Foto/ill.: Colourbox

Naturligvis var det ikke helt uventet. I Italia var allerede universitetene stengt. Studenter i Kina var henvist til å studere hjemmefra. Og da statsråd Henrik Asheim kalte inn til nettmøte kl. 12 den 12. mars var beslutningen for norske universiteter tatt. To timer senere kunngjorde statsministeren at alle universiteter og høgskoler stenges. Det har aldri tidligere skjedd i fredstid.

Å stenge et universitet er alvorlig. Naturligvis er det «upraktisk» fordi man ikke får tilgang til sine samlinger, laboratorier og annet som skal til for å utføre forskning. Studentene blir henvist til seg selv uten samme mulighet til fysisk å møte undervisere. Ei heller har de tilgang til bibliotek og lesesaler. Men å stenge et universitet kan oppfattes som vesentlig mer alvorlig enn som så. Myndigheter i illiberale og totalitære samfunn har tidvis stengt universiteter for å kneble den frie og uavhengige røsten disse representerer i samfunnsdebatten. Ikke minst under kriser. Det var naturligvis ikke i statsministerens tanker. Likevel ville jeg nok ikke akkurat valgt det ordet – å stenge.

Statsråd Asheim var raskt ute og presiserte at vi stenger universitetene og høgskolene fysisk, men vi åpner de digitalt. Forventningen om at undervisningen skal fortsette, men da i andre former var tydelig i de påfølgende møtene med statsråden. Undervisningen må legges om; det samme gjelder eksamen. Men undervisningsaktiviteten og –kvaliteten skal holdes oppe så langt praktisk råd er slik at konsekvensene av koronatiltakene blir minst mulig for studentene. Statsrådens forventninger til institusjonene og deres ledere kunne ikke vært tydeligere.

Det er vel 15-20 år siden jeg første gang satt i en boks med et kamera foran meg og en liten skjerm hvor jeg kunne se mine egne PowerPoint-bilder. Min daværende arbeidsplass hadde sørget for infrastruktur til opptak av forelesninger som dermed kunne gjøres digitalt tilgjengelig.  Tanken var besnærende! Studentene kunne følge forelesning hjemmefra, til en tid det måtte passe dem og i forkant av fysisk møte med underviser hvor de da kunne stille vel forberedt. I dag omtaler vi dette med selvfølgelighet som «flipped classroom». Det vil være synd å si at hverken jeg eller mine kolleger la om undervisningen radikalt det første semesteret.

Taktskiftet ble påtakelig den 12. mars. I løpet av få dager ble nær all undervisning lagt over til digitale plattformer gjennom en fantastisk endringsoperasjon. Teknologi ble rullet ut. Ansatte oppviste en dugnadsånd uten sidestykke og opplæring ble gitt gjennom webinarer. Studentene utviste fleksibilitet og stor velvilje. Gjennom de årene jeg har vært rektor har vi arbeidet systematisk med bruk av digitale verktøy i undervisningen vi gir. Jeg liker å tro at alt det kom godt med da vi i løpet av noen dager i mars måtte legge all ordinær klasseromsundervisning og auditorieforelesninger til side. Like fult måtte det en krise til for å få et taktskifte. Og jeg tror endringene er varig. Selv om noen nok vil romantisere auditoriets monologer.

Mange studenter og ansatte vil sette pris på den fleksibilitet, både geografisk og i tid, som digitale læringsarenaer åpner for. Riktig brukt vil det kunne gi mer studentaktiv læring, tid til refleksjoner i møte med underviser og økt læringsutbytte.  Og det fjerner geografiske barrierer, slik som landegrenser. Derfor må og kan vi tenke nytt om internasjonalisering. Kurs ved mitt eget universitet vil ikke lengre være forbeholdt de som kan ta seg frem til et fysisk auditorium oppe på Nygårdshøyden. Du kan studere hos oss fra de fjerneste verdenshjørner.

Noe dager inn pandemikrisen avholdt Universitets- og høgskolerådet sammen med Forskningsrådet en heldigital fagkonferanse – om nettopp digitale fagkonferanse. Plenumsforedrag, parallellsesjoner og workshops samlet nær 200 deltakere og demonstrerte med all mulig tydelighet at forskere kan møtes for å diskutere fag uten det fysiske møtet. Konferansen var planlagt i god tid i forveien og med en helt annen begrunnelse enn koronafaste forskere. Vi ville vise at det lar seg gjøre å bringe forskere sammen uten lange flyreiser med tilhørende store CO2-utslipp. Brått ble konferansen svært så aktuell.

Koronakrisen har gjort sanntidsforskning høyaktuelt. Forskningsmiljøer – hver på sin tue – samler relevante og interessante data om sykdomsspredning og –forløp. Men nærmere svarene kommer en jo ikke raskt nok om ikke alle data stilles til veie for det store forskerfellesskapet verden over. Og det er akkurat det som skjer. Sjelden har forskningen vært mer åpen, data mer delt og ny innsikt skapt mens pandemien utvikler seg. Det skjer naturligvis fordi vi kan arbeide og dele digitalt, men også fordi vi i møte med koronakrisen har endret tankesett og holdninger. Og det er nettopp det jeg tror blir en varig endret etter en dag midt i mars 2020.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen