UiBs strategi 2023-2030 bærer tittelen «Kunnskap som former samfunnet».
Det er en tittel som sier noe vesentlig om vår rolle: et universitet som er åpent og i samspill med samfunnet, og som bidrar som en samfunnsfornyende kraft gjennom solid forskning, nye forståelsesrammer, innovative ideer og kompetanse. Dette er et enormt ansvar, som hviler på en helt grunnleggende forutsetning: den akademiske friheten.

Akademisk frihet er viktig for å sikre forskningens kvalitet, dens grundighet og så langt det lar seg gjøre, dens nøytralitet. Bare slik kan forskningen bli samfunnsformende og sterk.

Den akademiske friheten kan ikke utøves i rammer satt av eksterne parter, men fordrer at institusjonene og forskningsmiljøene selv, i kraft av styrker og egne analyser, prioriterer og velger retninger i det store kunnskapsarbeidet. Det fordrer også at universitetene ser sin rolle i forvaltingen av den uavhengige og langsiktige kunnskapsutviklingen.

Hvor vil jeg med denne innledningen, som nok virker helt selvsagt for de fleste lesere?

Regjeringen har startet en gjennomgang av forskningssystemet, og vi er spente på konsekvensene av dette arbeidet. Den må innbefatte en avklaring av ulike aktørers roller og ansvar i det norske forskningssystemet. Som en opptakt til systemgjennomgangen i sektoren, er det derfor uheldig at regjeringen presenterer en tredeling av forskningssystemet som bryter med vår forståelse av universitetets rolle.

Regjeringen opererer nemlig med tre ulike nivåer: Et politisk nivå, der Stortinget og regjering trekker opp rammebetingelsene og utformer overordnede mål og prioriteringer for forskningspolitikken. Et strategisk nivå, der Forskningsrådet er den sentrale institusjonen, men hvor også Innovasjon Norge inngår som en aktør med det som blir beskrevet som «viktige forskningsstrategiske» oppgaver. På det laveste og utførende nivå plasserer man så universiteter og høgskoler, sammen med forskningsinstitutter og sykehus.

Kan det være riktig og gjennomtenkt å beskrive dagens forskningssystem slik?

Tillegger ikke regjeringen universitetene et selvstendig strategisk ansvar for forskningen og kunnskapsutviklingen i Norge?

Vi trenger politikere med ambisjoner om å styrke forskningen og det nasjonale kunnskapsgrunnlaget, og vi trenger et sterkt forskningsråd, men det svært bekymringsfullt at universitetenes rolle i forskningssystemet i den overordnende kategoriseringen reduseres til å være kun forskningsutførende. UH-loven slår fast at universitetene har et særlig ansvar for forskning og forskerutdanning, og de har en lovfestet faglig frihet, med ansvar for å utforme eget faglig og verdimessige grunnlag. Loven slår fast at universitetene ikke kan gis pålegg eller instrukser om innhold eller innretning på forskningen. UH-loven verner altså ikke bare om den akademiske friheten, men gir også universitetene tydelig ansvar og rammer for utvikling og innretning av forskningen.

Universitetenes vitenskapelig ansatte har en særlig uavhengig og selvstendig posisjon, en faglig frihet, beskyttet av UH-loven. Den lovfestede forskningsfriheten, sammen med den institusjonelle autonomien, gir våre statsfinansierte universiteter en grad av uavhengighet fra økonomiske og politiske særinteresser, samtidig som vi står strategisk ansvarlig overfor samfunnet som helhet. Det er helt avgjørende å bevare forskningens uavhengighet i utviklingen av et revidert forskningssystem.

I en gjennomgang av forskningssystemet er det derfor viktig å anerkjenne betydningen av å ivareta ikke bare forskningsfriheten, men også de premisser den legger for universitetenes strategiske rolle. Bakteppet for gjennomgangen av forskningssystemet, med beskrivelsen av universitetene som «forskningsutførende», gir økt bekymring for at norsk kunnskapspolitikk i økende grad beveger seg i en instrumentalistisk og politisert retning ved å legge altfor stor vekt på utfordringsdrevet forskning.

Universitetene har et stort samfunnsoppdrag forankret i UH-loven; forskning – utdanning – formidling – innovasjon, som må skje i et tett samspill og hvor forskning er det grunnleggende. Forskning er med å legge grunnlag for forskningsbasert utdanning, og universitetenes innovasjonsaktivitet. Selv om større samfunnsomstillinger, som overgangen til en mer bærekraftig økonomi, krever at ulike samfunnsaktører trekker i samme retning for å nå konkrete mål, må den forskningsstrategiske rollen til universitetene styrkes.

Dette kan først og fremst skje ved å styrke den langsiktige grunnforskningen for å bedre vilkårene for høy kvalitet i og utvikling av flere sterke forskningsmiljøer over hele bredden av fag. Universitetet i Bergen vil derfor arbeide for at grunnforskning styrkes som innsatsområde og slik også styrke universitetenes forskningsstrategiske rolle. Selv om forskningspolitikken er viktig, og politiske prioriteringer styres av nyttehensyn og ideologi, må det være et mål å sikre at forskningen i størst mulig grad får beholde et autonomt rom. Det gir størst strategisk kraft for kunnskapsnasjonen Norge.