Month: mai 2024

En viktig diskusjon har seilt opp i Norge og Europa: Hvordan skille mellom militær og sivil forskning, hvordan bør forskningsprogrammene, og forskningssystemet, innrettes når flerbrukspotensial for både militær og sivil forskning (dobbel bruk) blir en sentral problemstilling for forskningen?

Det er enighet om at trusselbildet mot norske interesser blir stadig mer sammensatt og sektorovergripende. Forsvarsevnen er kunnskapsbasert, og sikring og forvar handler om langt mer enn våpen. Etter Russlands fullskalainvasjon står Europa i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og for forskning og utdanning snakkes det stadig oftere om ansvarlig internasjonalisering. Det tegner seg til å få konsekvenser også for innretningen hos forskingsprogrammene. Forskningsbudsjettene er stramme, mens i den ferske langtidsplanen for Forsvaret legger regjeringen opp til å bruke 600 milliarder kroner på 12 år. Av forsvarsbudsjettet går ca 1% til forskning nå. I desember 2023 fikk Forskningsrådet, FFI og NSM i oppdrag, i et supplerende tildelingsbrev, å utrede hvordan forskningssystemet bør innrettes for å ivareta Norges totale forskningsbehov, som også inkluderer skjermingsverdig, sensitiv og gradert kunnskap. Forutsetningen for oppdraget var et behov for mer sivil-militært FoU-samarbeid. «Flere enn tidligere vil bli involvert i sikkerhets- og beredskapsarbeid, og flere virksomheter vil komme i situasjoner der sikkerhet blir et sentralt hensyn i beslutningsprosesser», kan vi lese i oppdragsbrevet fra Regjeringen. Rapporten skal presenteres om få dager, innen utgangen av mai. Mens vi venter, har Kenneth Ruud tydelig tatt til orde for en egen tverrsektoriell arena for forsvars- og sikkerhetsrelatert forskning utenfor Forskningsrådet.  Tidligere har representanter for instituttsektoren og NHO fremmet at forsvarsforskning bør inn i Forskningsrådet.  Mens Gunnar Bovim som leder utredergruppen, spør om vi er naive i vår delingskultur.

Parallelt med dette, arbeides det i Brussel med lignende spørsmål som angår det nye europeiske rammeprogrammet FP10, som skal vare frem til 2034. Det er naturlig at den nasjonale prosessen og det europeiske arbeidet for en samarbeidsordning mellom militær og sivil forskning, sees i sammenheng, i den forstand at Norge ikke divergerer mye fra EU i sin innretning. Men samtidig, arbeides det nasjonalt med en ny stortingsmelding om forskningssystemet,  som er berørt av denne utviklingen.

Mens kunnskapsproduksjon alltid har vært en del av forsvarskappløpet, og av krigføringen, påvirker sivile teknologier og kunnskapsproduksjon i større grad krigføringen enn tidligere, hvor det var mer spesifikk forsvarsteknologi og kunnskap som dominerte. Grensene mellom det sivile og det militære blir vanskelig å trekke. Dette angår oss som forskningsuniversitet på mange områder. Det handler om ressurser, internasjonalt samarbeid, og våre holdninger til en tettere sammenkobling av militær og sivil kunnskap. Det handler også om finansiering av det nye europeiske rammeprogrammet, og de økonomiske konsekvensene av at det nå skal investeres mer i forskning til militære formål. Det er svært viktig at det arbeides for at en slik satsing ikke skjer på bekostning av grunnforskningen og den sivile forskningen.

I slutten av januar presenterte EU-Kommisjonen et White paper med tre modeller for å styrke forskning og utvikling med flerbrukspotensiale (Dual use) som ble lagt ut på høring, med frist 30. april. Kommisjonen ba her om innspill på tre alternativer for videre utvikling, og samordning av forskning:

1. Fortsette som før, med et sivilt rammeprogram og et militært, European Defense Fund (EDF), som adskilte verktøy, og styrke og forbedre virkemidler for synergier mellom forskning for hhv sivil og militær bruk.
2. Fjerne det eksklusive fokuset på forskning til sivil bruk fra det nye rammeprogrammet (FP10). Det ville bety en ny retning i innhold og implementering av noen deler av rammeprogrammet, slik at noen deler blir innrettet mot militær og sivil flerbruk, Dual use.
3. Lage et nytt program, i tillegg til EDF og rammeprogrammet for forskning og innovasjon som skal ivareta Dual use.

Responsen på den europeiske høringen er stor, og mottakelsen er blandet. Det er ikke overraskende: dette handler både om finansiering og innretning av det nye rammeprogrammet for forskning og innovasjon, FP10. Flere universitetslobbygrupper er kritisk utfordrende og spørrende til innlemmingen av forskning med dual-use-potensial, og mener at Horisont Europa og FP10 bør være utelukkende sivile. Tekniske universitet tenderer til å være noe mer positive til å introdusere dual-use i EUs rammeprogram. Mange melder at beslutningstakerne bør være mer tydelige på hva forslaget innebærer. Tradisjonelt har det vært et skille mellom sivilforskning og forsvarsforskning i mange land. Blant høringsinnspillene er også mange individuelle. Fra nøytrale Irland har det kommet mye sterk kritikk av forslaget om å innlemme flerbruksteknologi i rammeprogrammet, og av en militarisering av EU. Flere europeiske forskningsorganisasjoner og -allianser har respondert, men kun et fåtall er rene universitetsallianser og universiteter. Det tredje alternativet finner lite gehør, mens de aller fleste støtter alternativ 1 eller 2, med ulike forbehold. Mange påpeker at EDF allerede har mulighet til å inkludere forskning og innovasjon i større og bredere omfang enn i dag.

Jeg er urolig for forskningens åpenhet og tilgjengelighet og for finansieringen av den frie forskningen i Europa og Norge.

Åpen, fri og tilgjengelig forskning har vært en europeisk fanesak. Ansvarlig internasjonalisering betyr at vi forholder oss til prinsippet «så åpen som mulig, så lukket som nødvendig». Mange advarer mot at en bred integrering av Dual use i Rammeprogrammet vil kunne gjøre europeisk forskning mindre attraktivt internasjonalt, og gjøre internasjonalt samarbeid komplisert.  Men vi kan ikke ensidig definere om en teknologi har flerbrukspotensiale eller ikke, svært mye av kunnskapen kan ha både sivil og militær anvendelse. Flerbrukspotensial er et ikke et avgrenset begrep.

Forskingsaktørene i medlemslandene ønsker et forsterket rammeprogram. Det er en kamp om budsjettene. Det er bekymring for at et nytt program for dual use vil konkurrere med FP10 om ressursene, samtidig vil mange tenke at det er nettopp her ressursene vil komme.

Uansett innretning er det vesentlig at store investeringer til forsvarsrelatert forskning ikke går på bekostning av investeringene til sivil forskning, inkludert sterk grunnforskning, og forskning rettet mot grønn omstilling, og gode, demokratiske samfunn. En sikring av gode ressurser til rammeprogrammet, kan derfor finne støtte i en argumentasjon om at kunnskapsberedskapen som leveres av den sivile forskningen er grunnleggende viktig for Europas forsvarsevne, også uavhengig av en Dual Use-merking.  Svært mye av den militære teknologien baserer seg på innovasjoner fremskaffet gjennom grunnleggende forskning med sivilt tilsnitt.

Definisjonen av Dual use i Brussel-arbeidet er vag og gjør det vanskelig å innta bastante holdninger. Universitetet skal uansett sørge for og fremme den brede kunnskapsberedskapen som det beste forsvar. Fri, nysgjerrighetsdrevet forskning er grunnleggende. Forsvar handler ikke bare om teknologi: samfunnsvitenskapene, juss og humaniora er en del av det. Det må være tydelig for forskerne hvilken bruk en gitt utlysning og et gitt program er rettet mot.

I en nylig tale på Sorbonne om Europas fremtid sier President Macron at EU bør doble sitt forskningsbudsjett og særlig konsentrere seg om mekanismer som ERC. Han understreket at Europa bør bli et kontinent som investerer i banebrytende innovasjon og med sterk grunnforskning. Jeg håper statsråden vår bruker alle anledninger til å fremme disse kvalitetene, også i arbeidet med innretningen av forskningens flerbrukspotensiale og i det videre arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet her hjemme.  Vi ser frem til å delta i samtalen om innretningen i Norge.

 Krigen i Gaza har skapt et stort engasjement, internasjonalt, nasjonalt og også hos oss, ved UiB. Tusenvis av sivile liv har gått tapt, altfor mange unge kropper er lemlestet. Gazas universiteter er raserte, hundrevis av studenter og universitetsansatte er drepte og skadet. Innbyggere i Gaza gjennomlever en stor humanitær katastrofe: de er fordrevet, skadet, uten ly, mat, vann, medisiner og grunnleggende behov. Det er ikke rart at det er sterke følelser når Israels krigshandlinger fortsetter og fortsetter, gislene ikke løslates, og humanitær hjelp ikke kommer frem. Det er utålelig.

Jeg ønsker et engasjert universitet. Universitetet er en sterk forkjemper for ytringsfrihet, akademisk frihet og demonstrasjonsfrihet. Universitetene skal være en utforskende og utfordrende kraft for å forstå tiden vi er i. Det inkluderer den fryktelige situasjonen i Gaza, og det historiske bakteppet. Å søke sannhet gjennom forskning handler om mer enn å publisere, det handler om å gjøre seg selv og hverandre i stand til å forstå og vurdere verden vi lever i. Å studere ved et universitet handler om mye mer enn å ta eksamener: Det handler om å danne seg selv som menneske. Det skjer gjennom møter med studenter med andre erfaringer og annen bakgrunn, gjennom et bredt tilfang på kunnskapsområder og levende diskusjoner. Det kan også skje også gjennom demonstrasjoner.

Universitetet skal være et inkluderende og et trygt sted, men det skal ikke være et sted hvor man ikke utfordres, også av uenighet. Når universitetet er på sitt beste bidrar det formende med å forløse deltakende, selvstendige og kritiske samfunnsborgere. Et universitet skal huse et mangfold av kritikker og perspektiv. Et universitet skal skape og legge til rette for kritisk refleksjon. Et universitet kan ikke ta kollektivt stilling selv i brennende politiske spørsmål uten å undergrave forutsetningene for sin egen sannhetssøkende eksistens: Den beror på full frihet til å fremholde alle lovlige synspunkter, uansett hvor upopulære de måtte være, til enhver tid.

Vi har hatt lite politisk aktivisme de siste tiårene ved Universitetet i Bergen. De siste månedene har dette endret seg. På Museplass har Aksjonister for Palestina slått leir. De demonstrerer til støtte for det palestinske folk, i solidaritet med krigens ofre, de fordømmer Israels politikk og krigføring og de har en rekke krav de ønsker at UiB skal innfri.

Det er ikke vanskelig å forstå det sterke engasjementet, utålmodigheten, følelsene av svik fra det internasjonale samfunnet og behovet for å si tydelig fra. Demonstrantene har fått tillatelse til å stå på den lille plassen rett foran universitetsledelsens bygning, og til å slå opp teltene på gresset foran Universitetsmuseet. Ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten er ikke tomme ord. De skal verne nettopp om ytringer som provoserer og forstyrrer. På demonstrasjonsområdet er det aksjonistenes egne ytringer som gjelder. Ytringsfriheten står sterkt i Norge: Den er sentral for individers meningsdannelse og for demokratiet. For universitetet har den en særlig betydning – den er forutsetningen for universitetets sannhetssøken, læring og formidling. Også friheten til fredelige demonstrasjoner står sterkt – og er sentral av mange av de samme grunnene. Demonstrasjonen på Museplass markeres med palestinske flagg, og mange plakater og oppslag. Den ikoniske Christie-statuen, som mange forbinder med UiB, men som tilhører kommunen, har også fått et palestinsk flagg. I perioder blir kritikken mot UiB og rektor kunngjort i megafoner og med sirener. Universitetet skal strekke seg langt for å legge til rette også for denne typen ytringer, så lenge de ikke går uforholdsmessig ut over andre studenters og ansattes mulighet til forskning, undervisning, tilstedeværelse og drift.

Et universitet bør tåle en del forstyrrelse av institusjonens dagligliv, og sterke virkemidler.  Som leder skal jeg også tåle mye: ytringene er uttrykk for sterke følelser. Grensen går ved hatefulle ytringer og dersom demonstrantenes valgte ytringsformer går uforholdsmessig ut over andre studenter og ansatte, og universitetets ivaretagelse av sine lovfestede forpliktelser.

Georg Johannesen beskrev universitetet som et sted hvor vi skulle lese lange og vanskelige bøker og krangle med våre venner. Etter hvert vil tiden modnes for en utforskende samtale, både med de som aksjonerer og det bredere universitetssamfunnet. Det er en alvorlig tid vi lever i, den fordrer vanskelige samtaler. Et universitet som har både kunnskapsberedskapen og engasjementet kan gjøre mye. Det vil bidra sterkt til å skape en bedre framtid.