6. oktober er den viktigste dagen i universitets- og høyskolesektoren på lang tid. Da vil vi se hvordan Støres regjering vil realisere Hurdalsplattformens ambisjon om å «styrkje norsk forsking, både i offentleg regi og i næringslivet». Da presenteres et statsbudsjett preget av krig og kriser og trolig en ny langtidsplan for forskning og utdanning. Samtidig er det kommet politiske signaler om gjennomgang av forskningssystemet i lys av situasjonen i Forskningsrådet, og det er forventet at det vil komme forslag til endringer i finansieringssystemet for sektoren.

Dette er en sjelden mulighet for regjeringen til å vise en langsiktig retning for forsknings- og utdanningspolitikken.

Indikatorrapporten 2021 (Nifu) viser at andelen grunnforskning er synkende i Norge. I seg selv er dette sterkt bekymringsfullt og årsaken til at UiB i sitt innspill til Langtidsplanen for forskning og utdanning signaliserte behovet for en tydelig satsing på og vern om den grunnleggende forskningen.

Vår statsråd skriver at veien videre nå «handler om å prioritere offentlige midler innenfor de rammene vi har i dag. Ytterligere vekst må utløses gjennom større satsing fra næringslivet.» (Khrono 15. august). Det er ikke den strategien Finland har valgt. De skal også øke den private andelen, men samtidig presiserer den finske regjeringen at de skal øke den offentlige andelen til 1,33%. Dette betyr en årlig økning I den offentlige delen av det finske statsbudsjettet på 260 millioner euro. Den finske statsministeren Sanna Marin presiserer at planen for å investere i forskning vil være “at the heart of Finland’s economic policy in the years to come. It also requires us to prioritize these investments”.

Den finske regjeringen viser altså en helt annen vilje til å satse på forskning også i krisetider. Dette perspektivet bør vi forvente også reflekteres i høstens budsjettforhandlinger, men ikke minst innretning på langtidsplan for forskning og utdanning og de strukturelle endringer som måtte komme i finansiering- og forskningssystem.

Regjeringen har mulighet til å legge til rette for en tydelig satsing på den grunnleggende og framragende forskningen som bærebjelken i en sterk kunnskapssektor. Den er også grunnleggende for Norges konkurranseevne, innovasjonskraft og for en demokratisk og bærekraftig fremtid. Grunnforskning krever langsiktige horisonter og stabil finansiering, vekstmuligheter og handlefrihet.

Like fullt ble SFF som virkemiddel kuttet både i antall sentre og nivå på tildeling i denne runden. «Utvalget ønsker å uttrykke at reduksjonen i den økonomiske rammen er uheldig. Reduksjonen vil potensielt kunne ha stor innvirkning på norsk forskning», skriver det bevilgende SFF-utvalget i sin vedtaksprotokoll. Vi ser alvorlige faresignaler i en gradvis utarming av den langsiktige og grunnleggende forskningen der kutt i Forskningsrådet, eventuelle endringer i finansieringssystemet og en langtidsplan uten solid satsing på grunnforskning i sum kan svekke kunnskapsnasjonen.  Jeg er sikker på at Støres regjering ønsker at Norge også i fremtiden skal være en internasjonalt sterk forskningsnasjon.

Derfor er det svært mye som står på spill 6. oktober. Det vi trenger nå er ambisiøse politikere som skjønner at kunnskapspolitikk ikke kan frikobles fra den økonomiske politikken. Som søker et tverrpolitisk grunnlag og tar både økonomiske og strukturelle grep som gjør at universitetene kan satse på langsiktig og grunnleggende forskning og kunnskapsnasjonen Norge rustet for å møte behov for omstilling i samfunnet og fremtidige kriser.