Skip to main content

Vitenskap og teknologi – i og for samfunnet

Shinzō Abe da han åpnet Science and Technology for Society (STS) Forum i Kyoto denne uken.

 

«Innovasjon, innovasjon og innovasjon» sa statsminister Shinzō Abe da han åpnet Science and Technology for Society (STS) Forum i Kyoto denne uken. I Europa er han kanskje mest kjent for økonomiske reformer, omtalt som «abenomics», som skal få fart på den japanske verdiskapningen etter at boblen sprakk på 1980-tallet og medførte 20 påfølgende år med høyst moderat økonomisk utvikling. Ett av tiltakene er innovasjonsprogrammet ImPACT. Programmet fokuserer på «disruptive» innovasjoner som kan bidra til radikale endringer, snarere enn på inkrementell innovasjon. Dette er et bevisst strategisk og politisk valg og hvor listen legges høyt og fallhøyden er stor. Da norsk teknologisk forskning ble evaluert av Forskningsrådet for en del år siden ble vi kritisert for det motsatte – å legge listen for lavt, og ikke satse tilstrekkelig på utvikling av radikalt nye teknologier. Her har vi noe å lære av Japan, ikke minst fordi vi har økonomiske muligheter til å legge listen høyt.

Teknologi har i løpet av noen få tiår hatt en transformativ effekt på samfunnet og få er uenig i at teknologi også vil være viktig for å møte de store globale utfordringene. Langsiktighet i forskning og teknologiutvikling er viktig, men evne til å ta moden teknologi i bruk er også avgjørende. Ved åpningen av STS-Forum ble det kjent at det internasjonale klimapanelet, IPPC, avholdt pressekonferanse i Icheon, Korea, og budskapet var alt annet en oppløftene. Langt mer radikale tiltak enn hva som så langt er igangsatt er nødvendig, dersom målsetning om maksimalt 1,5 grad global oppvarming skal innfris. Raskere innfasing av fornybar energi, ny teknologiutvikling, men også politikk og lovreguleringer synes presserende. STS-Forum entes derfor om en uttalelse som fastslår følgende: «Harnessing existing and emerging scientific technological knowledge for new energy solutions will be essential to rapidly reach a Zero Net Emission future.”

Ny teknologi og vitenskapelige oppdagelser gir grunnlag for optimisme, men ikke betingelsesløst. Mulighetene for å modifisere arvematerialet vårt kan bidra til å utradere sykdommer, men kan denne teknologien også misbrukes? Det samme kan sies om den formidable utviklingen innen kunstig intelligens. Digitaliseringen av samfunnet har åpenbare fordeler, men gjør oss også sårbare på nye måter. En viktig del av STS-Forum er da også å diskutere alle sider av ny innsikt og teknologi, og hvordan den best kan komme samfunnet til nytte.

STS-Forum i Kyoto har klare likheter med World Economic Forum i Davos ved at akademikere, politikere og næringslivsledere møtes for å drøfte globale utfordringer. Møteformatet er naturligvis krevende. Det er ikke nødvendigvis slik at styrelederne for Toyota og Huawei, statsråder for økonomisk utvikling og for forskning og utdanning fra Russland og Egypt, og presidenter for ulike vitenskapsakademier og nobelprisvinnere deler samme språk, kultur og utgangspunkt for samtalene. Men her deler de viljen til å drøfte globale utfordringer og de store spørsmålene som forskning kan bidra til å belyse. Og felles er oppfatningen av at forskning og teknologiutvikling skal bidra til samfunnsutvikling og bidra med kunnskap til politikkutvikling.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved UiB

Skepsis til vitenskap, hvor alvorlig er det?

En påfallende stor gruppe mennesker hevder fortsatt at jorden er flat. Litt underlig er det jo all den tid Pythagoras allerede i det sjette århundret før vår tidsregning førte bevis for at den er rund. Fenomenet flat-earthers kan synes lett kuriøst og ufarlig, men vokser stadig og er uttrykk for en dypere mistillit. Verre er det når kjendiser, som for eksempel Sølje Bergman, advarer sterkt mot å vaksinere barn. Konsekvensene er i verste fall at barn dør av sykdommer som kunne vært unngått. Vaksineskeptikere og flat-earthers har én ting til felles, de bestrider kunnskap tuftet på forskning.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

NRK artikkelen, «Antiopplysningstida», peker på en interessante fellesnevnere for både vaksineskeptikere og flat-earthers. Mange har høy utdannelse og er vel informerte, men nærer en dyp skepsis og frykt for å bli ført bak lyset av folk med uredelige intensjoner. Slik sett handler dette om konspirasjonsteorier, men mer generelt også om skepsis til det rådende kunnskapssyn og mistillit til eksperter som kunnskapsmonopolister.

Årets vinner av Holbergprisen, prof. Cass Sunstein, har blant annet skrevet om hvordan konspirasjonsteorier har opphav i dels ekstremistiske grupper. I en artikkel foreslår han intet mindre enn statlig kognitiv infiltrering av konspirasjonsteoretiske miljøer som det mest effektive mottiltak. Slik mener han å kunne så tvil om teoriene fra innsiden av miljøene. Han har kanskje rett i at et slikt tiltak vil være effektivt, men samtidig er det også etisk og moralsk forkastelig. I et demokrati har alle rett til selvstendige meninger, uavhengig av hvor irrasjonelle de måtte være.  Statlige forsøk på å korrigere avvikende meninger har derfor ingen plass i demokratiske samfunn. En slik kognitiv infiltrasjon vil kanskje kunne korrigere enkelte grupperingers meninger og holdninger, men har ingen mulighet til å bøte på hovedproblemet: mistillit og fallende tiltro til vitenskap og ekspertise.

Naturligvis skal en ikke forholde seg ukritisk til forskning, snarere må debatt om forskningsresultater og -konklusjoner ønskes velkommen. Forskningens natur er jo nettopp et kritisk blikk på det som oppfattes som etablert kunnskap. Men til forskjell fra konspirasjonsteoretikere og andre vitenskapsskeptikere bygger vår kritiske tilnærming på velprøvd metoder. I hvor stor grad vi som forskere har evnet å formidle betydningen av en vitenskapelig metode i vår kritiske tilnærming til kunnskapsutvikling kan imidlertid sikkert diskuteres.

Selv om kognitiv infiltrasjon sikkert kan appellere til noe, mener jeg fortsatt at åpen og ærlig kunnskapsformidling er best egnet til å spre kunnskap og bygge tillit til forskning. Derfor må også universiteter i større grad enn i dag ta formidlingsoppgaven på alvor. Selv om oppgaven er nedfelt i universitets- og høgskoleloven betyr ikke det nødvendigvis at oppgaven har blitt tillagt tilstrekkelig vekt av oss som institusjonsledere. Vi må i større grad legge til rette for og skape en kultur for formidling. Derfor er det er gledelig at i overkant av 80% av våre ansatte i en ny undersøkelse sier seg helt eller delvis enig i at «alle forskere har ansvar for at forskningen dere formidles på en forståelig måte for allmenheten». Den samme undersøkelsen avdekker imidlertid variasjon og ved ett av våre fakultetet sier nær 1 av 4 seg litt eller helt uenig i dette.  Formidling er en oppgave for den enkelte ansatte, men et ansvar for ledelsen.

Formidling av kunnskap må skje i tett og nær relasjon til mediene. UiB har et godt samarbeid med Bergens Tidende, blant annet gjennom BT Innsikt. Kommunikasjonsmedarbeidere ved UiB bidrar til at våre forskere kommer på trykk i nasjonale medier med nye og spennende forskningsresultater jevnlig. Nettstedet forskning.no er en viktig og felles plattform for forskningsformidling eid av alle universiteter og høgskoler i Norge og som brukes flittig av skoleelever. På den andre siden mangler de store riksmediene forskningsjournalister og forskningsjournalistisk kompetanse, som kan omtale forskningsnyheter kritisk og avstå fra overskrifter som «forskere har løst kreftgåten».

Åpen og inviterende formidling av kunnskap bygger tilliten som forskerne er avhengig av i samfunnet. Statlig kognitiv infiltrasjon vil kanskje korrigere noens irrasjonelle syn og meninger, men vil bryte ned enhver form for tiltro til kunnskapssystemets frie og uavhengige rolle. Nettopp derfor bør universitetene prioritere formidling som en av sine fremste samfunnsoppgaver. I forlengelse av dette tror jeg vi stadig må søke å fornye oss. Det er nok mange måter å gjøre dette på, eksempelvis vil det være svært nyttig om vi fokuserer på å forbedre metodeformidlingen. Er man ikke bevisst på forskerens fremgangsmåte, kan man finne det lettere å så tvil om forskningsresultatet.

 

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

EU setter fart i maskinen, men justerer samtidig kursen.

EU-kommisjonen lanserte nylig sitt nye rammeprogram for forskning og innovasjon, Horizon Europe. EU er beredt til å bruke langt mer midler på området, men er det nok og er innretningen på pengebruken det Europa trenger?

Fra: Factsheet EU funding for Research and Innovation 2021-2027

Horizon Europe har et totalt budsjett på 100 milliarder euro. Det er en økning på 30% fra det inneværende rammeprogrammet. Det må kunne sies å være en frisk politisk prioritering. Likevel er det et godt stykke unna nivået som ble foreslått av en høynivågruppe ledet av Pascal Lamy, tidligere generaldirektør ved Verdens handelsorganisasjon. I sin rapport til EU-kommisjonær Carlos Moedas, foreslo de ambisiøst nok en dobling av budsjettet. En økning på 30% er heller ikke nok til å konkurrere med de massive investeringene Kina foretar innen forskning og innovasjon.

Etter at Horizon Europa ble lansert har en rekke europeiske universitetsnettverk oppfordret kommisjonen og EU-parlamentet til å styrke budsjettene ytterligere, og da i tråd med anbefalingene fra høynivågruppen. For noen uker siden hadde jeg samtaler med representanter fra EUs ITRE-komité som har ansvar for industri, energi og forskning. Representantene, fra ulike politiske fløyer, ga klart uttrykk for at de ville kjempe for en enda mer ambisiøs satsning på forskning. Resultatet får vi når EU-parlamentet har behandlet forslaget og tautrekning mellom ulike politiske prioriteringer skal samles til ett budsjett.

Rammeprogrammet Horizon Europa deles inn i de tre søylene ‘Open Science’, ‘Global Challenges and Industrial Competitiveness’ og ‘Open Innovation’. ‘Open Science’ er den søylen som i all hovedsak finansiere grunnleggende forskning av høy kvalitet og omfatter European Research Council (ERC). ERC får en svak budsjettstyrking og lander på 16,6 milliarder euro. Samtidig lanseres det som nok er kommisjonær Moedas hjertebarn, European Innovation Council (EIC), med et budsjett på 10 milliarder euro. Økte bevilgninger til innovasjon er både forventet og rimelig med de ambisjoner kommisjonen har for forskningsdrevet vekst og velferd i Europa. Spørsmålet er om en slikt dreining tjener formålet. Kollega ved UiO, Svein Stølen, påpeker i et blogginnlegg at nær 1/3 av alle patentene som kan knyttes til EU-finansiering kommer fra ERC- prosjekter. Dersom målet er mer innovasjon, gir det altså mening å styrke ERC.  Hva EIC kan utrette gjenstår å se. I et innspill fra norske universitetsrektorer til EU-kommisjonen understreket vi betydningen av fortsatt solid satsning på grunnleggende forskning av høy internasjonal kvalitet, samt en sunn balanse mellom forskning og innovasjon.  Vi kan vel slå fast at vi bare delvis er hørt!

‘Global Challenges and Industrial Competitiveness’ får den største delen av budsjettet med 52,7 milliarder euro; det overrasker ikke. Prioriterte områder er helse, inkluderende og sikkert samfunn, digitalisering, industri, klima, energi, mobilitet, mat og naturressurser. Dette er områder som passer godt for en rekke forskningsmiljøer ved UiB og som også er i tråd med store deler av vår strategi.

I storsatsinger som dette tydeliggjøres det hvilket enormt samfunnsutviklende potensiale som finnes i forskningsaktiviteten ved UiB. For eksempel tilrettelegger Horizon Europe i større grad for marin forskningsaktivitet ved å gjøre ‘Sea and Oceans’ til et selvstendig område i budsjettet. Dette er en viktig endring som viser at internasjonale fellesskap og stormakter ser verdien av kunnskap om havet for en god samfunnsutvikling. Med våre verdensledende marine forskningsmiljøer ligger vi i forkant, og dette er bare ett eksempel.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

“En verdensledende marin forskningsklynge” – en felles visjon for nasjonen

«En verdensledende marin forskningsklynge som skal utvikle ny kunnskap om våre havområder, marine ressurser og akvakultur for å realisere potensialet for bærekraftig verdiskapning i de marinrelaterte næringene». Dette er den felles visjon som Havforskningsinstituttet (HI) og Universitetet i Bergen (UiB) signerte i 2015. Nytt bygg til HI og Fiskeridirektoratet (FD) kan nå bidra til at visjonen realiseres.

Norges avhengighet av havet er betydelig og økende. Det er store forventninger til verdiskapning med utgangspunkt i havet. Bærekraftig marin vekst må baseres på forskning hvor det er kort avstand mellom offentlig forvaltning, forskning og næringsliv. Havmeldingen understreker dette behovet. Forskning er også et av satsingsområdene i regjeringens egen havstrategi, «Ny vekst, stolt historie», hvor nettopp satsning på klynger og samarbeid på tvers av havnæringene og forskningsmiljøer fremheves. HI og UiB sin felles ambisjon fra 2015 om en verdensledende marin forskningsklynge underbygger de nasjonale ambisjonene.

Det fremste virkemiddelet i avtalen fra 2015 er en marin klynge med tettere fysisk og faglig samlokalisering. Den omfatter videre felles våtlaboratorier og ønsket om å trekke med andre institusjoner. Avstand har vist seg å være til hinder for daglig forskningssamarbeid; samlokalisering er et effektivt botemiddel. Laboratorier og infrastruktur er dyrt og må fornyes. Felles laboratorier utnyttelsesgraden, reduserer utgifter og gir tilgang til moderne utstyr. Mangfold av kunnskapsaktører – private og offentlige – bidrar med ulike perspektiver som både beriker og gir bedre løsninger for havnæringene.

Muligheten til å realisere vår felles visjon om en marin forskningsklynge åpnet seg for alvor da statsministeren kunngjorde i Nordnesparken i fjor sommer at regjeringen hadde besluttet nybygg for HI og FD.  Statsbygg har fått i oppdrag å utrede ulike tomtealternativer og så langt er det Marineholmen og Dokken som har fått mest omtale. I tillegg til behovet for bygg for HI og FD peker en utredning i regi av Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) på merverdien av nærhet til UiB. Regjeringen nedsatt en arbeidsgruppe med representanter både fra NFD og Kunnskapsdepartementet (hvor UiB hører under) som skal ivareta helheten i prosjektet og foreslå endelig tomtevalg for regjeringen.

Gjennom de siste 30 årene er det skapt et marint kraftsentrum på Marineholmen med potensiale til å bli verdensledende. Marineholmen er allerede Norges største marine klynge med mer enn 2000 arbeidsplasser i 150 virksomheter knyttet til havet. UiB har dessuten nesten 1000 marine studenter og et av de mest komplette marine våtlaboratorier i Norge. De største kompetansebaserte bedriftene er på plass med internasjonale konsern som DNV GL, MSD Animal Health, Pharmaq Analytiq og Vaxxinova. Havbruksnæringen er også sterkt representert: Salmon Group kom i fjor, mens Lerøy Seafood Group og Cargill Aqua Nutrition flytter inn i nybygg i år. De tre næringsklyngene GCE Subsea, NCE Seafood Innovation og NCE Maritime CleanTech har flyttet inn i fellesskap med BTO og innovasjonsmiljøene i Nyskapingsparken. Flere forskningsinstitutter og offentlig tilsyn har etablert seg på Marineholmen de siste årene, som NIVA, NINA, Veterinærinstituttet og Mattilsynet.  Det er denne meget tette kombinasjonen av forskning, utdanning, innovasjon, næring og forvaltning som gjør Marineholmen så enestående.

På Marineholmen er det allerede investert store summer.  Det er bygget laboratorier og kontor for flere milliarder og området har en svært avansert marin infrastruktur. Blant annet henter UiB inn sjøvann fra 100 meters dyp 2,5 km ute i fjorden til de marine laboratoriene.  Sammen med ILAB har UiB bygget et meget kostbart og avansert rensesystem. Den tekniske infrastrukturen har kostet mer enn en halv milliard kroner og har ledig kapasitet, slik at våtlabene kan utvides vesentlig ved behov.

Naturligvis er det mulig å bygge opp og etablere en tilsvarende marin infrastruktur på andre tomter i og rundt Bergen. Spørsmålet er om en milliardinvestering – ut over det som skal til for å gi HI og FD moderne bygg – er rimelig.

Leder av Bergens Arkitektforening Lars Clementsen Pedersen sier i Bergens Tidende den 12. mai at det ikke er tilstrekkelig plass på Marineholmen. Det medfører ikke riktighet og må trolig bero på en misforståelse. Tilgjengelig areal på Marineholmen er rundt 100 000 kvm, mens HI og FD har meldt inn et samlet behov på rundt 31 000 kvm – altså 1/3 av det som er tilgjengelig. Behovet kan øke til ca 43 000 kvm i 2050, viser en utredning utført på oppdrag av NFD. I tillegg til moderne og formålstjenlige bygg for HI og FD vil det altså fortsatt være 60-70 000 kvm tilgjengelig for næringsliv, boliger og utesteder. Ut over å være leder av Bergens Arkitektforening har Pedersen også ledet arbeidet med å utforme «Visjon Dokken», et av de konkurrerende alternativene regjeringen skal vurdere.

Forskningsfartøy er fortsatt det viktigste verktøy marine forskere har til sin disposisjon. Det gjelder forskere både ved HI og UiB og for FD sin aktivitet. Universitetet har et utmerket samarbeid med HI om forskningsfartøy; ikke minst på grunn av et svært kompetent rederikontor som har forvaltet flåten også til beste for UiB.  Funksjonelle kaianlegg er en sentral del av en slik infrastruktur og Dokken-alternativets fremste fortrinn er muligheter for nytt kaianlegg. I en utredning fra 2015 om fremtidig behov for infrastruktur trekker HI frem behovet for nye forskningsfartøy. UiB ble inkludert i dette arbeidet gjennom god og tett dialog og ga fulle støtte til analysen. Denne avdekker imidlertid ikke behov for nye kaianlegg. I forbindelse med behovskartleggingen på oppdrag av NFD er det heller ikke fremkommet ønske om nye eller utvidede kaianlegg. Regjeringen kan likevel selv velge å vurdere om fremtidig kaianlegg skal tillegges vekt ved valg av tomt.

Regjeringen har i sin marine masterplan pekt på Bergens unike potensial for å samle store marine forskningsmiljøer, skape sterke fagmiljøer, effektivt utnytte kostbar marin infrastruktur og skape synergier til næringslivet. Det vil naturlig nok være førende for regjeringens valg av tomt. HI og UiB sin felles visjon fra 2015 – nå med FD på laget – er et utmerket grunnlag for å realisere disse ambisjonene på nasjonens vegne og noe jeg som universitetets rektor føler meg forpliktet til å arbeide for.

 

(Innlegget er republisert og finnes noe forandret i BT 24.05.18 og På Høyden 27.05.18)

Rektors 17. mai hilsen, 150 årsjubileum for Christiestøtten

Vi feirer nasjonaldagen! Pølser, is, grunnloven og dessuten kan det kalles en spesiell merkedag også for UiB. I år er det nemlig 150 år siden Christiestøtten ble avslørt på Torgallmenningen, 17. mai 1868, som landets første portrett-statue.

Vårt universitet er ungt, men røttene våre graver seg likevel gjennom en rik og moderne historie. For 202 år siden var Wilhelm Frimann Koren Christie til stede på Eidsvoll i 1814. Der var han var første representant for Bergen og han har kommet til å bety mye for byen vår. Spesielt har Christies handlinger vært hjørnesteinen for kunnskapsutviklingen og -spredningen i byen gjennom grunnleggelsen av Bergens Museum i 1825.

Eidsvollsmannen må sies å ha vært tungt inspirert av opplysningstidens idealer. Hans ønske om nettopp å opplyse og spre kunnskap av akademisk kvalitet, ble realisert gjennom prosjektet.

Museet var sentralt i grunnleggelsen av universitetet i 1946, og er nå kalt Universitetsmuseet i Bergen. Gjennom det lever også Christies grunnleggende ambisjoner om å spre kunnskap og forståelse. Således er Universitetet i Bergen og våre sysler tett knyttet sammen med den moderne norske historien. Og man kan se det samme grunnlaget for vårt virke i dag. Ja, det kan til og med sees igjen i universitetets egen strategi gjennom ordene; Kunnskap som former samfunnet.

Om vi trekker lange linjer tilbake kan vi i dag se den samme viljen til å opplyse samfunnet og nysgjerrigheten etter å forske frem fornyede perspektiv. Dette er gjennomgående for arbeidet vårt på alle nivå. Det kan for eksempel sees godt i vår forskningsbaserte undervisning, men også gjennom våre internasjonale samarbeid. Siden Bergens Museums dager har institusjonen det utviklet seg til å bli fått lange armer. I dag er våre forskningsarbeid globale, og miljøene våre er definitivt noe å skryte av!

Når jeg ser tilbake på vår historie, og på den institusjonen jeg i dag har æren av å være rektor for, så må jeg si at jeg er stolt. Jeg er stolt av våre studenter, og jeg er stolt av våre administrativt og faglige ansatte.

Gratulerer så mye med dagen alle sammen!

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

Rector Dag Rune Olsen’s opening speech, ViSmedia’s conference Watching in the Media

«Technology helps set the parameters of possibility. It frames our range of potential futures, but it doesn’t select one for us.»

Important words by The Guardian columnist Ben Tarnoff, as our everyday lives have indeed changed drastically over the last decades. Especially when it comes to how we interact with each other through technology, such as social media.

The phrase “A picture is worth a thousand words” was clearly not coined on todays use of pictures and video. Now, a single swipe on Instagram is worth a thousand pictures.

Boundaries are pushed every day, and we find that principles of privacy that previously were held in high esteem are challenged. This in turn effect journalistic work and the media.

Where journalists used to be characterized as a bit invasive, the tables may now have turned. It is our closest family or friends who share pictures and moments from our life in the public space of social media. Never has “private” information been this accessible.

Today it is not unusual to see private drones with cameras patrol the sky. We can be snapped, instagrammed or shared almost at any given moment. And the public now has instant access to news and live feed wherever they are.

Our own phones are no longer just for calling, but have become tracking devices like those we used to see in old James Bond movies. Except our phones are a lot more accurate at tracking our every move, because we allow them too.

I think we should be very aware of the technological advancements when it comes to who is being watched, and who is watching who.  But how does this affect us, is it a negative development or are there positive effects that outweigh it?

What does it all entail?

Perhaps we can find some wisdom in George Orwell’s novel “1984”. The novel describes the fictional and dystopic future of Great Britain, where the country is ruled by a totalitarian regime. And here is how Orwell imagined being a citizen in such a future:

“It was terribly dangerous to let your thoughts wander when you were in any public place or within range of a telescreen. The smallest thing could give you away. A nervous tic, an unconscious look of anxiety, a habit of muttering to yourself – anything that carried with it the suggestion of abnormality, of having something to hide. In any case, to wear an improper expression on your face (to look incredulous when a victory was announced, for example) was itself a punishable offense. There was even a word for it in Newspeak: facecrime, it was called.”

… Considering the influence of Facebook, I think Orwell was on to something with his facecrime, even if his dystopic description may be a lot darker than reality.

But all things considered, quoting Orwell is not an answer, and I certainly cannot tell you whether todays technology may have a positive or negative impact on us. Luckily for me, being rector of a university, I know where to find those who can.

And the future is looking bright!

Because I am of course talking about our students. It is they who will both live in and shape the future. The knowledge and methods students acquire through their education will be of enormous importance for coming development. On topics like these critical thinkers and sharp minds will be a deciding factor.

Therefore, it also makes me both proud and happy to see that there are students on the program here today.

I am convinced that students have a whole different understanding of all this surveillance advancement than we “elders” ever can achieve.

You see, I have witnessed this myself as some students at Media City Bergen were trying to show me how AR-googles worked, and how the program they had designed can be an important video editing tool. However, it really became clear who was the future, and who was the elderly.

 

Besides our students, excellent researchers like the ones from ViSmedia, are of great importance.

Through projects like ViSmedia who perform responsible research and innovation according to an international framework we may understand the development and adoption of visual surveillance technologies.

After all, academic knowledge is the key to understanding many societal challenges, and this one is no different.

And with that I welcome you all to the University Aula, and I hope you will have an enlightening and thought-provoking conference here today!

Thank you!

Julehilsen til studenter og ansatte!

Kjære studenter og medarbeidere, nok et innholdsrikt år går mot slutten. I den anledning er det en glede for oss å oppsummere noen høydepunkter, og ikke minst å ønske god jul.

2017 har vist at det stadig er mange hendelser på den internasjonale arenaen som krever universitetenes kompetanse. Verdensutviklingen spesielt i vest og øst medfører et behov for å henge med på begge fronter.

Eksempelvis foregår det en velferdsøkning i Kina, samtidig skal globale utfordringer møtes. Denne prosessen skaper internasjonale virkninger, og derfor må den også forstås. Et annet område hvor vår kunnskap bidrar til forståelse er internasjonale konflikter. I 2017 har nok krigen i Syria vært mest markant. Et siste eksempel er det stadig økende oppmerksomhet på klimakrisen, som viser et skiftende fokus og en økende annerkjennelse av problemet, og dermed også behovet for forskning. Vi ønsker å bidra slik universitetene tradisjonelt sett bidrar, ved å være en kilde til kunnskapsformidling og -forvaltning på vegne av resten av samfunnet.

Fra universitetet ser vi stadig at våre forskere er kalt inn for å kommentere og gi faglige perspektiver i internasjonale saker. Dette illustrerer at universitetet har en viktigere rolle enn noen gang. Spesielt med tanke på å motarbeide falske nyheter og feilinformasjon. Fagkunnskapen vi forvalter er uvurderlig i møte med de store samfunnsutfordringene.

Hav, liv, samfunn; ordene for strategien vår viser hvilket fokus vi har for å møte samfunnsutfordringer og for å styre utviklingen vår. Plasthvalen fikk enorm medieoppmerksomhet, og den understreket virkelig at det er viktig å se mot havet. Både for mulighetene og mot utfordringene vi finner der. Forskningen vår vil være avgjørende på dette området fremover.

Gjennomføringen av satsningene våre er kommet fysisk til syne i bygningsmassene våre. Det nye fakultetet for Kunst, Musikk og Design ble åpnet i Snøhettas prisbelønte bygg. Studentene ved KMD har mye å by på, og vi ser frem til enda flere spennende bidrag fra dem i året som kommer. Rollen vår som breddeuniversitet har gjennom KMD blitt ytterligere understreket.

Det nye Media City Bergen markerer også den første åpningen av klyngebyggene vi deltar i. Bygget er i seg selv svært imponerende, men å se at det fremmer samarbeid mellom klyngepartnerne er det tellende elementet. Klyngetankegangen er å samle offentlige, private og akademiske aktører på ett sted. Media City Bergen-suksessen viser at det fungerer!

I tillegg til dette har vi åpnet vi Klimaklyngen ved Geofysen. Vi har òg startet og organiserte arbeidet med Middelalderklyngen, Fintek, Helseklyngen og Marin klynge. Årets arbeid med klynger veier tungt for fremtidens utvikling av forskning og utdanning.

Samarbeid kan også sees i tverrfaglighet, og vår nye SFF var et høydepunkt på dette feltet. Centre for Early Sapiens Behaviour, ledet av Christopher Henshilwood, viser nettopp hvor viktig tverrfaglighet er. Vi har også på et mer generelt nivå kunnet skryte av alle våre forskere som gjorde det svært godt på den internasjonale siteringsindeksen.

Årets spenningssak må sies å ha vært dramaet rundt vikingeskatten. For det var et sørgelig syn som møtte våre kollegaer da de kom på jobb 14. august. Media, og gjennom dem Norges befolkning, fulgte nøye med. Det var med stor glede og lettelse at vi kunne melde om at mesteparten av skatten omsider kom til rette igjen, om enn noe skadet.

Mot slutten av året har #Metoo-kampanjen preget mediebildet. Kampanjens innhold er viktig, og den har også truffet vår sektor. Som det har fremgått har det hos oss vært behov for ytterligere tiltak og mer oppmerksomhet enn vi har hatt tidligere. Tematikken er svært alvorlig og har for mange vært en vekker. Det er dessuten positivt at den løftes frem slik at vi får jobbet konstruktivt med problemet fremover.

En mindre kjent side av vår institusjon er at vi har en rekke lærlinger hos oss som får sin arbeidspraksis her. Dette er også noe vi er veldig stolte av, og helt på tampen av året ble vi til og med tildelt utmerkelsen som «Årets statlige lærlingebedrift».

Det har med andre ord vært et år med mange hendelser av ulik karakter. Enten de har vært positive eller negative er dette noe vi takler sammen. Studenter og ansatte. Sammen forvalter vi en kunnskap definert av sin kvalitet. Det er med denne at vi utdanner, forsker, utvikler og skaper. Slik oppfyller vi også vårt samfunnsmandat, og dette vil jeg takke dere alle for. I år som alle tidligere år.

Til slutt vil jeg gjerne få takke for å ha blitt gjenvalgt til ny rektoratsperiode, sammen med et delvis nytt rektorat. Jeg vil òg gratulere alle nye, og den fornyede, dekaner.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle god jul, og et godt nytt år!

 

Dag Rune Olsen
Rektor

Hvis SSBs data er Norges gull er det ikke bare forskere som kan utvinne det

Det er et problem at SSBs datamateriale er lite tilgjengelig for forskere. Dette er noe Tone Fløtten, Ingrid Helgøy, Sveinung Skule og Tanja Storsul belyser i sitt innlegg i Aftenposten,  og vi stiller oss bak den treffende kritikken i innlegget. Som utdanningsinstitusjon ønsker vi imidlertid å utvide fokuset ved å tilføye at begrensningene fra SSB ikke bare treffer forskere, men også våre viktigste aktører, nærmere bestemt studenter ved universiteter og høgskoler.

Ved Universitetet i Bergen vil vi gi våre studenter den beste forutsetningen de kan få. Det er mange fagfelt som bruker eller har bruk for data fra SSB, men utdanningen ved det samfunnsvitenskapelige fakultet viser nok det tydeligste behovet for en friere tilgang. For å forske på det norske samfunn trengs det datamateriale, og SSB produserer og forvalter store mengder av dette. Slik data gir enorme muligheter, og det er derfor forfatterne av det foregående debattinnlegget kaller datamaterialet og kunnskapen det representerer for Norges gull.

Anne Lise Fimreite, professor i statsvitenskap og daværende prorektor ved UiB, skrev i en kronikk i 2014:

Ved siden av dataenes opplagte betydning for oss forskere, har generasjoner av studenter skrevet oppgaver på ulike studienivå med utgangspunkt i registerdata. Oppgavene har ofte representert nye og originale forskningsbidrag, samtidig som de har utdannet kandidatene i databehandling og metodikk. Jeg vil ikke nøle med å karakterisere våre registerdata som en like avgjørende infrastruktur for samfunnsforskningen som det for eksempel laboratoriefasiliteter er for kjemikere, biologer og medisinere.

Poenget hennes kunne ikke vært gjort tydeligere, og problemet er som vi ser av vedvarende karakter. Fimreite avsluttet kronikken med å foreslå en løsning om at SSB ga tilgang på sine data gjennom abonnement, slik at enkeltindivider ikke måtte betale i dyre dommer for å kunne bruke disse. Forslaget kokte dessverre bort i kålen.

Slik Fløtten, Helgøy, Skule og Storsul påpeker, møter forskere en stor utfordring med hensyn til behandlingstid for søknad om tilgang til data. Dette er ofte et enda større problem for studenter. Med dagens behandlingstid, vil selv en doktorgradsstipendiat risikere å få dårlig tid, mens en masterstudent med to års studietid, ikke en gang kan vurdere å benytte seg av SSBs datamateriale.

Økonomiprofessor Hans Hvide kommenterer også i Dagens Næringsliv at forskerne ved SSB til nå har hatt et fortrinn på tilgang til deres egen data. En skulle tro at studenters bidrag vil berike SSBs arbeid, både ved å være kvalitetssikrende, men også med nytenkning og originale bidrag slik Fimreite påpeker i sin kronikk.

En bedret tilgang for studenter ved universitetene, ville gi dem flere fortrinn på en nasjonal arena. Innsyn i data benyttet i pågående og etablert forskning vil åpne for studenters deltakelse i den nasjonale forskningstradisjonen. De vil kunne utfordre hverandre og fagpersoner, og dette er tross alt et av de mest sentrale trekkene ved å skape kvalitetstung forskning. Ved å kunne gå et forskningsmateriale etter i sømmene, vil de på denne måten stille med like muligheter som forskere til å være kritiske til forskning, og slik også lære seg til å bli gode kritiske tenkere.

Det er for tiden en nasjonal og internasjonal pågang mot at offentlig forskning skal tilgjengeliggjøres for allmennheten. Dette er et prinsipp som også SSB bør ta til etterretning fremover, for det vil være et betydelig grunnlag for å utdanne gode studenter, som i sin tur utgjør mange av fremtidens borgere.

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

(Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 08.11.2017)

Humaniora – sett søkelys på kvalitet snarere enn organisering

Må humanistisk forskning foregå innenfor rammen av organiserte forskningsgrupper?  Spørsmålet opptar fagpanelet som har evaluert norsk humanistisk forskning på oppdrag av Forskningsrådet, og kommenteres av Toril Moi og Christen Krogh i innlegg i Morgenbladet. Forskningsrådets evaluering legger til grunn at forskningen foregår i organiserte grupper av forskere. Moi er kritisk og påpeker at dette er en uvanlig måte å organisere forskningen på innen en rekke humanistiske fag.

Forskning må organiseres etter behov og ut fra hva som belyser forskningstematikken og problemstilling best. Av og til er forskningsgrupper den klart beste arbeidsformen, andre ganger kan enkeltforskeren i dialog med sitt internasjonale kontaktnett være suverent best. Her er vi også enige: Forskningsgrupper må etableres ut fra behov og av forskningsmiljøene selv. Det er betryggende at Christen Krogh slår fast at: «Forskningsrådet har ingen ambisjoner om å tvinge norske humanister til å organisere seg i grupper».  Diskusjonen om hvordan humanioraevalueringen skal følges opp må ikke reduseres til en debatt om forskningsgrupper.

Evalueringen av norsk humanistisk forskning avdekker – som for de fleste andre fagområder ved norske universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner – varierende kvalitet. Det pekes på at norske humanister publiserer for lite. Toril Moi skriver i sitt innlegg: «Skriving er tenking. Å skrive er viktig for å danne kunnskap, og derfor er det betenkelig når evalueringen viser at mange av norske humanister ikke skriver.»  Her deler jeg Mois syn helt og fullt: innsikt formes gjennom arbeid med tekst og står sentralt i enhver forskers arbeid. Evalueringen er også kritisk til at mange publiserer sine arbeider i mindre viktige publikasjonskanaler med liten rekkevidde.  Monografier står sterk i den humanistiske publikasjonstradisjonen – det er det all mulig grunn til. Samtidig ser vi en økende tendens til publisering av forskningsartikler i internasjonale tidsskrifter. Forskningspolitikken og institusjonsledelse må stimulere til publisering i de beste internasjonale tidsskriftene og gjennom solide monografier.

Moi skriver at vi burde kunne forvente oss mer av norske humanister. Ved Universitetet i Bergen tar vi naturligvis humanioraevalueringen på alvor; samtidig er det viktig å understreke at mange av miljøene er solide. Sammen med humaniorameldingen danner –evalueringen et godt utgangspunkt for arbeidet med en egen humaniorastrategi ved Universitetet i Bergen, hvor humanioras betydning for samfunn, lokalt og internasjonalt, dens rolle i de sentrale samfunnsutfordringene, samt vitenskapelig kvalitet vil belyses.

Dag Rune Olsen

Rektor, Universitetet i Bergen

Innlegget stod først på trykk i Morgenbladet 22.september 2017.