Krigen i Gaza har skapt et stort engasjement, internasjonalt, nasjonalt og også hos oss, ved UiB. Tusenvis av sivile liv har gått tapt, altfor mange unge kropper er lemlestet. Gazas universiteter er raserte, hundrevis av studenter og universitetsansatte er drepte og skadet. Innbyggere i Gaza gjennomlever en stor humanitær katastrofe: de er fordrevet, skadet, uten ly, mat, vann, medisiner og grunnleggende behov. Det er ikke rart at det er sterke følelser når Israels krigshandlinger fortsetter og fortsetter, gislene ikke løslates, og humanitær hjelp ikke kommer frem. Det er utålelig.

Jeg ønsker et engasjert universitet. Universitetet er en sterk forkjemper for ytringsfrihet, akademisk frihet og demonstrasjonsfrihet. Universitetene skal være en utforskende og utfordrende kraft for å forstå tiden vi er i. Det inkluderer den fryktelige situasjonen i Gaza, og det historiske bakteppet. Å søke sannhet gjennom forskning handler om mer enn å publisere, det handler om å gjøre seg selv og hverandre i stand til å forstå og vurdere verden vi lever i. Å studere ved et universitet handler om mye mer enn å ta eksamener: Det handler om å danne seg selv som menneske. Det skjer gjennom møter med studenter med andre erfaringer og annen bakgrunn, gjennom et bredt tilfang på kunnskapsområder og levende diskusjoner. Det kan også skje også gjennom demonstrasjoner.

Universitetet skal være et inkluderende og et trygt sted, men det skal ikke være et sted hvor man ikke utfordres, også av uenighet. Når universitetet er på sitt beste bidrar det formende med å forløse deltakende, selvstendige og kritiske samfunnsborgere. Et universitet skal huse et mangfold av kritikker og perspektiv. Et universitet skal skape og legge til rette for kritisk refleksjon. Et universitet kan ikke ta kollektivt stilling selv i brennende politiske spørsmål uten å undergrave forutsetningene for sin egen sannhetssøkende eksistens: Den beror på full frihet til å fremholde alle lovlige synspunkter, uansett hvor upopulære de måtte være, til enhver tid.

Vi har hatt lite politisk aktivisme de siste tiårene ved Universitetet i Bergen. De siste månedene har dette endret seg. På Museplass har Aksjonister for Palestina slått leir. De demonstrerer til støtte for det palestinske folk, i solidaritet med krigens ofre, de fordømmer Israels politikk og krigføring og de har en rekke krav de ønsker at UiB skal innfri.

Det er ikke vanskelig å forstå det sterke engasjementet, utålmodigheten, følelsene av svik fra det internasjonale samfunnet og behovet for å si tydelig fra. Demonstrantene har fått tillatelse til å stå på den lille plassen rett foran universitetsledelsens bygning, og til å slå opp teltene på gresset foran Universitetsmuseet. Ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten er ikke tomme ord. De skal verne nettopp om ytringer som provoserer og forstyrrer. På demonstrasjonsområdet er det aksjonistenes egne ytringer som gjelder. Ytringsfriheten står sterkt i Norge: Den er sentral for individers meningsdannelse og for demokratiet. For universitetet har den en særlig betydning – den er forutsetningen for universitetets sannhetssøken, læring og formidling. Også friheten til fredelige demonstrasjoner står sterkt – og er sentral av mange av de samme grunnene. Demonstrasjonen på Museplass markeres med palestinske flagg, og mange plakater og oppslag. Den ikoniske Christie-statuen, som mange forbinder med UiB, men som tilhører kommunen, har også fått et palestinsk flagg. I perioder blir kritikken mot UiB og rektor kunngjort i megafoner og med sirener. Universitetet skal strekke seg langt for å legge til rette også for denne typen ytringer, så lenge de ikke går uforholdsmessig ut over andre studenters og ansattes mulighet til forskning, undervisning, tilstedeværelse og drift.

Et universitet bør tåle en del forstyrrelse av institusjonens dagligliv, og sterke virkemidler.  Som leder skal jeg også tåle mye: ytringene er uttrykk for sterke følelser. Grensen går ved hatefulle ytringer og dersom demonstrantenes valgte ytringsformer går uforholdsmessig ut over andre studenter og ansatte, og universitetets ivaretagelse av sine lovfestede forpliktelser.

Georg Johannesen beskrev universitetet som et sted hvor vi skulle lese lange og vanskelige bøker og krangle med våre venner. Etter hvert vil tiden modnes for en utforskende samtale, både med de som aksjonerer og det bredere universitetssamfunnet. Det er en alvorlig tid vi lever i, den fordrer vanskelige samtaler. Et universitet som har både kunnskapsberedskapen og engasjementet kan gjøre mye. Det vil bidra sterkt til å skape en bedre framtid.