Hurdalsplattformen er bare noen uker gammel, og Ola Borten Moe er fortsatt en fersk minister. De har begge tatt opp prosesser fra forrige regjering, men med sin nye rød-grønne fortolkning. Det handler blant annet om livslang læring, og om tilgjengelige utdanninger. Høsten har også vært preget av diskusjoner rundt utvalget som skal revidere hvordan universitetene og høyskolene finansieres, akademisk ytringsfrihet og røktingen av norsk språk på universitetene. Det er lett å kjenne igjen Senterpartiets verdier i mye av dette, men også Arbeiderpartiet har fremhevet mer desentralisert utdanning i sitt partiprogram, med regionale studiesentre som skal tilgjengeliggjøre utdanning der folk bor. Reetableringen av Nesna som studiested er bare en del av dette.Nå venter vi på fortsettelsen.

Men kanskje er ikke debatten i Norge så unik. I Danmark har desentraliseringen av høyere utdanning vært gjenstand for en stor og omdiskutert reform i år. I sommer vedtok den danske regjering en udflydningsaftale, som omtales som et «voldsomt eksperiment» av kritikerne, og som har store konsekvenser universitetene i storbyene.  Disse må avgi studieplasser til lærestedene i distriktene, for å flytte studier ut av de største byene og slik sørge for at regionene styrkes. De store danske universitetene presenterer nå planer for hvilke studieplasser de skal avgi og som skal kuttes, opp til 10 %. For breddeuniversitetene som årelates er dette tøft, og kritikken har også vært sterk. Mange hevder at utdanningene i distriktene blir mindre attraktive, at de vil streve med å skape en høy faglig kvalitet og at demografien ikke er hensyntatt. Planen opererer med et regionalt taksameter og en 2030-målsetning om høyere opptak utenfor storbyene. Det er særlig velferd- og helsesektoren som skal sikres et mer desentralisert utdanningstilbud, og det er stort sett profesjonsutdannelser som skal etableres i distriktene. De danske universitetene har arbeidet intenst med denne regionaliseringsplanen i høst for å planlegge både nedskjæring og utflytting av egne studieplasser.

Danmark er ikke Norge. Universitetene i Norge er mange og de er spredt, og finansieringen av sektoren er også annerledes. Men den danske reformen vitner likevel om en politisk trend og vilje som handler om tilgjengelighet og behov for å sikre utdanningstilbud og livskraftige regioner.

Universitetene har fått mye politisk reform-oppmerksomhet de siste årene. For noen år siden var hele sektoren vår gjennom en strukturreform (2015-2016). Mange universiteter og høyskoler ble sammenslått. NTNU ble Norges største universitet, takket være innfasing av Ålesund, Gjøvik og Sør-Trøndelag. UiB gjorde et bevisst valg den gang da. Vi var blant de få universitetene som valgte å ikke søke fusjon med andre, men heller bevare og styrke egenarten som et sterkt forskningsuniversitet med disiplinutdanninger i bredden. Når vi fusjonerte med KHiB (Bergen Kunsthøgskole), så var det fordi denne institusjonen styrket faglig bredde og kvalitet i vår kunstfaglige miljø.

Det blir viktig å følge regjeringens arbeid for desentralisert utdanning. Vi skal bidra på vårt vis, også med livslang læring. Men vi har lært mye av covid, og i sitt arbeid med tilgjengeliggjøring av utdanningene, synes jeg regjeringen underkommuniserer betydningen av digitalisering. Men først og fremst skal vi være god der vi er gode. Klok arbeidsdeling og samarbeid med andre institusjoner blir viktigere enn før. Vi heier på HVL som med sine fem campuser fyller en viktig regional rolle på Vestlandet. Norge trenger et mangfoldig utdanningstilbud. Alle skal ikke gjøre det samme og fylle det samme samfunnsoppdraget.