Skip to main content

Vi trenger tydelige signaler om forskning

Et solid løft er nødvendig for å nå det politiske målet om at tre prosent av BNP skal brukes til forskning.

Politikk er viktig. Også innen høyere utdanning og forskning. Ja, kanskje særlig i vår sektor siden det her særlig gjelder å planlegge langt frem i tid. Å utdanne forskere, utvikle forskningsmiljøer og sette i gang nye utdanninger krever ressurser, tålmodighet og gode langsiktige planer. Verdien av langsiktige perspektiver blir både anerkjent og sett på som nyttig iblant våre sektorpolitikere. Dagens regjering og stortingsperiode har gitt oss både Langtidsplan for forskning og høyere utdanning og reformer med viktige konsekvenser for oss som jobber i akademia. Nettopp derfor håper jeg årets valgkamp gir rom for å tydeliggjøre politikkens posisjoner.

Et viktig perspektiv for en slik debatt ville vært hvordan vår store nabo i sør, EU, satser på og forstår kunnskap. Ikke minst fordi vi er en viktig bidragsyter til deres forskningsbudsjetter. Hva er så på agendaen i Brussel når det gjelder forskning? «Det mest fornuftige EU kan gjøre er å doble sine forsknings- og utviklingsbudsjetter.» Det er anbefalingen fra en ekspertgruppe under ledelse av Pascal Lamy. Den tidligere sjefen for Verdens handelsorganisasjon (WTO) har ledet arbeidet med det som trolig blir dette tiårets viktigste forskningspolitiske dokument i EU.

EU troner ikke på innovasjonstoppen og utfordres av andre land og regioner når det gjelder utvikling av ny kunnskap. Det bekymrer EU og kommisjonæren for forskning og innovasjon, Carlos Moedas. Kunnskap er viktig for demokratisk utvikling, omstilling av næringsliv, industri og offentlig sektor, for verdiskaping og velferd.

Spørsmålet som kommisjonæren stiller seg – og som ekspertgruppen fikk i mandat å finne svaret på – er hva må EU gjøre for å bli en globalt ledende kunnskapsregion. Anbefalinger ble presentert i Brussel rett før ferien. En dobling av forskningsbudsjettet er et formidabelt løft og kan nok friste nasjonale politikere til å renonsere på egne, nasjonale ambisjoner for forskning. Den tanken har mer enn streifet ekspertgruppen som foreslår å binde de nasjonale forskningsbudsjettene til tilsvarende økning som for EU. Det vil i tilfellet bli et solid løft, men også krevende for flere av EUs medlemsland.

Et solid løft er midlertid nødvendig for å nå det politiske målet om at tre prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) skal brukes til forskning. Selv da vil det være et stykke frem til Sør-Korea og Japan som i 2015 brukte henholdsvis 4,2 prosent og 3,5 prosent av BNP til forskning.

I 2013 gikk Kina forbi EU i andel av BNP brukt til forskning, og begge ligger litt i overkant av to prosent. Kina har vist formidabel vilje og evne til å øke innsatsen i forskning de siste årene, og det er all grunn til å tro at det fortsetter. Tre-prosentmålet deles også av den norske regjeringen.

EU har bedt om – og fått – forslag til en ambisiøs forskningspolitikk for de neste ti årene. Det er liten grunn til å tro at Norges behov for kunnskapsutvikling og innovasjon er vesentlig annerledes enn for EU. Har norske politikere samme ambisjoner for vårt samfunn? Det vil forhåpentligvis høstens valgkamp vise.

Dag Rune Olsen, Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert hos BT, 28.august.

 

Gullkysten slår tilbake

Det er på Sør- og Vestlandet vi finner mange av de mest produktive og teknologisk ledende bedriftene i landet.

Næringslivet langs kysten fra Agder til Hordaland er blant de store driverne av norsk økonomi. Etablering av et nytt, stort forskningsselskap vil styrke våre landsdeler ytterligere.

Her er paradokset: Trøndelag, Oslo og Akershus har i en årrekke blitt vurdert til å være lengre fremme enn Sør- og Vestlandet på innovasjon, ifølge European Innovation Scoreboard som hvert år kartlegger ulike regioners evne til innovasjon og omstilling. Samtidig er det på Sør- og Vestlandet vi finner mange av de mest produktive og teknologisk ledende bedriftene i landet. Det er dette kunnskapsparadokset vi som leder universitetene langs «Gullkysten» ønsker å endre på.

Og her er medisinen: Universitetene og forskningsinstituttene langs «Gullkysten» etablerer nå et nytt forskningsselskap som skal gjøre Sør- og Vestlandet sterkere på oppdragsforskning, innovasjon og verdiskapning. Selskapet, som får hovedkontor i Bergen og vil være operativ fra nyttår, skal gjøre de to landsdelene bedre rustet til å ta opp konkurransen med forskningsinstitutter i inn- og utland.

Målsetningen er at Sør- og Vestlandet skal ta en fremtredende norsk og internasjonal rolle innen innovasjon og oppdragsdrevet forskning. Jeg mener at det er særlig næringslivet langs kysten vår som vil kunne lede an i omstillingene i årene fremover, i takt med teknologiutvikling og i møte med globale utfordringer innen klima, energi og samfunn. Vi ønsker å spille en sentral rolle i å sikre norsk omstilling og å styrke Norge som forsknings- og verdiskapingsnasjon, og her vil det nye forskningsselskapet kunne være en drivende samarbeidspartner for et arbeids- og næringsliv som trenger all den drahjelpen det kan få.

Samlet vil selskapet seile opp som en av de store aktørene innen norsk oppdragsforskning, og forhåpentligvis også kunne puste SINTEF i nakken. Selv om hovedkontoret skal ligge i Bergen vil den lokale faglige forankringen på forskjellige lokasjonene fortsatt stå sterkt. Ett sterkt forskningsselskap vil kunne være betydelig mer slagkraftig, bedre koordinert og posisjonert enn partene hver for seg. Oppdragsforskning skjer i økende grad i et internasjonalt marked, og da er det en fordel å være en stor aktør.

Hver for seg har forskningsselskapene allerede over lang tid hatt et utstrakt samarbeid med industrien og bidratt til en imponerende teknologiutvikling over mange år. For at hele kyststripen, fra sør og opp til Hordaland blir sterkere på forskning, innovasjon og verdiskaping, vil det likevel være viktig at det nye selskapet fører til enda sterkere faglig og administrativ kraft ved alle de geografiske lokasjonene. Et samlet forskningsselskap vil, sammen med universitetene, stå sterkere også i arbeidet med å hente forskningsprosjekter og – midler fra EU og Norges forskningsråd.

Utfordringen blir nå å få næringslivet med på laget. Det er ingen hemmelighet at det norske næringslivets investeringer i forskning og innovasjon over tid har vært høyst moderat og er én av forklaringene på hvorfor Norge har vært betraktet som en under middels innovativ nasjon, ifølge EUs European Innovation Score Board.

En annen faktor er stor andel av svært små og mellomstore selskaper som naturlig nok ikke har kapasitet til egen forskning og utvikling.

En tredje faktor – som henger sammen med de to foregående – er lav andel ansatte med forskerkompetanse i næringslivet. Det er disse hullene det nye forskningsselskapet søker å tette, og med det få til et solid løft for norsk forskningsinnsats.

Dag Rune Olsen,

Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende, 16.august 2017.

 

Internasjonalisering – hva har skjedd?

Skrevet av Dag Rune Olsen

 

«Viktigere enn noen gang», var mitt budskap under åpningen av et felles debattmøte mellom Universitetet i Bergen og Bergens Tidende i februar. Møtet var del av en debattrekke om de store samfunnsutfordringene. Hva er det som er viktige enn noen gang, spør du? Kunnskap, og jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Den siste tiden har falske nyheter og alternative fakta preget samfunnsdebatten. Særlig ute i verden, men dette er en debatt som også etterhvert har gjort seg gjeldende her hjemme i Norge. Det er også bekymringsverdig at folks generelle tiltro til kunnskap synes å være synkende. Dette vises blant annet av Medieundersøkelsen 2017 der tiltroen til mediene, som tradisjonelt har vært sikre og troverdige informasjonskilder, er synkende. Tiltroen til norske politikere er jevnt over omtrent på samme nivå som mediene. I en tid der tiltroen til medier og politikere er fallende er det avgjørende at vi har frie og uavhengige universiteter som kan levere troverdig kunnskap. For å sikre dette må vi verne om og sikre både den akademiske friheten og universitetenes autonomi – i Norge og ellers i verden.

European University Association presenterer årlig sitt Autonomy Scorecard, der en måler universiteters autonomi over hele Europa. Resultatene blir presentert på den årlige konferansen til organisasjonen, en konferanse som i år ble avholdt i Bergen med autonomi og akademisk frihet som tema. Jamt over ser en av resultatene at Norge gjør det godt, men på økonomisk autonomi skårer en lavt. Dette er knyttet særlig til to ting: solid statlig finansiering av UH-sektoren i Norge og at en ikke har skolepenger for utdanning. Begge deler er etter mitt syn en god ting. I Norge ble akademisk frihet lovfestet i 2007, gjennom § 1-5 om Faglig frihet og ansvar i Lov om universiteter og høyskoler. Dette sikrer et vern mot ulike former for statlige inngrep og innblanding av den typen vi har sett beklagelige eksempler på i Tyrkia og andre land de senere årene.

Tre ganger i året taler jeg til nye doktorer ved UiB under den tradisjonsrike doktorpromosjonen ved vårt universitet. Doktorpromosjonen er en markering av at kandidatene har gjennomført den fremste graden som et universitet tilbyr. En ting som h går igjen i disse talene er en oppfordring fra meg som rektor om å ta vitenskapens idealer med seg videre i livet – enten man skal videre inn i en akademisk karriere, jobbe i næringslivet, offentlig sektor, media eller i politikken. Som rektor blir jeg ofte møtt med en utfordring om at vi som universiteter må gjøre oss relevante for samfunnet rundt oss, og kanskje vil noen argumentere for at det å fremheve vitenskapelige idealer og akademisk frihet er vel navlebeskuende. Tvert imot vil jeg argumentere for at vitenskapens idealer og akademisk frihet har større relevans og betydning enn noen gang, også utenfor akademia.

I tider som disse, der en kan si at kunnskap angripes fra ulike kanter, har universitetene en nøkkelrolle. For det første er vi de fremste premissleverandører for kunnskap, gjennom å bidra med utdanning, forskning, innovasjon og formidling. I tillegg til dette har universitetene opp gjennom historien tradisjonelt hatt en samfunnskorrigerende rolle, som trolig vil bli enda viktigere i tiden fremover. Universiteter må – og skal – bidra med fri og uavhengig forskning som kan fungere som korrektiv og som ikke minst utfordrer etablerte sannheter og verdensbilder. Skal det være mulig er akademisk frihet og institusjonell autonomi en helt nødvendig forutsetning. Det er viktig for oss som universiteter, men det er kanskje vel så viktig for andre deler av samfunnet.

Dette innlegget er skrevet til og ble først publisert som en del av en artikkelserie om akademisk frihet i regi av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). 
Dag Rune Olsen,
Rektor UiB

7. juni 2017