…«men både je og Salomon kom nakne tel vår jord», synger Bjarne Brøndbo fra kulturkirken Jakob over (lineær)radio mens jeg svinger støvsugeren i heimen. Der og da ble jeg inspirert til å skive et lite blogginnlegg om elite i Norge (og å legge fra meg støvsugeren for en stakket stund).

Ja, jeg betrakter meg som en del av den norske eliten. Ikke den økonomiske rett nok, men like fullt. I rollen som rektor skjer det at jeg deltar på slottsmiddager og jeg tar imot representanter for kongehuset årlig. Utenlandske statsoverhoder og deres ambassadører til Norge får jeg også gleden av å møte. NHOs årsmiddag er en arena for å mingle og spise middag med den økonomiske eliten i samfunnet og pleie nettverk. Og statsråder, statssekretærer og stortingspolitikere skjer det titt og ofte at jeg sender tekstmeldinger til.  Dette og mer til tyder på at jeg i kraft av min rolle tilhører eliten i samfunnet. Men langt viktigere enn dette: jeg leder en av de største og viktigste forsknings- og utdanningsinstitusjonene i Norge med et betydelig ansvar for å skaffe samfunnet den kunnskap det trenger. Med en så sentral rolle som en slik institusjon har, skulle det bare mangle om ikke jeg – i kraft av å være rektor – tilhører samfunnseliten.

Klassekampen har tidligere hatt en serie om den norske eliten. Og ikke før det første innlegget stod på trykk rykket flere samfunnstopper ut og betakket seg for å bli påklistret merkelappen samfunnselite. «Begrep som passer best på andre», skriver postdoktor Marte Mangset i Aftenposten om elitens syn på seg selv. Det blir nær parodisk når representanter for det politiske lederskapet i landet og som også har hatt sete ved kongens bord hvor de største og viktigste beslutningene for land og folk fattes, vil ha seg frabedt å bli omtalt som samfunnselite.  Det står ikke til troendes og minner om usunn populisme. Å tilhøre samfunnets elite er ikke illegitimt.

Det som derimot er hyklersk er å fornekte sin elitetilhørighet, i det man skåler på slottet.

Spørsmålet er hvordan eliten i et samfunn oppstår, hvordan den forvalter sitt ansvar og hvordan den kan stilles til rette overfor samfunnet.

Over meg, mens jeg skriver, henger et bilde av to karer og en bensinpumpe. Bildet fikk jeg av min tidligere prorektor, professor Anne Lise Fimreite. Bildet er en god hjelp til å huske hvor en kommer fra. Vi har nemlig det til felles at begge var oppvokst på bensinstasjoner. Med en oppvekst på en bensinstasjon, med forfedre som arbeidet i gruver, som den første i familien med høyere utdannelse og med etternavn Olsen er det lite som peker i retning av samfunnselite. Men så er jeg altså oppvokst i Norge. Derfor har det vært mulig for meg å få høyere utdannelse og en karriere som har brakt meg inn i den rollen jeg har i dag, uten å tilhøre en familie som allerede var godt forankret i samfunnets elite. På vegne av den institusjonen jeg leder er jeg stolt over å tilhøre samfunnseliten; jeg er takknemlig overfor et samfunn som har gjort det mulig.

I kulturkirken Jakob har Bjarne Brøndbo sunget siste tone av Alf Prøysenes vise om Jørgen Hattemaker, blogginnlegget er ferdig skrevet og jeg gjenopptar de mer huslige sysler.