrar vi til å styrke demokratiet i Norge. I dag er Universitetet i Bergen et internasjonalt universitet, et nasjonalt universitet, og vi er Vestlandets universitet.

17. mai er uløselig knyttet til Grunnloven. Grunnloven har kanskje aldri vært viktigere enn nå det siste året. Rundt i Europa ser vi at flere land går i en mer autoritær retning. Ofte er grunnlovsendringer ett av virkemidlene for å styrke posisjonen til den sittende regjeringen. I Norge fikk grunnloven et styrket menneskerettighetsvern i forbindelse med 200 årsjubileet.

På universitetet har vi sterke miljøer både innen politisk tenkning og i rettsvitenskap. Forskning på demokrati og rettsstat er nødvendig både for å forstå samtiden og å utvikle mekanismer for fremtiden. Det store utfordringene vi står overfor, kan aldri nås uten både politiske og rettslige virkemidler, som får en legitimitet og oppslutning i samfunnet. Grunnloven kan aldri løse klimautfordringene eller andre grunnleggende samfunnsspørsmål, men setter rammeverket som de må løses innenfor.

Samtidig er Grunnloven en tekst de færreste av oss leser, og hadde vi spurt omkring oss tror jeg få ville visst hva som sto i Grunnloven. Jeg tror også flere ville være overrasket over hva Grunnloven inneholder. Det er mange detaljregler om kongemakten som virker gammeldagse og på enkelte områder også gir et feil bilde av dagens styreform. Hvordan kan en så lite lest tekst likevel være styrende for et moderne samfunn?  Jeg tror at det først og fremst handler om tillit mellom oss, mellom medborgere og mellom de styrende og de styrte. Skal vi opprettholde et fungerende demokrati, må vi bevare tilliten mellom oss.

Tilliten styrkes av erfaringen av tilhørighet og fellesskap. Sammen har vi gjennomlevd en vanskelig tid. Nok en gang opplever vi en annerledes og mer dempet 17. mai-feiring. Vi savner den fantastiske feiringen bare Bergen kan by på. Jeg håper at alle sammen har funnet en fin måte å markere dagen på.

I år har vi særlig mye å være stolte og takknemlige over.

Gratulerer med dagen!