Øremerking og føringer vil før eller senere utfordre universitetenes faglige uavhengighet.

Akademisk frihet er nedfelt i Universitets- og høgskoleloven og gir institusjonene stor autonomi med hensyn på forsking og utdanning. Slik kan samfunnet feste lit til den kunnskapen vi frembringer. Men stadig oftere ser vi at den akademiske friheten og respekten for kunnskap utfordres, også i våre nærområder. Det er dårlig nytt for en verden som i økende grad er avhengig av kunnskap for å håndtere sine utfordringer.

Viseadministrerende direktør ved Simula Research Laboratory, Kyrre Lekve, skriver i en kronikk i Aftenposten tidligere i sommer at «universitetene er slaver av finansieringssystemet». At norske universiteter er lite finansielt uavhengige sammenlignet med andre europeiske universiteter, stemmer. Spørsmålet er om dette påvirker vår akademiske frihet?

Sammenslutningen av europeiske universiteter (EUA) publiserte tidligere i år en oversikt over universitetenes autonomi i nærmere 30 regioner i Europa. I vurderingen av institusjonenes autonomi inngår fire forhold: organisatorisk, finansiell, personalmessig, og faglig uavhengighet. Norske universiteter nyter godt av høy faglig autonomi, skårer middels høyt på organisatorisk og personalmessig autonomi, men rangeres som tredje sist i Europa med hensyn på finansiell uavhengighet.

Årsaken er sammensatt og dels knyttet til at norske universiteter ikke tar skolepenger. Viktigere er imidlertid at budsjettene ikke er flerårige, at man ikke kan ta opp lån eller overføre overskudd til neste års budsjett. Dette reduserer institusjonens mulighet til langsiktig planlegging og budsjettering.

Bildet må imidlertid nyanseres. Norske universiteter har de siste årene hatt en vedvarende og substansiell økning i sine budsjetter der hvor andre nasjoner har måttet kutte. Sammenlignet med verden for øvrig har norske universiteter dessuten en høy grunnfinansiering, og jevnt over liten andel konkurranseutsatt og resultatbasert finansiering.

Finansiell autonomi er viktig fordi den legger grunnlaget for den faglige uavhengigheten. Øremerking og føringer reduserer den finansielle autonomien og vil før eller senere kunne utfordre institusjonens faglige uavhengighet. Universiteter som i begrenset grad rår over sine økonomiske midler vil heller ikke kunne realisere egne prioriteringer fullt ut. Derfor er det velkomment når kunnskapsministeren tar til orde for flerårige budsjetter. Et mangfold i kilder til finansiering av universitetets aktiviteter vil også kunne bidra til finansiell – og dermed faglig – autonomi.

Norske universiteter er en del av staten, og Stortinget bevilger rundt 30 milliarder kroner hvert år til forskning og undervisning ved disse institusjonene.  Da er det legitimt at våre folkevalgte interesserer seg for resultatet av investeringene. Like fullt har skiftende regjeringer sett viktigheten av den akademiske frihet loven gir og respektert denne. Derfor, men også bare derfor, kan norske universiteter nyte godt av en høy grad av faglig uavhengighet på tross av lavere finansiell autonomi.

Dag Rune Olsen

Rektor, Universitetet i Bergen

Teksten ble først publisert i Klassekampen 18.september 2017.