Fredag la regjeringen fram Stortingsmeldingen Utsyn over kompetansebehovet i Norge. Her tegnes det et bilde over kompetansebehovet i landet vårt, og hvordan det skal sørges for at de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv dekkes i fremtiden. Da er det viktig at forståelsen av utdanning og forskningsbehov strekker seg langt nok frem i tid, gjør oss omstillingsdyktige, tar høyde for det vi ikke ser, og styrker oss som kunnskapsnasjon.
Det er noe paradoksalt med hvordan denne omriggingen kjøres. På mange måter er dette en ren utdanningsmelding. Den peker primært på utdanning som er nyttig nå, og på kort sikt, og på at kortere utdanning skal tyngre inn for å løse kompetansebehovene. Det er gode grunner til å skape et system som gir større fleksibilitet, også for at vi som institusjoner skal ta et større ansvar for videreutdanningsbehovet. UiB er klare for å ta dette ansvaret. Men utdanning og forskning henger nøye sammen når samfunnets kompetansebehov skal løses. I vårt system finansieres forskningen sammen med utdanningene. Det er allerede varslet en total gjennomgang av forskningssystemet i Norge, men denne Utsynsmeldingen vil påvirke forskningssystemet.
Her opprettholdes sterke insentiver for utdanninger, mens insentivene for forskning tas bort. Forskningen og utdanningen kan ikke splittes, spesielt ikke i et kunnskapssamfunn. Om en vil ha høy kvalitet i utdanningen, så trenger vi også høy kvalitet i fagmiljøene som står for dem. Dette er spesielt urovekkende når vi vet at de tunge generiske ferdighetene en forskningsbasert utdanning gir oss blir stadig viktigere i et arbeidsmarked som stiller krav til raskere omstilling.
Meldingen er både en beskrivelse og en fremskrivelse av samfunnets kompetansebehov, og en presentasjon av et nytt insentivsystem for å legge til rette for disse behovene.
Meldingen forslår å fjerne alle insentiver for forskning, resultatbaserte midler til å støtte opp om eksternfinansiert forskning (EU og NFR, og tellekantene for publisering). Logikken bak et slikt grep ligger i at forskning ikke trenger insentiver, og at disse midlene kan legges inn i grunnbevilgningen til universitetene, slik at man selv kan håndtere dette. Statsråden sier fjerningen av indikator for tellekantene er en del av tillitsreformen, men vi skal fortsatt rapportere på tellekanter og alt som før. Det mest problematiske ved dette grepet er at finansieringen i rammen er utsatt for kutt, omfordeling og press for utdanningsprioriteringer. Med dette grepet vil det ikke lenger være vernede resultatmidler til forskning. I Norge er vi gode på å hente hjem EU-midler til forskningsprosjekter av høy kvalitet, og insentivene har vært et viktig virkemiddel for å holde på dette fortrinnet. Dette handler ikke bare om midler til forskning, men også oppmerksomhet. Når insentiver for utdanning styrkes og insentiver for forskning fjernes er det et tydelig politisk signal om prioritering.
På utdanningssiden presenteres flere endringer. Vi ser i meldingen at statsråden har tatt med flere viktige innspill fra tidligere prosesser, og blant annet unngått innføringen av anbudslogikk i utdelingen av nye studieplasser. Det er veldig bra.
Meldingen presenterer også et redusert antall finansieringskategorier for studieplasser. I dagens system har vi seks satser for studiefinansiering. Det nye forslaget legger til rette for å redusere disse til tre:
Kategori 3: Kliniske fag: Lege. Tannlege, veterinær
Kategori 2. Realfag, teknologi, helse og sosialfag, lærerutdanning og utøvende kunst og mediafag
Kategori 1. Humaniora, samfunnsfag, øk/ad fag.
Og her kan vi puste lettet ut: det er enormt bra og viktig at de kliniske fagene beholder sine satser som i dag. Dette er kostbare og infrastrukturtunge utdanninger. Det er et stort behov for å utdanne flere leger i Norge, og vi trenger at de kliniske utdanningene holder en høy kvalitet.
Når det gjelder økonomien i dette for oss, er det vanskelig å regne noe hjem, siden det ikke ligger noen tall inne i meldingen.
Det er ingen omfordelingseffekt i utgangsåret i disse endringene. Konsekvensene vil komme over tid. Det går likevel an å slå fast at det mest umiddelbare er en styrket finansiering av flere profesjonsstudier som sykepleie, stabil finansiering av medisin og odontologi, mens andre studieprogram vil få en redusert finansiering. For oss, ved UiB, er vi spesielt bekymret for hvordan dette vil påvirke psykologi og kunstfag som vil kunne oppleve kutt i finansieringen. Beløpene i modellen blir tidligst kjent i forbindelse med statsbudsjett 2024 og deretter vil det være nødvendig å nedsette et nytt inntektsfordelingsutvalg på UiB som skal lage forslag til en revidert budsjettmodell for universitetet vårt.
Men helt overordnet fremstår dette er en melding som fremhever behovet for det korte og for det fleksible, for en læring gjennom hele arbeidslivet, og dermed varsles også en ny finansieringsmodell for videreutdanningstilbudet ved universitetene. Det korte blir gjennomgående løftet fram.
En viktig endring er at skillet mellom master- og bachelorgradsutdanninger vil viskes ut. I dag er masterutdanningen litt bedre finansiert enn Bachelor, det er det gode grunner til. Mastergradsprogrammene er mest forskningsbaserte, og legger et bedre grunnlag for å utdanne kandidater med de tunge generiske ferdighetene vi vet vil kreves i et stadig endrende arbeidsliv. Den tidligere normen om at man har samme jobb på samme arbeidsplass fra endte studier til pensjon finnes ikke lenger, det gjør heller ikke den påståtte mastersyken, som ble forsøkt fremmanet for noen år siden. I et mer dynamisk arbeidsmarked med raske omstillinger er det viktigere enn noensinne å ha de tunge og solide generiske ferdighetene og kunnskapen.
Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er bedre enn noen andre OECD-land, med lav arbeidsledighet og høyt kvalifisert arbeidskraft. De aller fleste med høyere utdanning får gode og relevante jobber og har i stor grad et kompetansenivå som tilsvarer arbeidsgivernes forventninger. I sin fremleggelse av stortingsmeldingen sa Ola Borten Moe at Norge kun så vidt var over snittet blant OECD-landene når det kom til hvor utdannet befolkningen vår er. Jeg hadde derfor gjerne sett en melding som fremsnakket og la vekt på masterutdanningenes viktige rolle.
En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene kan ivareta sin faglige egenart på best mulig måte samtidig som landets langsiktige kunnskapsbehov blir sikret. Fagområder uten umiddelbar og presis nytteverdi innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er viet svært liten plass i meldingen.
Det er viktig at vi i utviklingen av sektoren bidrar til et mer mangfoldig og bærekraftig økosystem i universitets- og høyskolelandskapet. Vårt universitet skal fortsatt stå som en garantist for det langsiktige kunnskapsbyggingen, den solide grunnforskningen, for disiplinfagene og ser lenger frem enn denne utsynsmeldingen. Vår rolle er å sørge for at Norge er rustet også for en fremtid som ikke kan forutsees, og for at høy kvalitet og en bred kunnskapsbase alltid vil tjene landet godt.
Ved universitetene kan det ta flere tiår å bygge fagmiljøer som tilbyr forsknings- og utdanningskompetanse på et høyt internasjonalt nivå. På UiB har vi gode erfaringer med utviklingen av nye studieprogram som har kommet til etter samarbeid med ulike næringer. En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må derfor ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene ivareta sin faglige egenart på best mulig måte.
Vi ser nå frem til en god dialog mellom sektoren og politisk ledelse for å sammen sikre kompetansen og robustheten for behovene vi har i dag, og i fremtiden.
