Skip to main content

Den 12. mars 2020

Foto/ill.: Colourbox

Naturligvis var det ikke helt uventet. I Italia var allerede universitetene stengt. Studenter i Kina var henvist til å studere hjemmefra. Og da statsråd Henrik Asheim kalte inn til nettmøte kl. 12 den 12. mars var beslutningen for norske universiteter tatt. To timer senere kunngjorde statsministeren at alle universiteter og høgskoler stenges. Det har aldri tidligere skjedd i fredstid.

Å stenge et universitet er alvorlig. Naturligvis er det «upraktisk» fordi man ikke får tilgang til sine samlinger, laboratorier og annet som skal til for å utføre forskning. Studentene blir henvist til seg selv uten samme mulighet til fysisk å møte undervisere. Ei heller har de tilgang til bibliotek og lesesaler. Men å stenge et universitet kan oppfattes som vesentlig mer alvorlig enn som så. Myndigheter i illiberale og totalitære samfunn har tidvis stengt universiteter for å kneble den frie og uavhengige røsten disse representerer i samfunnsdebatten. Ikke minst under kriser. Det var naturligvis ikke i statsministerens tanker. Likevel ville jeg nok ikke akkurat valgt det ordet – å stenge.

Statsråd Asheim var raskt ute og presiserte at vi stenger universitetene og høgskolene fysisk, men vi åpner de digitalt. Forventningen om at undervisningen skal fortsette, men da i andre former var tydelig i de påfølgende møtene med statsråden. Undervisningen må legges om; det samme gjelder eksamen. Men undervisningsaktiviteten og –kvaliteten skal holdes oppe så langt praktisk råd er slik at konsekvensene av koronatiltakene blir minst mulig for studentene. Statsrådens forventninger til institusjonene og deres ledere kunne ikke vært tydeligere.

Det er vel 15-20 år siden jeg første gang satt i en boks med et kamera foran meg og en liten skjerm hvor jeg kunne se mine egne PowerPoint-bilder. Min daværende arbeidsplass hadde sørget for infrastruktur til opptak av forelesninger som dermed kunne gjøres digitalt tilgjengelig.  Tanken var besnærende! Studentene kunne følge forelesning hjemmefra, til en tid det måtte passe dem og i forkant av fysisk møte med underviser hvor de da kunne stille vel forberedt. I dag omtaler vi dette med selvfølgelighet som «flipped classroom». Det vil være synd å si at hverken jeg eller mine kolleger la om undervisningen radikalt det første semesteret.

Taktskiftet ble påtakelig den 12. mars. I løpet av få dager ble nær all undervisning lagt over til digitale plattformer gjennom en fantastisk endringsoperasjon. Teknologi ble rullet ut. Ansatte oppviste en dugnadsånd uten sidestykke og opplæring ble gitt gjennom webinarer. Studentene utviste fleksibilitet og stor velvilje. Gjennom de årene jeg har vært rektor har vi arbeidet systematisk med bruk av digitale verktøy i undervisningen vi gir. Jeg liker å tro at alt det kom godt med da vi i løpet av noen dager i mars måtte legge all ordinær klasseromsundervisning og auditorieforelesninger til side. Like fult måtte det en krise til for å få et taktskifte. Og jeg tror endringene er varig. Selv om noen nok vil romantisere auditoriets monologer.

Mange studenter og ansatte vil sette pris på den fleksibilitet, både geografisk og i tid, som digitale læringsarenaer åpner for. Riktig brukt vil det kunne gi mer studentaktiv læring, tid til refleksjoner i møte med underviser og økt læringsutbytte.  Og det fjerner geografiske barrierer, slik som landegrenser. Derfor må og kan vi tenke nytt om internasjonalisering. Kurs ved mitt eget universitet vil ikke lengre være forbeholdt de som kan ta seg frem til et fysisk auditorium oppe på Nygårdshøyden. Du kan studere hos oss fra de fjerneste verdenshjørner.

Noe dager inn pandemikrisen avholdt Universitets- og høgskolerådet sammen med Forskningsrådet en heldigital fagkonferanse – om nettopp digitale fagkonferanse. Plenumsforedrag, parallellsesjoner og workshops samlet nær 200 deltakere og demonstrerte med all mulig tydelighet at forskere kan møtes for å diskutere fag uten det fysiske møtet. Konferansen var planlagt i god tid i forveien og med en helt annen begrunnelse enn koronafaste forskere. Vi ville vise at det lar seg gjøre å bringe forskere sammen uten lange flyreiser med tilhørende store CO2-utslipp. Brått ble konferansen svært så aktuell.

Koronakrisen har gjort sanntidsforskning høyaktuelt. Forskningsmiljøer – hver på sin tue – samler relevante og interessante data om sykdomsspredning og –forløp. Men nærmere svarene kommer en jo ikke raskt nok om ikke alle data stilles til veie for det store forskerfellesskapet verden over. Og det er akkurat det som skjer. Sjelden har forskningen vært mer åpen, data mer delt og ny innsikt skapt mens pandemien utvikler seg. Det skjer naturligvis fordi vi kan arbeide og dele digitalt, men også fordi vi i møte med koronakrisen har endret tankesett og holdninger. Og det er nettopp det jeg tror blir en varig endret etter en dag midt i mars 2020.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

Verdien av tillit

Opprinnelig foto: Paul S. Amundsen/UiB

Har du hatt en fint opphold, spurte sjåføren. Jeg svarte bekreftende. Møtene mine hadde vært nyttige og så er jo Cape Town en fantastisk vakker by. Sjåføren var åpenbart genuint opptatt av at tilreisende skulle trives og smilte tilfreds over svaret. Men nå skal jeg tilbake til Norge og hjemmebasert korona-karantene ettersom jeg nå har oppholdt meg utenfor Norden de siste dagene, la jeg til. Hjemmebasert karantene, lurte sjåføren. Hvordan fungerer det? Hvordan vet myndighetene at du faktisk respekterer karantenebestemmelsene når du er i eget hjem? Det kan de ikke vite sa jeg, men langt de fleste følger jo påleggene. Vi har tillit til at myndighetene fatter god beslutninger på vegne av felleskapet. Det hadde aldri fungert her, repliserte sjåføren.

Tillit er vår viktigste resurs uttalte NHO-leder Ole Erik Almid i forbindelse med NHOs årskonferanse i fjor. Vi har tillit til at arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter opptrer ansvarlige og slik skaper et godt arbeidsliv gjennom et gjensidig trepartssamarbeid. Arbeidstakere nyter godt av stor frihet til selv å løse sine arbeidsoppgaver uten detaljpålegg fra sjefen. «Empowerment» heter det på ledelsesspråk. Men egentlig handler det bare om tillitt. I motsetningen til en del andre universiteter i Europa har vitenskapelig ansatte hos oss ikke timeregistrering som sikrer arbeidsgiver at den enkelte medarbeider faktisk fyller sin tilmålte arbeidstid på 37,5 time pr. uke. Undersøkelser blant norske akademikere viser at langt de fleste legger ned vesentlig flere arbeidstimer hver eneste uke – uten at det kompensere lønnsmessig. Som arbeidsgiver gjør vi lurt i å se verdien av den tilliten som kommer de ansatte til del. Fordi vi har tillit.

Men tillit er en skjør verdi som ikke kan tas for gitt. I Norge betaler vi skatt i tillit til at vi får gode helsetjenester, utdanning og andre velferdstjenester når behovet melder seg. Vi fester lit til at ressursene blir forvaltet til fellesskapet beste, og at politiske beslutninger tjener folk flest. Vi forventer at våre myndigheter fatter gode vedtak tuftet på fornuft og kunnskap. Vi må oppleve tiltak og beslutninger som rettferdig og formålstjenlig. Hvis ikke eroderes grunnlaget for tillit.

Filosof og medlem av det britiske overhuset Baronesse Onora O’Neill ble i 2017 tildelt Holbergprisen. Hun har bl.annet forsker på moral, politikk og tillit og mener det er flere misforståelser knyttet til tillit i samfunnet. Blant annet at det er mindre tillit i samfunnet nå enn tidligere. Hennes syn er at tillit til ulike grupper i samfunnet trolig er rimelig uendret. Ja, høy grad av tillit er bra, men bare dersom det er snakk om tillit til de som har vist seg den verdig.  Og tillit kan bare bygges ved å gjøre seg den fortjent. Derfor er og bør tillit være en skjør verdi.

Vel hjemme fra Cape Town og på plass i karantene lytter jeg til Hans Majestet holde tale til folket. «Norge er kjent som et tillitssamfunn», sa Kong Harald. Ja, og det har stor verdi. Til alle tider, men spesielt i møte med kriser.

Dag Rune Olsen
Rektor

Dramatisk, men nødvendig

I går var det hastemøtet mellom landets universitets- og høgskolerektorer og statsråd Henrik Asheim om korona-situasjonen og konsekvensene for høyere utdanning.

Å stenge et universitet er dramatisk, men så gjør vi det heller ikke uten god grunn. I går annonserte statsministeren de mest omfattende tiltak som er iverksatt i fredstid i et forsøk på å begrense smittespredning av Covid-19, bedre kjent som korona-viruset. Tiltakene omfatter også stengning av universitet og høgskoler og UiB har iverksatt tiltak i tråd med dette. Også en rekke andre land innfører lignende tiltak slik som i Danmark og nå også i deler av USA.

Covid-19 er spesielt ved at det smitter lett og at befolkningen ennå ikke har immunitet i motsetning til de årlige influensaepidemiene.  I nettmøte i går med alle lederne i sektoren understreket statsråd Henrik Asheim at liv og helse har aller høyest prioritet. Derfor iverksettes de nye tiltakene. Unge mennesker uten andre sykdommer er ikke i risikogruppen for alvorlig sykdom ved smitte av Covid-19. Mange av våre ansatte vil også være utenfor de kjente risikogruppene. Det betyr ikke at vi ikke tar smittefare på alvor. Tvert imot. Med så mange mennesker samlet som det normalt er ved et universitet til daglig, kan smitten bre seg raskt. Ved omfattende og rask smittespredning vil belastningen på helsevesenet bli stort og faren for at ikke alle vil kunne få nødvendig helsehjelp øker. Bekjempelse av epidemier handler om tiltak i solidaritet med hverandre. Derfor iverksetter vi strenge tiltak ved UiB.

Å stenge et universitetet betyr i denne sammenhengen ikke å avvikle all aktivitet. Det er campus som fysisk arbeids- og møteplass som berøres. Universitetsledelsen arbeider med å skalere opp digital undervisning så raskt det lar seg gjøre. Statsråd Asheim var i gårsdagens møte også opptatt av å minimalisere de negative konsekvensene for studenten som tiltakene medfører og at undervisningen opprettholdes. NSO-leder Marte Øien understreket også behovet for å ivareta kvaliteten i utdanningene så langt praktisk mulig.

Samtidig som det arbeides med de kortsiktige løsningen er det viktig for oss å være klar over at epidemien fortsatt er inne i en innledende fase. Nye vurderinger fra Folkehelseinstituttet tilsier at toppen kan nås mellom mai og oktober. Etter hvert som smitten brer om seg vil nytten av karantene avta og vi vil kunne vende tilbake til arbeidsplassene. Når det kan skje er det imidlertid knyttet stor usikkerhet til. Vi må derfor planlegge for en eksamensperiode hvor skoleeksamen ikke nødvendigvis kan gjennomføres og må erstattes av digital hjemmeeksamen, og en semesterstart hvor det fortsatt vil være begrensninger på fysisk samling av større grupper studenter og ansatte.

Statsministeren manet under gårsdagens pressekonferanse til dugnad for å minske smitte. Den skal vi naturligvis bidra til.

Dag Rune Olsen
Rektor

Fornyet giv for forskning og utdanning hos kjempen i øst

Rektor Dag Rune Olsen (t.v.) i møte med Viktor Sadovnitsjij
Rektor ved Statsuniversitetet i Moskva (t.h.).

Større fokus på internasjonalt forskningssamarbeid, bedre samhandling mellom akademia og næringslivet og bedre kommunikasjon mellom ministeriet og dets samarbeidspartnere. Russlands nye minister for vitenskap og høyere utdanning er verdt å følge med på.

Valerij Falkov er navnet på Russlands nye minister for vitenskap og høyere utdanning. Nå har han arbeidet i om lag en og en halv måned som en del av regjeringen til statsminister Mikhail Mishustin. I den forbindelse har Den norske ambassaden i Moskva sendt oss en kort oppsummering av de første inntrykkene av Russlands nye vitenskapsminister og hans prioriteringer for videreutvikling av sektoren.

Ut fra det synes det å være en god grunn til å engasjere seg i det som kan skje innen russisk forskning og utdanning fremover.

Som ny i rollen opphevet Falkov raskt instruksen fra den forrige ministeren om å regulere kontakt mellom russiske og utenlandske forskere. I tillegg har han signalisert at han ønsker å etablere bedre kommunikasjonskanaler mellom ministeriet og Det russiske vitenskapsakademiet i forkant av viktige avgjørelser. Undertegnede mener at Falkovs handlinger signaliserer at han er opptatt av å gjennomføre politikken innen forskning og høyere utdanning, og ikke bare komme med fine ord om ambisjonene.

Noen stikkord i denne sammenhengen knytter seg bl.a. til utvidelse og fornying av satsningen 5 russiske universitet blant de 100 beste i verden. Foruten det å være best på artikkelpublisering, ønsker Falkov å måle utdannings- og forskningsinstitusjonenes samhandling med næringslivet da dette har stor økonomisk betydning. Målet om å doble antallet utenlandske studenter innen 2024 er ifølge Falkov fortsatt mulig å realisere.

Falkov ser at kunnskap må inn i den økonomiske utviklingen. Samhandling med næringslivet er en gjennomgående faktor for dette. Planen er å etablere 15 forsknings- og utdanningssentre innen 2025 som skal være i verdensklasse og ha fokus på integrasjon i «den ekte økonomien». Fem av disse er allerede på plass. Virkemidlene kan bli avgjørende for Russlands økonomiske utvikling – kanskje ikke så ulikt norske ambisjoner om å gå fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi, slik undertegnede vurderer det.

Men en slik handlekraft og ambisjonsnivå kan det neppe realiseres uten å rydde i det russiske universitetslandskapet. Falkov har allerede fått i bestilling fra presidentens forsknings- og utdanningsråd planer om å stenge såkalte «vitnemålsfabrikker». Bakgrunnen for dette er regjeringens fokus på å utvikle universiteter med høy kvalitet og konkurransedyktige utdanningsprogram. Det gjenstår å se hvilke universiteter og fagområder dette konkret vil gjelde.

Falkov omtales som en del av Russlands voksende gruppe av teknokratiske arbeidshester. Det skal også sies at i motsetning til sine to forgjengere, virker det som at han er en person som setter handling bak ordene.

Med fornyet fokus på forskningssamarbeid og utveksling åpnes også nye muligheter for oss i Norge. Generelt sett er internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid ikke påvirket av det politiske klimaet. Om Falkovs tilsynelatende nye og proaktive tilnærming får vann på mølla for videreutviklingen av utdannings- og forsknings sektoren hos vår største nabo, så kan dette åpne opp flere muligheter for et godt forsknings- og utdanningssamarbeid med kjempen i øst.

Dag Rune Olsen
Rektor