Skip to main content

Digitale Regnbuedager i jubileumsår

I fjor gikk vi i tog, stolte bak parolen «Mangfold som former samfunnet». I år feirer vi digitalt. Foto/ill.: UiB

I år blir det ikke noe av den velkjente Pride-paraden her i Bergen, men heldigvis vil Regnbuedagene avholdes digitalt – for vi har to jubileer å feire. I 2020 fyller Norges skeive bevegelse 70 år og den bergenske bevegelsen 50 år. Kanskje skulle vi helst ha feiret et mye høyere tall for jubileumsårene, men så ser vi også hvor mye bevegelsene har fått til på så kort tid.

For nå tar vi nesten for gitt at de første sommerdagene er synonymt med regnbueflagg, glitter og kjærlighetsord i gatene. Men det har absolutt ikke alltid vært tilfellet. For ikke så fryktelig mange år siden, var det en fjern tanke for skeive aktivister å marsjere i gatene. For at vi skal forstå hvor langt vi er kommet er det også viktig å skjønne hvordan vi har kommet hit.

Mellom fest og feiring er historien til dagens skeive bevegelse fylt med harde og mørke realiteter. Fra intervjuer utført av Skeivt arkiv kan vi f.eks. høre Janne Krogstad fortelle om hvordan man i de første togene som gikk i Oslo kunne bli spyttet på og møtt med stygge blikk og skjellsord. Eller vi kan lytte til fortellingen til Kaltham Alexander Lie om stigmaet ved å komme ut av skapet som innvandrer og hvilke konsekvenser det kan ha for familielivet. Så når vi feirer jubileum i år bør vi minnes ekstra de som for 70 år siden startet arbeidet til den norske homobevegelsen. En bevegelse som ofte foregikk i skjul, og selv det nøytrale navnet Det norske forbundet av 1948 måtte ha dekknavnet Foreningen for by og bygd på postgirokontoen sin. Sex mellom menn var forbudt ved lov i Norge fram til 1972, og det å få fjernet denne paragrafen var bevegelsens første store kampsak.

Siden den gang har bevegelsen vokst – og kampen deres har resultert i mange seiere. Diskrimineringsvern, kjønnsnøytralt ekteskap i stat og kirke, retten til å skifte juridisk kjønn, og en generelt stor og voksende aksept i samfunnet er blant de mange seirene vi feirer med Pride. Dessuten har homobevegelsen utviklet seg til å bli den skeive bevegelsen som inkluderer et langt større mangfold nå enn den gang. Her ved Universitetet i Bergen feirer vi denne utviklingen med parolen «Mangfold som former samfunnet», som vi alle hadde gått under om paraden skulle vært holdt i år også. Parolen er en omskrivning av mantraet vårt; «Kunnskap som former samfunnet», for som vi ser av den skeive historien er aksept og feiring av mangfold helt sentralt for et samfunn som fungerer.

Regnbuedagene i Bergen, og Pride i større forstand, er en feiring av endring, verdien av empati og resultatene av hardt arbeid og mot. For å forstå dette trengs kunnskap og hukommelse. Gjennom Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen får vi formidlet store mengder av nettopp denne kunnskapen. Arkiver forvalter samfunnets minner, og forskningsarbeidet som skjer ved arkivene våre er dypest sett med på å hjelpe oss å forstå oss selv og samfunnene våre.

I flere land i Europa og verden ser vi sterke krefter som motarbeider f.eks. kjønnsforskningsmiljøer og forskning på samfunnsminoriteter. Dette er farlige holdninger og tendenser som undergraver søken etter kunnskap. Vi må ha kunnskap om samfunnets mangfold om vi skal kunne ha best mulig grunnlag for å fatte gode og kloke avgjørelser, ikke bare politisk, men også i hverdagen. Derfor er det også så viktig at vi hegner om forskningsarbeidet tilknyttet Skeivt arkiv, samt andre fagmiljøer, som utforsker både skeiv historie og andre deler av samfunnshistorien vår som er lite gransket.

Regnbuedagene feires heldigvis i år i digitalt format. Og ved Universitetet i Bergen hever vi stolt ordene: «Mangfold som former samfunnet», nå som sommeren står for dør.

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

Åpningen av Festspillene i Bergen var storslått selv i digitalt format, og som en del av konserten ble Nystemten sunget frem i en nydelig sammensatt video. Også rektor Dag Rune Olsen bidro med sang sammen med mange fra styret for Festspillene i Bergen. I den anledning var de så heldige at vår egen Hilde Haraldsen Sveen, en av våre fremste sangpedagoger, kunne gi styret litt undervisning i skjønnsang.

Bli med på litt moro bak kulissene! Og ta en titt på åpningskonsert og resten av det flotte programmet til Festspillene i år: https://www.fib.no/program/

Ledelse er å lytte – også i politikken

«Micromanagers tell. Leaders ask»
– Jo Miller

Jeg har vært leder i en stor kompetanseinstitusjon, som Universitetet i Bergen er, lenge nok til å innse at ledelse gjennom detaljstyring hverken er mulig eller nyttig. Ledelse handler i stor grad om å sette retning, rekruttere de beste fagfolkene og deretter gi dem ro, støtte og oppmuntring til å løse arbeidsoppgavene. Erfaring tilsier at det gir det klart beste resultatet for virksomheten og den enkelte arbeidstaker. Føler du som leder at du trenger å lede gjennom detaljstyring snarere enn ved å lede helheten, så kan det jo være fordi retning og mål er uklart eller kommunikasjon innad ikke er god nok. Kall det overadministrering, micromanagement eller detaljstyring – det er uansett ikke en god idé.

Forrige uke ble et flertall på Stortinget, bestående av alliansen Arbeiderparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, enig om å be regjeringen legge frem forslag til nytt finansieringssystem for universiteter og høgskoler. «Relevant arbeide etter endt studie» skal inngå som «incentiver/faktorer i forslag til nytt finansieringssystem».  Av flere gode grunner har alliansens forslag møtt motbør. «Å belønne universiteter og høgskoler økonomiske etter hvor mange studenter som får relevant jobb, er sikkert godt ment. Men det kan også være et uttrykk for et snevert og instrumentelt kunnskapssyn», skrev Oddrun Samdal og jeg i Khrono.

Et annet argument at å låse seg til en konkret faktor er uklokt av Stortinget. Det er liten tvil om at politikerne både kan og skal sette krav til og mål for høyere utdanning – de skal sette kunnskapspolitisk retning. Noe ganske annet er å vedta – uten utredning av mulige konsekvenser og alternativer, slik Utredningsforskriften pålegger – en så konkret faktor som studenter med «relevant arbeide etter endt studie» i finansieringssystemet. Dette er styring i det små og ikke i det store. Dersom målet er å sikre nok sykepleiere til helsesektoren i Norge, lærere i skoleverket, teknologer til norsk industri, så finnes det naturligvis en rekke ulike virkemidler. Og disse skal belyses i en melding til Stortinget neste år om nettopp styring av høyere utdanning.

Vedtaksforslaget kommer i forbindelse med en høring om Kompetansereformen – Lære hele livet (Meld. St. 14 (2019-2020). Og som Andreas Trohjell, nåværende leder av Studentparlamentet ved UiB og påtroppende leder av NSO, påpeker på Twitter: «vi kan ikke vedta slikt midt i høringsprosesser. Det kommer en ny lov og en styringsmelding, la oss diskutere saken med sektoren før den vedtas!»

Andreas Trohjell forstår verdien av å diskutere saken med sektoren. Hva tenker arbeidslivet er den beste måten å sikre kompetanse nå og i fremtiden? Og departementet har sikkert velfunderte oppfatninger av hvordan et offentlig finansieringssystem av høyere utdanning kan se ut og hvilke faktorer som bør inngå. Å lytte er ingen dum ide i forkant av beslutninger. Det er ledelse.

 

Dag Rune Olsen
Rektor

8.mai 2020: jeg retter ryggen og setter en binders i jakkeslaget

Foto/ill.: Vebjørn Granum Kjersheim, UiB

Selv de minste symboler ble kraftfulle under krigen. Den ellers så unnselige og hverdagslige bindersen var en av disse. Den bøyde ståltråden som vanligvis brukes for å holde papirer sammen, ble selve symbolet på samhold og motstand mot okkupantene. Den ble båret med stolthet på jakkeslaget og slått ned på av okkupantene.

Samhold er kanskje det som gjør oss til en nasjon. I hvert fall i krisetider, slik som under krigen. Men i det siste har også en annen ubuden gjest frarøvet oss deler av vår tilvante frihet. I solidaritet og samhold med eldre og syke i samfunnet som er særskilt utsatt for alvorlig sykdom har vi isolert oss i håp om at pandemien må gi tapt, må kapitulere. Det har vært krevende. Ikke minst har mange unge og våre egne studenter følt sosial isolasjon som tyngende. Dette erkjente da også statsråd Bent Høie i sin tale til ungdommen tidligere i mai. Igjen er det gjennom samholdet vi viser oss som en nasjon.

Fredsvåren 1945 synger den da så kjente og folkekjære artisten Lalla Carlsen «Norge i rødt, hvitt og blått» fra revyscenen Chat Noir i Oslo. Sangen var forsøkt opprørt tidligere, men den tyske okkupasjonsmaktens sensur forbød den. Ikke så rart kanskje, siden sagen hyller fred og frihet. Men i maidagene kunne gleden, kjærligheten til landet og takknemmeligheten overfor de som kjempet slippes løs. Men aller mest sentralt i sangteksten står håpet for fremtiden og ungdommen. Sangteksten ikler ungdommen flaggets farger: rødt, hvitt og blått, som et symbol på fremtidshåp for nasjon og ungdom:

«Med en lyseblå tiltro til landet
Står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.»

I krig, strid og konflikt er det ofte de unge som lider tap. Unge må bøte med livet i kamp, generasjoner går tapt i økonomiske kriser og politisk vanstyre, liv settes på vent når unge hindres tilgang til utdanning av kunnskapsfiendtlige regimer. Også under andre katastrofer og kriser prøves ungdommen. Nettopp derfor gir vi vår hyllest til ungdommen og retter en takk til dem og deres «tiltro til landet». I det ligger også i dag vårt fremtidshåp.

Fra scenen den maidagen da freden inntok landet synges Lalla Carlsen «La det runge fra gaten og torget!» I år kommer ikke det til å skje. Friheten til det har koronapandemien fratatt oss. Men det betyr ikke at vi ikke kan uttrykke vår glede. Bindersen er på plass på jakkeslaget og fra balkongen stemmer jeg i med Lalla Carlsen:

«Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!»