Skip to main content

Den fjerde statsmakts kontrollorgan

Kommentarfeltene i nettavisene og nyhetsforumer gjentar ordene «fake news», men det er ikke alltid enkelt å skille hva som er falskt og ekte. Den kommende Holbergdebatten har temaet propaganda, fakta og falske nyheter. Hvordan skal man egentlig takle problemstillingene rundt dette temaet?

Universiteter, høyskoler og akademiske forskningsinstitusjoner er nøkler for å håndtere slike problemstillinger. Det er flere grunner til dette, men i dette innlegget vil jeg spesielt vise til hvordan våre metoder og vår posisjon i samfunnet er med på å gjøre oss til viktige aktører for å avsløre og motvirke påvirkning fra falske nyheter.

Først bør man også erkjenne medienes samfunnsrolle. Vi kaller dem ofte den fjerde statsmakt, i kraft av at det er media som kontrollerer de andre politiske maktutøverne. Dette tilsier dermed at det her er snakk om en betydelig samfunnspåvirkning, og at befolkningen bør kunne stole på deres fremstilling av det politiske landskapet. Om det presenteres falske nyheter i media undergraves dermed hele denne rollen. Dermed er det naturlig at også den fjerde statsmakt har kontrollorganer, og jeg mener at akademia er det aller viktigste.

Som vi så under det amerikanske presidentvalget så ble det en het debatt omkring hva som var falske nyheter og ikke. Det var et aktuelt problem å ta opp, men som det kom frem under valget kunne også beskyldninger om hva som var falske nyheter bli slengt skjødesløst ut. Feilaktige påstander om falsk informasjon medfører en situasjon hvor ingen aktører er troverdige. Både den politiske siden og medienes side er derfor avhengig av å motvirke at falske nyheter oppstår. Mediene må vedlikeholde sin troverdighet, og politikerne ønsker å forhindre at deres meninger undergraves av gale påstander.

Et godt eksempel på et konkret virkemiddel som kan brukes for å motvirke falske nyheter er Medborgerpanelet. Panelet er et tiltak mediene kan benytte for å underbygge argumentasjon med god og kvalitetssikret forskning og data. Det drives av samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen og Rokkansenteret.  Det som gir panelet tyngden sin er mye av det samme som sikrer at vår forskning viser kvalitet.

Det er de akademiske metodene våre som skiller oss fra rikssynsere og til en viss grad fra mediene. Journalistisk metode er godt egnet for behandling av enkelteksempler, snevrere saker og portretter. Akademiske forskere på sin side ønsker ofte å abstrahere, for å etterstrebe objektivitet. Dermed kan man gjennom å generalisere også se større perspektiver. Dette er riktignok ikke entydig for forskere, og det er mange eksempler på det motsatte, men det man her kan se er hvordan metodene for medier og akademia kan utfylle hverandre. Dette påvirker også produksjonstid. Forskningsmetode involverer gjerne mange ledd og møysommelige prosesser, men dette sikrer også kvalitet.

Hvordan kan man egentlig stole på at akademikere presenterer sanne vinklinger? Akademikere strebere etter en høy grad av objektivitet, selv i fag hvor det forskes på subjektive områder. Selv der vi mener å ha objektivt etablerte sannheter så utfordres disse stadig av forskning. Ved å bruke vitenskapelige metoder som fremgangsmåte for sitt arbeid sørger forskere for at resultatene deres kan etterprøves. Det er også her man finner et viktig skillepunkt fra nyhetssaker som viser seg å være falske, man kan alltid gå tilbake til kildene og undersøke om grunnlaget for forskerens argumentasjon er i tråd med konklusjonen.

Informasjon og fakta som er hentet fra akademiske arbeider er derfor sikrere og svært pålitelig. Slik blir vi også premissleverandører for å bidra i debatter i mediene, og med forskning sørger vi for at man kan underbygge et meningsmangfold.

Men både medias og akademias innfallsvinkler kan misbrukes. Om media og forskning benyttes i propaganda så ser vi ofte at informasjonen derfra er satt i en fremmed kontekst. Dette kan være vanskelig å få øye på for de som eksponeres for det, i likhet med falske nyheter. Derfor er det at et mangfold av innfallsvinkler er viktig som korrektiver til hverandre. Når mediene og akademia samarbeider sørger vi dermed for at våre ulike metodiske innfallsvinkler resulterer i en opplyst debatt.

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

Hvis SSBs data er Norges gull er det ikke bare forskere som kan utvinne det

Det er et problem at SSBs datamateriale er lite tilgjengelig for forskere. Dette er noe Tone Fløtten, Ingrid Helgøy, Sveinung Skule og Tanja Storsul belyser i sitt innlegg i Aftenposten,  og vi stiller oss bak den treffende kritikken i innlegget. Som utdanningsinstitusjon ønsker vi imidlertid å utvide fokuset ved å tilføye at begrensningene fra SSB ikke bare treffer forskere, men også våre viktigste aktører, nærmere bestemt studenter ved universiteter og høgskoler.

Ved Universitetet i Bergen vil vi gi våre studenter den beste forutsetningen de kan få. Det er mange fagfelt som bruker eller har bruk for data fra SSB, men utdanningen ved det samfunnsvitenskapelige fakultet viser nok det tydeligste behovet for en friere tilgang. For å forske på det norske samfunn trengs det datamateriale, og SSB produserer og forvalter store mengder av dette. Slik data gir enorme muligheter, og det er derfor forfatterne av det foregående debattinnlegget kaller datamaterialet og kunnskapen det representerer for Norges gull.

Anne Lise Fimreite, professor i statsvitenskap og daværende prorektor ved UiB, skrev i en kronikk i 2014:

Ved siden av dataenes opplagte betydning for oss forskere, har generasjoner av studenter skrevet oppgaver på ulike studienivå med utgangspunkt i registerdata. Oppgavene har ofte representert nye og originale forskningsbidrag, samtidig som de har utdannet kandidatene i databehandling og metodikk. Jeg vil ikke nøle med å karakterisere våre registerdata som en like avgjørende infrastruktur for samfunnsforskningen som det for eksempel laboratoriefasiliteter er for kjemikere, biologer og medisinere.

Poenget hennes kunne ikke vært gjort tydeligere, og problemet er som vi ser av vedvarende karakter. Fimreite avsluttet kronikken med å foreslå en løsning om at SSB ga tilgang på sine data gjennom abonnement, slik at enkeltindivider ikke måtte betale i dyre dommer for å kunne bruke disse. Forslaget kokte dessverre bort i kålen.

Slik Fløtten, Helgøy, Skule og Storsul påpeker, møter forskere en stor utfordring med hensyn til behandlingstid for søknad om tilgang til data. Dette er ofte et enda større problem for studenter. Med dagens behandlingstid, vil selv en doktorgradsstipendiat risikere å få dårlig tid, mens en masterstudent med to års studietid, ikke en gang kan vurdere å benytte seg av SSBs datamateriale.

Økonomiprofessor Hans Hvide kommenterer også i Dagens Næringsliv at forskerne ved SSB til nå har hatt et fortrinn på tilgang til deres egen data. En skulle tro at studenters bidrag vil berike SSBs arbeid, både ved å være kvalitetssikrende, men også med nytenkning og originale bidrag slik Fimreite påpeker i sin kronikk.

En bedret tilgang for studenter ved universitetene, ville gi dem flere fortrinn på en nasjonal arena. Innsyn i data benyttet i pågående og etablert forskning vil åpne for studenters deltakelse i den nasjonale forskningstradisjonen. De vil kunne utfordre hverandre og fagpersoner, og dette er tross alt et av de mest sentrale trekkene ved å skape kvalitetstung forskning. Ved å kunne gå et forskningsmateriale etter i sømmene, vil de på denne måten stille med like muligheter som forskere til å være kritiske til forskning, og slik også lære seg til å bli gode kritiske tenkere.

Det er for tiden en nasjonal og internasjonal pågang mot at offentlig forskning skal tilgjengeliggjøres for allmennheten. Dette er et prinsipp som også SSB bør ta til etterretning fremover, for det vil være et betydelig grunnlag for å utdanne gode studenter, som i sin tur utgjør mange av fremtidens borgere.

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

(Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 08.11.2017)