En påfallende stor gruppe mennesker hevder fortsatt at jorden er flat. Litt underlig er det jo all den tid Pythagoras allerede i det sjette århundret før vår tidsregning førte bevis for at den er rund. Fenomenet flat-earthers kan synes lett kuriøst og ufarlig, men vokser stadig og er uttrykk for en dypere mistillit. Verre er det når kjendiser, som for eksempel Sølje Bergman, advarer sterkt mot å vaksinere barn. Konsekvensene er i verste fall at barn dør av sykdommer som kunne vært unngått. Vaksineskeptikere og flat-earthers har én ting til felles, de bestrider kunnskap tuftet på forskning.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

NRK artikkelen, «Antiopplysningstida», peker på en interessante fellesnevnere for både vaksineskeptikere og flat-earthers. Mange har høy utdannelse og er vel informerte, men nærer en dyp skepsis og frykt for å bli ført bak lyset av folk med uredelige intensjoner. Slik sett handler dette om konspirasjonsteorier, men mer generelt også om skepsis til det rådende kunnskapssyn og mistillit til eksperter som kunnskapsmonopolister.

Årets vinner av Holbergprisen, prof. Cass Sunstein, har blant annet skrevet om hvordan konspirasjonsteorier har opphav i dels ekstremistiske grupper. I en artikkel foreslår han intet mindre enn statlig kognitiv infiltrering av konspirasjonsteoretiske miljøer som det mest effektive mottiltak. Slik mener han å kunne så tvil om teoriene fra innsiden av miljøene. Han har kanskje rett i at et slikt tiltak vil være effektivt, men samtidig er det også etisk og moralsk forkastelig. I et demokrati har alle rett til selvstendige meninger, uavhengig av hvor irrasjonelle de måtte være.  Statlige forsøk på å korrigere avvikende meninger har derfor ingen plass i demokratiske samfunn. En slik kognitiv infiltrasjon vil kanskje kunne korrigere enkelte grupperingers meninger og holdninger, men har ingen mulighet til å bøte på hovedproblemet: mistillit og fallende tiltro til vitenskap og ekspertise.

Naturligvis skal en ikke forholde seg ukritisk til forskning, snarere må debatt om forskningsresultater og -konklusjoner ønskes velkommen. Forskningens natur er jo nettopp et kritisk blikk på det som oppfattes som etablert kunnskap. Men til forskjell fra konspirasjonsteoretikere og andre vitenskapsskeptikere bygger vår kritiske tilnærming på velprøvd metoder. I hvor stor grad vi som forskere har evnet å formidle betydningen av en vitenskapelig metode i vår kritiske tilnærming til kunnskapsutvikling kan imidlertid sikkert diskuteres.

Selv om kognitiv infiltrasjon sikkert kan appellere til noe, mener jeg fortsatt at åpen og ærlig kunnskapsformidling er best egnet til å spre kunnskap og bygge tillit til forskning. Derfor må også universiteter i større grad enn i dag ta formidlingsoppgaven på alvor. Selv om oppgaven er nedfelt i universitets- og høgskoleloven betyr ikke det nødvendigvis at oppgaven har blitt tillagt tilstrekkelig vekt av oss som institusjonsledere. Vi må i større grad legge til rette for og skape en kultur for formidling. Derfor er det er gledelig at i overkant av 80% av våre ansatte i en ny undersøkelse sier seg helt eller delvis enig i at «alle forskere har ansvar for at forskningen dere formidles på en forståelig måte for allmenheten». Den samme undersøkelsen avdekker imidlertid variasjon og ved ett av våre fakultetet sier nær 1 av 4 seg litt eller helt uenig i dette.  Formidling er en oppgave for den enkelte ansatte, men et ansvar for ledelsen.

Formidling av kunnskap må skje i tett og nær relasjon til mediene. UiB har et godt samarbeid med Bergens Tidende, blant annet gjennom BT Innsikt. Kommunikasjonsmedarbeidere ved UiB bidrar til at våre forskere kommer på trykk i nasjonale medier med nye og spennende forskningsresultater jevnlig. Nettstedet forskning.no er en viktig og felles plattform for forskningsformidling eid av alle universiteter og høgskoler i Norge og som brukes flittig av skoleelever. På den andre siden mangler de store riksmediene forskningsjournalister og forskningsjournalistisk kompetanse, som kan omtale forskningsnyheter kritisk og avstå fra overskrifter som «forskere har løst kreftgåten».

Åpen og inviterende formidling av kunnskap bygger tilliten som forskerne er avhengig av i samfunnet. Statlig kognitiv infiltrasjon vil kanskje korrigere noens irrasjonelle syn og meninger, men vil bryte ned enhver form for tiltro til kunnskapssystemets frie og uavhengige rolle. Nettopp derfor bør universitetene prioritere formidling som en av sine fremste samfunnsoppgaver. I forlengelse av dette tror jeg vi stadig må søke å fornye oss. Det er nok mange måter å gjøre dette på, eksempelvis vil det være svært nyttig om vi fokuserer på å forbedre metodeformidlingen. Er man ikke bevisst på forskerens fremgangsmåte, kan man finne det lettere å så tvil om forskningsresultatet.

 

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen