Nasjonal kunnskapspolitikk er på agendaen i viktige høringer og stortingsmeldinger. Blant de mange temaene i disse finner vi gradsforskriften.

Staten har et aktivt eierskap og forvaltningsskap til universitet- og høyskolesektoren. Det har vi til gangs merket i vår, da stortingsmeldinger og høringer om nasjonal kunnskapspolitikk slippes tett i tett. I mars kom forslaget til ny UH-lov etter at Aune-utvalget hadde levert sin utredning i februar i fjor, og samtidig kom Stortingsmeldingen om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler (Meld. St. 19 (2020-2021)), den såkalte Styringsmeldingen. Blant mange viktige temaer som omhandles i disse dokumentene, finner vi gradsforskriften. Dagens gradsforskrift regulerer hvor enkelte utdanninger skal tilbys (etableringsretten), og den gjelder veterinærstudiet, teologi, medisin, juss og psykologi. Gradsforskriften sørger for et geografisk distribuert utdanningstilbud og nasjonal koordinering av et sett utdanninger. Et flertall i Aune-utvalget ønsket å beholde gradsforskriften som nasjonalt styringsvirkemiddel, mens et mindretall mente at gradsforskriften er uheldig fordi den gir noen institusjoner særrettigheter som ikke er godt begrunnet. I Styringsmeldingen foreslås det nå oppheve gradsforskriften for fagene juss, psykologi og teologi, samtidig varsles det en prosess for dimensjonering av medisinutdanningen.

I høringsrundene og diskusjonene om gradsforskriftens legitimitet går diskusjonslinjene mellom de gamle universitetene og de nye. De nye beskriver gradsforskriften som et monopol og en konserverende kraft som privilegerer de gamle institusjonene. Rektorer, politikere og fagfolk har signert et stort antall leserinnlegg de siste månedene. Universitetet i Stavanger kjemper en politisk kamp for å etablere medisinutdanning, mens juss-studenter har fått stor oppslutning for sin kampanje for å bevare forskriften.

Jeg vet at mange av våre juss-studenter har vært opptatt av opphevingen av gradsforskriften. Kunnskapspolitisk engasjement fra studentene er gledelig og viktig. Jeg håper vi kan få oppleve mer av det fremover. I vårt ferske innspill til Styringsmeldingen fremhever vi rettsvitenskapens begrensede tilgang til eksternfinansiering, og advarer mot at etablering av nye studiesteder ikke fører til omfordeling av studieplasser og ved de utdanningsinstitusjonene som har gradsrettigheter dermed nedprioriteres for å bygge opp nye tilbud.

UiB har i alle høringssvar, muntlige innspill og leserinnlegg fremmet videreføring av gradsforskriften. For oss handler ikke dette om å verne om privilegier og monopol, men om et grunnsyn om nasjonal arbeidsdeling i UH-sektoren, fornuftig ressursbruk og sikring av kvalitet i utdanningene og forskningen. Dette grunnsynet angår ikke bare gradsforskriften. Jeg mener at en viss grad av statlig styring er rettmessig, og særlig når den ivaretar fornuftig ressursbruk og dermed også sikring av høy kvalitet i fagmiljøene. Norge er ikke et stort land. Vi er ikke tjent med at alle institusjoner bygger opp de samme fagmiljøene og de samme studietilbudene. Sektoren må sammen dekke landets behov, jeg ønsker derfor et styringssystem som fremmer kvalitet og ikke kvantitet. Gradsforskriften er en del av denne overordnede ønskede styringspolitikken.

Jeg mener regjeringen, gjennom å oppheve gradsforskriften, foreslår å gi fra seg et viktig nasjonalt verktøy for samfunnsplanlegging. Kvaliteten på master- og doktorgradsutdanningene er avhengig av en base i solide fagmiljøer med aktiv forsknings- og utviklingsproduksjon og en bredde i kompetansen, samt tilstrekkelig antall faglig ansatte og studenter.

Vi skal følge med når Styringsmeldingen skal behandles i Stortinget 18. mai. Uansett hvordan det går, vil UiB fortsette arbeidet med å styrke og videreutvikle våre viktige utdanninger i medisin, juss og psykologi.

Margareth Hagen
Rektor, UiB