Skip to main content

Hvis SSBs data er Norges gull er det ikke bare forskere som kan utvinne det

Det er et problem at SSBs datamateriale er lite tilgjengelig for forskere. Dette er noe Tone Fløtten, Ingrid Helgøy, Sveinung Skule og Tanja Storsul belyser i sitt innlegg i Aftenposten,  og vi stiller oss bak den treffende kritikken i innlegget. Som utdanningsinstitusjon ønsker vi imidlertid å utvide fokuset ved å tilføye at begrensningene fra SSB ikke bare treffer forskere, men også våre viktigste aktører, nærmere bestemt studenter ved universiteter og høgskoler.

Ved Universitetet i Bergen vil vi gi våre studenter den beste forutsetningen de kan få. Det er mange fagfelt som bruker eller har bruk for data fra SSB, men utdanningen ved det samfunnsvitenskapelige fakultet viser nok det tydeligste behovet for en friere tilgang. For å forske på det norske samfunn trengs det datamateriale, og SSB produserer og forvalter store mengder av dette. Slik data gir enorme muligheter, og det er derfor forfatterne av det foregående debattinnlegget kaller datamaterialet og kunnskapen det representerer for Norges gull.

Anne Lise Fimreite, professor i statsvitenskap og daværende prorektor ved UiB, skrev i en kronikk i 2014:

Ved siden av dataenes opplagte betydning for oss forskere, har generasjoner av studenter skrevet oppgaver på ulike studienivå med utgangspunkt i registerdata. Oppgavene har ofte representert nye og originale forskningsbidrag, samtidig som de har utdannet kandidatene i databehandling og metodikk. Jeg vil ikke nøle med å karakterisere våre registerdata som en like avgjørende infrastruktur for samfunnsforskningen som det for eksempel laboratoriefasiliteter er for kjemikere, biologer og medisinere.

Poenget hennes kunne ikke vært gjort tydeligere, og problemet er som vi ser av vedvarende karakter. Fimreite avsluttet kronikken med å foreslå en løsning om at SSB ga tilgang på sine data gjennom abonnement, slik at enkeltindivider ikke måtte betale i dyre dommer for å kunne bruke disse. Forslaget kokte dessverre bort i kålen.

Slik Fløtten, Helgøy, Skule og Storsul påpeker, møter forskere en stor utfordring med hensyn til behandlingstid for søknad om tilgang til data. Dette er ofte et enda større problem for studenter. Med dagens behandlingstid, vil selv en doktorgradsstipendiat risikere å få dårlig tid, mens en masterstudent med to års studietid, ikke en gang kan vurdere å benytte seg av SSBs datamateriale.

Økonomiprofessor Hans Hvide kommenterer også i Dagens Næringsliv at forskerne ved SSB til nå har hatt et fortrinn på tilgang til deres egen data. En skulle tro at studenters bidrag vil berike SSBs arbeid, både ved å være kvalitetssikrende, men også med nytenkning og originale bidrag slik Fimreite påpeker i sin kronikk.

En bedret tilgang for studenter ved universitetene, ville gi dem flere fortrinn på en nasjonal arena. Innsyn i data benyttet i pågående og etablert forskning vil åpne for studenters deltakelse i den nasjonale forskningstradisjonen. De vil kunne utfordre hverandre og fagpersoner, og dette er tross alt et av de mest sentrale trekkene ved å skape kvalitetstung forskning. Ved å kunne gå et forskningsmateriale etter i sømmene, vil de på denne måten stille med like muligheter som forskere til å være kritiske til forskning, og slik også lære seg til å bli gode kritiske tenkere.

Det er for tiden en nasjonal og internasjonal pågang mot at offentlig forskning skal tilgjengeliggjøres for allmennheten. Dette er et prinsipp som også SSB bør ta til etterretning fremover, for det vil være et betydelig grunnlag for å utdanne gode studenter, som i sin tur utgjør mange av fremtidens borgere.

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

(Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 08.11.2017)

UiB har tatt nasjonalt ansvar for å sikre kunnskap om studentmobilitet

Ny rapport gir verdifull kunnskap om studentflyt og sektorfrafall i høyere utdanning.

For første gang får norske universiteter og høgskoler innsikt i hvordan studentene flytter seg mellom institusjoner. Dette er viktig fordi vi som utdanner i liten grad har hatt kunnskap om hva som skjer når en student slutter hos oss: Flytter studenter til andre institusjoner eller faller de ut fra høyere utdanning?

Rapporten «Analyse av studentflyt og sektorfrafall i høyere utdanning i Norge» er utformet på oppdrag fra Universitetet i Bergen. Gjennom dette initiativet får ikke bare UiB, men hele sektoren, informasjon vi trenger for å kunne sette inn riktige tiltak, og få flest mulig studenter til å fullføre en grad.

UiB har lenge sett behovet for å sikre kunnskap på området. Dette er ikke bare viktig for utdanningsinstitusjonene, men selvsagt også for storsamfunnet. Vi har ansvar for å utdanne fremtidens arbeidstakere, med den kompetansen og ferdighetene samfunnet trenger.

Rapporten gir innsikt i andel studenter som fullfører et utdanningsløp eller som faller ut av den høyere utdanningssektoren. Analysene viser at 63,6 prosent av studentene som startet på et 3-årig bachelorprogram høsten 2010, oppnådde en grad. Av studentene som startet sin utdanning hos UiB, oppnådde 63,2 prosent en bachelorgrad, enten hos oss eller ved en annen utdanningsinstitusjon. Gradsoppnåelsesandelen til UiB er høyere enn hos de andre BOTT-universitetene (UiO, NTNU og UiT).

UiB scorer også lavere på sektorfrafall enn resten av sektoren: 17,7 prosent av studentene ved UiB slutter, uten å gå over til en annen utdanningsinstitusjon. Det samlede sektorfrafallet for alle institusjoner som gir høyere utdanning (andel studenter som avslutter studiet uten å oppnå bachelorgrad) er på 23,8 prosent. Dette er et tall som må tas på alvor. Når nesten en fjerdedel av studentene som begynner å studere i sektoren, ikke oppnår en grad, må vi som utdanner spørre oss: Har vi gjort en god nok jobb i rekrutteringen for å formidle hva det vil si å ta en høyere utdanning og har vi gjort en god nok jobb i oppfølging av studentene underveis i deres studier?

Selv om frafallstallene for UiB er bedre enn for sektoren samlet, må også vi se både på rekrutteringsarbeidet og studietilbudet vårt. God kommunikasjon med potensielle studenter er avgjørende for at de skal kunne ta utdanningsvalg som svarer til forventningene. Vi vil vurdere om inngangen til bachelorprogrammene våre kan bli breiere, slik at en har flere muligheter til å velge løp etter et årsstudium. Innen 2019 skal alle våre studenter ha tilbud om en mentor, som kan gi veiledning på det faglige, videre utdanningsplaner, men også støtte opp om det sosiale. Vi jobber også for å sikre muligheten til praksis for alle studenter. Disse tiltakene mener vi vil være viktige for å øke sannsynligheten for at studenter fullfører en grad.

Vi håper og tror rapporten vil bli et godt, kunnskapsbasert grunnlag for hele den høyere utdanningssektoren i det videre arbeidet mot vår felles mål: Å sikre at flest mulig studenter lykkes og fullfører et utdanningsløp som vil ruste for framtidens arbeidsliv.

Oddrun Samdal

Viserektor for utdanning ved Universitetet i Bergen

 

En megafon for kunstbyen Bergen

Nybygget på Møllendal vil, som det største kulturbygget i Bergen på 40 år, gi kulturbevisstheten i Bergen og på Vestlandet et løft.

Bergen har visjon om å være en internasjonal kunstby; synlig, samfunnsrelevant og fremtidsrettet. Ambisjonene om å være i forkant internasjonalt, sette dagsordenen og satse både spisst og bredt, er høye. Hva har så et bygg å si for Bergen og for denne visjonen? En hel del, vil vi påstå.

Kunst- og designmiljøene i Bergen har til nå vært spredt utover byen i mange ulike lokaler. Det sier seg selv at dette gjorde samarbeidet vanskelig, og at potensialet i å utvikle ett sterkt og samlet miljø ikke kunne utnyttes fullt ut. Med samlokaliseringen i Møllendal, har vi fått en synlig og slagkraftig arena der fagfeltene eksponeres for hverandre på tvers. Dette får også ringvirkninger for kunst- og kulturbyen Bergen.

Bygget er viktig i seg selv. Lokalene er skreddersydd for å drive kunstnerisk utviklingsarbeid på høyeste nivå innen kunst og design, og vil huse en av Nordens mest fremtidsrettede utdanninger på feltet. En satsing på en milliard kroner, sier noe om forventningene til hva fakultetet skal bidra med, og om verdien dette har for samfunnet.

Dette er også første gang kunst- og designutdanningene i Bergen er samlet under samme tak, som en spydspiss i en ny kunstbydel. En slik samlokalisering gir store muligheter, ikke minst i å utvikle nye grenseoverskridende kunstneriske uttrykk i områdene mellom kunst, musikk og design, og i å skape forbindelser mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning. Det nye ph.d.-programmet i kunstnerisk utviklingsarbeid med 15 nye stipendiatstillinger er et godt eksempel på dette.

Bygget står stødig på en akse som strekker seg fra Møllendal, via Grieghallen og Kode, til Den Nationale Scene. Med 600 studenter og 130 ansatte, er fakultetet et stort apparat sett i et byperspektiv. Fakultetet har allerede tett kontakt med byens mangfoldige kunstmiljø, men samlokaliseringen gjør at vi bedre koordinert og mer målrettet kan videreutvikle våre forbindelser til de store kunst- og kulturinstitusjonene. For eksempel med Kode, Festspillene, Bergen Assembly og Borealis Festival. Som prodekan for forskning, Anne-Helen Mydland, sa i et intervju: Bergen er ikke størst eller mest sentralt, men dette bygget er som en megafon inn i Bergens kulturliv og viser ambisjoner.

Vi tror også at nybygget gjør oss til en mer synlig samarbeidspartner internasjonalt, og i neste omgang Bergen til et mer attraktivt sted å studere, utvikle og forske på kunst. Våre ansatte er aktive i internasjonale nettverk som genererer forskningsprosjekter, konserter, utstillinger og utveksling. Dette nettverket bringer vi til Bergen. Også disse, i tillegg til våre egne studenter og ansatte, drar ut som ambassadører for kunst- og kulturbyen Bergen.

Nettopp å åpne seg mot verden, har vært viktig for alle involverte aktører i utviklingen av det nye Snøhetta-bygget. Kunsten skal ha rom til å utvikle seg på egne premisser, men den skal også formidle og vende seg ut mot samfunnet. Fakultetet har mellom annet fått en egen offentlig sone som gir publikum tilgang til de store prosjekthallene, galleri, bibliotek, materialbibliotek og kafé. Det er viktig for å åpne oss mot byen og publikum.

Men vi er enda ikke i mål. Skal vi lykkes fullt i å realisere ambisjonen om å skape et fakultet som er en premissleverandør for den internasjonalt orienterte kulturbyen Bergen, må vi få samlet alle miljøene i Møllendal. Vi trenger videre støtte fra Bergen kommune for å realisere et nytt bygg for Griegakademiet på nabotomten, og er spente på å se bevilgninger over statsbudsjettet. Vi er optimister i så måte. Statsbygg eier tomten og planleggingen har allerede kommet langt.

Gjennom sammenslåingen av Kunst- og designhøgskolen og musikkmiljøet ved universitetet, har vi tatt et viktig skritt mot et fullverdig fagmiljø. Dette vil bidra til at Bergen som kunst- og kulturby blir enda mer attraktiv; for de som skaper og forsker på kunst, design og musikk, men også for Bergen som en internasjonal møteplass. Slik vil nybygget på Møllendal, som det største kulturbygget i Bergen på 40 år, gi kulturbevisstheten i Bergen og på Vestlandet et løft, og være avgjørende i å nå visjonen om kunstbyen Bergen.

Dag Rune Olsen

Rektor

Universitetet i Bergen

Innlegget ble først publisert hos BT, 11.10.2017.

 

Humaniora – sett søkelys på kvalitet snarere enn organisering

Må humanistisk forskning foregå innenfor rammen av organiserte forskningsgrupper?  Spørsmålet opptar fagpanelet som har evaluert norsk humanistisk forskning på oppdrag av Forskningsrådet, og kommenteres av Toril Moi og Christen Krogh i innlegg i Morgenbladet. Forskningsrådets evaluering legger til grunn at forskningen foregår i organiserte grupper av forskere. Moi er kritisk og påpeker at dette er en uvanlig måte å organisere forskningen på innen en rekke humanistiske fag.

Forskning må organiseres etter behov og ut fra hva som belyser forskningstematikken og problemstilling best. Av og til er forskningsgrupper den klart beste arbeidsformen, andre ganger kan enkeltforskeren i dialog med sitt internasjonale kontaktnett være suverent best. Her er vi også enige: Forskningsgrupper må etableres ut fra behov og av forskningsmiljøene selv. Det er betryggende at Christen Krogh slår fast at: «Forskningsrådet har ingen ambisjoner om å tvinge norske humanister til å organisere seg i grupper».  Diskusjonen om hvordan humanioraevalueringen skal følges opp må ikke reduseres til en debatt om forskningsgrupper.

Evalueringen av norsk humanistisk forskning avdekker – som for de fleste andre fagområder ved norske universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner – varierende kvalitet. Det pekes på at norske humanister publiserer for lite. Toril Moi skriver i sitt innlegg: «Skriving er tenking. Å skrive er viktig for å danne kunnskap, og derfor er det betenkelig når evalueringen viser at mange av norske humanister ikke skriver.»  Her deler jeg Mois syn helt og fullt: innsikt formes gjennom arbeid med tekst og står sentralt i enhver forskers arbeid. Evalueringen er også kritisk til at mange publiserer sine arbeider i mindre viktige publikasjonskanaler med liten rekkevidde.  Monografier står sterk i den humanistiske publikasjonstradisjonen – det er det all mulig grunn til. Samtidig ser vi en økende tendens til publisering av forskningsartikler i internasjonale tidsskrifter. Forskningspolitikken og institusjonsledelse må stimulere til publisering i de beste internasjonale tidsskriftene og gjennom solide monografier.

Moi skriver at vi burde kunne forvente oss mer av norske humanister. Ved Universitetet i Bergen tar vi naturligvis humanioraevalueringen på alvor; samtidig er det viktig å understreke at mange av miljøene er solide. Sammen med humaniorameldingen danner –evalueringen et godt utgangspunkt for arbeidet med en egen humaniorastrategi ved Universitetet i Bergen, hvor humanioras betydning for samfunn, lokalt og internasjonalt, dens rolle i de sentrale samfunnsutfordringene, samt vitenskapelig kvalitet vil belyses.

Dag Rune Olsen

Rektor, Universitetet i Bergen

Innlegget stod først på trykk i Morgenbladet 22.september 2017.

Digitalisering er en viktig strategisk satsing for UiB

Kunnskapsdepartementets nye strategi for digitalisering i høyere utdanning og forskning kommer med klare mål og forventninger om at høgskoler og universitet løfter digitalisering til et strategisk nivå, og integrerer denne i all faglig og administrativ virksomhet.

Det er svært viktig at det nå er lansert en samlet digitaliseringsstrategi for UH-sektoren, med signal fra departementet om hvilke prioriteringer som er viktigst. Digitalisering er en viktig satsing for oss, og den nye strategien understøtter arbeidet som alt er godt i gang ved UiB.

Som ledende innen sektoren har vi høy bevissthet om digitalisering som et viktig strategisk verktøy for å nå vårt overordnede mål: høy studiekvalitet, aktiv læring og fremragende forsking. Allerede i oktober 2016 vedtok vi vår egen digitaliseringsstrategi. Der har vi satt strategiske mål for hvordan vi skal utnytte mulighetene digitalisering gir, sammen med de strukturelle endringene digitalisering medfører.

UiBs digitaliseringsstrategi er delt inn i fem grunnleggende strategier: 1. En gjennomgående digitalisert infrastruktur, 2. Brukerorienterte digitale tjenester, 3. Det digitalt inviterende universitetet, 4. Det administrativt selvbetjente universitetet, og 5. En kultur for endrings- og gjennomføringsevne.

All vår infrastruktur skal utformes og tilrettelegge for digitalisering, slik at den støtter digital innsamling, bearbeiding og formidling av stadig større mengder data og informasjon, samt digital drift og forvaltning. Vi tar i bruk og utvikler ny teknologi som gjør det mulig å hente inn, produsere og dele svært store datamengder. Vi har etablert Medborgerlaben, et nytt forskningslaboratorium som brukes av flere fagfelt ved UiB og andre institusjoner, og Norsk medborgerpanel, en internettbasert undersøkelse om nordmenns holdninger til viktige samfunnstema. I 2016 tok vi også i bruk en ny elektronisk løsning for å sikre trygg behandling av sensitive personopplysninger i forskning.

UiB skal ha brukerorienterte digitale tjenester. Vi viderefører og forsterker vår satsing på nye og innovative digitale lærings-, vurderings- og formidlingsformer gjennom DigUiB-programmet, og legger til rette for at studenter og ansatte får utviklet sin digitale kompetanse og modenhet. Fra og med høsten 2017 var alle våre digitaliserbare skoleeksamener digitale, og i fjor innførte vi også den nye digitale læringsplattformen Mitt UiB ved hele universitetet. Denne er utviklet med fokus på pedagogiske muligheter og aktiv læring for studentene, og finnes også som app. Videre arbeider Program for universitetspedagogikk med å utvikle aktiv læring og vurdering knyttet til mulighetene i læringsplattformen og den digitale eksamensløsningen TALIDA.

UiB skal være et digitalt inviterende universitet. Vi bruker digitalisering for å legge til rette for lokalt, nasjonalt og globalt forsknings og utdanningssamarbeid, og for å åpne oss mot samfunnet rundt oss. Her er våre nye klyngesatsinger sentrale, da disse gir grunnlag for utvikling og samarbeid med andre aktører i samfunns- og næringsliv. I vår nye helseklynge vil digitalisering være et viktig virkemiddel for å skape innovative helse- og omsorgsløsninger i primærhelsetjenestene for hele mennesket.  I Media City Bergen har vi blant annet etablert en egen læringslab der tverrfaglige administrative miljøer arbeider tett sammen med fagmiljøene og klyngepartnerne om å utvikle prosesser, verktøy og tjenester for digital læring, vurdering og formidling.

Vi har selvbetjening og automatisering som en gjennomgående målsetning for administrative systemer og tjenester ved UiB. Alle administrative prosesser skal være papirfrie innen 2020. Vi vil også videreføre BOTT-samarbeidet med de andre breddeuniversitetene om anskaffelser av felles administrative støttesystemer.

I vår femte delstrategi for digitalisering, har vi satt mål for hvordan vi skal oppnå en kultur for endrings- og gjennomføringsevne. Vi vet at nye digitale verktøy, systemer og tjenester medfører endring i arbeidsmetoder, prosesser, kultur og organisering. Vi jobber kontinuerlig med å styrke den digitale kompetansen hos de ansatte. Her er Digital myldredag som vi arrangerer for alle ansatte i oktober ett konkret tiltak. Arrangementet skal vise det store mangfoldet av digitaliseringsarbeid som foregår ved UiB, og har som mål å informere, inspirere og motivere alle ansatte, og å gi ansatte muligheten til å videreutvikle sin digitale kompetanse sammen.

I samarbeid med Norgesuniversitetet inviterer vi også til Nasjonal konferanse for digitalisering i høyere utdanning i november. Dette er en konferanse på ledernivå, som vil omfatte temaer knyttet til digitalisering av undervisning, vurdering og formidling, nasjonale føringer og rammeverk, institusjonelle støttestrukturer, digitale verktøy som støtte for studentaktive læringsformer, og digital kompetanse og arbeidslivsrelevans i studieprogrammene.

Dette er bare noe av den pågående aktiviteten knyttet til digitalisering ved Universitetet i Bergen. Vi har tatt høyde for at nye nasjonale føringer vil kunne gi rammer for digitaliseringsarbeidet ved UiB. Det har vært viktig for oss at våre strategiske veivalg skal kunne tåle organisatoriske endringer og endrede rammevilkår. Den nasjonale digitaliseringsstrategien understreker viktigheten av grep vi har tatt og gir oss ny drakraft på veien mot det som er universitetets overordnede mål, også i digitaliseringsarbeidet: høy studiekvalitet, aktiv læring og fremragende forsking.

Dag Rune Olsen

Rektor

Universitetet i Bergen

Nei til forbud er ikke ja til nikab

Hver enkelt institusjon bør ut fra faglig behov selv kunne vurdere et forbud.

«Det fremstår som en gåte at det vi regner som åndseliten i vårt land, «går utenom» når det gjelder nikab», skriver Inger-Margrethe Lunde i Aftenposten, 14.september.

Det er bred oppfatning i universitets- og høgskolesektoren om at et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg ikke støttes. Vi går ikke utenom. Tvert imot tørr vi å regulere dette selv, uten å måtte lene oss på et nasjonalt lovverk.

Departementet viser til at det bare er noen få kjente tilfeller av nikab-bruk ved universitet og høgskoler i dag. På grunn av erfaringene med det ene tilfellet av nikab-bruk ved HiOA, ble det utviklet et regelverk ved institusjonen, der studieprogrammene har mulighet til å forby ansiktsdekkende plagg ut fra fire kriterier: identifikasjon, helse og hygiene, sikkerhet og kommunikasjon. Det har ikke vært tilfeller med nikab-bruk etter at regelverket kom på plass, og tilbakemeldingene tyder på at lokale regler fungerer bra.

I en rapport som er utarbeidet for departementet av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, vises det til forskning som tyder på at kategoriske forbud kan øke symbolverdien av plagg som nikab og burka, og bidra til at det blir en kampsak. Et forbud kan også bidra til stigmatisering og utenforskap, som mange muslimske kvinner allerede opplever i dag. Det vil i tilfellet være svært uheldig om et lovforbud skulle bidra til økt stigmatisering, utenforskap og styrket symbolverdi av heldekkende ansiktsplagg.

Universiteter er sekulære institusjoner, men vi skal like fullt ha respekt for ulike religiøse og kulturelle utrykk og symboler. Religiøse klesplagg skal i utgangspunktet ikke være til hinder for å ta høyere utdanning, og et generelt forbud kan være uforenlig med prinsippet om lik rett til utdanning.

Bruk av heldekkende ansiktsplagg er utfordrende i en rekke undervisningssituasjoner, noe vi har erfart også ved Universitetet i Bergen. Vi mener likevel at utdanningsinstitusjonen selv kan og bør regulere dette; ikke minst av hensynet til universitetenes frie og uavhengige stilling og rolle i samfunnet.

Dag Rune Olsen,

Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget stod først på trykk i Aftenposten 20.september 2017.

Tanken må være fri

Øremerking og føringer vil før eller senere utfordre universitetenes faglige uavhengighet.

Akademisk frihet er nedfelt i Universitets- og høgskoleloven og gir institusjonene stor autonomi med hensyn på forsking og utdanning. Slik kan samfunnet feste lit til den kunnskapen vi frembringer. Men stadig oftere ser vi at den akademiske friheten og respekten for kunnskap utfordres, også i våre nærområder. Det er dårlig nytt for en verden som i økende grad er avhengig av kunnskap for å håndtere sine utfordringer.

Viseadministrerende direktør ved Simula Research Laboratory, Kyrre Lekve, skriver i en kronikk i Aftenposten tidligere i sommer at «universitetene er slaver av finansieringssystemet». At norske universiteter er lite finansielt uavhengige sammenlignet med andre europeiske universiteter, stemmer. Spørsmålet er om dette påvirker vår akademiske frihet?

Sammenslutningen av europeiske universiteter (EUA) publiserte tidligere i år en oversikt over universitetenes autonomi i nærmere 30 regioner i Europa. I vurderingen av institusjonenes autonomi inngår fire forhold: organisatorisk, finansiell, personalmessig, og faglig uavhengighet. Norske universiteter nyter godt av høy faglig autonomi, skårer middels høyt på organisatorisk og personalmessig autonomi, men rangeres som tredje sist i Europa med hensyn på finansiell uavhengighet.

Årsaken er sammensatt og dels knyttet til at norske universiteter ikke tar skolepenger. Viktigere er imidlertid at budsjettene ikke er flerårige, at man ikke kan ta opp lån eller overføre overskudd til neste års budsjett. Dette reduserer institusjonens mulighet til langsiktig planlegging og budsjettering.

Bildet må imidlertid nyanseres. Norske universiteter har de siste årene hatt en vedvarende og substansiell økning i sine budsjetter der hvor andre nasjoner har måttet kutte. Sammenlignet med verden for øvrig har norske universiteter dessuten en høy grunnfinansiering, og jevnt over liten andel konkurranseutsatt og resultatbasert finansiering.

Finansiell autonomi er viktig fordi den legger grunnlaget for den faglige uavhengigheten. Øremerking og føringer reduserer den finansielle autonomien og vil før eller senere kunne utfordre institusjonens faglige uavhengighet. Universiteter som i begrenset grad rår over sine økonomiske midler vil heller ikke kunne realisere egne prioriteringer fullt ut. Derfor er det velkomment når kunnskapsministeren tar til orde for flerårige budsjetter. Et mangfold i kilder til finansiering av universitetets aktiviteter vil også kunne bidra til finansiell – og dermed faglig – autonomi.

Norske universiteter er en del av staten, og Stortinget bevilger rundt 30 milliarder kroner hvert år til forskning og undervisning ved disse institusjonene.  Da er det legitimt at våre folkevalgte interesserer seg for resultatet av investeringene. Like fullt har skiftende regjeringer sett viktigheten av den akademiske frihet loven gir og respektert denne. Derfor, men også bare derfor, kan norske universiteter nyte godt av en høy grad av faglig uavhengighet på tross av lavere finansiell autonomi.

Dag Rune Olsen

Rektor, Universitetet i Bergen

Teksten ble først publisert i Klassekampen 18.september 2017.

UiB tar sikkerhet på alvor

I midten av august ble det begått et innbrudd ved Universitetsmuseet i Bergen og uvurderlige kulturskatter ble stjålet. Det har naturlig nok medført en diskusjon om sikkerheten ved museet var tilstrekkelig. Universitetet i Bergen har ansvar for en omfattende samling av kulturminner og –skatter; et ansvar som også er nedfelt i universitets- og høgskoleloven. Forsvarlig lagring og sikring av kulturminnene er sentrale oppgaver i dette forvaltningsansvaret.

Universitetet i Bergen (UiB) tar selvkritikk på at sikringen ikke var tilstrekkelig god til at tyveriet kunne forhindres. Jeg vil likevel understreke at dette konkrete innbruddet kunne skje fordi flere uheldige omstendigheter oppsto på en og samme tid. Vi har både omfattende rutiner og sikkerhetsopplegg som normalt skal hindre nettopp slike innbrudd.

Hvordan kunne dette skje? Gjenstandene som ble stjålet fra de arkeologiske samlingene ved Universitetsmuseet hadde vært oppbevart i magasiner siden 17. mars. Sikkerheten ved magasinene er i utgangspunktet god. Bygningen har sikringer i flere ledd, blant annet skallsikring, bevegelsessensorer og vektertjeneste. I juni ble det imidlertid satt opp stillas i forbindelse med rehabilitering, noe som kunne gjøre det mulig å ta seg inn i de øverste etasjene av bygget. Derfor ble det i forkant av oppussingen gjort en grundig sikkerhetsanalyse. Stillasalarm ble rutinemessig montert og tilbud på ytterligere sikring ble innhentet. Omfattende sikringstiltak utover alarmsikring av stilas var planlagt, men ikke gjennomført. At tiltakene ikke ble iverksatt er en klar systemsvikt hos oss. Universitetet har nå satt i gang et eget prosjekt for å gjennomgå rutiner og system for interkontroll og sikkerhet.

Historien er ellers kjent. Stillaset var utstyrt med alarm tilknyttet vaktsentral. Denne alarmen ble utløst to ganger lørdag kveld den 12. august og bygget ble begge ganger undersøkt utvendig av vaktselskap uten at noe mistenkelig var og se. Etter innbruddet ble det umiddelbart iverksatt en rekke tiltak for å bedre sikkerheten ytterligere, blant annet gjennomgår vi alle museets lokaler for å sikre at romsikkerheten er god nok.

I 2007 gjennomførte Riksrevisjonen tilsyn av universitetsmuseene i Norge, der det ble pekt på behovet for å sikre bedre forvaltning av samlingene, og styring av universitetsmuseene. Dette har vi fulgt opp, og de siste ti årene har det blitt gjort betydelige investeringer for å trygge og sikre bygg og gjenstander ved UiB.

Budsjettene til Universitetsmuseet i Bergen er økt, og ledelsen ved museet er styrket med flere ressurser. Det er etablert nye sikre magasin med klimastyring for god samlingsforvaltning i Realfagbygget og i fjellhaller, og moderne konserveringslaboratorium er etablert i Realfagsbygget. Det er satt i gang rehabilitering av bygget til De naturhistoriske samlinger der byggeprosjektet ferdigstilles neste år, med åpning av utstillingene i 2019. Adgangskontrollanleggene til alle universitetets bygg, inkludert museene, har blitt oppgradert, og UiB har styrket sin vektertjeneste. Planlegging av oppgradering av bygget til De kulturhistoriske samlinger ble satt i gang i 2014, og skal gjennomføres etappevis over en fireårs-periode. Første del omfatter tårnbygningen, der innbruddet i august fant sted. Det er også utarbeidet romprogram for et nytt magasinbygg for museet og øvrige samlinger ved Det humanistiske fakultet og Universitetsbiblioteket. Samlet har vi satt i gang sikring og ombygging for flere hundre millioner kroner.

Dette er likevel ikke nok når en vet at nær 400 gjenstander, hovedsakelig fra jernalderen (500 f.Kr til 1030 e.Kr), og særlig perioden vikingtid (800-1030 e.Kr), nå er på avveie. Det er et ansvar som hviler på universitetsledelsens skuldrer. Ved siden av arbeidet med å oppgradere sikkerheten ytterligere, legger vi vekt på å få ut informasjon om de stjålne skattene, både nasjonalt og internasjonalt. Håpet er at publikum, museer og samlere rundt om i verden skal være så kjent med verdiene at gjenstandene aldri lar seg omsette, og at skattene finner veien hjem til Universitetsmuseet i Bergen.

Dag Rune Olsen, Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert i BT, 30.august.

Vi trenger tydelige signaler om forskning

Et solid løft er nødvendig for å nå det politiske målet om at tre prosent av BNP skal brukes til forskning.

Politikk er viktig. Også innen høyere utdanning og forskning. Ja, kanskje særlig i vår sektor siden det her særlig gjelder å planlegge langt frem i tid. Å utdanne forskere, utvikle forskningsmiljøer og sette i gang nye utdanninger krever ressurser, tålmodighet og gode langsiktige planer. Verdien av langsiktige perspektiver blir både anerkjent og sett på som nyttig iblant våre sektorpolitikere. Dagens regjering og stortingsperiode har gitt oss både Langtidsplan for forskning og høyere utdanning og reformer med viktige konsekvenser for oss som jobber i akademia. Nettopp derfor håper jeg årets valgkamp gir rom for å tydeliggjøre politikkens posisjoner.

Et viktig perspektiv for en slik debatt ville vært hvordan vår store nabo i sør, EU, satser på og forstår kunnskap. Ikke minst fordi vi er en viktig bidragsyter til deres forskningsbudsjetter. Hva er så på agendaen i Brussel når det gjelder forskning? «Det mest fornuftige EU kan gjøre er å doble sine forsknings- og utviklingsbudsjetter.» Det er anbefalingen fra en ekspertgruppe under ledelse av Pascal Lamy. Den tidligere sjefen for Verdens handelsorganisasjon (WTO) har ledet arbeidet med det som trolig blir dette tiårets viktigste forskningspolitiske dokument i EU.

EU troner ikke på innovasjonstoppen og utfordres av andre land og regioner når det gjelder utvikling av ny kunnskap. Det bekymrer EU og kommisjonæren for forskning og innovasjon, Carlos Moedas. Kunnskap er viktig for demokratisk utvikling, omstilling av næringsliv, industri og offentlig sektor, for verdiskaping og velferd.

Spørsmålet som kommisjonæren stiller seg – og som ekspertgruppen fikk i mandat å finne svaret på – er hva må EU gjøre for å bli en globalt ledende kunnskapsregion. Anbefalinger ble presentert i Brussel rett før ferien. En dobling av forskningsbudsjettet er et formidabelt løft og kan nok friste nasjonale politikere til å renonsere på egne, nasjonale ambisjoner for forskning. Den tanken har mer enn streifet ekspertgruppen som foreslår å binde de nasjonale forskningsbudsjettene til tilsvarende økning som for EU. Det vil i tilfellet bli et solid løft, men også krevende for flere av EUs medlemsland.

Et solid løft er midlertid nødvendig for å nå det politiske målet om at tre prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) skal brukes til forskning. Selv da vil det være et stykke frem til Sør-Korea og Japan som i 2015 brukte henholdsvis 4,2 prosent og 3,5 prosent av BNP til forskning.

I 2013 gikk Kina forbi EU i andel av BNP brukt til forskning, og begge ligger litt i overkant av to prosent. Kina har vist formidabel vilje og evne til å øke innsatsen i forskning de siste årene, og det er all grunn til å tro at det fortsetter. Tre-prosentmålet deles også av den norske regjeringen.

EU har bedt om – og fått – forslag til en ambisiøs forskningspolitikk for de neste ti årene. Det er liten grunn til å tro at Norges behov for kunnskapsutvikling og innovasjon er vesentlig annerledes enn for EU. Har norske politikere samme ambisjoner for vårt samfunn? Det vil forhåpentligvis høstens valgkamp vise.

Dag Rune Olsen, Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert hos BT, 28.august.

 

Gullkysten slår tilbake

Det er på Sør- og Vestlandet vi finner mange av de mest produktive og teknologisk ledende bedriftene i landet.

Næringslivet langs kysten fra Agder til Hordaland er blant de store driverne av norsk økonomi. Etablering av et nytt, stort forskningsselskap vil styrke våre landsdeler ytterligere.

Her er paradokset: Trøndelag, Oslo og Akershus har i en årrekke blitt vurdert til å være lengre fremme enn Sør- og Vestlandet på innovasjon, ifølge European Innovation Scoreboard som hvert år kartlegger ulike regioners evne til innovasjon og omstilling. Samtidig er det på Sør- og Vestlandet vi finner mange av de mest produktive og teknologisk ledende bedriftene i landet. Det er dette kunnskapsparadokset vi som leder universitetene langs «Gullkysten» ønsker å endre på.

Og her er medisinen: Universitetene og forskningsinstituttene langs «Gullkysten» etablerer nå et nytt forskningsselskap som skal gjøre Sør- og Vestlandet sterkere på oppdragsforskning, innovasjon og verdiskapning. Selskapet, som får hovedkontor i Bergen og vil være operativ fra nyttår, skal gjøre de to landsdelene bedre rustet til å ta opp konkurransen med forskningsinstitutter i inn- og utland.

Målsetningen er at Sør- og Vestlandet skal ta en fremtredende norsk og internasjonal rolle innen innovasjon og oppdragsdrevet forskning. Jeg mener at det er særlig næringslivet langs kysten vår som vil kunne lede an i omstillingene i årene fremover, i takt med teknologiutvikling og i møte med globale utfordringer innen klima, energi og samfunn. Vi ønsker å spille en sentral rolle i å sikre norsk omstilling og å styrke Norge som forsknings- og verdiskapingsnasjon, og her vil det nye forskningsselskapet kunne være en drivende samarbeidspartner for et arbeids- og næringsliv som trenger all den drahjelpen det kan få.

Samlet vil selskapet seile opp som en av de store aktørene innen norsk oppdragsforskning, og forhåpentligvis også kunne puste SINTEF i nakken. Selv om hovedkontoret skal ligge i Bergen vil den lokale faglige forankringen på forskjellige lokasjonene fortsatt stå sterkt. Ett sterkt forskningsselskap vil kunne være betydelig mer slagkraftig, bedre koordinert og posisjonert enn partene hver for seg. Oppdragsforskning skjer i økende grad i et internasjonalt marked, og da er det en fordel å være en stor aktør.

Hver for seg har forskningsselskapene allerede over lang tid hatt et utstrakt samarbeid med industrien og bidratt til en imponerende teknologiutvikling over mange år. For at hele kyststripen, fra sør og opp til Hordaland blir sterkere på forskning, innovasjon og verdiskaping, vil det likevel være viktig at det nye selskapet fører til enda sterkere faglig og administrativ kraft ved alle de geografiske lokasjonene. Et samlet forskningsselskap vil, sammen med universitetene, stå sterkere også i arbeidet med å hente forskningsprosjekter og – midler fra EU og Norges forskningsråd.

Utfordringen blir nå å få næringslivet med på laget. Det er ingen hemmelighet at det norske næringslivets investeringer i forskning og innovasjon over tid har vært høyst moderat og er én av forklaringene på hvorfor Norge har vært betraktet som en under middels innovativ nasjon, ifølge EUs European Innovation Score Board.

En annen faktor er stor andel av svært små og mellomstore selskaper som naturlig nok ikke har kapasitet til egen forskning og utvikling.

En tredje faktor – som henger sammen med de to foregående – er lav andel ansatte med forskerkompetanse i næringslivet. Det er disse hullene det nye forskningsselskapet søker å tette, og med det få til et solid løft for norsk forskningsinnsats.

Dag Rune Olsen,

Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende, 16.august 2017.