Author: Margareth

UiBs strategi 2023-2030 bærer tittelen «Kunnskap som former samfunnet».
Det er en tittel som sier noe vesentlig om vår rolle: et universitet som er åpent og i samspill med samfunnet, og som bidrar som en samfunnsfornyende kraft gjennom solid forskning, nye forståelsesrammer, innovative ideer og kompetanse. Dette er et enormt ansvar, som hviler på en helt grunnleggende forutsetning: den akademiske friheten.

Akademisk frihet er viktig for å sikre forskningens kvalitet, dens grundighet og så langt det lar seg gjøre, dens nøytralitet. Bare slik kan forskningen bli samfunnsformende og sterk.

Den akademiske friheten kan ikke utøves i rammer satt av eksterne parter, men fordrer at institusjonene og forskningsmiljøene selv, i kraft av styrker og egne analyser, prioriterer og velger retninger i det store kunnskapsarbeidet. Det fordrer også at universitetene ser sin rolle i forvaltingen av den uavhengige og langsiktige kunnskapsutviklingen.

Hvor vil jeg med denne innledningen, som nok virker helt selvsagt for de fleste lesere?

Regjeringen har startet en gjennomgang av forskningssystemet, og vi er spente på konsekvensene av dette arbeidet. Den må innbefatte en avklaring av ulike aktørers roller og ansvar i det norske forskningssystemet. Som en opptakt til systemgjennomgangen i sektoren, er det derfor uheldig at regjeringen presenterer en tredeling av forskningssystemet som bryter med vår forståelse av universitetets rolle.

Regjeringen opererer nemlig med tre ulike nivåer: Et politisk nivå, der Stortinget og regjering trekker opp rammebetingelsene og utformer overordnede mål og prioriteringer for forskningspolitikken. Et strategisk nivå, der Forskningsrådet er den sentrale institusjonen, men hvor også Innovasjon Norge inngår som en aktør med det som blir beskrevet som «viktige forskningsstrategiske» oppgaver. På det laveste og utførende nivå plasserer man så universiteter og høgskoler, sammen med forskningsinstitutter og sykehus.

Kan det være riktig og gjennomtenkt å beskrive dagens forskningssystem slik?

Tillegger ikke regjeringen universitetene et selvstendig strategisk ansvar for forskningen og kunnskapsutviklingen i Norge?

Vi trenger politikere med ambisjoner om å styrke forskningen og det nasjonale kunnskapsgrunnlaget, og vi trenger et sterkt forskningsråd, men det svært bekymringsfullt at universitetenes rolle i forskningssystemet i den overordnende kategoriseringen reduseres til å være kun forskningsutførende. UH-loven slår fast at universitetene har et særlig ansvar for forskning og forskerutdanning, og de har en lovfestet faglig frihet, med ansvar for å utforme eget faglig og verdimessige grunnlag. Loven slår fast at universitetene ikke kan gis pålegg eller instrukser om innhold eller innretning på forskningen. UH-loven verner altså ikke bare om den akademiske friheten, men gir også universitetene tydelig ansvar og rammer for utvikling og innretning av forskningen.

Universitetenes vitenskapelig ansatte har en særlig uavhengig og selvstendig posisjon, en faglig frihet, beskyttet av UH-loven. Den lovfestede forskningsfriheten, sammen med den institusjonelle autonomien, gir våre statsfinansierte universiteter en grad av uavhengighet fra økonomiske og politiske særinteresser, samtidig som vi står strategisk ansvarlig overfor samfunnet som helhet. Det er helt avgjørende å bevare forskningens uavhengighet i utviklingen av et revidert forskningssystem.

I en gjennomgang av forskningssystemet er det derfor viktig å anerkjenne betydningen av å ivareta ikke bare forskningsfriheten, men også de premisser den legger for universitetenes strategiske rolle. Bakteppet for gjennomgangen av forskningssystemet, med beskrivelsen av universitetene som «forskningsutførende», gir økt bekymring for at norsk kunnskapspolitikk i økende grad beveger seg i en instrumentalistisk og politisert retning ved å legge altfor stor vekt på utfordringsdrevet forskning.

Universitetene har et stort samfunnsoppdrag forankret i UH-loven; forskning – utdanning – formidling – innovasjon, som må skje i et tett samspill og hvor forskning er det grunnleggende. Forskning er med å legge grunnlag for forskningsbasert utdanning, og universitetenes innovasjonsaktivitet. Selv om større samfunnsomstillinger, som overgangen til en mer bærekraftig økonomi, krever at ulike samfunnsaktører trekker i samme retning for å nå konkrete mål, må den forskningsstrategiske rollen til universitetene styrkes.

Dette kan først og fremst skje ved å styrke den langsiktige grunnforskningen for å bedre vilkårene for høy kvalitet i og utvikling av flere sterke forskningsmiljøer over hele bredden av fag. Universitetet i Bergen vil derfor arbeide for at grunnforskning styrkes som innsatsområde og slik også styrke universitetenes forskningsstrategiske rolle. Selv om forskningspolitikken er viktig, og politiske prioriteringer styres av nyttehensyn og ideologi, må det være et mål å sikre at forskningen i størst mulig grad får beholde et autonomt rom. Det gir størst strategisk kraft for kunnskapsnasjonen Norge.

I forrige uke lanserte regjeringen en ny handlingsplan for å sikre norsk fagspråk i akademia. Planen har gode intensjoner om å styrke norsk som fagspråk, og en styrket innsats for norskopplæring av vitenskapelige tilsatte.

Norsk fagspråk er viktig, men en handlingsplan må sortere i landskapet og anerkjenne forskningens grunnleggende natur: at forskning og forskningspublisering er internasjonal, og at det er forskjell på forskningsformidling og forskningspublisering. Planen bør også skille tydelig mellom rollene til de fast vitenskapelig ansatte og stipendiatene.

UiB vil fortsette arbeidet for en styrket norskbeherskelse og opplæring hos de fast vitenskapelig ansatte. Men for stipendiatene bør norskundervisning være frivillig. Planen foreslår å forskriftsfeste krav om at doktorgrads- og postdoktorstipendiater som ikke har kunnskaper i norsk må gjennomgå norskopplæring tilsvarende 15 studiepoeng.

Jeg mener det vil være et feilgrep. En stor andel av stipendiatene våre er internasjonalt rekruttert. PhD-utdanningen har en varighet på tre år, og det er en forskerutdanning. Kandidatene skal gjennom flere obligatoriske etapper og kurs. De skal publisere i et internasjonalt akademisk rom, for slik å styrke sin akademiske utvikling. Forskning handler om internasjonal fagfellevurdering, det er en finsliping av resultater og argumenter som, for svært mange av fagene, må skje i et internasjonalt stort rom om den skal være av høy kvalitet.

Å kreve norskkursing av stipendiatene vil svekke forskningsinnsatsen og kapasiteten til denne gruppen, og også skape en meningsløs skjevhet i arbeidsbelastning mellom de nasjonalt og de internasjonalt rekrutterte stipendiatene. Det vil gå utover den faglige kvaliteten for en gruppe som arbeider under svært stramme tidsrammer.

Den internasjonale rekrutteringen til universitetene styrker forskningskvaliteten og det gir både fagene og samfunnet et nettverk og en perspektivrikdom. Det fast vitenskapelig ansatte i de kombinerte stillingene har helt andre rammer enn stipendiatene, de skal også undervise og utvikle studieprogram. Norsk fagspråk forvaltes i møte med studentene, i undervisningen og i det offentlige rom. Det ansvaret må alle ta, institusjonen, fagmiljøet og den internasjonalt ansatte selv.

At fast vitenskapelig ansatte lærer seg norsk innen en tidsfrist er rimelig, og en forutsetning for å verne om det norske fagspråket i internasjonale miljøer som vårt. Det er også en forutsetning for deltakelse i den offentlige samtalen. Dersom de mange internasjonalt ansatte ikke behersker norsk, risikerer vi også å skape utenforskap. Samtidig, og nettopp fordi vi ansetter internasjonale sterke forskere, er akademias perspektiv og referanseramme inn i den offentlige debatten viktig.

UiB vil nå gjennomgå tiltakene i planen og vil invitere til innspill fra fagmiljøene og våre internasjonalt ansatte for å finne en god innretning på tiltak. I UiBs ferske strategi (2023—2030) har vi en ambisjon om å ha en tydelig rolle i utviklingen av norsk fagspråk og terminologi. Derfor er det svært vært gledelig når det i planen pekes på at «Universitetet i Bergen vil få styrkt si rolle i arbeidet med norsk fagspråk».

Det oppdraget tar vi på alvor. Vi tar også på alvor at det er behov for flere strukturelle tiltak for å holde det norske fagspråket levende.

Regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra og med høsten 2023.
Forslaget er ikke utredet, og viktige spørsmål om alt fra prisnivå til innretning for studentrekruttering og mangfold er uavklarte.

Universitetet i Bergen har gått sammen med 20 andre rektorer om å sende brev til Stortingets utdannings- og forskningskomité hvor vi ber om utsettelse på innføring av studieavgift for internasjonale studenter.

Her er brevet:

Innføring av studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits
Brev fra rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Rektorene ved 21 statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet tar til etterretning at regjeringen har besluttet å innføre studieavgift for internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits, og at det er flertall i Stortinget for prinsippet. Vi viser imidlertid til notat av 6. mars 2023 fra UHR til komiteen om praktiske problemer knyttet til iverksetting av ordningen med studieavgift allerede høsten 2023. Vi ber derfor om at iverksettelse utsettes ett til to år.

Ved siden av de praktiske utfordringene, vil vi også påpeke at innføringen av studieavgift ikke er konsekvensutredet. Uten avbøtende tiltak, vil innføringen få store konsekvenser for rekrutteringen av internasjonale studenter til norsk høyere utdanning på grunn av det høye kostnadsnivået i vårt land. Vi vet at det arbeides med lovproposisjon som skal hjemle innføringen av studieavgiften og at det i den sammenheng vil bli innarbeidet unntaksbestemmelser. Vi kjenner ikke hvilke unntak som vil bli fremmet og proposisjonen vil først bli behandlet av Stortinget sent i vårterminen. Det er mulig at det deretter må utarbeides en forskrift.

Rekruttering av internasjonale studenter fra land utenfor EØS og Sveits er en berikelse for mange av våre fagmiljø, og av stor verdi for vårt internasjonale samarbeid, for kapasitetsbygging i hjemlandene, for internasjonale nettverk, for rekrutteringen til mange av våre doktorgradsutdanninger og for rekruttering av kompetanse til norsk arbeidsliv innenfor en rekke fagområder, som ikke dekkes av norske søkere til utdanningene. Ved siden av unntaksbestemmelser i loven, bør derfor nasjonale stipendordninger for studenter fra land utenfor EØS og Sveits utredes og vurderes som avbøtende tiltak (jfr. ordningen i f.eks. Sverige og Finland). Ett til to års utsettelse vil dessuten sette den enkelte institusjon i stand til å utrede og iverksette institusjonelle og regionale tiltak.

Med vennlig hilsen

Rektorene ved statlige universiteter og høgskoler underlagt Kunnskapsdepartementet

Ny finansieringsmodell for norske universiteter må ha rom for å premiere forskning, ikke minst i trangere økonomiske tider som nå.

Norges økende gjennomslag i EUs rammeprogrammer er en av norsk forsknings viktigste suksesser de senere årene. Statsråd Ola Borten Moe uttrykte under kontaktkonferansen 10. januar at han var imponert over universitetenes innsats her. Denne suksessen kommer ikke av seg selv. Følger statsråden Hatlen-utvalgets forslag om å ta bort indikatoren for EU-midler i finansieringsmodellen, kan suksessen fort avta.

Norge har utmerket seg i Horisont 2020-sammenheng ved å være et av landene som har hentet hjem mest midler i forhold til hvor mange årsverk som går med til forskning og utvikling i landet. På denne målestokken er Norge best i Norden. En del av årsaken til suksessen er den effektive insentivordningen som ligger innebygd i finansieringsmodellen.

Da Retur-EU-ordningen ble berget og hentet ut av Forskningsrådets innsparingspakke, handlet dette om at instituttsektorens innsats i EU skulle sikres. Når et nytt finansieringssystem skal settes sammen for universitetene, er det viktig å huske at de sterke forskningsuniversitetene er en betydelig aktør i EUs forskningsprogram.

En finansieringsmodell må også støtte opp om forskningen i UH-sektoren. Dagens finansieringsmodell, insentiverer høy, internasjonal kvalitet i forskningen, men er også en «utgift til inntekts ervervelse». Til sammen ble over 15 prosent av Horisont 2020-søknadene med norsk deltakelse innvilget finansiering. Det er mer enn tre prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for alle søknadene til programmet. Samlet budsjett for alle prosjektene med norsk deltakelse var nesten 108 milliarder kroner.

Og den gode utviklingen har fortsatt. Nesten en av tre søknader med norsk deltakelse har fått gjennomslag i de aller første utlysningene i EUs Horisont Europa. Oppmerksomheten mot og motivasjon for å delta på den europeiske konkurransearena kan svekkes betydelig hvis denne klare «anerkjennelsen» av sterk forskningsinnsats ikke lenger blir del av resultatgrunnlaget for universitetene. Så oppfordringen til regjering er: Ikke forandre en vinneroppskrift. Det er viktig at norsk forskningsinnsats blir synliggjort i en finansieringsmodell. Og nå må denne prestasjonsindikatoren ha åpen ramme for å premiere de beste prestasjoner og innsatsen i sektoren.

Det er dessverre en ubalanse mellom forskning og utdanning i Hatlen-utvalgets forslag til indikatorer for finansiering av norsk universiteter. Dersom regjeringen skulle gå for et slikt forslag ville det vært et svært uheldig signal for universiteter som skal stå for europeisk kunnskapssamarbeid og nyskapende forskning av høy kvalitet. Selv om det er mange faktorer som har spilt inn når det gjelder vår styrkede deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning, betyr ikke dette at den økonomiske belønningseffekten til institusjonene er uten betydning. Den gir en ikke ubetydelig ekstra støtte til aktiviteten, med en positiv effekt i de aktuelle fagmiljøer. Insentivene bidrar til ekstra finansiering av krevende budsjetter i et EU-prosjekt, og oppfattes som en god støtte til fagmiljøer som ofte må fristille egne ressurser for å gjennomføre større EU-prosjekter.

Resultatmidlene er en treffsikker verdsetting av ønsket forskning fra styresmaktenes side. Merverdien som kan knyttes direkte til forskning er viktig. Ikke minst internt på institusjonene. Resultatmidlene har i praksis en omfordelingseffekt og utgjør ofte store deler av mange fagmiljøers grunnbevilgning.

Det er stor grunn til bekymring hvorvidt institusjonene vil klare å fortsette en målrettet støtte knyttet til EU-prosjekter om dette insentivet fjernes. Spesielt aktivitet knyttet til pilar 2 i Horisont Europa vil kunne bli sterkt skadelidende. Indikator for EU-midler vil også være viktig for å oppnå målet om å hente tilbake mest mulig av de midlene nasjonen bidrar med til EUs forskningsprogrammer.

Denne teksten er samskrevet med Svein Stølen, UiO, først publisert i Khrono, 15. januar, 2023.

Statsråd Ola Borten Moe har gitt Forskningsrådet i oppdrag å legge til rette for at 25 prosent av søknadene blir innvilget. 

Forskningsrådet har fått et treleddet oppdrag: innvilgelsesprosenten skal opp, ressursbruken til behandling av søknadene skal reduseres og kvaliteten skal videreutvikles.

På et møte med sektoren 10. oktober presenterte Forskningsrådet 12 forslag til tiltak for å få ned prosenten, og åpnet for innspill fra sektoren. Premisset for diskusjonen var at det er ønskelig med en reduksjon både i tid og ressurser som går med til å skrive søknader, men også til å behandle søknader som ikke innvilges. Det kan heller ikke regnes med store økninger i bevilgninger. Forskningsrådets forslag til tiltak var på diskusjonsmøtet med sektoren var:

1. To-trinns søknadsbehandling
2. Fleksible støttebeløp, eventueltekstra støtte til utstyr/infrastruktur
3. FRIPRO prosjektledere kan ikke søke
4. Ikke prosjektmidler til fast ansatte forskere
5. Kutte mobilitetsstipend
6. Karantene for svak vurdering
7. Erfaringskrav etter phdfor prosjektleder
8. Krav om å søke ERC for Friproprosjektledere
9. Maks antall søknader pr institusjon
10. Fleksibelt søknadsmottak og behandling
11. Lotteri blant likt vurderte søknader
12. Faste paneler

De ulike tiltakene bør vurderes grundig med tanke på hvilke konsekvenser dette vil få for forskningen i Norge. Det er også grunn til å spørre om 25% innvilgelsesprosent er et realistisk eller velbegrunnet måltall. Dette er en stor endring, særlig for FRIPRO, som i 2022 hadde en tilslagsprosent på 6 prosent. Det er en forventning om å oppnå betydelig høyere tilslagsprosent allerede ved neste års FRIPRO-utlysning. Forskningsrådet har invitert til ny dialog med universitetsledelsen neste uke, men her er våre tanker på dette stadiet.

Ettersom KD ikke bare ønsker en høyere innvilgelsesprosent på søknader, men også at fagmiljøene skal bruke mindre tid og ressurser på søknadene, mener vi at ikke alle tiltakene er like relevante. I første runde kunne særlig fleksible støttebeløp, fleksible søknadsmottak, to-trinns søknadsbehandling og karantene ved svak vurdering kunne prøves ut.

Fleksible søknadsbeløp kan gi mulighet for en større variasjon i prosjektinnretning, og også gi mulighet for å søke om mindre, mer individuelle prosjekter. Ikke alle prosjekter må realiseres med stipendiater, og infrastruktur, og ikke alle behøver å ha samme varighet. Dette tror vi vil åpne muligheter for en større variasjon av disipliner, problemstillinger, og behov, og trolig også gjøre det lettere for yngre forskere å få tilslag og dermed prosjektledererfaring.

Fleksibelt søknadsmottak og behandling, dvs. at søknader behandles kontinuerlig, har tidligere vært pilotert hos NFR, og en har gode erfaring fra andre forskningsfinansiører der denne ordningen ser ut til å føre til både færre og bedre gjennomarbeidete søknader, så dette er absolutt interessant å prøve ut.

To-trinns søknadsbehandling er vi godt kjent med både fra EU-søknader og fra SFF-prosessen. Men nettopp basert på dette, er vi også usikre på om antall søknader faktisk vil gå ned med et slikt tiltak og hvorvidt det vil være tidsbesparende for søkerne. Noen vil også muligens sende søknader til første runde nettopp fordi det er lavere krav både til omfanget av søknaden, men også prosjektets modenhet, mens de fleste søkerne vil legge inn store ressurser allerede i første runde for å unngå å bli silt bort. Effekten av dette tiltaket vil også avhenge av hvilke vurderingskriterier som vil legges til grunn i første runde. Ideelt sett burde dette innføres som avgrensede piloter. Det burde også gjøres en grundig vurdering av hvilke vurderingskriterier som skal gjelde i første runde.

Karantene for svak vurdering brukes allerede i ERC (og MSCA), og vil kanskje ikke bli sett på som veldig urimelig i forskningsmiljøene. Karantenetid kan være positivt i den forstand at det gir et lengre handlingsrom for en søker til å forbedre et prosjekt til en senere søknadsrunde. For å kunne støtte et slikt forslag så må vi vite mer om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for både den enkelte søker, men også om dette er et tiltak som reelt vil øke tilslagsprosenten.

De resterende tiltakene mener vi vil kunne gi uheldige konsekvenser, spesielt for noen kategorier ansatte, og de reiser flere spørsmål.

FRIPRO prosjektledere kan ikke søke er et tiltak som allerede er gjeldende under FRIPRO i dag. I praksis kan FRIPRO prosjektledere søke nye prosjekt, men søknadene vil ikke bli prioritert. Det er usikkert om dette vil ha konsekvenser for tilslagsprosenten. Dette punktet kan også forstås som at FRIPRO-prosjektledere heller ikke kan søke tematiske utlysninger. Det vil være uheldig om FRIPRO-prosjektledere «straffes», mens det ikke vil ha konsekvenser for prosjektledere under tematiske program.

Ikke prosjektmidler til stillingen til fast ansatte forskere er uklart. De aller fleste med fast ansettelse hos universitetene har kombinerte stillinger (de deler sin arbeidsdag mellom undervisning og forskning) og er ikke forskere, men forstår ikke hensikten.

Mobilitetsstipend er en prosjektkategori som er innrettet mot unge forskere, og et kutt her vil påvirke uavhengighet og karriereutvikling for unge forskere, det vil også være uheldig for internasjonalisering.

Erfaringskrav etter ph.d. for prosjektleder kan virke rimelig, men det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Vi tolker det som at det skal legges opp til en lignende inndeling som ERC har, med søkevinduer basert på år etter avlagt ph.d. grad.

Krav om å søke ERC for FRIPRO prosjektledere Det vil være uheldig om det er Forskningsrådet som pålegger krav om å søke ERC. Dette er en vurdering som er opp til institusjonene og faglig ledelse ved enhetene. Et slikt krav er også lite hensiktsmessig ettersom det vil være flere prosjekt og forskere som passer inn i FRIPRO profilen enn som passer inn i ERC profilen. Selv om de to programmene har mye til felles er det ikke nødvendigvis automatikk i sammenheng mellom dem.

Maks antall søknader per institusjon er et kontroversielt forslag. Hvem og hvordan skal det avgjøres hvilket antall søknader som kan sendes fra de enkelte institusjonene? Vi stiller oss også spørrende til om tiltaket vil føre til ressursbesparelse. Risikoen er at institusjonene i større grad må etablere interne fagfellevurderingsregimer slik at det kun blir en omfordeling av byrder innad i forskningssystemet snarere enn en reell reduksjon av byrdene. Det vil også faktisk kunne bidra til å bygge ned legitimiteten til Forskningsrådet, og også risikere svekket uavhengighet i vurderingene.

Faste paneler Det er uklart hva som menes med dette tiltaket. Derfor har vi ikke kommentert på dette før det foreligger med utfyllende kunnskap om hva det innebærer.

Lotteri blant likt vurderte søknader vil sannsynligvis bli oppfattet som en svekkelse av prosessen, dersom den er god fram til selve lotteriet. Et alternativ kan være å utvikle enda tydelige sekundære kriterier for søknader med lik score, slik som EU har.

Vi er spente på tiltakene som nå settes i gang av Forskningsrådet, og positive til et utforskende arbeid for å få opp tilslagsprosenten, som særlig i FRIPRO-kategorien har vært så lav at den kan fungere demotiverende og svekker legitimiteten til systemet.

Endelig. Regjeringen Støre satte en stopper for krisen i Forskningsrådet.

25. november fikk vi vite at regjeringen vil bevilge 1,64 milliarder kroner til Forskningsrådet. Dette vil slette den gjenværende gjelden til Forskningsrådet, og gi rom for å tildele 240 millioner kroner i FRIPRO-midler til unge forskertalent i 2023. Det blir altså ingen kutt i pågående prosjekter, og vi er spesielt glade for at regjeringen kommer unge forskertalent i møte med FRIPRO-midler allerede i 2023. Det er viktig for å ta vare på våre talentfulle forskere tidlig i karrieren.

Som sektor kan vi nå puste lettet ut: Krisen er over.

Den økonomiske krisen i Forskningsrådet, og ikke minst all dramatikken rundt håndteringen av denne krisen, har skapt et svært krevende år for sektoren som nå blir godt å legge bak seg. Det hele startet den 12. mai da Forskningsrådets styre måtte gå av. Et interimsstyre tok dets plass for å sette i gang en ekstern granskning av egen økonomi, og foreslå tiltak for å rydde opp i den økonomiske situasjonen.

Dette ble en stor sak for hele sektoren, og også direkte for oss på UiB. Rundt halvparten av våre eksterne forskningsfinansiering kommer fra Forskningsrådet, og i 2021 utgjorde dette 485 millioner kroner. Nesten halvparten av alle prosjektutbetalingene for koordinatorprosjekt i 2021 var knyttet til FRIPRO. I tillegg til alle prosjektene vi selv koordinerte, var forskere fra UiB partnere ved 307 ytterligere prosjekt.

Spesielt urovekkende var dette for de yngre forskerne våre. På UiB alene har vi 300 årsverk som finansieres av Forskningsrådet, og disse er primært stillinger som knyttes til yngre forskere. 170 av årsverkene er eksempelvis stipendiater, postdoktorer og forskningsassistenter. Slike stillinger er viktige for at yngre forskere skal kunne bygge erfaring og kvalifisere til faste stillinger. Da ville det vært dramatisk dersom FRIPRO ble stoppet et helt år.

Flere år med lave bevilgninger kunne fått alvorlige konsekvenser for Norge som kunnskapsnasjon. Vi risikerte å miste mange yngre forskere, og at sterke, aktuelle ideer og prosjekter ville gå tapt.

Det var derfor å forvente at hele sektoren mobiliserte i denne saken. Vi har hatt mange møter og samtaler med politikere om denne saken. Jeg vet også at mange av våre fagmiljø har brukt mye tid på dette.

Det er derfor svært gledelig å se at regjeringen setter en endelig strek over saken. Gjennom dette grepet løfter regjeringen blikket, ser framover, og gjør det som er rett for kunnskapsnasjonen Norge. Dette er den gode ledelsen vi trengte i sektoren.

Krisen er avverget.

Hjertelig takk!!