Dette er den tredje Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Den første og den andre tjente oss godt. De ga større forutsigbarhet og langsiktighet i kunnskapspolitikken og finansieringen, med tydelige prioriteringer og opptrappingsplaner – planer som ble fulgt opp i budsjettene, og som det ble rapportert på av regjeringen. Denne planen er annerledes, den fremstår frakoblet fra budsjettet og ligner mer på en forskningsmelding, (slik disse ble fremmet hvert 4. år, før 2014), enn en langtidsplan. Den varsler en annen tid, en tid for innstramminger og for revisjon av forskningspolitikken.

Det er en del godt å si om den nye planen. De tematiske satsingsområdene er fint justert. At kyst kom inn i hav er ikke bare en nyansering, men også en nødvendig prioritering. Det nye området Tillit og fellesskap er godt fundert, og det er bra at Helse har blitt skilt ut som et separat område. Den tematiske satsingen på Samfunnssikkerhet og beredskap er tidslogisk i lys av verdensutviklingen siden 2018. Det er også en forbedring at planen fremstår mer samlet enn tidligere planer: utdanning, infrastruktur, digitalisering og innovasjon er tatt med under de tematiske prioriteringene.

Planen har et sterkt søkelys på å gjøre kompetanse og høyere utdanning tilgjengelig i hele landet. Vi forstår at regjeringen mener alvor med dette når «mangel på kompetanse i deler av landet» listes opp i innledningen sammen med andre utfordringer som krig i Europa, koronapandemien, knapphet og høye energipriser, usikre økonomiske utsikter, klima- og naturkrisen og den demografiske utviklingen.

Men for å sikre en bærekraftig sektor, er det helt nødvendig å sørge for et mangfold av institusjoner. Det er dessverre en svak vektlegging av grunnforskning i planen. En litt tabloid telling viser at næring nevnes 196 ganger, innovasjon 130, grunnforskning 15. Et nasjonalt sunt kunnskapssystem må også ivareta hele bredden av kunnskapsberedskapen, inkludere den internasjonalt sterke forskningen og grunnforskningen.

To store samfunnsoppdrag skal gjennomføres: Bærekraftig fôr og Utenforskap blant barn og unge. Som Lars Holden kommenterte under samtalen vi arrangerte sammen med Khrono på Kulturhuset 20. oktober, er dette ikke rene forskningsoppdrag, men kanskje heller koblingsoppdrag. Her skal mange ulike aktører, frivillige, forskere, offentlige etater, næringsliv, i fellesskap arbeide mot samme gode mål. Det er fint at sektoren skal inviteres inn både til å formulere målet og i design-arbeidet. Samfunnsoppdragene blir enorme «koblingsprosjekter» som fordrer at det høstes fra kunnskapen som finnes. Og det er fint at dette er piloter, og ikke store programsatsinger som rulles ut og som risikerer å dominere virkemiddelapparatet.

Denne tredje langtidsplanen er tydelig politisk. Samtidig fremstår den som en plan om planer. Det er en plan som både er preget av vår tid, og som kjøper seg tid. Den varsler mange nye meldinger og strategier, blant annet en stortingsmelding om forskningssystemet, som skal se de forskningsutøvende sektorene i sammenheng med hverandre og med Forskningsrådet. Jeg er glad for alle signalene om medvirkning fra oss i sektoren.

Planen varsler tøffere økonomiske tider for vår sektor. Ja vel. Men det er tøffe utfordringer som skal løses også, og de løses ikke uten forskning og høyere utdanning. Som regjeringen selv skriver i innledningen til Langtidsplanen: i en utfordrende tid, både nasjonalt og internasjonalt, «så er forskning og høyere utdanning viktigere enn noen gang»