Kommentarfeltene i nettavisene og nyhetsforumer gjentar ordene «fake news», men det er ikke alltid enkelt å skille hva som er falskt og ekte. Den kommende Holbergdebatten har temaet propaganda, fakta og falske nyheter. Hvordan skal man egentlig takle problemstillingene rundt dette temaet?

Universiteter, høyskoler og akademiske forskningsinstitusjoner er nøkler for å håndtere slike problemstillinger. Det er flere grunner til dette, men i dette innlegget vil jeg spesielt vise til hvordan våre metoder og vår posisjon i samfunnet er med på å gjøre oss til viktige aktører for å avsløre og motvirke påvirkning fra falske nyheter.

Først bør man også erkjenne medienes samfunnsrolle. Vi kaller dem ofte den fjerde statsmakt, i kraft av at det er media som kontrollerer de andre politiske maktutøverne. Dette tilsier dermed at det her er snakk om en betydelig samfunnspåvirkning, og at befolkningen bør kunne stole på deres fremstilling av det politiske landskapet. Om det presenteres falske nyheter i media undergraves dermed hele denne rollen. Dermed er det naturlig at også den fjerde statsmakt har kontrollorganer, og jeg mener at akademia er det aller viktigste.

Som vi så under det amerikanske presidentvalget så ble det en het debatt omkring hva som var falske nyheter og ikke. Det var et aktuelt problem å ta opp, men som det kom frem under valget kunne også beskyldninger om hva som var falske nyheter bli slengt skjødesløst ut. Feilaktige påstander om falsk informasjon medfører en situasjon hvor ingen aktører er troverdige. Både den politiske siden og medienes side er derfor avhengig av å motvirke at falske nyheter oppstår. Mediene må vedlikeholde sin troverdighet, og politikerne ønsker å forhindre at deres meninger undergraves av gale påstander.

Et godt eksempel på et konkret virkemiddel som kan brukes for å motvirke falske nyheter er Medborgerpanelet. Panelet er et tiltak mediene kan benytte for å underbygge argumentasjon med god og kvalitetssikret forskning og data. Det drives av samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen og Rokkansenteret.  Det som gir panelet tyngden sin er mye av det samme som sikrer at vår forskning viser kvalitet.

Det er de akademiske metodene våre som skiller oss fra rikssynsere og til en viss grad fra mediene. Journalistisk metode er godt egnet for behandling av enkelteksempler, snevrere saker og portretter. Akademiske forskere på sin side ønsker ofte å abstrahere, for å etterstrebe objektivitet. Dermed kan man gjennom å generalisere også se større perspektiver. Dette er riktignok ikke entydig for forskere, og det er mange eksempler på det motsatte, men det man her kan se er hvordan metodene for medier og akademia kan utfylle hverandre. Dette påvirker også produksjonstid. Forskningsmetode involverer gjerne mange ledd og møysommelige prosesser, men dette sikrer også kvalitet.

Hvordan kan man egentlig stole på at akademikere presenterer sanne vinklinger? Akademikere strebere etter en høy grad av objektivitet, selv i fag hvor det forskes på subjektive områder. Selv der vi mener å ha objektivt etablerte sannheter så utfordres disse stadig av forskning. Ved å bruke vitenskapelige metoder som fremgangsmåte for sitt arbeid sørger forskere for at resultatene deres kan etterprøves. Det er også her man finner et viktig skillepunkt fra nyhetssaker som viser seg å være falske, man kan alltid gå tilbake til kildene og undersøke om grunnlaget for forskerens argumentasjon er i tråd med konklusjonen.

Informasjon og fakta som er hentet fra akademiske arbeider er derfor sikrere og svært pålitelig. Slik blir vi også premissleverandører for å bidra i debatter i mediene, og med forskning sørger vi for at man kan underbygge et meningsmangfold.

Men både medias og akademias innfallsvinkler kan misbrukes. Om media og forskning benyttes i propaganda så ser vi ofte at informasjonen derfra er satt i en fremmed kontekst. Dette kan være vanskelig å få øye på for de som eksponeres for det, i likhet med falske nyheter. Derfor er det at et mangfold av innfallsvinkler er viktig som korrektiver til hverandre. Når mediene og akademia samarbeider sørger vi dermed for at våre ulike metodiske innfallsvinkler resulterer i en opplyst debatt.

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen