Det er ikke mange røde vikingskip igjen av studielånet etter husleia er betalt.
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Politisk kommentator i Dagbladet, Ola Magnussen Rydje skrev forrige uke om den «forbanna salderingsposten». Han vet hva han snakker om, Rydje, som tidligere leder av interesseorganisasjonen for «salderingsposten» – Norsk Studentorganisasjon (NSO).  Grunnen til forbannelsen og at arge studenter planlegger å ta til gatene den 29. november er regjeringens forslag om å endre grunnlaget for konvertering av utdanningsstøtten fra lån til stipend. Inntil 40% av utdanningsstøtten kan i dag omgjøres til stipend ved avsluttet utdanning. Regjeringen foreslår at 15% av dette først konverteres ved oppnådd grad.  Studenter som avslutter sine studier, men uten å fullføre en grad vil da stå igjen med en større låneandel enn i dag.

Omleggingen er tenkt å motivere flere til å fullføre og avslutte studiene med en oppnådd grad. Du skal lete lenge etter universitetsledere som ikke gir sin tilslutning til ambisjonene om redusert frafall, økt gjennomføring og avlegging av grader, og helst på normert tid. Spørsmålet er likevel om nye økonomiske insentiver er virkemiddelet vi lenge har lett etter. Prorektor og økonomiprofessor Linda Nøstbakken ved NHH sier til Dagens Næringsliv  at hun tror økonomisk insentiv vil virke. Universitets- og høgskolerådet har derimot tatt studentenes siden i saken.

I Norge er det rimelig tverrpolitisk enighet om at høyere utdanning skal være gratis tilgjengelig for alle og at institusjonene derfor ikke kan ta skolepenger. Utdanning av befolkningen er en investering med svært god og høy avkastning og en forutsetning for blant annet statsministerens uttalte ambisjon om en kunnskapsbasert økonomi. Selv om vi ikke har skolepenger i Norge, betyr det på ingen måte at det er gratis å studere. Boutgifter på 50-60 000,- i året er ikke uvanlig for dagens studenter. Leier du på boligmarkedet i Bergen er gjennomsnittet for ett-roms nærmere 71 000,- og i Oslo ligger det like under 98 000,-. Da jeg selv studerte på 80-tallet nøt jeg godt av en sentralt beliggende hybelleilighet til en tidel av dagens årlige kostnader. Selv om studielånet har vokst noenlunde i tråd med konsumprisindeksen, er realiteten at studenter har langt mindre penger å kjøpe for når det meste går til husleie.

For hvert studieår løper kostandene og selv med dagens konverteringsordning skal altså minst 60% tilbakebetales. Og det gjerne samtidig som du tar opp ditt første boliglån, og muligens stifter du familie som heller ikke akkurat er gratis. Det koster å studere i Norge, selv uten skolepenger, og det er allerede solide økonomiske insentiver for å fullføre på normert tid med en grad på innerlomma. Det billigste lånet er tross alt det du ikke tar.

Det finnes alt mer enn bare økonomiske insentiver for at studenter skal avslutte med en avlagt grad. Med Kristin Clemet kom kvalitetsreformen med tettere oppfølging av studentene, mer organisert undervisning og fastere studieløp mot bachelor- og mastergrader. Reformen møtte motstand i akademia. Paradoksalt nok har vi fortsatt å spisse og snevre våre bachelor- og masterstudier langt utover det daværende statsråd Clemet nok hadde sett for seg. Resultatet av vår egen politikk er mindre valgfrihet og fleksibilitet. For studenter som er usikre på om språk, filosofi, økonomi eller informatikk er det rette, kan dette bety flere kurs som ikke lar seg innpasse i et strengt programmert studieløp mot en grad. At det virker demotiverende er lett å forstå. Frafall blir i verste fall resultatet. Også arbeidsmarkedet etterspør flerfaglig kompetanse hos studentene våre. Ønsker man innovasjon er det mer ettertraktet med en sammensatt arbeidsgruppe, hvor arbeidstakerne har variert bakgrunn. Vi må våge å spørre oss selv om vi ikke har laget så rigide studieløp at det verken tjener arbeidslivet eller den enkelte student sine interesser.

Rydje mimrer, på tross av sine unge alder, tilbake til studentopprøret i 1993 med slagordet «Hernes må fjernes!». Studentene fikk gjennomslag for økt stipendandel, men som Rydje påpeker så gikk det jevnt over nedover etterpå. Kanskje er det derfor Studentparlamentet ved UiT ikke planlegger å ta til gatene i «Nordens Paris», men snarere ønsker seg dialog med myndighetene.

 

Dag Rune Olsen
Rektor ved UiB