Skip to main content

Julehilsen til studenter og ansatte!

Kjære studenter og medarbeidere, nok et innholdsrikt år går mot slutten. I den anledning er det en glede for oss å oppsummere noen høydepunkter, og ikke minst å ønske god jul.

2017 har vist at det stadig er mange hendelser på den internasjonale arenaen som krever universitetenes kompetanse. Verdensutviklingen spesielt i vest og øst medfører et behov for å henge med på begge fronter.

Eksempelvis foregår det en velferdsøkning i Kina, samtidig skal globale utfordringer møtes. Denne prosessen skaper internasjonale virkninger, og derfor må den også forstås. Et annet område hvor vår kunnskap bidrar til forståelse er internasjonale konflikter. I 2017 har nok krigen i Syria vært mest markant. Et siste eksempel er det stadig økende oppmerksomhet på klimakrisen, som viser et skiftende fokus og en økende annerkjennelse av problemet, og dermed også behovet for forskning. Vi ønsker å bidra slik universitetene tradisjonelt sett bidrar, ved å være en kilde til kunnskapsformidling og -forvaltning på vegne av resten av samfunnet.

Fra universitetet ser vi stadig at våre forskere er kalt inn for å kommentere og gi faglige perspektiver i internasjonale saker. Dette illustrerer at universitetet har en viktigere rolle enn noen gang. Spesielt med tanke på å motarbeide falske nyheter og feilinformasjon. Fagkunnskapen vi forvalter er uvurderlig i møte med de store samfunnsutfordringene.

Hav, liv, samfunn; ordene for strategien vår viser hvilket fokus vi har for å møte samfunnsutfordringer og for å styre utviklingen vår. Plasthvalen fikk enorm medieoppmerksomhet, og den understreket virkelig at det er viktig å se mot havet. Både for mulighetene og mot utfordringene vi finner der. Forskningen vår vil være avgjørende på dette området fremover.

Gjennomføringen av satsningene våre er kommet fysisk til syne i bygningsmassene våre. Det nye fakultetet for Kunst, Musikk og Design ble åpnet i Snøhettas prisbelønte bygg. Studentene ved KMD har mye å by på, og vi ser frem til enda flere spennende bidrag fra dem i året som kommer. Rollen vår som breddeuniversitet har gjennom KMD blitt ytterligere understreket.

Det nye Media City Bergen markerer også den første åpningen av klyngebyggene vi deltar i. Bygget er i seg selv svært imponerende, men å se at det fremmer samarbeid mellom klyngepartnerne er det tellende elementet. Klyngetankegangen er å samle offentlige, private og akademiske aktører på ett sted. Media City Bergen-suksessen viser at det fungerer!

I tillegg til dette har vi åpnet vi Klimaklyngen ved Geofysen. Vi har òg startet og organiserte arbeidet med Middelalderklyngen, Fintek, Helseklyngen og Marin klynge. Årets arbeid med klynger veier tungt for fremtidens utvikling av forskning og utdanning.

Samarbeid kan også sees i tverrfaglighet, og vår nye SFF var et høydepunkt på dette feltet. Centre for Early Sapiens Behaviour, ledet av Christopher Henshilwood, viser nettopp hvor viktig tverrfaglighet er. Vi har også på et mer generelt nivå kunnet skryte av alle våre forskere som gjorde det svært godt på den internasjonale siteringsindeksen.

Årets spenningssak må sies å ha vært dramaet rundt vikingeskatten. For det var et sørgelig syn som møtte våre kollegaer da de kom på jobb 14. august. Media, og gjennom dem Norges befolkning, fulgte nøye med. Det var med stor glede og lettelse at vi kunne melde om at mesteparten av skatten omsider kom til rette igjen, om enn noe skadet.

Mot slutten av året har #Metoo-kampanjen preget mediebildet. Kampanjens innhold er viktig, og den har også truffet vår sektor. Som det har fremgått har det hos oss vært behov for ytterligere tiltak og mer oppmerksomhet enn vi har hatt tidligere. Tematikken er svært alvorlig og har for mange vært en vekker. Det er dessuten positivt at den løftes frem slik at vi får jobbet konstruktivt med problemet fremover.

En mindre kjent side av vår institusjon er at vi har en rekke lærlinger hos oss som får sin arbeidspraksis her. Dette er også noe vi er veldig stolte av, og helt på tampen av året ble vi til og med tildelt utmerkelsen som «Årets statlige lærlingebedrift».

Det har med andre ord vært et år med mange hendelser av ulik karakter. Enten de har vært positive eller negative er dette noe vi takler sammen. Studenter og ansatte. Sammen forvalter vi en kunnskap definert av sin kvalitet. Det er med denne at vi utdanner, forsker, utvikler og skaper. Slik oppfyller vi også vårt samfunnsmandat, og dette vil jeg takke dere alle for. I år som alle tidligere år.

Til slutt vil jeg gjerne få takke for å ha blitt gjenvalgt til ny rektoratsperiode, sammen med et delvis nytt rektorat. Jeg vil òg gratulere alle nye, og den fornyede, dekaner.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle god jul, og et godt nytt år!

 

Dag Rune Olsen
Rektor

Den fjerde statsmakts kontrollorgan

Kommentarfeltene i nettavisene og nyhetsforumer gjentar ordene «fake news», men det er ikke alltid enkelt å skille hva som er falskt og ekte. Den kommende Holbergdebatten har temaet propaganda, fakta og falske nyheter. Hvordan skal man egentlig takle problemstillingene rundt dette temaet?

Universiteter, høyskoler og akademiske forskningsinstitusjoner er nøkler for å håndtere slike problemstillinger. Det er flere grunner til dette, men i dette innlegget vil jeg spesielt vise til hvordan våre metoder og vår posisjon i samfunnet er med på å gjøre oss til viktige aktører for å avsløre og motvirke påvirkning fra falske nyheter.

Først bør man også erkjenne medienes samfunnsrolle. Vi kaller dem ofte den fjerde statsmakt, i kraft av at det er media som kontrollerer de andre politiske maktutøverne. Dette tilsier dermed at det her er snakk om en betydelig samfunnspåvirkning, og at befolkningen bør kunne stole på deres fremstilling av det politiske landskapet. Om det presenteres falske nyheter i media undergraves dermed hele denne rollen. Dermed er det naturlig at også den fjerde statsmakt har kontrollorganer, og jeg mener at akademia er det aller viktigste.

Som vi så under det amerikanske presidentvalget så ble det en het debatt omkring hva som var falske nyheter og ikke. Det var et aktuelt problem å ta opp, men som det kom frem under valget kunne også beskyldninger om hva som var falske nyheter bli slengt skjødesløst ut. Feilaktige påstander om falsk informasjon medfører en situasjon hvor ingen aktører er troverdige. Både den politiske siden og medienes side er derfor avhengig av å motvirke at falske nyheter oppstår. Mediene må vedlikeholde sin troverdighet, og politikerne ønsker å forhindre at deres meninger undergraves av gale påstander.

Et godt eksempel på et konkret virkemiddel som kan brukes for å motvirke falske nyheter er Medborgerpanelet. Panelet er et tiltak mediene kan benytte for å underbygge argumentasjon med god og kvalitetssikret forskning og data. Det drives av samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen og Rokkansenteret.  Det som gir panelet tyngden sin er mye av det samme som sikrer at vår forskning viser kvalitet.

Det er de akademiske metodene våre som skiller oss fra rikssynsere og til en viss grad fra mediene. Journalistisk metode er godt egnet for behandling av enkelteksempler, snevrere saker og portretter. Akademiske forskere på sin side ønsker ofte å abstrahere, for å etterstrebe objektivitet. Dermed kan man gjennom å generalisere også se større perspektiver. Dette er riktignok ikke entydig for forskere, og det er mange eksempler på det motsatte, men det man her kan se er hvordan metodene for medier og akademia kan utfylle hverandre. Dette påvirker også produksjonstid. Forskningsmetode involverer gjerne mange ledd og møysommelige prosesser, men dette sikrer også kvalitet.

Hvordan kan man egentlig stole på at akademikere presenterer sanne vinklinger? Akademikere strebere etter en høy grad av objektivitet, selv i fag hvor det forskes på subjektive områder. Selv der vi mener å ha objektivt etablerte sannheter så utfordres disse stadig av forskning. Ved å bruke vitenskapelige metoder som fremgangsmåte for sitt arbeid sørger forskere for at resultatene deres kan etterprøves. Det er også her man finner et viktig skillepunkt fra nyhetssaker som viser seg å være falske, man kan alltid gå tilbake til kildene og undersøke om grunnlaget for forskerens argumentasjon er i tråd med konklusjonen.

Informasjon og fakta som er hentet fra akademiske arbeider er derfor sikrere og svært pålitelig. Slik blir vi også premissleverandører for å bidra i debatter i mediene, og med forskning sørger vi for at man kan underbygge et meningsmangfold.

Men både medias og akademias innfallsvinkler kan misbrukes. Om media og forskning benyttes i propaganda så ser vi ofte at informasjonen derfra er satt i en fremmed kontekst. Dette kan være vanskelig å få øye på for de som eksponeres for det, i likhet med falske nyheter. Derfor er det at et mangfold av innfallsvinkler er viktig som korrektiver til hverandre. Når mediene og akademia samarbeider sørger vi dermed for at våre ulike metodiske innfallsvinkler resulterer i en opplyst debatt.

Dag Rune Olsen
Rektor ved Universitetet i Bergen

Hvis SSBs data er Norges gull er det ikke bare forskere som kan utvinne det

Det er et problem at SSBs datamateriale er lite tilgjengelig for forskere. Dette er noe Tone Fløtten, Ingrid Helgøy, Sveinung Skule og Tanja Storsul belyser i sitt innlegg i Aftenposten,  og vi stiller oss bak den treffende kritikken i innlegget. Som utdanningsinstitusjon ønsker vi imidlertid å utvide fokuset ved å tilføye at begrensningene fra SSB ikke bare treffer forskere, men også våre viktigste aktører, nærmere bestemt studenter ved universiteter og høgskoler.

Ved Universitetet i Bergen vil vi gi våre studenter den beste forutsetningen de kan få. Det er mange fagfelt som bruker eller har bruk for data fra SSB, men utdanningen ved det samfunnsvitenskapelige fakultet viser nok det tydeligste behovet for en friere tilgang. For å forske på det norske samfunn trengs det datamateriale, og SSB produserer og forvalter store mengder av dette. Slik data gir enorme muligheter, og det er derfor forfatterne av det foregående debattinnlegget kaller datamaterialet og kunnskapen det representerer for Norges gull.

Anne Lise Fimreite, professor i statsvitenskap og daværende prorektor ved UiB, skrev i en kronikk i 2014:

Ved siden av dataenes opplagte betydning for oss forskere, har generasjoner av studenter skrevet oppgaver på ulike studienivå med utgangspunkt i registerdata. Oppgavene har ofte representert nye og originale forskningsbidrag, samtidig som de har utdannet kandidatene i databehandling og metodikk. Jeg vil ikke nøle med å karakterisere våre registerdata som en like avgjørende infrastruktur for samfunnsforskningen som det for eksempel laboratoriefasiliteter er for kjemikere, biologer og medisinere.

Poenget hennes kunne ikke vært gjort tydeligere, og problemet er som vi ser av vedvarende karakter. Fimreite avsluttet kronikken med å foreslå en løsning om at SSB ga tilgang på sine data gjennom abonnement, slik at enkeltindivider ikke måtte betale i dyre dommer for å kunne bruke disse. Forslaget kokte dessverre bort i kålen.

Slik Fløtten, Helgøy, Skule og Storsul påpeker, møter forskere en stor utfordring med hensyn til behandlingstid for søknad om tilgang til data. Dette er ofte et enda større problem for studenter. Med dagens behandlingstid, vil selv en doktorgradsstipendiat risikere å få dårlig tid, mens en masterstudent med to års studietid, ikke en gang kan vurdere å benytte seg av SSBs datamateriale.

Økonomiprofessor Hans Hvide kommenterer også i Dagens Næringsliv at forskerne ved SSB til nå har hatt et fortrinn på tilgang til deres egen data. En skulle tro at studenters bidrag vil berike SSBs arbeid, både ved å være kvalitetssikrende, men også med nytenkning og originale bidrag slik Fimreite påpeker i sin kronikk.

En bedret tilgang for studenter ved universitetene, ville gi dem flere fortrinn på en nasjonal arena. Innsyn i data benyttet i pågående og etablert forskning vil åpne for studenters deltakelse i den nasjonale forskningstradisjonen. De vil kunne utfordre hverandre og fagpersoner, og dette er tross alt et av de mest sentrale trekkene ved å skape kvalitetstung forskning. Ved å kunne gå et forskningsmateriale etter i sømmene, vil de på denne måten stille med like muligheter som forskere til å være kritiske til forskning, og slik også lære seg til å bli gode kritiske tenkere.

Det er for tiden en nasjonal og internasjonal pågang mot at offentlig forskning skal tilgjengeliggjøres for allmennheten. Dette er et prinsipp som også SSB bør ta til etterretning fremover, for det vil være et betydelig grunnlag for å utdanne gode studenter, som i sin tur utgjør mange av fremtidens borgere.

Dag Rune Olsen

Rektor ved Universitetet i Bergen

(Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 08.11.2017)

UiB har tatt nasjonalt ansvar for å sikre kunnskap om studentmobilitet

Ny rapport gir verdifull kunnskap om studentflyt og sektorfrafall i høyere utdanning.

For første gang får norske universiteter og høgskoler innsikt i hvordan studentene flytter seg mellom institusjoner. Dette er viktig fordi vi som utdanner i liten grad har hatt kunnskap om hva som skjer når en student slutter hos oss: Flytter studenter til andre institusjoner eller faller de ut fra høyere utdanning?

Rapporten «Analyse av studentflyt og sektorfrafall i høyere utdanning i Norge» er utformet på oppdrag fra Universitetet i Bergen. Gjennom dette initiativet får ikke bare UiB, men hele sektoren, informasjon vi trenger for å kunne sette inn riktige tiltak, og få flest mulig studenter til å fullføre en grad.

UiB har lenge sett behovet for å sikre kunnskap på området. Dette er ikke bare viktig for utdanningsinstitusjonene, men selvsagt også for storsamfunnet. Vi har ansvar for å utdanne fremtidens arbeidstakere, med den kompetansen og ferdighetene samfunnet trenger.

Rapporten gir innsikt i andel studenter som fullfører et utdanningsløp eller som faller ut av den høyere utdanningssektoren. Analysene viser at 63,6 prosent av studentene som startet på et 3-årig bachelorprogram høsten 2010, oppnådde en grad. Av studentene som startet sin utdanning hos UiB, oppnådde 63,2 prosent en bachelorgrad, enten hos oss eller ved en annen utdanningsinstitusjon. Gradsoppnåelsesandelen til UiB er høyere enn hos de andre BOTT-universitetene (UiO, NTNU og UiT).

UiB scorer også lavere på sektorfrafall enn resten av sektoren: 17,7 prosent av studentene ved UiB slutter, uten å gå over til en annen utdanningsinstitusjon. Det samlede sektorfrafallet for alle institusjoner som gir høyere utdanning (andel studenter som avslutter studiet uten å oppnå bachelorgrad) er på 23,8 prosent. Dette er et tall som må tas på alvor. Når nesten en fjerdedel av studentene som begynner å studere i sektoren, ikke oppnår en grad, må vi som utdanner spørre oss: Har vi gjort en god nok jobb i rekrutteringen for å formidle hva det vil si å ta en høyere utdanning og har vi gjort en god nok jobb i oppfølging av studentene underveis i deres studier?

Selv om frafallstallene for UiB er bedre enn for sektoren samlet, må også vi se både på rekrutteringsarbeidet og studietilbudet vårt. God kommunikasjon med potensielle studenter er avgjørende for at de skal kunne ta utdanningsvalg som svarer til forventningene. Vi vil vurdere om inngangen til bachelorprogrammene våre kan bli breiere, slik at en har flere muligheter til å velge løp etter et årsstudium. Innen 2019 skal alle våre studenter ha tilbud om en mentor, som kan gi veiledning på det faglige, videre utdanningsplaner, men også støtte opp om det sosiale. Vi jobber også for å sikre muligheten til praksis for alle studenter. Disse tiltakene mener vi vil være viktige for å øke sannsynligheten for at studenter fullfører en grad.

Vi håper og tror rapporten vil bli et godt, kunnskapsbasert grunnlag for hele den høyere utdanningssektoren i det videre arbeidet mot vår felles mål: Å sikre at flest mulig studenter lykkes og fullfører et utdanningsløp som vil ruste for framtidens arbeidsliv.

Oddrun Samdal

Viserektor for utdanning ved Universitetet i Bergen

 

En megafon for kunstbyen Bergen

Nybygget på Møllendal vil, som det største kulturbygget i Bergen på 40 år, gi kulturbevisstheten i Bergen og på Vestlandet et løft.

Bergen har visjon om å være en internasjonal kunstby; synlig, samfunnsrelevant og fremtidsrettet. Ambisjonene om å være i forkant internasjonalt, sette dagsordenen og satse både spisst og bredt, er høye. Hva har så et bygg å si for Bergen og for denne visjonen? En hel del, vil vi påstå.

Kunst- og designmiljøene i Bergen har til nå vært spredt utover byen i mange ulike lokaler. Det sier seg selv at dette gjorde samarbeidet vanskelig, og at potensialet i å utvikle ett sterkt og samlet miljø ikke kunne utnyttes fullt ut. Med samlokaliseringen i Møllendal, har vi fått en synlig og slagkraftig arena der fagfeltene eksponeres for hverandre på tvers. Dette får også ringvirkninger for kunst- og kulturbyen Bergen.

Bygget er viktig i seg selv. Lokalene er skreddersydd for å drive kunstnerisk utviklingsarbeid på høyeste nivå innen kunst og design, og vil huse en av Nordens mest fremtidsrettede utdanninger på feltet. En satsing på en milliard kroner, sier noe om forventningene til hva fakultetet skal bidra med, og om verdien dette har for samfunnet.

Dette er også første gang kunst- og designutdanningene i Bergen er samlet under samme tak, som en spydspiss i en ny kunstbydel. En slik samlokalisering gir store muligheter, ikke minst i å utvikle nye grenseoverskridende kunstneriske uttrykk i områdene mellom kunst, musikk og design, og i å skape forbindelser mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning. Det nye ph.d.-programmet i kunstnerisk utviklingsarbeid med 15 nye stipendiatstillinger er et godt eksempel på dette.

Bygget står stødig på en akse som strekker seg fra Møllendal, via Grieghallen og Kode, til Den Nationale Scene. Med 600 studenter og 130 ansatte, er fakultetet et stort apparat sett i et byperspektiv. Fakultetet har allerede tett kontakt med byens mangfoldige kunstmiljø, men samlokaliseringen gjør at vi bedre koordinert og mer målrettet kan videreutvikle våre forbindelser til de store kunst- og kulturinstitusjonene. For eksempel med Kode, Festspillene, Bergen Assembly og Borealis Festival. Som prodekan for forskning, Anne-Helen Mydland, sa i et intervju: Bergen er ikke størst eller mest sentralt, men dette bygget er som en megafon inn i Bergens kulturliv og viser ambisjoner.

Vi tror også at nybygget gjør oss til en mer synlig samarbeidspartner internasjonalt, og i neste omgang Bergen til et mer attraktivt sted å studere, utvikle og forske på kunst. Våre ansatte er aktive i internasjonale nettverk som genererer forskningsprosjekter, konserter, utstillinger og utveksling. Dette nettverket bringer vi til Bergen. Også disse, i tillegg til våre egne studenter og ansatte, drar ut som ambassadører for kunst- og kulturbyen Bergen.

Nettopp å åpne seg mot verden, har vært viktig for alle involverte aktører i utviklingen av det nye Snøhetta-bygget. Kunsten skal ha rom til å utvikle seg på egne premisser, men den skal også formidle og vende seg ut mot samfunnet. Fakultetet har mellom annet fått en egen offentlig sone som gir publikum tilgang til de store prosjekthallene, galleri, bibliotek, materialbibliotek og kafé. Det er viktig for å åpne oss mot byen og publikum.

Men vi er enda ikke i mål. Skal vi lykkes fullt i å realisere ambisjonen om å skape et fakultet som er en premissleverandør for den internasjonalt orienterte kulturbyen Bergen, må vi få samlet alle miljøene i Møllendal. Vi trenger videre støtte fra Bergen kommune for å realisere et nytt bygg for Griegakademiet på nabotomten, og er spente på å se bevilgninger over statsbudsjettet. Vi er optimister i så måte. Statsbygg eier tomten og planleggingen har allerede kommet langt.

Gjennom sammenslåingen av Kunst- og designhøgskolen og musikkmiljøet ved universitetet, har vi tatt et viktig skritt mot et fullverdig fagmiljø. Dette vil bidra til at Bergen som kunst- og kulturby blir enda mer attraktiv; for de som skaper og forsker på kunst, design og musikk, men også for Bergen som en internasjonal møteplass. Slik vil nybygget på Møllendal, som det største kulturbygget i Bergen på 40 år, gi kulturbevisstheten i Bergen og på Vestlandet et løft, og være avgjørende i å nå visjonen om kunstbyen Bergen.

Dag Rune Olsen

Rektor

Universitetet i Bergen

Innlegget ble først publisert hos BT, 11.10.2017.

 

Humaniora – sett søkelys på kvalitet snarere enn organisering

Må humanistisk forskning foregå innenfor rammen av organiserte forskningsgrupper?  Spørsmålet opptar fagpanelet som har evaluert norsk humanistisk forskning på oppdrag av Forskningsrådet, og kommenteres av Toril Moi og Christen Krogh i innlegg i Morgenbladet. Forskningsrådets evaluering legger til grunn at forskningen foregår i organiserte grupper av forskere. Moi er kritisk og påpeker at dette er en uvanlig måte å organisere forskningen på innen en rekke humanistiske fag.

Forskning må organiseres etter behov og ut fra hva som belyser forskningstematikken og problemstilling best. Av og til er forskningsgrupper den klart beste arbeidsformen, andre ganger kan enkeltforskeren i dialog med sitt internasjonale kontaktnett være suverent best. Her er vi også enige: Forskningsgrupper må etableres ut fra behov og av forskningsmiljøene selv. Det er betryggende at Christen Krogh slår fast at: «Forskningsrådet har ingen ambisjoner om å tvinge norske humanister til å organisere seg i grupper».  Diskusjonen om hvordan humanioraevalueringen skal følges opp må ikke reduseres til en debatt om forskningsgrupper.

Evalueringen av norsk humanistisk forskning avdekker – som for de fleste andre fagområder ved norske universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner – varierende kvalitet. Det pekes på at norske humanister publiserer for lite. Toril Moi skriver i sitt innlegg: «Skriving er tenking. Å skrive er viktig for å danne kunnskap, og derfor er det betenkelig når evalueringen viser at mange av norske humanister ikke skriver.»  Her deler jeg Mois syn helt og fullt: innsikt formes gjennom arbeid med tekst og står sentralt i enhver forskers arbeid. Evalueringen er også kritisk til at mange publiserer sine arbeider i mindre viktige publikasjonskanaler med liten rekkevidde.  Monografier står sterk i den humanistiske publikasjonstradisjonen – det er det all mulig grunn til. Samtidig ser vi en økende tendens til publisering av forskningsartikler i internasjonale tidsskrifter. Forskningspolitikken og institusjonsledelse må stimulere til publisering i de beste internasjonale tidsskriftene og gjennom solide monografier.

Moi skriver at vi burde kunne forvente oss mer av norske humanister. Ved Universitetet i Bergen tar vi naturligvis humanioraevalueringen på alvor; samtidig er det viktig å understreke at mange av miljøene er solide. Sammen med humaniorameldingen danner –evalueringen et godt utgangspunkt for arbeidet med en egen humaniorastrategi ved Universitetet i Bergen, hvor humanioras betydning for samfunn, lokalt og internasjonalt, dens rolle i de sentrale samfunnsutfordringene, samt vitenskapelig kvalitet vil belyses.

Dag Rune Olsen

Rektor, Universitetet i Bergen

Innlegget stod først på trykk i Morgenbladet 22.september 2017.

Digitalisering er en viktig strategisk satsing for UiB

Kunnskapsdepartementets nye strategi for digitalisering i høyere utdanning og forskning kommer med klare mål og forventninger om at høgskoler og universitet løfter digitalisering til et strategisk nivå, og integrerer denne i all faglig og administrativ virksomhet.

Det er svært viktig at det nå er lansert en samlet digitaliseringsstrategi for UH-sektoren, med signal fra departementet om hvilke prioriteringer som er viktigst. Digitalisering er en viktig satsing for oss, og den nye strategien understøtter arbeidet som alt er godt i gang ved UiB.

Som ledende innen sektoren har vi høy bevissthet om digitalisering som et viktig strategisk verktøy for å nå vårt overordnede mål: høy studiekvalitet, aktiv læring og fremragende forsking. Allerede i oktober 2016 vedtok vi vår egen digitaliseringsstrategi. Der har vi satt strategiske mål for hvordan vi skal utnytte mulighetene digitalisering gir, sammen med de strukturelle endringene digitalisering medfører.

UiBs digitaliseringsstrategi er delt inn i fem grunnleggende strategier: 1. En gjennomgående digitalisert infrastruktur, 2. Brukerorienterte digitale tjenester, 3. Det digitalt inviterende universitetet, 4. Det administrativt selvbetjente universitetet, og 5. En kultur for endrings- og gjennomføringsevne.

All vår infrastruktur skal utformes og tilrettelegge for digitalisering, slik at den støtter digital innsamling, bearbeiding og formidling av stadig større mengder data og informasjon, samt digital drift og forvaltning. Vi tar i bruk og utvikler ny teknologi som gjør det mulig å hente inn, produsere og dele svært store datamengder. Vi har etablert Medborgerlaben, et nytt forskningslaboratorium som brukes av flere fagfelt ved UiB og andre institusjoner, og Norsk medborgerpanel, en internettbasert undersøkelse om nordmenns holdninger til viktige samfunnstema. I 2016 tok vi også i bruk en ny elektronisk løsning for å sikre trygg behandling av sensitive personopplysninger i forskning.

UiB skal ha brukerorienterte digitale tjenester. Vi viderefører og forsterker vår satsing på nye og innovative digitale lærings-, vurderings- og formidlingsformer gjennom DigUiB-programmet, og legger til rette for at studenter og ansatte får utviklet sin digitale kompetanse og modenhet. Fra og med høsten 2017 var alle våre digitaliserbare skoleeksamener digitale, og i fjor innførte vi også den nye digitale læringsplattformen Mitt UiB ved hele universitetet. Denne er utviklet med fokus på pedagogiske muligheter og aktiv læring for studentene, og finnes også som app. Videre arbeider Program for universitetspedagogikk med å utvikle aktiv læring og vurdering knyttet til mulighetene i læringsplattformen og den digitale eksamensløsningen TALIDA.

UiB skal være et digitalt inviterende universitet. Vi bruker digitalisering for å legge til rette for lokalt, nasjonalt og globalt forsknings og utdanningssamarbeid, og for å åpne oss mot samfunnet rundt oss. Her er våre nye klyngesatsinger sentrale, da disse gir grunnlag for utvikling og samarbeid med andre aktører i samfunns- og næringsliv. I vår nye helseklynge vil digitalisering være et viktig virkemiddel for å skape innovative helse- og omsorgsløsninger i primærhelsetjenestene for hele mennesket.  I Media City Bergen har vi blant annet etablert en egen læringslab der tverrfaglige administrative miljøer arbeider tett sammen med fagmiljøene og klyngepartnerne om å utvikle prosesser, verktøy og tjenester for digital læring, vurdering og formidling.

Vi har selvbetjening og automatisering som en gjennomgående målsetning for administrative systemer og tjenester ved UiB. Alle administrative prosesser skal være papirfrie innen 2020. Vi vil også videreføre BOTT-samarbeidet med de andre breddeuniversitetene om anskaffelser av felles administrative støttesystemer.

I vår femte delstrategi for digitalisering, har vi satt mål for hvordan vi skal oppnå en kultur for endrings- og gjennomføringsevne. Vi vet at nye digitale verktøy, systemer og tjenester medfører endring i arbeidsmetoder, prosesser, kultur og organisering. Vi jobber kontinuerlig med å styrke den digitale kompetansen hos de ansatte. Her er Digital myldredag som vi arrangerer for alle ansatte i oktober ett konkret tiltak. Arrangementet skal vise det store mangfoldet av digitaliseringsarbeid som foregår ved UiB, og har som mål å informere, inspirere og motivere alle ansatte, og å gi ansatte muligheten til å videreutvikle sin digitale kompetanse sammen.

I samarbeid med Norgesuniversitetet inviterer vi også til Nasjonal konferanse for digitalisering i høyere utdanning i november. Dette er en konferanse på ledernivå, som vil omfatte temaer knyttet til digitalisering av undervisning, vurdering og formidling, nasjonale føringer og rammeverk, institusjonelle støttestrukturer, digitale verktøy som støtte for studentaktive læringsformer, og digital kompetanse og arbeidslivsrelevans i studieprogrammene.

Dette er bare noe av den pågående aktiviteten knyttet til digitalisering ved Universitetet i Bergen. Vi har tatt høyde for at nye nasjonale føringer vil kunne gi rammer for digitaliseringsarbeidet ved UiB. Det har vært viktig for oss at våre strategiske veivalg skal kunne tåle organisatoriske endringer og endrede rammevilkår. Den nasjonale digitaliseringsstrategien understreker viktigheten av grep vi har tatt og gir oss ny drakraft på veien mot det som er universitetets overordnede mål, også i digitaliseringsarbeidet: høy studiekvalitet, aktiv læring og fremragende forsking.

Dag Rune Olsen

Rektor

Universitetet i Bergen

Nei til forbud er ikke ja til nikab

Hver enkelt institusjon bør ut fra faglig behov selv kunne vurdere et forbud.

«Det fremstår som en gåte at det vi regner som åndseliten i vårt land, «går utenom» når det gjelder nikab», skriver Inger-Margrethe Lunde i Aftenposten, 14.september.

Det er bred oppfatning i universitets- og høgskolesektoren om at et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg ikke støttes. Vi går ikke utenom. Tvert imot tørr vi å regulere dette selv, uten å måtte lene oss på et nasjonalt lovverk.

Departementet viser til at det bare er noen få kjente tilfeller av nikab-bruk ved universitet og høgskoler i dag. På grunn av erfaringene med det ene tilfellet av nikab-bruk ved HiOA, ble det utviklet et regelverk ved institusjonen, der studieprogrammene har mulighet til å forby ansiktsdekkende plagg ut fra fire kriterier: identifikasjon, helse og hygiene, sikkerhet og kommunikasjon. Det har ikke vært tilfeller med nikab-bruk etter at regelverket kom på plass, og tilbakemeldingene tyder på at lokale regler fungerer bra.

I en rapport som er utarbeidet for departementet av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, vises det til forskning som tyder på at kategoriske forbud kan øke symbolverdien av plagg som nikab og burka, og bidra til at det blir en kampsak. Et forbud kan også bidra til stigmatisering og utenforskap, som mange muslimske kvinner allerede opplever i dag. Det vil i tilfellet være svært uheldig om et lovforbud skulle bidra til økt stigmatisering, utenforskap og styrket symbolverdi av heldekkende ansiktsplagg.

Universiteter er sekulære institusjoner, men vi skal like fullt ha respekt for ulike religiøse og kulturelle utrykk og symboler. Religiøse klesplagg skal i utgangspunktet ikke være til hinder for å ta høyere utdanning, og et generelt forbud kan være uforenlig med prinsippet om lik rett til utdanning.

Bruk av heldekkende ansiktsplagg er utfordrende i en rekke undervisningssituasjoner, noe vi har erfart også ved Universitetet i Bergen. Vi mener likevel at utdanningsinstitusjonen selv kan og bør regulere dette; ikke minst av hensynet til universitetenes frie og uavhengige stilling og rolle i samfunnet.

Dag Rune Olsen,

Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget stod først på trykk i Aftenposten 20.september 2017.

Tanken må være fri

Øremerking og føringer vil før eller senere utfordre universitetenes faglige uavhengighet.

Akademisk frihet er nedfelt i Universitets- og høgskoleloven og gir institusjonene stor autonomi med hensyn på forsking og utdanning. Slik kan samfunnet feste lit til den kunnskapen vi frembringer. Men stadig oftere ser vi at den akademiske friheten og respekten for kunnskap utfordres, også i våre nærområder. Det er dårlig nytt for en verden som i økende grad er avhengig av kunnskap for å håndtere sine utfordringer.

Viseadministrerende direktør ved Simula Research Laboratory, Kyrre Lekve, skriver i en kronikk i Aftenposten tidligere i sommer at «universitetene er slaver av finansieringssystemet». At norske universiteter er lite finansielt uavhengige sammenlignet med andre europeiske universiteter, stemmer. Spørsmålet er om dette påvirker vår akademiske frihet?

Sammenslutningen av europeiske universiteter (EUA) publiserte tidligere i år en oversikt over universitetenes autonomi i nærmere 30 regioner i Europa. I vurderingen av institusjonenes autonomi inngår fire forhold: organisatorisk, finansiell, personalmessig, og faglig uavhengighet. Norske universiteter nyter godt av høy faglig autonomi, skårer middels høyt på organisatorisk og personalmessig autonomi, men rangeres som tredje sist i Europa med hensyn på finansiell uavhengighet.

Årsaken er sammensatt og dels knyttet til at norske universiteter ikke tar skolepenger. Viktigere er imidlertid at budsjettene ikke er flerårige, at man ikke kan ta opp lån eller overføre overskudd til neste års budsjett. Dette reduserer institusjonens mulighet til langsiktig planlegging og budsjettering.

Bildet må imidlertid nyanseres. Norske universiteter har de siste årene hatt en vedvarende og substansiell økning i sine budsjetter der hvor andre nasjoner har måttet kutte. Sammenlignet med verden for øvrig har norske universiteter dessuten en høy grunnfinansiering, og jevnt over liten andel konkurranseutsatt og resultatbasert finansiering.

Finansiell autonomi er viktig fordi den legger grunnlaget for den faglige uavhengigheten. Øremerking og føringer reduserer den finansielle autonomien og vil før eller senere kunne utfordre institusjonens faglige uavhengighet. Universiteter som i begrenset grad rår over sine økonomiske midler vil heller ikke kunne realisere egne prioriteringer fullt ut. Derfor er det velkomment når kunnskapsministeren tar til orde for flerårige budsjetter. Et mangfold i kilder til finansiering av universitetets aktiviteter vil også kunne bidra til finansiell – og dermed faglig – autonomi.

Norske universiteter er en del av staten, og Stortinget bevilger rundt 30 milliarder kroner hvert år til forskning og undervisning ved disse institusjonene.  Da er det legitimt at våre folkevalgte interesserer seg for resultatet av investeringene. Like fullt har skiftende regjeringer sett viktigheten av den akademiske frihet loven gir og respektert denne. Derfor, men også bare derfor, kan norske universiteter nyte godt av en høy grad av faglig uavhengighet på tross av lavere finansiell autonomi.

Dag Rune Olsen

Rektor, Universitetet i Bergen

Teksten ble først publisert i Klassekampen 18.september 2017.

UiB tar sikkerhet på alvor

I midten av august ble det begått et innbrudd ved Universitetsmuseet i Bergen og uvurderlige kulturskatter ble stjålet. Det har naturlig nok medført en diskusjon om sikkerheten ved museet var tilstrekkelig. Universitetet i Bergen har ansvar for en omfattende samling av kulturminner og –skatter; et ansvar som også er nedfelt i universitets- og høgskoleloven. Forsvarlig lagring og sikring av kulturminnene er sentrale oppgaver i dette forvaltningsansvaret.

Universitetet i Bergen (UiB) tar selvkritikk på at sikringen ikke var tilstrekkelig god til at tyveriet kunne forhindres. Jeg vil likevel understreke at dette konkrete innbruddet kunne skje fordi flere uheldige omstendigheter oppsto på en og samme tid. Vi har både omfattende rutiner og sikkerhetsopplegg som normalt skal hindre nettopp slike innbrudd.

Hvordan kunne dette skje? Gjenstandene som ble stjålet fra de arkeologiske samlingene ved Universitetsmuseet hadde vært oppbevart i magasiner siden 17. mars. Sikkerheten ved magasinene er i utgangspunktet god. Bygningen har sikringer i flere ledd, blant annet skallsikring, bevegelsessensorer og vektertjeneste. I juni ble det imidlertid satt opp stillas i forbindelse med rehabilitering, noe som kunne gjøre det mulig å ta seg inn i de øverste etasjene av bygget. Derfor ble det i forkant av oppussingen gjort en grundig sikkerhetsanalyse. Stillasalarm ble rutinemessig montert og tilbud på ytterligere sikring ble innhentet. Omfattende sikringstiltak utover alarmsikring av stilas var planlagt, men ikke gjennomført. At tiltakene ikke ble iverksatt er en klar systemsvikt hos oss. Universitetet har nå satt i gang et eget prosjekt for å gjennomgå rutiner og system for interkontroll og sikkerhet.

Historien er ellers kjent. Stillaset var utstyrt med alarm tilknyttet vaktsentral. Denne alarmen ble utløst to ganger lørdag kveld den 12. august og bygget ble begge ganger undersøkt utvendig av vaktselskap uten at noe mistenkelig var og se. Etter innbruddet ble det umiddelbart iverksatt en rekke tiltak for å bedre sikkerheten ytterligere, blant annet gjennomgår vi alle museets lokaler for å sikre at romsikkerheten er god nok.

I 2007 gjennomførte Riksrevisjonen tilsyn av universitetsmuseene i Norge, der det ble pekt på behovet for å sikre bedre forvaltning av samlingene, og styring av universitetsmuseene. Dette har vi fulgt opp, og de siste ti årene har det blitt gjort betydelige investeringer for å trygge og sikre bygg og gjenstander ved UiB.

Budsjettene til Universitetsmuseet i Bergen er økt, og ledelsen ved museet er styrket med flere ressurser. Det er etablert nye sikre magasin med klimastyring for god samlingsforvaltning i Realfagbygget og i fjellhaller, og moderne konserveringslaboratorium er etablert i Realfagsbygget. Det er satt i gang rehabilitering av bygget til De naturhistoriske samlinger der byggeprosjektet ferdigstilles neste år, med åpning av utstillingene i 2019. Adgangskontrollanleggene til alle universitetets bygg, inkludert museene, har blitt oppgradert, og UiB har styrket sin vektertjeneste. Planlegging av oppgradering av bygget til De kulturhistoriske samlinger ble satt i gang i 2014, og skal gjennomføres etappevis over en fireårs-periode. Første del omfatter tårnbygningen, der innbruddet i august fant sted. Det er også utarbeidet romprogram for et nytt magasinbygg for museet og øvrige samlinger ved Det humanistiske fakultet og Universitetsbiblioteket. Samlet har vi satt i gang sikring og ombygging for flere hundre millioner kroner.

Dette er likevel ikke nok når en vet at nær 400 gjenstander, hovedsakelig fra jernalderen (500 f.Kr til 1030 e.Kr), og særlig perioden vikingtid (800-1030 e.Kr), nå er på avveie. Det er et ansvar som hviler på universitetsledelsens skuldrer. Ved siden av arbeidet med å oppgradere sikkerheten ytterligere, legger vi vekt på å få ut informasjon om de stjålne skattene, både nasjonalt og internasjonalt. Håpet er at publikum, museer og samlere rundt om i verden skal være så kjent med verdiene at gjenstandene aldri lar seg omsette, og at skattene finner veien hjem til Universitetsmuseet i Bergen.

Dag Rune Olsen, Rektor ved Universitetet i Bergen

Dette innlegget ble først publisert i BT, 30.august.