I 2015 skaket Macchiarini-saken Sverige. Kirurgen og forskeren ved Karolinska institutet, Paolo Macchiarini ble anklaget og gransket for uredelighet i forskningen sin. To av tre pasienter døde etter at de hadde fått operert inn kunstig luftrør i tilknytning til et forskningsprosjekt. Det var stamcelleforskeren Paolo Macchiarinis som ledet prosjektet. Han ble først frifunnet etter en utredning ved Karolinska i 2015, men etter flere nye runder ble det slått fast at han opptrådt vitenskapelig uredelig og fratatt jobben i mars 2016. I tillegg måtte rektor, viserektor og forskningsdekan ved Karolinska gå av.

Macchiarini-saken var spesiell og unik i nordisk sammenheng, men flere, større saker om forskningsfusk har forekommet i både Norge, Sverige og Danmark. Ofte er det håndteringen som får særlig oppmerksomhet i mediene. I flere av sakene har offentligheten reagert på at forskningsmiljøene ikke har tatt tak i sakene så tidlig som de burde, og det har blitt stilt spørsmål ved om kulturen ved institusjonene er mer preget av å ville skjerme uredelighet enn å avdekke og rydde opp.

Fagmiljøene, på den andre siden, som opplever fusk blant kolleger møter en rekke tøffe problemstillinger som stiller både ledere og organisasjonen på en hard prøve. For det første er det å ha tillit til forskningen og forskeren sentralt i alle forskningsmiljøer og en vesentlig del av kulturen i akademia. For det andre er nåløyet som nyansatte skal gjennom før de får fast post trangt. Siden sin inntreden i universitetsverden har de gått gjennom stadige fagfellevurderinger og åpne «konkurranser». Til sammen vil brudd på tillit og svikt i det som oppfattes som tøffe kvalitetsvurderinger ikke bare være et slag mot forskningens omdømme i samfunnet, men vil kjennes som skår i hele fundamentet som universitetsforskningen hviler på. Redelighet og forskningsetikk er godt integrert i kulturen ved UiB, men vi må hele tiden spørre oss om vi har kulturen, rutinene og prosedyrene som skal til for å håndtere uregelmessigheter i forskningen på en god måte?

Norge har vært oppfattet som et foregangsland på forskningsetikk. Norske universiteter har over flere tiår jobbet systematisk med å etablere treffsikre regelverkpå området . En del av styrken ved universitetsforskningen er tuftet på en erkjennelse av at forskning av høy kvalitet og etikk henger sammen. Ved dagens satsing på fremragende forskning må vi ikke glemme at forskningsetikken må ha en tilsvarende oppmerksomhet. Utgangspunkt er at en lov om forskningsetikk alene ikke kan ivareta arbeidet med å fremme kvalitet, integritet og etikk i forskningen.

Forskningsetikk skal være en sentral del av forskerutdanningen, og som forskningsledere må vi kunne se hvor de etiske utfordringene vil komme i årene fremover. Et viktig tema i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning er for eksempel muliggjørende teknologier. Sammen med en slik satsing må en ikke tape forskningsetikken av syne, men heller integrere den. Ny teknologi og digitaliseringen har skapt nyvinninger når det gjelder formidlingen av forskningen, lagring av forskningsdata og verktøyer for innsamling og analyser av data. Samtidig åpner digitalisering og bruk av digitale data i forskning for nye muligheter til å trå feil som for eksempel ved koblinger av data og spørsmål knyttet til den tradisjonelle normen om fritt og informert samtykke i forskning.

Slike spørsmål må vi også stille på andre områder. Ikke minst gjør den forskningspolitiske dreiningen mot mer samarbeid med private aktører og betoningen av å kople forskningsressursene opp mot å løse samfunnsutfordringene det viktig å ha forskningsetiske vurderinger med på laget. Å sikre forskningens uavhengighet fra eksterne interesser, som de kommersielle eller politiske, vil fortsatt være aktuelt selv om enkeltforskerne har fått lovfestet sin akademiske frihet. Ikke minst er dette viktig for å sikre allmenheten og omverden en kunnskapsutvikling som er fundert på uavhengig forskning av høy kvalitet.

Som en del av arbeidet med å heve de forskningsetiske perspektivene, arrangerer UiBs Redelighetsutvalg denne våren en serie frokostseminar om etikk. I denne rekken ønsker vi særlig å se forskningsetikken i en nordisk sammenheng. Vi er like i kultur og institusjonsoppbygging, og vi har derfor mye å lære av hverandres erfaring og praksis.

30.januar snakket leder av den svenske statlige utredningen om uredelighet i forskning, professor Margaretha Fahlgren om håndtering av etikk og uredelighet i forskning i Sverige og om utredningen hun har ledet. På det neste frokostmøtet, 28. februar, kommer professor i neurobiologi Albert Gjedde. Som instituttleder håndterte Gjedde den kjente saken mot Milena Penkowa i Danmark, og han har i sin karriere vært vitne til flere anklager om vitenskapelig uredelighet på institusjoner i USA, Canada og Danmark. Vitenskapelig uredelighet defineres som forfalskning, fabrikkering og plagiering. Gjedde er i tillegg opptatt av begrepet tvilsom forskningspraksis som ikke er definert så tydelig i den nye danske loven.

For å begrense vitenskapelig uredelighet er det ikke nok å lage gode rutiner og prosedyrer for hvordan denne skal håndteres. Det er ikke nok å se på dette som individuelle tilfeller. Det oppsiktsvekkende og triste ved Macchiarini-saken og lignende mindre alvorlige saker, er institusjonenes rolle. Som universitet må vi også stille spørsmål ved kulturen og rammene forskningen gis. Hvordan verdsetter vi forskningen? Hvordan skapes en akademisk karriere?

Jeg håper mange fra ulike fagmiljøer sammen med meg vil delta på etikkfrokostene fremover for å drøfte hvordan vi kan styrke god forskingspraksis ved UiB. For å gå i oss selv.

 

Margareth Hagen

Prorektor ved Universitetet i Bergen

(Innlegget ble først publisert i Pa Høyden 20. februar 2018)

(EDIT: Små korreksjoner 21.02.18)