Arvid Moss, president i NHO.
Foto/ill.: Dag Rune Olsen

 

Det er gode grunner til at næringslivet stilte dette spørsmålet og inviterte til debatt under NHOs årskonferanse forrige uke. Det er høyst betimelig å diskutere hvordan omstille næringslivet slik at de globale bærekraftsmålene kan nås. Samtidig utfordrer dette høyere utdanning og forskning til å bidra med den helt nødvendige kompetanse.

Norsk verdiskapning og velferd er avhengig av et bekymringsfullt lite antall, store og dominerende næringer. Det gjør oss sårbare. Olje- og gassindustrien i Norge har klart størst verdiskapning pr. arbeidsplass, men bidrar til også til en av vår tids suverent største, globale utfordringer: klimaendringene. Havnæringene har trolig et enormt økonomisk potensiale med store uutnyttede resurser i verdenshavene.  Samtidig må disse forvaltes på en bærekraftig måte for å unngå kollaps i økosystemene slik at de forblir en fornybar resurs for fremtidige generasjoner. Omstillingen av næringslivet må ikke begrenses til nye områder hvor Norge har tilgang på naturresurser. Det vil ikke gi et tilstrekkelig mangfoldig og dermed robust næringsliv.  Norge må tillate seg å utvikle nye arbeidsplasser ene og alene basert på unik kompetanse. «Norge er en forholdvis ung industrinasjon sammenlignet med Sverige og andre europeiske land, og vi ser at vi lisensierer mye mer til utlandet enn til norske selskaper», uttalte Andreas Aune ved NTNU Technology Transfer til avisen Khrono ved årsskiftet. Han sikter til at få norske selskaper er interessert i ideer utgått fra forskningsmiljøene, sammenlignet med utenlandske selskaper og investorer som i større grad ser forretningspotensialet i norske forskning. Dette er utfordrende i omstillingen fra en økonomi hovedsakelig tuftet på naturresurser til en kunnskapsbasert økonomi, og krever åpenbart en offensiv næringspolitikk.

Det er vanskelig å se for seg hvordan bærekraftsmålene skal kunne nås uten næringslivet med på laget. Ikke minst vil nye, innovative teknologiske løsninger være nødvendig for bærekraftige løsninger for verdens mat-, energi- og helsebehov. Næringslivets rolle er å arbeide innen markedsøkonomiske rammer der knappe ressurser og goder fordeles i henhold til behov og etterspørsel i fri konkurranse mellom næringsaktørene. Følgelig må bærekraftig næringsvirksomhet også være lønnsom. Økonomiprofessor ved University College London og grunnleggeren av Institute for Innovation and Public Value, Mariana Mazzucato, tar i sin bok «The value of everything» til orde for å utvide det markedsøkonomiske perspektivet til å omfatte forhold som tradisjonelt sett ikke inngår i forretningsmessige regnestykker. Men til det trengs reguleringer. Matproduksjon på land og i hav som truer biologisk mangfold må bli kostbart dersom bærekraftige løsninger skal få innpass i markedet. Klimavennlig energiløsninger kan vanskelig realiseres uten at utslipp av klimagasser blir en vesentlig kostand. Fjorårets klimaforhandlinger i Madrid endte med skuffelse nettopp fordi man ikke maktet å bli enig om et internasjonal kvotemarked for klimagasser. NHOs årskonferanse viser at næringslivet står klart, men de internasjonale markedsøkonomiske rammebetingelsene er det myndighetene som må sørge for.

Omstilling fordrer ny og annerledes kunnskap og kompetanse. Innsikt i bærekraft, tverrfaglige perspektiver i kombinasjon med teknologisk kunnskap vil bety mye for næringslivs bidrag til bærekraftig samfunnsutvikling. Løsninger vil måtte komme fra forskningen. Ny teknologi for fremtidig ressursutnyttelse må utvikles under betingelser om bærekraft. Til det trengs et grenseoverskridende samarbeid mellom forsknings- og utdanningsinstitusjonene og et omstillingsberedt næringsliv. Det vil kreve vilje og nysgjerrighet på tvers av sektorer, men det er tross alt det omstilling handler om.

 

Dag Rune Olsen
Rektor