Photo/ill.: Colourbox

Vil koronakrisen føre til at globalismen svikter og nasjonalstaten tar sin revansj? Er det enten eller? Skal vi tro noen av debattdeltakerne under dagens Politiske kvarter på NRK P2 så virker det så enkelt, men det er det neppe.

Det er ikke åpenbart at det er drakoniske politiske vedtak i nasjonalstaten som alene er det viktigste i møte med koronapandemien. Selvfølgelig er nasjonal politisk handlekraft, smittebegrensende tiltak og høy tillit i befolkningen (i de landene som har dette) avgjørende for kontroll på smittespredning. Men tørr vi heve blikket så ser vi at langsiktige internasjonale samarbeid, kommunikasjon og handel også danner grunnlaget for å møte globale kriser.

WHO har vist seg som en svært viktig aktør for å koordinere informasjon og kunnskap om pandemien og tiltakene som gjøres. Kunnskapen som samles og videreformidles av WHO er avgjørende for hvordan vi skal utforme nasjonale smitteverntiltak, ikke minst for land som ikke har like god internasjonal kunnskapsflyt som andre.

EU har fått kritikk for å komme sent på banen i møte med krisen, men dette undergraver ikke fruktene av langvarig europeisk samarbeid. F.eks. har solide europeiske forskningssamarbeid lagt grunnlag for forståelsen av viruset og for at vaksineutvikling går i høyt tempo.

Selv når nasjonalstatene viser hvor raskt de kan stenge ned og treffe tiltak så blir forestillingen om motsetningen mellom internasjonalt samarbeid og nasjonale vedtak misvisende. Det er snarere en symbiose mellom de to.

Likevel kommer vi ikke bort fra at internasjonale samarbeid og institusjoner unektelig er under press. Eksempelvis ser vi at Trump stanser USAs utbetaling til WHO og at russiske falske nyheter nører oppunder usikkerhet og konspirasjonsteorier som gjør det vanskeligere for EU å kommunisere sine tiltak. Kortsiktighet i EU-politikk har også medført at UiB-ledelsen nettopp har iverksatt Friends of the ERC-kampanjen for å påvirke Europas ledere til å sikre finansieringen av uavhengig, banebrytende forskning gjennom Det europeiske forskningsrådet (ERC).  Når vi ser slikt press må vi for alvor se verdiene av symbiosen mellom velfungerende nasjonalstater og internasjonalt samarbeid. Hvis ikke lokkes man mot blind tro på at det enten er nasjonalstatenes raske handlekraft eller globalismens grenseløshet som er de to eneste veiene å gå. Nok en gang er Aristoteles gylne middelvei et alternativ som ikke trekkes godt nok frem i en polarisert debatt.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved UiB