Må humanistisk forskning foregå innenfor rammen av organiserte forskningsgrupper?  Spørsmålet opptar fagpanelet som har evaluert norsk humanistisk forskning på oppdrag av Forskningsrådet, og kommenteres av Toril Moi og Christen Krogh i innlegg i Morgenbladet. Forskningsrådets evaluering legger til grunn at forskningen foregår i organiserte grupper av forskere. Moi er kritisk og påpeker at dette er en uvanlig måte å organisere forskningen på innen en rekke humanistiske fag.

Forskning må organiseres etter behov og ut fra hva som belyser forskningstematikken og problemstilling best. Av og til er forskningsgrupper den klart beste arbeidsformen, andre ganger kan enkeltforskeren i dialog med sitt internasjonale kontaktnett være suverent best. Her er vi også enige: Forskningsgrupper må etableres ut fra behov og av forskningsmiljøene selv. Det er betryggende at Christen Krogh slår fast at: «Forskningsrådet har ingen ambisjoner om å tvinge norske humanister til å organisere seg i grupper».  Diskusjonen om hvordan humanioraevalueringen skal følges opp må ikke reduseres til en debatt om forskningsgrupper.

Evalueringen av norsk humanistisk forskning avdekker – som for de fleste andre fagområder ved norske universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner – varierende kvalitet. Det pekes på at norske humanister publiserer for lite. Toril Moi skriver i sitt innlegg: «Skriving er tenking. Å skrive er viktig for å danne kunnskap, og derfor er det betenkelig når evalueringen viser at mange av norske humanister ikke skriver.»  Her deler jeg Mois syn helt og fullt: innsikt formes gjennom arbeid med tekst og står sentralt i enhver forskers arbeid. Evalueringen er også kritisk til at mange publiserer sine arbeider i mindre viktige publikasjonskanaler med liten rekkevidde.  Monografier står sterk i den humanistiske publikasjonstradisjonen – det er det all mulig grunn til. Samtidig ser vi en økende tendens til publisering av forskningsartikler i internasjonale tidsskrifter. Forskningspolitikken og institusjonsledelse må stimulere til publisering i de beste internasjonale tidsskriftene og gjennom solide monografier.

Moi skriver at vi burde kunne forvente oss mer av norske humanister. Ved Universitetet i Bergen tar vi naturligvis humanioraevalueringen på alvor; samtidig er det viktig å understreke at mange av miljøene er solide. Sammen med humaniorameldingen danner –evalueringen et godt utgangspunkt for arbeidet med en egen humaniorastrategi ved Universitetet i Bergen, hvor humanioras betydning for samfunn, lokalt og internasjonalt, dens rolle i de sentrale samfunnsutfordringene, samt vitenskapelig kvalitet vil belyses.

Dag Rune Olsen

Rektor, Universitetet i Bergen

Innlegget stod først på trykk i Morgenbladet 22.september 2017.